Hopp til innhold

Å oversette er tidvis ganske herlig

Nå går alt så meget bedre. De siste par dagene har jeg lest gjennom deler av min oversettelse av Morgenrøde og funnet mye bra der, tross alt. Småtterier å utsette på det ene og det andre, men intet ufikselig.

Det verste er imidlertid å oppdage feil som har vært der i tre år (enda de er blitt bemerket av konsulent). Det var én slik -- nesten helt i begynnelsen av boken. Jeg antar at jeg har stirret på det avsnittet så lenge at jeg tok dets perfekte utforming for gitt. De vanskeligste feilene å oppdage er dem hvor den norske versjonen gir mening, selv om den ikke korresponderer helt med originalens mening.

Ellers oppdager jeg tidsvis feil når jeg leser en oversatt passasje og synes noe skurrer der. Et sted hadde jeg oversatt vertauschen med "forveksle", og det var noe pussig med avsnittet. Det gav liksom ikke mening, helhetlig sett. Så innså jeg at det var ordets andre betydning som gjaldt her -- "skifte ut". Og det burde jeg ha sett da jeg første gang oversatte passasjen, men da var jeg nok så språkblind at jeg kun så ord og uttrykk, ikke hele setninger, og i hvert fall ikke hele resonnementer. Og det er, når sant skal sies, oversettelsens død.

I tunge stunder har jeg tatt frem Sylfest Lomheims Omsetjingsteori (Universitetsforlaget, 2. utgave 1995) og lest litt om de mange problemer som en stakkars jævel risikerer å støte på når han prøver å 1) forstå meningen i kildespråket og 2) formulere seg idiomatisk korrekt på målspråket. Og en ting som jeg ikke var fullstendig klar over før jeg begynte å lese denne boken for noen år siden, var at når man oversetter, skal man ikke overføre det språklige innholdet, men skape kommunikativ likeverdighet.

Altså: Man skal ikke oversette ord for ord (det vet de fleste), men heller ikke nødvendigvis setning for setning. Man skal oversette slik at det budskapet som er i originalteksten, beregnet på originaltekstens lesere, får en ekvivalent versjon i oversettelsen, beregnet på dem som leser denne.

Selvsagt kan man aldri få et perfekt resultat her, for hvordan vet man hvem originaltekstens lesere er (eller var)? Lomfest selv ser ikke ut til å skrive så mye om dette, men jeg har selv kommet frem til at man i oversettelsen må basere sin vurdering av kommunikativ ekvivalens på tre ting: språkområde, kulturell kontekst og tidsepoke.

Språkområdet er forholdsvis greit. I mitt tilfelle oversetter jeg fra standardtysk, dog i en litt eldre versjon enn man finner i dag. Kulturell kontekst er litt verre; Nietzsches tekster baserer seg ofte på innforståtthet med datidens hot topics. Derfor er det mange referanser til tidstypiske teorier og ikke minst til grekerne (på 1800-tallet var det fortsatt en utbredt tanke at antikken representerte en høyere sivilisasjon enn vår egen). Bøkene hans er beregnet på datidens tyske intellektuelle. Her må jeg gjøre flittig bruk av fotnoter for å forklare den norske leseren av i dag ting jeg ikke vet om han har forutsetninger for å forstå.

Tidsepoken har også en sterk innvirkning på språket. Nietzsches 125 år gamle tysk kan godt leses av moderne tyskere, men noen av dem vil nok ha vanskeligheter med å dechiffrere meningen i de mest omstendelige setningene. Når jeg oversetter til norsk, må jeg delvis oppdatere språket til en mer moderne variant (kortere setninger, mer utfyllende bruk av verb), men delvis også la språket virke gammelmodig. For det er nemlig noe som heter stil, og den må det tas hensyn til når man oversetter.

Herunder gjelder det å la tvetydigheter og upresise formuleringer leve videre i oversettelsen -- hvis mulig. Noen ganger kan man faktisk ikke gjøre det, hvis ikke målspråket tillater den samme tvetydigheten som kildespråket. Da må man fortolke. Og det er den vanskeligste balansegangen for en oversetter. Det blir subjektivt, og man begynner å tvile på sine egne evner. Hva om man tar feil? Hva om det sitter en eller annen allvitende filolog et eller annet sted som umiddelbart ville ha sett at Nietzsches mening er åpenbar, og at bare en uerfaren tosk kunne gå glipp av den? Det er derfor vi bruker konsulenter; så er vi i det minste to om tabben (selv om det bare er jeg -- oversetteren -- som blir hengt ut med navn når boken kastes til leseløvene).

Vel, sånn er nå dét. Jeg lekte altså nå nylig med tanken på å aldri oversette mer etter denne boken, men nå er jeg jammen ikke så sikker mer. Selv om man kanskje bare har en timelønn på to kroner, er det jo ikke penger som først og fremst driver oss. I hvert fall ikke meg. Nei, oversettelse er et kall. En profesjon for idealister. I hvert fall inntil Oversetteraksjonen klarer å forhandle frem langt bedre betingelser enn de rådende.

Men derom har jeg dessverre mine tvil.

Facebook