Stian M. Landgaard

Nå går alt så meget bedre. De siste par dagene har jeg lest gjennom deler av min oversettelse av Morgenrøde og funnet mye bra der, tross alt. Småtterier å utsette på det ene og det andre, men intet ufikselig.

Det verste er imidlertid å oppdage feil som har vært der i tre år (enda de er blitt bemerket av konsulent). Det var én slik -- nesten helt i begynnelsen av boken. Jeg antar at jeg har stirret på det avsnittet så lenge at jeg tok dets perfekte utforming for gitt. De vanskeligste feilene å oppdage er dem hvor den norske versjonen gir mening, selv om den ikke korresponderer helt med originalens mening.

Ellers oppdager jeg tidsvis feil når jeg leser en oversatt passasje og synes noe skurrer der. Et sted hadde jeg oversatt vertauschen med "forveksle", og det var noe pussig med avsnittet. Det gav liksom ikke mening, helhetlig sett. Så innså jeg at det var ordets andre betydning som gjaldt her -- "skifte ut". Og det burde jeg ha sett da jeg første gang oversatte passasjen, men da var jeg nok så språkblind at jeg kun så ord og uttrykk, ikke hele setninger, og i hvert fall ikke hele resonnementer. Og det er, når sant skal sies, oversettelsens død.

I tunge stunder har jeg tatt frem Sylfest Lomheims Omsetjingsteori (Universitetsforlaget, 2. utgave 1995) og lest litt om de mange problemer som en stakkars jævel risikerer å støte på når han prøver å 1) forstå meningen i kildespråket og 2) formulere seg idiomatisk korrekt på målspråket. Og en ting som jeg ikke var fullstendig klar over før jeg begynte å lese denne boken for noen år siden, var at når man oversetter, skal man ikke overføre det språklige innholdet, men skape kommunikativ likeverdighet.

Altså: Man skal ikke oversette ord for ord (det vet de fleste), men heller ikke nødvendigvis setning for setning. Man skal oversette slik at det budskapet som er i originalteksten, beregnet på originaltekstens lesere, får en ekvivalent versjon i oversettelsen, beregnet på dem som leser denne.

Selvsagt kan man aldri få et perfekt resultat her, for hvordan vet man hvem originaltekstens lesere er (eller var)? Lomfest selv ser ikke ut til å skrive så mye om dette, men jeg har selv kommet frem til at man i oversettelsen må basere sin vurdering av kommunikativ ekvivalens på tre ting: språkområde, kulturell kontekst og tidsepoke.

Språkområdet er forholdsvis greit. I mitt tilfelle oversetter jeg fra standardtysk, dog i en litt eldre versjon enn man finner i dag. Kulturell kontekst er litt verre; Nietzsches tekster baserer seg ofte på innforståtthet med datidens hot topics. Derfor er det mange referanser til tidstypiske teorier og ikke minst til grekerne (på 1800-tallet var det fortsatt en utbredt tanke at antikken representerte en høyere sivilisasjon enn vår egen). Bøkene hans er beregnet på datidens tyske intellektuelle. Her må jeg gjøre flittig bruk av fotnoter for å forklare den norske leseren av i dag ting jeg ikke vet om han har forutsetninger for å forstå.

Tidsepoken har også en sterk innvirkning på språket. Nietzsches 125 år gamle tysk kan godt leses av moderne tyskere, men noen av dem vil nok ha vanskeligheter med å dechiffrere meningen i de mest omstendelige setningene. Når jeg oversetter til norsk, må jeg delvis oppdatere språket til en mer moderne variant (kortere setninger, mer utfyllende bruk av verb), men delvis også la språket virke gammelmodig. For det er nemlig noe som heter stil, og den må det tas hensyn til når man oversetter.

Herunder gjelder det å la tvetydigheter og upresise formuleringer leve videre i oversettelsen -- hvis mulig. Noen ganger kan man faktisk ikke gjøre det, hvis ikke målspråket tillater den samme tvetydigheten som kildespråket. Da må man fortolke. Og det er den vanskeligste balansegangen for en oversetter. Det blir subjektivt, og man begynner å tvile på sine egne evner. Hva om man tar feil? Hva om det sitter en eller annen allvitende filolog et eller annet sted som umiddelbart ville ha sett at Nietzsches mening er åpenbar, og at bare en uerfaren tosk kunne gå glipp av den? Det er derfor vi bruker konsulenter; så er vi i det minste to om tabben (selv om det bare er jeg -- oversetteren -- som blir hengt ut med navn når boken kastes til leseløvene).

Vel, sånn er nå dét. Jeg lekte altså nå nylig med tanken på å aldri oversette mer etter denne boken, men nå er jeg jammen ikke så sikker mer. Selv om man kanskje bare har en timelønn på to kroner, er det jo ikke penger som først og fremst driver oss. I hvert fall ikke meg. Nei, oversettelse er et kall. En profesjon for idealister. I hvert fall inntil Oversetteraksjonen klarer å forhandle frem langt bedre betingelser enn de rådende.

Men derom har jeg dessverre mine tvil.

Da jeg begynte å oversette Morgenröthe for tre år siden, syntes jeg det var vanskelig, men det ble jo lettere og lettere etterhvert. For ett år siden var det nesten en lek. Sidene fløy forbi. Men så fikk jeg kontrakt med et forlag da oversettelsen var "ferdig", bare for å få min innsendte prøveoversettelse slaktet av en konsulent.

Han skrev ting som at "oversettelsen er for ujevn foreløpig", og at "meningen i Nietzsches tekst ofte blir utydelig i oversettelsen", og at det "her er flere dårlige setninger", og at "hovedinntrykket er at Landgaards prøveoversettelse for ofte har bevart Nietzsches lange setninger som ikke fungerer bra på norsk, at setningene burde bygges om, at for mange ord ikke fungerer ("kontinuerlig bortgang, på s8, "behjertet", på s23, "utklingende kristelighet", s13, "Hva erkjennelsen betreffer", s22, etc.), og at oversettelsen flere steder gir uklar mening".

Likevel vanket det positive ord, som for eksempel at "det er prisverdig at oversetteren søker å bevare Nietzsches skrivestil", og at "oversetteren viser stor fantasi i å utmynte nye norske ord som svarer til Nietzsches tyske". Konklusjonen var imidlertid at "selv om oversettelsen har partier der den fungerer bra, trenger den en mye nøyere gjennomarbeiding for å kunne holde mål for utgivelse".

Dette fikk jeg meg presentert i juni 2005, og jeg satte i gang med å omarbeide hele teksten. Først hadde jeg regnet med å bruke to måneder, men innså at jeg ikke hadde ærend, som det heter her i traktene (betyr: jeg hadde ikke kjangs). Hele høsten gikk med, og jeg tråklet meg sakte, men sikkert gjennom hver bidige setning. Sjekket tildels teksten mot en engelsk oversettelse som jeg riktignok ikke er helt fornøyd med, men som jevnt over er ganske bra.

Jeg skulle egentlig levere i februar 2006, men på grunn av visse usikkerhetsmomenter knyttet til finansiering av utgivelsen ble arbeidet utsatt en stund til, og først i slutten av mars leverte jeg endelig det jeg trodde var en akseptabel oversettelse av boken.

Men i mai, da jeg var i Tyskland, kom uttalelsen fra en ny konsulent, og jeg ble atter sendt tilbake til tegnebrettet. Det var nærmest et sjokk å oppdage at oversettelsen min slett ikke var så bra som jeg hadde trodd. Her florerte det av mindre feil og ørsmå misforståelser som fordreiet originaltekstens mening. Dessuten var språket tidvis "uleselig", for å bruke min redaktørs ord. Rett og slett fordi jeg hadde sett meg blind på budskapet og "glemt" å lage forståelige norske setninger.

Så dermed fulgte to og en halv måned med intensivt arbeid. Denne gangen var det riktignok ikke så ille som første gang, men likevel måtte hele oversettelsen gjennomgås i detalj. Gleden over å se én god setning oppveies av frustrasjonen når man oppdager fire halvgode like bak. Hvordan forbedre dem? Og samtidig bevare meningen? Og samtidig bevare eventuelle ordspill og stilistiske virkemidler? Det umuliges kunst.

En suspekt kompis nevnte for meg nå nylig at da forfatteren Olaf Havnes hadde oversatt en bok av Robert Jordan, uttalte han at han heller ville kutte av seg hånden enn å oversette en ny bok. Og jeg skjønner hva han mener. I hans tilfelle var det 700 sider skjønnlitterær fantasy som skulle overføres fra engelsk til norsk; i mitt tilfelle er det 300 sider filosofisk prosa med skjønnlitterære kvaliteter som skal overføres fra tysk til norsk. Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn!

Nå skal jeg faktisk levere oversettelsen i kommende uke, og da går den nok en gang til konsulent (den tredje). Og så kommer den vel tilbake. Med innvendinger. Forhåpentligvis også med tydelige merknader til hva som eventuelt er forkjært. Jeg tror jeg river av meg håret hvis jeg må gjennomgå alt enda en gang. Jeg får jo nemlig ikke timebetalt for dette arbeidet; alt sammen må jeg gjøre "gratis" fordi jeg ikke gjorde det bra nok første gang. Og oversettelsesarbeid er dårlig betalt allerede.

Egentlig skulle man ha vært rik før man begynte som oversetter, slik at honoraret kun var en symbolsk påskjønnelse for et arbeid man uansett ville ha gjort, nettopp fordi man elsket denne fine og umulige kunsten som oversettelse er. Men når man sitter her med tidspress og pengenød og en uhorvelig vanskelig tekst, sier jeg: Oversettelse er et helvete.

I tilfelle min redaktør eller noen av mine konsulenter skulle lese dette og gjøre store øyne, har jeg følgende disclaimer: Oversettelsen skal jeg levere som avtalt, og jeg vil alltid gjøre mitt beste for at den skal bli så god som mulig. Dette er kun en yrkesmessig øyeblikksfrustrasjon og reflekterer ingenlunde misnøye med forlagets, redaktørens eller konsulentenes rolle i oversetterarbeidet. Man har da sin integritet i behold.