Stian M. Landgaard

I sin nye kronikk i Aftenposten forklarer Jostein Gaarder indirekte hvorfor han skrev den første kronikken: Han følte slik sorg og vrede over bildene fra Qana. På grunn av medlidenhet, må man anta. Men hvorfor føler man medlidenhet?

Gjennom århundrenes løp er det mange som har gjort seg tanker om medlidenhetens vesen og dens funksjon i god og dårlig forstand. Men i vår kristne kultur har den nesten alltid vært regnet som en dyd, da den regnes som selve essensen av nestekjærlighet.

Likevel har medlidenheten gjennomgått en underlig forandring i våre tider. Fra å rette seg mot våre nærmeste og våre naboer til å handle om mennesker som bor under fjerne himmelstrøk. Mens det tidligere var ulykker og sorg i våre mest umiddelbare omgivelser som påkalte vår medlidenhet, var det også lettere å reagere aktivt på denne lidelsen. En gammel kvinne i nabolaget var blitt syk, og man besøkte henne. En person falt om på gaten, og man hjalp ham straks på bena. Enkelte ganger kunne man ikke gjøre noe for den forulykkede, men man var i det minste tilstede og "led med" ham i håp om å lindre noe av hans lidelse.

På grunn av medias betydelige kontroll over vår virkelighet er ikke lenger vår medlidenhet rettet bare mot det som ligger i vår umiddelbare nærhet, og den er heller ikke lenger bestemt av våre egne fortolkninger alene. En stor del av vår medlidenhet kanaliseres inn i media og er bestemt av hva media fokuserer på, og hvordan media fokuserer på det.

Nå for tiden ligger fokus på krigen i Libanon, hvor hendelsene i overveiende grad fortolkes som et brutalt israelsk angrep på en uskyldig sivilbefolkning -- og hvor det særlig er barn som rammes. Bombingen av Qana utløste en flom av bilder som fikk noen hver til å gå ut av sitt gode skinn. Jostein Gaarder skrev sin kronikk som en rasende reaksjon på disse bildene, som et uttrykk for medlidenhet med ofrene og de pårørende.

Men hva er medlidenhetens vesen? Mens den "kristne" forklaringen har vært at det ligger i vår natur å bry oss om og hjelpe dem som er dårligere stilt enn oss, mener den tyske filosofen Friedrich Nietzsche at medlidenhet er en egoistisk reaksjon på andres ulykke. Han skriver i Morgenrøde (§ 133) at reaksjonen kan skyldes to ting: Enten fordi vår stolthetsfølelse er blitt såret fordi vi "tillot" en ulykke å skje; vi var ikke mektige nok til å forhindre dette, og nå forsøker vi å gjenopprette vår egen stolthet ved å hjelpe den forulykkede. Eller fordi vi ser en fare for oss selv i en ulykke som rammer en annen, den minner oss om hvor skrøpelige vi mennesker er.

Men når man hjelper på bena en som har falt, utfører man utvilsomt en nyttig handling som tjener den lidende. Samtidig føler man seg vel fordi man aktivt har kunnet gjenopprette en situasjon som man fornemmet som ugunstig (hvis man selv var blitt rammet av den). Men når man skriver en kronikk i Aftenposten, hjelper man ikke ofrene i Libanon. De føler seg hverken bedre eller verre som følge av Gaarders medlidenhet. Det eneste han oppnår, er å gi uttrykk for sin misnøye med situasjonen, men dypest sett for avmakten over å ikke kunne gjenopprette den.

Medlidenhet er altså ikke å "dele" en annens lidelse, men å påføre seg selv en ny lidelse. Denne vil man som sagt bli kvitt ved å hjelpe den andre, men kan man ikke gjøre noe med hans lidelse, blir man heller ikke kvitt sin egen medlidenhetslidelse. Altså lider man i langdrag. Dette er en vond følelse, og sogar en svært farlig følelse. Det er nemlig en form for Weltschmerz, en kronisk følelse av at virkeligheten ikke lever opp til ens idealbilde. Dette er blitt en meget utbredt følelse i det intellektuelle Vesten, en evig nedstemthet over virkeligheten -- og samtidig en manglende evne til å gjøre noe med det.

Jo, Gaarder kunne i teorien ha sendt noen av sine millioner til Libanon i håp om at det skulle lette forholdene for de sivile der nede, ennskjønt han ikke ville hatt noen garantier for at ikke pengene hadde havnet i en kronerulling for anriket uran. Å stoppe lidelsene fullstendig ligger imidlertid utenfor hans kontroll. Og så snart krigen i Libanon er slutt, fokuserer media på en ny konflikt, og medlidenheten vekkes på ny.

Hva er da idealbildet som Gaarder og en rekke andre ser ut til å dele? Muligens en verden hvor det ikke finnes krig, hvor alle lever i fred og fordragelighet, hvor det ikke finnes lidelse. For hadde det ikke vært lidelse, hadde man nemlig sluppet å bli pint av denne vonde følelsen som kalles medlidenhet. Men lidelse har det alltid vært, og det er ingenting som tyder på at det vil ta slutt. Så medlidenheten fortsetter å innfinne seg. Men det er ikke nødvendigvis et onde, bare den kjenner sin besøkstid.

For det er bare nå i siste halvdel av det 20. århundre vi er blitt lært opp til å betrakte hele verden som vår familie. "Barna i Afrika" er angivelig våre brødre og søstre, og vi bør kjenne vår plikt til å lindre deres lidelser. Dette er vår nye avlat. Men denne formen for medlidenhet -- man kunne kalle den medialidenhet -- hvor din neste ikke bare inkluderer din nabo, men flere hundre millioner mennesker spredt omkring på kloden hvor det bare finnes TV-kameraer, er fundamentalt hyklersk og skadelig. Vi gjør nemlig ikke alt vi kan for å minske verdens lidelse, og skulle vi ha prøvd å gjøre det, ville vi både ha mislykkes og gått til grunne på vår medlidenhet. Og dette ville ingenlunde ha bidratt til å fjerne verdens lidelse, men derimot økt den.

Er det noe konflikten i Midtøsten har minst bruk for, er det tankeløse følelsesutbrudd. La derfor medlidenhet være forbeholdt umiddelbare og nærliggende situasjoner, og tenk kaldere og klarere om den store verden og de store begivenheter.

Jeg var vel blant de første til å rykke ut mot Gaarders kronikk, hvor han underkjenner Israels rett til å eksistere. Selv om jeg mener at mitt innlegg er velfundert, er det mange som nå har gått altfor langt i sin kritikk av mannen.

Problemet er ikke at Gaarder har ytret seg. I et fritt samfunn bør han ha all rett til å lire av seg de mest uetterrettelige påstander, for de vil uansett bli møtt med motstand. Og det er absolutt på sin plass å kritisere Gaarders uetterretteligheter.

Men det er like viktig å kritisere kritikken av Gaarder, når det er den som er uetterrettelig, og beskyldningene som har haglet om antisemittisme, er et svært skittent forsøk på å kneble forfatteren. Jeg viser forøvrig til Nagels blogg for en dypere analyse av dette.

I denne debatten er det altfor mange som reagerer med følelsesutbrudd fremfor å tenke, nettopp her hvor det er så nødvendig med fornuft og ettertanke. Gaarders kronikk, med alle sine litterære overdådigheter og profetiske dommedagsbasuner, spiller dessverre på følelser alle vegne, og er en brannfakkel inn i et allerede opphetet kruttkammer.

Måtte det snart bli regn.

Jostein Gaarder skriver på kronikkplass i Aftenposten i dag at han ikke lenger anerkjenner staten Israel for dens handlinger i Midtøsten. Er dette en fornuftig reaksjon? Jeg tviler.

Faktisk er det ikke første gangen en norsk forfatter skriker opp om en krigssituasjon han anser som dypt urettferdig. I 2001 samlet Ebba Haslund 137 norske forfattere mot USAs invasjon av Afghanistan, og i 2003 gjentok Vigdis Hjorth og Jo Eggen oppfordringen mot den forestående invasjonen av Irak. I 2006 har vi ikke sett noe lignende fra den norske forfatterstanden, men nå vil kanskje Gaarders harmdirrende kronikk sette i gang nok en bevegelse, "mot Israels invasjon av Libanon".

Jeg håper ikke det, for det lyser tanketomhet lang vei av slike oppfordringer. Når forfattere, som bør være blant de mest reflekterte medlemmene av et samfunn, slår seg sammen i en kollektiv fordømmelse, er det grunn til megen sorg og jammer. For det er nok de færreste av disse forfatterne som virkelig har tenkt seg om. Snarere spiller nok kollegialiteten en betydelig rolle når "Norges forfattere" skriver under på en eller annen oppfordring; man skal jo helst ikke skille seg ut fra sine likemenn. Ibsen og Bjørnson, disse to individualister og samfunnskritikere av rang, hadde senket blikket i skam. Å skrive under på en kollektiv oppfordring er som å stemme ved valg. Man trenger ikke å begrunne sin stemme, man trenger ikke å tenke seg om, man trenger bare å handle etter en eller annen irrasjonell grille eller dagens humør.

Nå har jeg større respekt for en mann som setter seg ned og skriver en kronikk, endatil med visse litterære kvaliteter, hvor han legger for dagen sitt syn. Men er det et fornuftig syn? På én måte ja. På flere måter nei.

Det fornuftige elementet i Gaarders kronikk er avvisningen av israelernes status som "Guds utvalgte folk". Det er helt åpenbart at vi ikke kan akseptere en stats moralske rett til å eksistere som fundert i Bibelen, slik vi heller ikke kan akseptere islamistenes rett til en irrasjonell verdensoppfatning med grunnlag i Koranen. Israel har altså ikke carte-blanche til å invadere Libanon og knuse Hizbollah fordi israelerne nyter et slags guddommelig privilegium, og i den grad israelske politikere, generaler og ordinære borgere tror dette, tar de feil og bør irettesettes.

Omtrent så langt går mine innrømmelser overfor Gaarders påstander. Etter dette mener jeg at han tar feil på alle punkter.

Israels rett til å forsvare seg -- inkludert retten til å invadere Libanon og knuse Hizbollah -- er ikke metafysisk, men moralsk. Det handler om retten til selvforsvar, og det handler om en fri stats rett til å eksistere. Gaarder medgir at Israels grunnleggelse var en historisk og moralsk rett, med tanke på forfølgelsen det jødiske folk hadde vært utsatt for. Og da er det ikke å forglemme at araberne angrep Israel idet staten var i ferd med å se dagens lys. Fra første stund var israelerne truet fra alle kanter, men de overvant aggresjonen og bestod.

Men når Gaarder sier at Israels ekspansjon i 1967 var umoralsk og bør fordømmes, glemmer han at helt fra våpenhvilen mellom Israel og araberstatene i 1949, hadde sistnevnte støttet geriljaangrep og terrorisme mot Israel. Ingen av de arabiske statene anerkjente Israel, og da Egypt plutselig mobiliserte utenfor den israelske grensen i 1967, var det ikke underlig at Israel iverksatte et forkjøpsangrep. Igjen seiret Israel og fortriplet sitt landareal, inkludert hundretusener av arabere. Senere har Israel trukket seg fra store deler av dette territoriet -- senest fra Gazastripen i fjor.

Til tross for Israels innrømmelser har hverken Hamas (som fikk flertall i det palestinske valget i januar) eller Hizbollah sluttet med å angripe landet. Og dette fordømmes nærmest unisont over hele Vesten -- kanskje med unntak for den horrible uttalelsen fra Andreas Ytterstad i Internasjonale Sosialister, hvor han ber venstresiden om å støtte Hizbollah for å skape en samlet front mot Israel og USA. Nok et eksempel på at alle midler er tillatt for sosialister (inkludert terrorisme), så lenge det er mot representanter for politisk frihet og kapitalisme.

Men i Vesten forstår man tydeligvis ikke hva det innebærer at et land blir kontinuerlig angrepet av selvmordsbombere og raketter. Man kan godt fordømme det, men ve om Israel skulle reagere med noe annet enn "passivt forsvar". Når Israel nå endelig har valgt å invadere Libanon for å få en slutt på rakettene som sendes derfra, går hele verden av skaftet for å fordømme denne "overdrevne aggresjonen". En gang i tiden ville det ha vært rent selvmord å angripe en langt sterkere militærmakt, for man kunne regne med at forsvaret og den påfølgende gjengjeldelsen ville bli overveldende. Men nå er verdens aggressorer, som Hizbollah, beskyttet av FN, verdensopinionen og ikke minst av forfattere og andre som rystes over bilder av blodige barnelik og krever en slutt på krigen.

For kjernen i det vestlige følelsesregister er hele tiden: krigen må ta en slutt umiddelbart, så ikke flere uskyldige blir rammet. Og så slår man av sin fornuft og ser helt bort ifra kontekst og realiteter. Man tar for gitt at krig er noe ondt i seg selv og utkjempes mellom to likeverdig onde/gode parter. Dermed kommer man raskt til den pussige "konklusjon" at den sterkeste militærmakten må "vise hensyn" og "forholde seg passiv".

De samme som mener dette, hevder gjerne at Israel betrakter én israeler som mer verdt enn ti eller ti tusen arabere (for å tale med Gaarder), men egentlig mener disse at en israeler er mindre verd enn en araber. For de synes det er bedre at Hizbollah får sende raketter mot Israel, hvor en og annen israeler mister livet (og det blir mange etterhvert), enn at Israel skal foreta en rask militæraksjon hvor de rensker det sørlige Libanon for Hizbollah. (Tenk det, Israel vil bare fjerne Hizbollah så langt som rakettene deres når! En gang i tiden ville det ikke ha vært spørsmål om annet enn betingelsesløs kapitulasjon eller fullstendig tilintetgjørelse.)

Det er altså helt forkjært å likestille Israel og Hizbollah i denne situasjonen, siden Hizbollah er ute etter å tilintetgjøre Israel, mens Israel kun ønsker å forsvare seg fra angrep. Vi vet at hvis de militante islamistene hadde vært i besittelse av mektigere våpen, ville de ha invadert og erobret Israel (slik de har prøvd før). Israel er i besittelse av atomvåpen og kunne med letthet ha okkupert halve Midtøsten. De gjør det ikke -- for de ønsker fred.

Men det er ikke freden som hersker i Midtøsten. Det er krig. Og krig er et helvete -- derom hersker ingen tvil. Død og ødeleggelse er konsekvensen. Ofte går det ut over sivile og uskyldige som ikke ønsker å ta del i konflikten. Men krig er ikke det verste som kan skje. Verre er det å leve i konstant frykt og slaveri, som vil skje med ethvert fritt land som ikke forsvarer seg mot sine fiender.

Derfor anerkjenner jeg israel, like mye som jeg anerkjenner Israels rett til å invadere Libanon for å få en slutt på trusselen fra Hizbollah. Hvis Jostein Gaarders kronikk skulle igangsette nok en protestbølge og underskriftskampanje fra en samlet forfattertrupp, håper jeg noen av dem tar seg tid til å tenke og undersøke realitetene før de skriver under.