Hopp til innhold

Den stille uke

Den stille uke er uken mellom palmesøndag og påske. Jeg har fri fra bokhandelen og tar det forholdsvis rolig. Imidlertid har jeg tenkt å arbeide grundig med synopsis for Annenboken, slik at jeg har noe å presentere for min redaktør etter oppstandelsen.

Siden jeg ikke har så mye å si selv akkurat nå, henter jeg frem nok en privatanmeldelse av Herrer i åndenes rike, fra bloggen modus operandi: "Herrer i åndenes rike" - og meg.

Det er en kvinne som har skrevet anmeldelsen. Mer vet jeg ikke om vedkommende. Besøk gjerne bloggen, eller les anmeldelsen under (hvis frøken Modus har noe imot at jeg publiserer den her, får hun skrike ut når hun oppdager det):

"Herrer i åndenes rike" – og meg
modus operandi 27. november 2006

Så har jeg også lest "Herrer i åndenes rike" av Landgaard. Tror det er første gang jeg har lest en roman av en forfatter fra samme årskull som meg. Det i seg selv ga et interessant perspektiv. Gjennom hele boken har jeg stadig stoppet opp og tenkt at denne fyren er like gammel som meg, 28. Dette tallet har dermed ført til at jeg stadig har gått ut av det litterære og sett boken i sammenheng med tallet 28. Boken, meg og forfatteren. Alt dette ligger utenfor selve handlingen og den direkte påvirkningen boken har hatt. Andre bøker representerer ofte noe fremmed, og selv om denne bokens ramme, universitetet og filosofistudier, ikke er kjente rammer for meg, så oppleves den inkluderende. På et vis ble denne boken som en del av meg og jeg som en del av den. Det interessante er om dette skyldes tiden forfatteren og jeg har vokst opp i, eller om det skyldes forfatterens evne til å skrive godt. Som alltid tror jeg en virkning har flere årsaker.

Jeg tror det er denne indirekte effekten som også har sørget for den direkte effekten, nemlig at jeg nå ser på filosofi som en utrolig viktig innfallsvinkel til livet. Samtidig som jeg leste denne boken, har jeg også begynt å lese om filosofi og filosofene. For meg, helt personlig, har dette ført til en ny vinkling på livet, en nøkkel til forståelse av meg selv først og fremst. Selvfølgelig var den store deler av filosofidialogene som gikk langt over hodet på meg. Noe annet er jo ikke å forvente. Jeg har allerede sagt at universitetet og filosofistudier ikke er kjente rammer for meg. Men det er mye å utforske, mange innsikter som skal komme, og jeg gleder meg til å lese mer. Det er ikke ofte faglig "over-hodet-prat" inspirerer meg. I dette tilfellet gjorde det det. Jeg er overbevist om at det har å gjøre med måten Winthers liv er knyttet opp mot disse dialogene og tankene. Praksis og teori. Show and tell. Jeg har lest Sofies verden, det er riktignok lenge siden nå, men den boken står for meg som svada i forhold til denne romanen.

Når jeg har sagt noe om hvilken påvirkning boken har hatt på meg, som i grunn er det viktigste, må jeg si at jeg stort sett gjennom hele boken har vekslet mellom å synes at den er både genial og banal. Det er noen ord og vendinger som får meg til å reagere. Men dette kan like gjerne sees på som personligheten til Winther. Han har sine "ting", sine issues. Ellers vises det jo klart at boken skrives av en mann, eller at det er en mann som er hovedpersonen. Det i seg selv gjør boken i grunnen mer spennende, og hvis jeg da trekker noen tråder til det jeg sa i begynnelsen om at romanen oppleves inkluderende, er det en kompliment til forfatteren. Hovedpersonen balanserer også mellom det intellektuelle og det instinktive, disse motsetningene må jo også komme til uttrykk i språket.

Det var passasjer i boken der jeg leste med skrekkblandet fryd, ikke så mye for handlingens del, men fordi jeg fryktet forfatteren skulle ta av i actionscener. Jeg snakker om finlandshetter og balltre, om barrikader og knivstikking og selvmordsforsøk. Om dette vet jeg ennå ikke helt hva jeg skal mene. Det har uansett ikke klart å ødelegge for helhetsinntrykket av at dette er en bok som påvirker. Som alltid når jeg leser gode bøker, blir det tomt når jeg er ferdig med dem.

Facebook