Jeg er svett, og det skyldes ikke bare at Tromsø er lummer i dag. Egentlig skulle jeg forlengst ha sendt avgårde en romanpresentasjon til min eminente redaktør. Jeg måtte bare skrive en slags synopsis først, og så gjøre ferdig første kapittel. Planen var å sende ham hele presentasjonen mandag 21. mai, da han var tilbake fra USA, men så ble jeg selvfølgelig misfornøyd med første kapittel og måtte omskrive det. Deretter fikk jeg en idé om å lage en slags "teaser" før kapitlet.
Teaseren gikk greit, men kapitlet tok sin tid. Jeg var halvveis i det da jeg plutselig fikk en fiks idé og måtte lage et helt nytt kapittel som skulle inn mellom teaseren og første, heretter andre, kapittel. Datoen måtte forskyves til like over pinse, tirsdag 29. mai.
Egentlig kan man kalle teaseren første kapittel, så da blir det nye kapitlet ikke lenger første kapittel, men andre, hvilket gjør det kapitlet som først var første kapittel og deretter andre kapittel, til tredje kapittel. Nuvel.
Saken er at jeg satt gjennom hele pinsen og kjempet med andre kapittel. Jeg visste hva som skulle skje (det er fordelen med synopsis, selv om jeg allerede kan si mye om synopsiser: de er å regne som bærebjelker av gummi; man får en viss pekepinn på hvordan man skal opprette konstruksjonen, men så snart man prøver å gjøre det, er man på gyngende grunn), men det viste seg å være så gruelig vanskelig å skrive godt.
Ja, nettopp. Skrive godt. Det er der det ligger. En eller annen forfatter sa: "Skrivesperre skyldes ikke at man ikke klarer å skrive, men at man ikke klarer å skrive noe man føler er godt." Kanskje bør man bare kjøre på, lire av seg dårlige setninger og upresise beskrivelser, men det er ikke lett å vise noe slikt til redaktøren og utbasunere: "Dette er min nye roman!"
Så hva gjorde jeg? Jo, jeg omskrev, pyntet, fikset, helt til jeg følte meg sånn passe fornøyd. Da var det allerede gått en uke siden Den hellige ånd hadde vært på visitt, og jeg lå følgelig noen dager etter skjema. Og innså selvfølgelig at tredje kapittel, som var mitt opprinnelige første kapittel den gangen jeg kalte det nåværende førstekapitlet "teaseren", bare var halvferdig.
Jeg er tydeligvis ikke i en fase hvor jeg kan skrive flere timer hver dag. Det blir korte økter og lange pauser, og jeg jobber på bokhandel de fleste dagene. Plutselig er uken gått. Men jeg har likevel helger og kvelder og den okkasjonelle natten jeg ikke trenger søvn. Så hvorfor er ikke presentasjonen ferdig?
Prokrastinasjon.
Det er det jeg kaller denne tilstanden. Og det finnes bare ett motmiddel.
Jerndisiplin.
Uheldigvis et karaktertrekk jeg ikke er behørig utstyrt med. Nå får jeg sette datoen til onsdag 6. juni og håpe på det beste.
(Jeg vet ikke om redaktøren min er noen vorasiøs bloggleser, men om han skulle slumpe borti dette innlegget, skjønner han i hvert fall hvorfor det foreløbig er intet nytt fra nordfronten.)
Som en vis mann en gang sa om prokrastinasjon: "There's nothing to match curling up with a good book when there's a repair job to be done around the house."
I så fall er det vel kun én ting som overgår det: å sette seg til å skrive en god bok når noe prekært må mekkes på i kåken ...
Det meste turde vike for utgydelse av Den Hellige Ånd.
Jeg vil påstå at du har disiplin så det monner, Stian. Kanskje ikke jern, men iallfall kobber.
Forøvrig, her er en ypperlig betenkning om fenomenet prokrastinasjon:
http://www.paulgraham.com/procrastination.html
Takk for det, og takk for en meget inspirerende betenkning om prokrastinasjonsfenomenet.
Grahams museringer berører en del problemstillinger jeg har grunnet på i årevis, eksempelvis hvordan man skal kunne kombinere kunstnerisk bohemarbeid med familie, eller også hvordan man skal fordele tiden mellom kunstnerisk bohemarbeid og forefallende husarbeid, etc. ("errands", som Graham kaller det).
Det som definitiv gikk hjem hos meg, nettopp fordi min erfaring taler nøyaktig samme språk, var dette:
There may be types of work that can only be done in long, uninterrupted stretches, when inspiration hits, rather than dutifully in scheduled little slices.
Jeg turde eksemplifisere dette gjennom å nevne en meningsutveksling jeg nylig hadde med Nagel, omhandlende dataspilling over Internet.
I utgangspunktet liker både Nagel og jeg å spille visse dataspill mot hverandre over nett (for det meste Unreal Tournament 2004, hvor vi skyter hverandre i fillebiter til den store gullmedaljen), og jeg innrømmer gjerne at jeg reagerer annerledes på tap enn han gjør. Han blir vill, gal og enda mer bestemt på å ta revansj hvis han taper. Jeg blir derimot lei hele spillet og foretrekker å slikke mine sår resten av dagen fremfor å fornye kampen.
Hvorom allting er, er Nagel av den oppfatning at siden en UT-seanse over tre brett tar maks 20-30 minutter, er det ikke noe stort problem for meg å avbryte min fire-fem timer lange skriveøkt (eller min tenkning/stemningssøken forut for økten) for en aldri så liten omgang med flak cannon og rocket launcher.
Men det er virkelig et stort problem, for dette lille avbrekket gjør et såpass sterkt inntrykk på meg (jeg sitter gjerne svett og skjelven etter spillingen, siden seier og tap kan avhenge av et taktisk valg foretatt i løpet av et desisekund) at jeg sitter inaktiv i både en og to timer etterpå, ute av stand til annet enn å prosessere et bittert tap. (Seier er faktisk lettere å komme seg videre fra.)
Jeg oppfatter således Grahams påstand som fullstendig samsvarende med min egen:
[R]eal work needs two things errands don't: big chunks of time, and the right mood. If you get inspired by some project, it can be a net win to blow off everything you were supposed to do for the next few days to work on it.
Hvis mitt prosjekt var å korrekturlese et dokument eller oversette en fagtekst, vet jeg (av erfaring) at det ikke ville vært så vanskelig å hoppe rett fra et sviende nederlag foran en rykende munning over i prosjektmodus. Det er her snakk om et arbeid med fastsatte parametre (oversettelse kan riktignok kreve en del kreativitet iblant, men ikke i nærheten av det som kreves for å skrive en romantekst), og man har alltid en målestokk for hvor langt man er kommet, hvor mye man har igjen, og man kan betrakte problemet direkte (hvordan oversetter man "Empfindung" til norsk? er "dilemma" korrekt stavet?).
Når man skriver en roman, er det langt vanskeligere å bevege seg fremover i terrenget, siden det ikke finnes stort mer terreng enn det man selv kreerer. Blir man avbrutt i et slikt arbeid, mister man som regel hele skapervisjonen, og da ...
The cost of an interruption is not just the time it takes, but that it breaks the time on either side in half. You probably only have to interrupt someone a couple times a day before they're unable to work on hard problems at all.
Og for å illustrere enda et usikkerhetsmoment som er fraværende hvis man sitter på et litt tryggere yrke, som for eksempel advokatfullmektig:
Why is it so hard to work on big problems? One reason is that you may not get any reward in the forseeable future. If you work on something you can finish in a day or two, you can expect to have a nice feeling of accomplishment fairly soon. If the reward is indefinitely far in the future, it seems less real.
Another reason people don't work on big projects is, ironically, fear of wasting time. What if they fail? Then all the time they spent on it will be wasted. (In fact it probably won't be, because work on hard projects almost always leads somewhere.)
Dette har vært en kilde til min prokrastinasjon og nagende tvil i årevis. Hva om dette jeg sitter og arbeider med, bare er tull og aldri vil kunne realiseres? Siden jeg nå er i den heldige posisjon at jeg har publisert en roman og dermed har et forlag i ryggen, er det lettere å tro på det jeg gjør, siden jeg kan få kontinuerlige tilbakemeldinger fra folk jeg vet er ærlige, dyktige og genuint interesserte i mitt prosjekt.
Dette skulle kanskje vært et blogginnlegg i seg selv, men det får bli med kommentaren.
Unreal Tournament?! Var hellig overbevisst om at du var en ren Counter Strike-kinda guy...
Mmmkay ... har aldri prøvd Counter Strike, hverken underbevisst eller overbevisst. På den annen side jobber jeg jo ofte i bokhandel, og da regner jeg meg som en Counter Strik, altså en strik bak disken.
Takk for interessant og inspirerende bloggpost, Stian (og Roffe, for link). Jeg innser at jeg utsetter de store tingene hele tiden, men det skal bli slutt på det nå, med øyeblikkelig virkning … jeg skal bare på butikken og kjøpe stålull først, slik at jeg får rengjort den ene stekepannen …
NÅ fikk jeg endelig lest Grahams tekst om prokrastinasjon. Den var lysende! 🙂 Funderer ofte over hva som er den best fungerende modellen for prioritering av alle ting fra smått til stort, men har egentlig kommet fram til essensen i det Graham sier; at for å få gjort de større tingene på en god måte, så må man være villig til å la "errands" som hybelkaniner og (u)gressplener og jeg vet ikke hva klare seg selv innimellom. Og det gjør de jo som oftest også. 😉
Her var det mange ord. Jeg oppsummerer: Du suger i UT. 🙂
Så fikk vi den vulgærintellektuelle versjonen også. Historien er komplett.