Kategori: Mine prosjekter

I siste nummer av det litterære tidsskriftet Kuiper har jeg bidratt med et essay titulert "I've written a book, you know ...", om debutantrollen og den trendy forfatteren.

Jeg er svett, og det skyldes ikke bare at Tromsø er lummer i dag. Egentlig skulle jeg forlengst ha sendt avgårde en romanpresentasjon til min eminente redaktør. Jeg måtte bare skrive en slags synopsis først, og så gjøre ferdig første kapittel. Planen var å sende ham hele presentasjonen mandag 21. mai, da han var tilbake fra USA, men så ble jeg selvfølgelig misfornøyd med første kapittel og måtte omskrive det. Deretter fikk jeg en idé om å lage en slags "teaser" før kapitlet.

Teaseren gikk greit, men kapitlet tok sin tid. Jeg var halvveis i det da jeg plutselig fikk en fiks idé og måtte lage et helt nytt kapittel som skulle inn mellom teaseren og første, heretter andre, kapittel. Datoen måtte forskyves til like over pinse, tirsdag 29. mai.

Egentlig kan man kalle teaseren første kapittel, så da blir det nye kapitlet ikke lenger første kapittel, men andre, hvilket gjør det kapitlet som først var første kapittel og deretter andre kapittel, til tredje kapittel. Nuvel.

Saken er at jeg satt gjennom hele pinsen og kjempet med andre kapittel. Jeg visste hva som skulle skje (det er fordelen med synopsis, selv om jeg allerede kan si mye om synopsiser: de er å regne som bærebjelker av gummi; man får en viss pekepinn på hvordan man skal opprette konstruksjonen, men så snart man prøver å gjøre det, er man på gyngende grunn), men det viste seg å være så gruelig vanskelig å skrive godt.

Ja, nettopp. Skrive godt. Det er der det ligger. En eller annen forfatter sa: "Skrivesperre skyldes ikke at man ikke klarer å skrive, men at man ikke klarer å skrive noe man føler er godt." Kanskje bør man bare kjøre på, lire av seg dårlige setninger og upresise beskrivelser, men det er ikke lett å vise noe slikt til redaktøren og utbasunere: "Dette er min nye roman!"

Så hva gjorde jeg? Jo, jeg omskrev, pyntet, fikset, helt til jeg følte meg sånn passe fornøyd. Da var det allerede gått en uke siden Den hellige ånd hadde vært på visitt, og jeg lå følgelig noen dager etter skjema. Og innså selvfølgelig at tredje kapittel, som var mitt opprinnelige første kapittel den gangen jeg kalte det nåværende førstekapitlet "teaseren", bare var halvferdig.

Jeg er tydeligvis ikke i en fase hvor jeg kan skrive flere timer hver dag. Det blir korte økter og lange pauser, og jeg jobber på bokhandel de fleste dagene. Plutselig er uken gått. Men jeg har likevel helger og kvelder og den okkasjonelle natten jeg ikke trenger søvn. Så hvorfor er ikke presentasjonen ferdig? 

Prokrastinasjon.

Det er det jeg kaller denne tilstanden. Og det finnes bare ett motmiddel.

Jerndisiplin.

Uheldigvis et karaktertrekk jeg ikke er behørig utstyrt med. Nå får jeg sette datoen til onsdag 6. juni og håpe på det beste.

(Jeg vet ikke om redaktøren min er noen vorasiøs bloggleser, men om han skulle slumpe borti dette innlegget, skjønner han i hvert fall hvorfor det foreløbig er intet nytt fra nordfronten.)

Herrer i åndenes rike, en roman av Stian M. Landgaard

Hva om du hadde en visjon som du brant for så sterkt at du ikke ville la noe hindre deg i å realisere den? Selv om du visste at det ville bringe deg på kant med din familie, dine venner og dine kolleger? Selv om du visste at du risikerer alt ved å følge den veien.

I Herrer i åndenes rike møter du 25 år gamle Christian Winther, student ved Universitetet i Tromsø. Hans visjon er å skrive en doktorgrad om Friedrich Nietzsches filosofi, som han håper skal revolusjonere menneskeheten. Selv vil han stå i spissen som overmennesket -– den som har makt til å etterleve den nietzscheanske filosofien til fulle.

Men hva gjør han når hans egen menneskelighet og avmakt holder ham tilbake? Når hans yngre bror trenger hans hjelp? Når universitetsbyråkratiet stikker kjepper i hjulene for et prosjekt de mener ikke har noen plass i det norske sosialdemokratiet?

Til sist konfronteres Christian med de brutale konsekvensene av sin lidenskap: smerte, sorg og død. Vil han fullføre det han begynte på, eller har livet gitt ham en ny og uventet lærdom?

For å lese denne sjeleopprivende, dypt alvorlige, men samtidig humoristiske og satiriske beretningen, måtte man tidligere ut med 329 surt ervervede kroner. Ei slik lenger.

Bokkilden (og Bokklubben -- for dem som er medlem der) benytter seg nå av frirabatten og selger Herrer i åndenes rike til kroner 249,-. Du sparer hele kroner 80,-. Trykk på linken under:

Ja, jeg vil benytte meg av dette glimrende tilbudet.

Oppdatering 22.05.2007, kl. 10:08: Hos Bokkilden er dette glimrende tilbudet dessverre en saga blott. De har redusert rabatten til de tradisjonelle 12,5 prosent. Men medlemmer av Bokklubben kan fremdeles nyte godt av en pris på 249,-.

Oppdatering 23.05.2007, kl. 03:00: KONTRABESKJED. Ikke vet jeg om det er aksjespekulasjon som har skylden for at prisen hos Bokkilden igjen er nede på 249,-. Men i denne stund er det glimrende tilbudet definitivt tilbake. Måtte det vare!

StudentUKA 2007 i Tromsø Bokbad m/ Stian M. Landgaard og Helene Uri Fredag 20. april, kl. 19:00. Driv, 4. etasje. Lingvist og forfatter Helene Uri jobbet for inntil noen år siden som forsker i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Hun har siden 1998 skrevet og publisert arbeider innen språkvitenskap. Hennes debutroman ”Anna på fredag” med undertittelen ”En ungdomsroman om språk og språkvitenskap” var et forsøk på å fremme interessen hos unge for akkurat dette. Hun er for tiden aktuell med sin nyeste bok, ”De beste blant oss”. En roman om forskningsintriger på Universitetet i Oslo. Det har vært utallige spekulasjoner i hvorvidt, eller hvor mye av denne boken som faktisk er selvbiografisk. Stian M. Landgaard er forfatter og oversetter født og oppvokst i Tromsø. Er for tiden masterstudent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Landgaard har skrevet skjønnlitterær litteratur siden 1996 og gav i fjor ut boken ”Herrer i åndenes rike”, en roman om filosofistudenten Christian Winthers kamp med Nietzsche, universitetet, familien, vennene og livet. Også denne med klare selvbiografiske paralleller. Uri og Landgaard møtes på Driv for å diskutere det deres siste romaner omhandler, og som burde være aktuelt for de fleste studenter i dag, nemlig universitetsmiljøet på godt og vondt.

Den stille uke er uken mellom palmesøndag og påske. Jeg har fri fra bokhandelen og tar det forholdsvis rolig. Imidlertid har jeg tenkt å arbeide grundig med synopsis for Annenboken, slik at jeg har noe å presentere for min redaktør etter oppstandelsen.

Siden jeg ikke har så mye å si selv akkurat nå, henter jeg frem nok en privatanmeldelse av Herrer i åndenes rike, fra bloggen modus operandi: "Herrer i åndenes rike" - og meg.

Det er en kvinne som har skrevet anmeldelsen. Mer vet jeg ikke om vedkommende. Besøk gjerne bloggen, eller les anmeldelsen under (hvis frøken Modus har noe imot at jeg publiserer den her, får hun skrike ut når hun oppdager det):

"Herrer i åndenes rike" – og meg modus operandi 27. november 2006 Så har jeg også lest "Herrer i åndenes rike" av Landgaard. Tror det er første gang jeg har lest en roman av en forfatter fra samme årskull som meg. Det i seg selv ga et interessant perspektiv. Gjennom hele boken har jeg stadig stoppet opp og tenkt at denne fyren er like gammel som meg, 28. Dette tallet har dermed ført til at jeg stadig har gått ut av det litterære og sett boken i sammenheng med tallet 28. Boken, meg og forfatteren. Alt dette ligger utenfor selve handlingen og den direkte påvirkningen boken har hatt. Andre bøker representerer ofte noe fremmed, og selv om denne bokens ramme, universitetet og filosofistudier, ikke er kjente rammer for meg, så oppleves den inkluderende. På et vis ble denne boken som en del av meg og jeg som en del av den. Det interessante er om dette skyldes tiden forfatteren og jeg har vokst opp i, eller om det skyldes forfatterens evne til å skrive godt. Som alltid tror jeg en virkning har flere årsaker. Jeg tror det er denne indirekte effekten som også har sørget for den direkte effekten, nemlig at jeg nå ser på filosofi som en utrolig viktig innfallsvinkel til livet. Samtidig som jeg leste denne boken, har jeg også begynt å lese om filosofi og filosofene. For meg, helt personlig, har dette ført til en ny vinkling på livet, en nøkkel til forståelse av meg selv først og fremst. Selvfølgelig var den store deler av filosofidialogene som gikk langt over hodet på meg. Noe annet er jo ikke å forvente. Jeg har allerede sagt at universitetet og filosofistudier ikke er kjente rammer for meg. Men det er mye å utforske, mange innsikter som skal komme, og jeg gleder meg til å lese mer. Det er ikke ofte faglig "over-hodet-prat" inspirerer meg. I dette tilfellet gjorde det det. Jeg er overbevist om at det har å gjøre med måten Winthers liv er knyttet opp mot disse dialogene og tankene. Praksis og teori. Show and tell. Jeg har lest Sofies verden, det er riktignok lenge siden nå, men den boken står for meg som svada i forhold til denne romanen. Når jeg har sagt noe om hvilken påvirkning boken har hatt på meg, som i grunn er det viktigste, må jeg si at jeg stort sett gjennom hele boken har vekslet mellom å synes at den er både genial og banal. Det er noen ord og vendinger som får meg til å reagere. Men dette kan like gjerne sees på som personligheten til Winther. Han har sine "ting", sine issues. Ellers vises det jo klart at boken skrives av en mann, eller at det er en mann som er hovedpersonen. Det i seg selv gjør boken i grunnen mer spennende, og hvis jeg da trekker noen tråder til det jeg sa i begynnelsen om at romanen oppleves inkluderende, er det en kompliment til forfatteren. Hovedpersonen balanserer også mellom det intellektuelle og det instinktive, disse motsetningene må jo også komme til uttrykk i språket. Det var passasjer i boken der jeg leste med skrekkblandet fryd, ikke så mye for handlingens del, men fordi jeg fryktet forfatteren skulle ta av i actionscener. Jeg snakker om finlandshetter og balltre, om barrikader og knivstikking og selvmordsforsøk. Om dette vet jeg ennå ikke helt hva jeg skal mene. Det har uansett ikke klart å ødelegge for helhetsinntrykket av at dette er en bok som påvirker. Som alltid når jeg leser gode bøker, blir det tomt når jeg er ferdig med dem.