Kategori: Akademia

Forsøker i nattens mulm og mørke å få grep om Schopenhauers skille mellom begrep og platonsk idé. Begrepet oppstår som en abstrahering av persepsjonens mangfoldighet, slik man for eksempel ser mange hester og utleder via fornuften begrepet "hest". Den platonske ideen later til å gå motsatt vei: fra ideen "hest" springer det frem mange forskjellige hester. Men ideen kan ikke være uavhengig av mennesker heller, da den er en del av fenomenenes verden.

Den platonske ideen er kun mulig «durch den Verein von Phantasie und Vernunft», skriver Schopenhauer.

Hvilken fantasi snakker han om? Schopenhauers filosofi later til å inneholde en god del mystisisme, tross den tilsynelatende strenge vitenskapelige argumentasjonen.

Jeg hadde en kort, men interessant diskusjon med min veileder, professor Himmelmann, i går. Hun sa at man er nødt til å ha en "følelse" for Nietzsche når man arbeider med ham. Tidligere har hun nevnt at det er svært vanskelig å oversette Nietzsche (noe jeg kan attestere, havende oversatt Morgenrøde), i motsetning til filosofer som Kant, Hegel, Spinoza, osv. Sistnevnte tenkere arbeider i en fast struktur av begreper, hvor avvikende betydninger vanligvis kun utgjør nyanseforskjeller. 

Ei slik med Nietzsche. Han kan i det ene øyeblikket si "det finnes ingen sannhet" og i neste "for å komme frem til sannheten ...". En søkende yngling som gir seg i kast med Nietzsche i den tro at det går an å spikre ham på veggen og kartlegge alle strukturene i hans filosofiske korpus med kirurgisk presisjon, vil snart snuble i mørket. Det er altså nødvendig å ha en "følelse" for Nietzsche, hvilket vil si at man har lest ham lenge nok og nøye nok til at man ikke lenger leser det han skriver på linjene, men derimot leser underteksten. Først da gir Nietzsche mening. Som utdannet filolog (ekspert på klassiske tekster) sier han det selv i forordet til Morgenrøde:

Filologi er nemlig den ærverdige kunst som fremfor alt krever én ting av ham som dyrker den: å gå til side, ta seg tid, bli stille, bli langsom — som en ordets gullsmedkunst og -ekspertise, som bare har fint og forsiktig arbeid å gjøre, og som intet oppnår når det ikke oppnås lento. Men nettopp derfor er filologien mer nødvendig i dag enn noensinne, av nettopp den grunn tiltrekker og fortryller den oss på det sterkeste, midt i en «arbeidets» tidsalder, det vil si hastverkets tidsalder, den uanstendige og svettende overilingens tidsalder, som umiddelbart skal «bli ferdig» med alt, også med alle gamle og nye bøker: — filologien selv blir ikke så lett ferdig med noe som helst; den lærer å lese godt, det vil si å lese hensynsfullt, dypt, langsomt og varsomt, med baktanker, med dører som ikke har blitt lukket, med sarte fingre og øyne … Mine tålmodige venner, denne boken ønsker seg bare fullkomne lesere og filologer: Lær å lese meg godt! –