Hopp til innhold

I helvete

17. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Da er vi ved veis ende, etter seks måneder med romanforsøk fra 1996 til 2013. Den siste romanen i skrivebordsskuffen bærer tittelen I helvete og ble skrevet sommeren 2013, etter intens lesning av Arthur Schopenhauers Verden som vilje og forestilling. Jeg skulle egentlig begynne på min masteroppgave akkurat da, men den måtte vike for diktermusens kraft.

«Verden er et helvete, og menneskene er både djevlene og de pinte sjelene.» - Arthur Schopenhauer.

Kortromanen I helvete ble ferdigstilt etter noen uker, men den kom ikke helt i mål hos forlaget. Muligens vil den fremtre i ny form på et eller annet tidspunkt (kanskje under tittelen La alt håp fare), og derfor vil jeg ikke si altfor meget om den nå. Men den handler om lektor Jakob Verger, som forsøker å komme seg på fote igjen etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han reiser bort, tar inn på hybel hos en gammel venninne, og setter seg fore å skrive en doktoravhandling om Schopenhauer som skal belyse hans personlige fallitt på Amors jaktmarker.

Under følger et kort, representativt utdrag.

 


I HELVETE

 

I titiden pusset jeg tennene og gikk til sengs. Undersøkte mobilen nok en gang: ingenting, ikke fra noen. Uten forvarsel var jeg reist to tusen kilometer hjemmefra, og ingen brydde seg. Selv ikke mine to nærmeste kompiser i Tromsø, de som visste alt om min tragedie, hadde sagt noe. Den ene var nok på ferie med familien og gledet seg over livet som småbarnsfar. Den andre var dypt inni sitt litterære prosjekt.

Jeg leste ferdig Utvidelse av kampsonen. Det ender selvfølgelig med at fyren havner på galehus, men så blir han utskrevet og drar på sykkeltur. En førti kilometer lang sykkeltur som hovedpersonen med sin fysikk egentlig ikke er rustet for.

Av og til stopper jeg i veikanten. Jeg tar en røyk, jeg gråter litt, og så drar jeg videre igjen. Jeg skulle ønske jeg var død. Men «det finnes en vei å følge, og den må følges».

For slik er livet. Vi reiser avsted langs en strevsom rute, og målet vi har i sikte, synes aldri å være verdt anstrengelsen når vi først er fremme. Det vi hovedsakelig får ut av det, er smerte. Både den reelle smerten fra vonde føtter og den abstrakte smerten ved tanken på at det kommer mer smerte henimot horisonten. Hadde vi ved starten visst hva som ventet oss, at hverken reisen eller målet var verdt anstrengelsen og lidelsen, hadde vi aldri gitt oss i vei.

Ekkoet av Schopenhauer i Houellebecqs bok.

Tromsøfilosofen Zapffe var sterkt påvirket av Schopenhauers livspessimisme og skriver i Om det tragiske at mennesket er for godt utrustet, intellektuelt sett, for tilværelsen. Kort sagt: et naturens misfoster. Vi forstår for mye av verdens meningsløshet til å kunne bli lykkelige og tilfreds. Jeg var en gang på besøk i et avsidesliggende hus på Berg utenfor Tromsø, og den eldre damen som bodde der, kunne fortelle at Zapffe hadde vært en hyppig gjest i huset i etterkrigsårene. Som ungjente hadde hun en gang hørt ham si: En liten mann i åpen båt på et uendelig stort og opprørt hav – det er livet. Men det betyr ikke at man ikke kan åpne en boks med ananas og kose seg der man sitter.

Jeg likte det bildet, for selv om mange levde i illusjonen om metafysisk orden og guddommelig forsyn, om at «alt går bra til slutt», kunne ikke jeg hengi meg til slike løgner. Isteden satt jeg der i båten, sjøsyk og jævlig, og prøvde å finne stadig nye bokser med ananas.

Derfor var det også mye verre for meg når en boks glapp ut av hendene mine og falt overbord, for kanskje det var den siste. Man kunne aldri vite.

 

Jeg halvsov gjennom natten, våknet flere ganger og så på klokken. Halv ett, kvart over to, halv fire, ti på fem. Alt var stille i huset. Ingen dører åpnet seg, ingen trapper knirket. I motsetning til den lyse tromsønatten var det helt mørkt her og derfor lettere å gli vekk fra verden. Men istedenfor søvnen var det fantasiene jeg havnet i.

Først da det lysnet ute og huset kom i bevegelse, falt jeg i dyp søvn som varte til utpå dagen. Straks jeg stod opp, kjente jeg meg agitert og nervøs, og jeg gikk derfor en tur ut og vandret langs veiene i det flate landskapet, passerte engen og kom helt bort til skogen. Jeg kunne se bebyggelsen som små dukkehus, i ett av dem bodde Margaretha og Liese, og jeg tenkte på hvor ubetydelig og smått alt er på avstand. Men bare når man betrakter det desinteressert, for i tankene kan selv den minste ting anta galaktiske dimensjoner. Våre tanker forråder oss, vi intelligente kryp.

Da jeg kom tilbake, så jeg Fabi sammen med Liese. De lå på magen ute på plenen og leste i hver sin bok. Ved nærmere ettersyn så jeg at hans var en tegneseriepocketbok, og at hennes var en slags roman. De hadde ikke sett meg, så jeg sakket farten for å studere adferden deres. Som forventet var det hun som var sjefen. For han vendte seg hele tiden mot henne i et forsøk på kontakt, smilte konstant og beveget seg stakkato. Hun lå stort sett stille og så ned i boken, og de få gangene hun sa noe, vred han iherdig på sitt runde hode for å lytte eller komme med en altfor kjapp oppfølgerkommentar.

«Hallo!» sa han da han ble oppmerksom på meg. Jeg nikket. Liese kikket såvidt opp.

«Er moren din inne?» spurte jeg i håp om imøtekommende respons. Hun trakk bare på skuldrene og vrengte underleppen.

«Jeg tror det,» sa Fabi, ivrig etter å bli satt pris på. «Jeg mener, jeg syntes jeg hørte henne oppe da vi var i gangen.»

Mer skulle det altså ikke til før en jente ble kald. En liten avvisning, et lite brudd på de gode følelsene, dermed var det slutt på tilnærmingen. Men bra var det, for nå kunne jeg vel konsentrere meg. Jeg måtte prøve å få grep om avhandlingen, som talte tredve sider og skulle bli minst syv ganger større. Foreløpig var det bare forpostfektninger jeg drev med, skjematiske oversikter og overfladiske sammenligninger. Alt dette måtte jeg gjennom før jeg til slutt levde og åndet i den filosofiske materien. Og da, bare da, kunne jeg begynne å argumentere på forskernivå.

I min tilstand de siste månedene klarte jeg knapt å lese en halv side filosofi uten å knytte det an til meg selv og mine erfaringer. Slik ble generelle utsagn om viljen ikke bare abstrakt teori, de ble forelegg for min konkrete livssituasjon. Når jeg nå bladde gjennom de delene jeg ikke hadde lest så nøye av Schopenhauers opus magnum, Verden som vilje og forestilling, fant jeg noe interessant om kjærlighet, om grunnen til at mennesker går helt av skaftet for lidenskapens skyld. Andre strebener, som heroiske dåder, kunst og rikdom, vil alltid vike for det seksuelle begjæret. Og hvorfor? På grunn av viljens hierarkiske vesen. Naturen står øverst, så følger menneskearten og til slutt enkeltmenneskene. Som individer kan vi ha mange bevisste mål med vårt korte liv, som komfort, berømmelse og makt, men artens mål er å bestå til evig tid, noe som bare kan skje ved at dens eksemplarer forplanter seg.

Vi mennesker krever imidlertid vår individuelle frihet, vi nekter å være slaver for en overordnet vilje. Vi blir forelsket av rent subjektive årsaker, tror vi, men egentlig har det seksuelle begjæret, artsviljens durkdrevne verktøy, trukket et illusjonens slør over vår bevissthet og maskert den objektive grunnen til vår forelskelse: menneskeartens krav om et nytt eksemplar. Det er derfor vi taper alt annet av syne, det er derfor vi ikke forstår oss selv eller våre følelser. Vi er fullstendig i denne forelskelsens vold, for det er artsviljen som tar kontrollen over oss idet den velger ut to eksemplarer den mener vil skape det gunstigste avkom for menneskeslektens overlevelse. Våre fremtidsplaner, vår nyttetenkning og vår sinnslikevekt blir ikke lenger tatt hensyn til, vi går om nødvendig til grunne for kjærlighetens skyld.

Og dersom en lidenskapelig elsker skulle mislykkes i å få sin utvalgte, det være seg på grunn av en rival eller på grunn av døden, opplever han en smerte som overgår alt annet, nettopp fordi den ikke bare rammer ham som individ, men derimot angriper arten som sådan gjennom ham. Altså er det ikke bare en ensom mann som står i regnet og skriker ut sin sorg og sjalusi, han skriker med hele menneskehetens viljesrøst i brystet.

Facebook