Hopp til innhold

Det er en velkjent sak at skrivning først handler om hardt arbeid, deretter om inspirasjon. Men hva med kunnskap?

Les mer på: Hvert ord er en fordom.

Facebook

For noen dager siden satt en venn og jeg på en av Tromsøs fasjonable pizzarestauranter og diskuterte forfatterbloggen jeg nettopp hadde begynt å skrive i. Han likte at mitt første innlegg, "Endelig debutant", handlet om noe som faktisk var relatert til det å være forfatter, men var mindre fornøyd med at flere av skribentene her bedrev det han kalte "metablogging".

Les mer på: Hvert ord er en fordom.

Facebook

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, har i dag publisert en kronikk i Dagbladet, hvor han berømmer Helene Uris roman De beste blant oss for å peke på de mange lavåndelige mekanismer som skjuler seg bak høyåndelige fasader i Akademia, og hvor han trekker frem en dimensjon ved universitetsarbeidet som han mener hun ikke har behandlet: retten til å gjøre gratisarbeid, dvs. muligheten til å påta seg viktige oppgaver overfor fagmiljøet, studentene, etc., uten at dette nødvendigvis skal innebære høy prestisje. Muligens har Hylland Eriksen snappet opp litt av innholdet i min bok, siden han skriver dette (min utheving):

For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles. Det koster tid, engasjement og respekt for andre å få det til. Noen må påta seg bestyrerverv, og noen må sette opp Excel-arkene med foreningens finanser. (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.) Noen må undervise i de kjedelige kursene. Noen må stå opp halv fem for å sensurere masteroppgaver i Tromsø. Og noen må holde praten gående på pauserommet. Hvis ingen vil utføre disse oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.

Eller kanskje det bare er tilfeldig.

Facebook

6

Da nordstatenes general William T. Sherman invaderte sørstatene under den amerikanske borgerkrigen i 1864 og stod klar til å erobre Atlanta, evakuere sivilbefolkningen og brenne ned all infrastruktur i byen, var det flere innbyggere der som appellerte til ham om å spare byen på grunn av de mange eldre, syke og gravide som det ville bli risikabelt å flytte. Sherman sendte et brev til borgermesteren og bystyret hvor han svarte at hans beslutning stod fast:

"I shall not revoke my orders, because they were not designed to meet the humanities of the cause, but to prepare for the future struggles in which millions of good people outside of Atlanta have a deep interest. We must have peace, not only at Atlanta, but in all America. To secure this, we must stop the war that now desolates our once happy and favored country. To stop war, we must defeat the rebel armies which are arrayed against the laws and Constitution that all must respect and obey. To defeat those armies, we must prepare the way to reach them in their recesses, provided with the arms and instruments which enable us to accomplish our purpose."

General William T. Sherman

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ble nylig intervjuet i Morgenbladet om Norges militære innsats i utlandet. Ethvert spørsmål journalist Maria Reinertsen stiller forsvarsministeren, har som premiss at det nærmest er skammelig at Norge kan delta med militære styrker i utlandet, siden dette enten vil kunne medføre at norske soldater dreper sivile eller blir forvekslet med den store, stygge ulven: amerikanske soldater.

Nå er det riktignok ingenting i veien med en debatt om hvorvidt Norge skal delta militært i utlandet, men det er et så godt eksempel på at følelser fortrenger all fornuft i dagens medievirkelighet, og at man ikke har det minste begrep om krigføring lenger, når journalisten formulerer seg slik til forsvarsministeren:

-- Men det er du som skal forklare dette når norske medier lager stygge overskrifter som "Norske soldater skyter på barn".

For det første er denne journalisten selv en del av det mediekonglomeratet som elsker å blåse slike saker ut av proporsjon ved å bruke villedende overskrifter av denne typen. For det annet er det tydeligvis en gjengs oppfatning i Norge at soldater ikke har rett til å forsvare seg dersom de blir angrepet av sivile eller bevæpnede barn. Som Henrik Hovland påpekte i en kronikk i Aftenposten:

Når velutstyrte nordmenn kommer i kamp med dårlig trent milits eller rusede barnesoldater, kan resultatet lett bli noe som i etterkant kan se ut som en massakre, selv om drepingen har vært legitim og i selvforsvar.

De som sitter i sine trygge stuer, godt skjermet for alt annet enn TV-vold, løper en stor risiko for å ikke ha den fjerneste anelse om hva krig innebærer. Uansett om det er en rasende folkemengde bevæpnet med stener og slagvåpen eller en tropp soldater som angriper, har man rett og plikt til å forsvare seg med alle midler. Retten handler om selvforsvar, plikten handler om krigens vesen. Hvis fienden innser at han kan sende barnesoldater eller sivile i kamp mot oss, siden vi da ikke vil forsvare oss av frykt for "stygge overskrifter" i Morgenbladet, vil han utnytte dette som sitt sterkeste og beste våpen. Og da vil det være umulig for oss å vinne krigen. 

Det er nemlig ikke nok å være materielt overlegen, slik mange synes å tro. Man må også ha den moralske overbevisning om at man har rett til å kjempe og vinne med de midler som er nødvendige. For har man først bundet seg til å føre krig mot en urokkelig fiende, må man vite at den eneste måten å oppnå fred på, er ved å nedkjempe ham fullstendig og betingelsesløst. Slik gjorde nordstatene det overfor sydstatene i den amerikanske borgerkrigen, slik gjorde de allierte det overfor Tyskland og Japan i annen verdenskrig.

"War is hell," sa general Sherman. Nettopp derfor bør vi strebe etter å gjøre krigen så effektiv og kortvarig som mulig. Men kompromisser og tilbakeholdenhet konsoliderer fienden og bidrar bare til å forlenge den.

Facebook