Hopp til innhold

2

En augustdag dukker en enorm stjerne opp på himmelen, og folk reagerer med vantro og undring. I tillegg akkompagneres den astronomiske begivenheten av en rekke besynderlige fenomener på jorden, både ute i naturen og dypt inni menneskesinnet.

Ansats til et spennende flettverk av menneskeskjebner på terskelen til dommedag

Morgenstjernen 2020. Forlaget Oktober. Forfatterportrett: Nina Rangøy

Siden koronafarsotten begynte, har jeg ikke skrevet noe her, bortsett å annonsere nye oversettelser gjort for Vagant. Skrivetørken har flere årsaker, men den kanskje viktigste er at blogging føles som å rope ut i det store intet, med mindre man har en etablert leserkrets. De fleste privatdrevne blogger tørket inn da de sosiale mediene flommet inn over landet, med et hederlig unntak for rosabloggere og influencere av ymse art.

Når jeg nå likevel skriver her, skyldes det at jeg de siste dagene har lest Karl Ove Knausgårds nyeste roman, Morgenstjernen fra 2020. Som flere anmeldere har påpekt, er dette hans første virkelige romanprosjekt etter Min kamp (2009-2011), selv om det har vært noen bøker imellom.

Jeg har lest de fleste av Knausgårds bøker, og iblant har jeg også blogget om dem. For over elleve år siden tolket jeg Min kamp 2 som Knausgårds forsvar for og ektefølte lengsel etter tradisjonelle kjønnsroller. Bortsett fra Aslak Nore var det ingen som støttet den tolkningen. Isteden fikk jeg rasende motbør fra mange som mente at jeg hadde trivialisert og vulgarisert en kompleks roman til mitt eget tendensiøse formål.

Morgenstjernen innbyr imidlertid til ganske andre tolkninger. Dette er en ensembleroman med en rekke nordmenn som befinner seg i mer eller mindre ordinære livssituasjoner, fra universitetsprofessoren Arne med en psykotisk kunstnerkone til den forfyllede journalisten Jostein til den overvektige ungjenta Iselin og mange flere. Det er ikke en selvbiografisk roman Knausgård har skrevet, men han har brukt svært mange velkjente elementer fra eget liv og Min kamp i de ulike personene.

En augustdag dukker en enorm stjerne opp på himmelen, og folk reagerer med vantro og undring. I tillegg akkompagneres den astronomiske begivenheten av en rekke besynderlige fenomener på jorden, både ute i naturen og dypt inni menneskesinnet. Tankene dras uvegerlig mot Lars von Triers film Melancholia, hvor en interstellar planet er på kollisjonskurs med jorden.

Katastrofestemning

Men jeg ble temmelig overrasket da jeg leste Marta Norheims anmeldelse i NRK, hvor hun tolker dette som en roman om klimakrisen. På hvilken måte kan man lese den tittelgivende morgenstjernen som dukker opp på himmelen og skaper forferdelse, fascinasjon og krøll i menneskeliv og dyreliv, som et symbol på klimakrisen? Kanskje fordi man tenker at klimaforandringene har eller vil få akkurat den samme effekten, men her virker det snarere som en famling etter halmstrå for å innpasse Morgenstjernen i et hett tema.

Samtidig vedgår Norheim at Knausgård «[klart skil seg] frå andre klimakriseforfattarar som til dømes Maja Lunde, som legg vekt på å formidle kunnskapsstoff om sjølve klimakrisa gjennom romanane sine». Hun skriver sogar at «romanen scorar lågt på fakta om klimakrisa».

Da tenker jeg: Har vi lest samme roman? Eller har Norheim trivialisert og vulgarisert en kompleks roman til sitt eget tendensiøse formål? Riktignok skaper Morgenstjernen katastrofestemning, men det er et velkjent litterært grep for å sette personene i fortellingen på prøve, samtidig som det høyner spenningen for leseren. Morgenstjernen som lyser opp himmelen, er «den tikkende bomben under bordet» som Hitchcock snakker om. Vi biter negler mens vi leser videre, i frykt for hva som vil skje når den går av.

Jeg skal ikke røpe altfor mye av handlingen her, men det ble ganske snart klart for meg at Morgenstjernen ikke er en avsluttet historie. En aldri så liten spoiler: Det ender ikke som i Melancholia.

Et digert lerret

Selv om Knausgård har sagt at det kommer en fortsettelse, ligger det allerede i kortene når man leser seg gjennom de siste par hundre sidene; det er umulig at historien kan bringes til en tilfredsstillende avslutning i løpet av 666 sider når forfatteren har spent opp et så digert lerret.

Jeg ble derfor noe overrasket over Erik Bjerck Hagen, som i sin anmeldelse i Morgenbladet klager over at dette er en «uforløst kollektivroman (...) en samling ansatser som ikke helt kommer noen vei, og som iallfall nekter å gå de veiene leseren med en viss spenning tar seg i å forvente». Vet han ikke at Knausgårds spesialitet er flerbindsverker? Det er for tidlig å klappe eller bue etter bare første akt.

Bjerck Hagen mener for øvrig at romanen svikter på flere måter, blant annet ved at «Knausgård har problemer med å fortelle ut fra et annet perspektiv enn sitt eget». De personene som ikke ligner på Knausgård selv, forblir livløse ved at de «ikke har Karl Oves stemme».

Det er for meg en underlig innvending. Jeg vil heller si meg enig med Tom Egil Hverven, som i en kollektiv bokanmeldelse i NRK Radio med nevnte Marta Norheim sier at de ulike stemmene ikke er spesielt forskjellige. Dialogene preges av den samme språklige horisonten og det samme vokabularet, folk flest svarer med et bekreftende «kan godt det», som i tidligere bøker av samme forfatter. Men unntaksvis fortrenges Knausgårds sørlandsdialekt av innslag fra bergensdialekten, for eksempel når journalisten Jostein sier «ræven» istedenfor Knausgårds klassiske «raua».

I det hele tatt er det vanskelig å skrive med andre stemmer enn sin egen, særlig når det gjøres i førsteperson som her. Alt i alt har Knausgård gjort en grei jobb med å gestalte ulike personer på en slik måte at jeg ikke ser for meg forfatteren selv i alle rollene. Iselin føles som en ung kvinne (kanskje han har observert sin eldste datter grundig), Jostein føles som en kulturfiendtlig revolverjournalist. Arne føles derimot som en Knausgård-avatar; likhetene dem imellom er mange.

Uhyggen og hverdagen

For å sparre litt mer mot Bjerck Hagens anmeldelse: Det er uforståelig for meg at han ikke ser med velvillige øyne på den uhyggelige stemningen i Morgenstjernen. Han skriver: «Det uhyggelige i denne boken blir effekter og tricks, staffasje og innfall, påfunn og kulisser, en fiks romanidé mer enn levende realitet, til tross for at vi ved romanens utgivelsestidspunkt alle er i pandemiens vold.»

Jeg opplever derimot at uhyggen ligger som et kvelende teppe over handlingen, i alle fall tidvis. Siden noe ekstraordinært alt har skjedd (en diger stjerne på himmelen), er det bare fantasien som setter grenser for hva mer som kan skje. Særlig uhyggelig er det at enkelte døde mennesker plutselig vender tilbake til livet, i dels groteske, dels tragiske scener. Ja, kanskje Knausgård kunne ha dvelt lenger ved disse hendelsene og deres påvirkning på de pårørende, kanskje uhyggen kunne ha blitt enda mer intens og eksistensiell på den måten. Men han har så mye han skal fortelle, og historien haster stadig videre til neste scene.

Riktignok går romanen iblant inn i mer prosaiske, nesten Min kamp-aktige scener, der det er hverdagslivets utfordringer som dominerer. Dette blir spesielt tydelig i innslagene med personer og hendelser fra nettopp denne bokserien, hauken som griper en småfugl fra kafébordet, de ubehagelige pasientene på mentalsykehuset. Her er vi tilbake i en kjent Knausgård-virkelighet. Men forfatteren klarer samtidig å sette disse hendelsene inn i denne romanens kontekst slik at de får en egen og skremmende valør, langt utenfor hverdagslivets trivialiteter. Uhyggen slipper altså aldri helt taket.

På den annen side er det grenser for hvor lenge dette grepet kan holde oss i ånde. Nå har vi sett mye rart som følge av morgenstjernens ankomst. Før eller siden må det skje en utvikling med himmelfenomenet. At det er tendenser til dommedag her, er vanskelig å benekte, selv om Knausgård muligens kan overraske oss i neste bind. Får vi Melancholia eller noe helt annet?

Døden

Herværende roman avsluttes med et langt essay om døden, skrevet av Egil Stray, en venn av den nevnte Arne. Mens de biografiske likhetene virker å være tydeligst mellom Knausgård og Arne, synes Egil å ha mest til felles med Knausgård som tenker. Essayet om døden er basert på en hel rekke kilder fra mytologi og religion, og Egil kommenterer disse habilt og greit, om enn han ikke serverer noen livsomstøtende innsikter. Den beste delen er likevel når Egil møter en mann på toget og ender med å dra i hans datters begravelse, bare for å oppdage at hun kanskje ikke er død likevel.

Jeg tenker at det er dette romanen dypest handler om, på ingen måte klimakrisen, men døden som metafysisk størrelse. Når døden ikke lenger er sikker, hvordan skal vi da forholde oss til livet?

Facebook

Foto: Thought Catalog on Unsplash

DEN NYE VALUTAENS GLOHETE UTOPISKE KJERNE. Hva i all verden er det forjettede fenomenet bitcoin? Ifølge den tyske kommentatoren Ijoma Mangold gjenskaper denne nye valutaen – eller pengesystemet – en gullgruves arkaisk-skitne bergverksvilkår i den digitale sfæren.

Essay publisert i Die Zeit, oversatt fra tysk og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

Hartmut Rosa i 2015. Foto: YouTube

Koronaen har bremset opp livets hamsterhjul. Likevel er vi blitt mer rastløse. Sosiolog Hartmut Rosa forteller hvorfor denne krisen særlig har rammet de unge.

Intervju i Die Tageszeitung, oversatt fra tysk og publisert på Vagant Europa.

Facebook

Geert Mak i 2020. Foto: Penguin Random House Verlagsgruppe

Opptøyene i Nederland er ikke noen politisk protest, ifølge forfatteren Geert Mak. Folk leter etter nye tryggheter. Da hjelper det med konspirasjonsteorier.

Intervju gjort av Alex Rühle for Süddeutsche Zeitung, oversatt fra tysk og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

Foto: Unsplash

Han elsket oversize solbriller og hadde god greie på øl fra mikrobryggerier. Hipsteren var typisk for sin tid. Nå får han avløsning.

Essay av Ijoma Mangold oversatt fra tysk og publisert på Vagants nettsider.

Facebook