Egentlig er det på tide jeg sier noe om bokbransjen. Vi har jo hatt en forholdsvis rolig litteratursommer, ikke noen langvarig debatt av den typen som Ari Behn og Tore Renberg kastet seg ut i sommeren 1999, da de sogar fikk med seg en rekke andre forfattere på lasset. Oversetteraksjonen har oppdatert sine hjemmesider, men har ellers ikke gjort så mye vesen av seg i offentligheten den siste måneden.
Men helt rolig har det ikke vært. For riksanarkisten Syphilia Morgenstierne, som forøvrig er forlegger i forlaget Fritt og vilt, har laget stort oppstuss om sitt litterære hjertebarn, romanen En av de beste, skrevet av en forfatter som går under psevdonymet Kim Iseki. Årsaken er at boken ikke ble innkjøpt av Kulturrådet, hvilket frøken Morgenstierne mener skyldes at forlaget hennes ikke er medlem av Forleggerforeningen. Statistikken viser angivelig at mens over nitti prosent av alle påmeldte bøker fra organiserte forlag blir innkjøpt, blir femti prosent av alle påmeldte bøker fra uorganiserte forlag nullet.
Nå er jo denne forskjellsbehandlingen forsåvidt grunn til uro (det er jo skattepengene som brukes til dette formål; Kulturrådet er ikke en privat stiftelse som kan skalte og valte med pengene som de lyster), men jeg synes det er langt mer urovekkende dersom prinsippet i forlagsbransjen skulle bli: Vi utgir bøker som vi tror vil bli innkjøpt
Forresten kan man jo bare droppe hele innkjøpsordningen og se om forlagene fortsatt vil gi ut bøker skrevet av alskens forfatterspirer rundt om i det ganske land. Ville de ha gitt ut min bok? Se, det lurer jeg på.
Kim Iseki er forøvrig en pussig figur, som har valgt å skrive under psevdonym og overhodet ikke opptre i offentlighetens lys. (I motsetning til Mathias Faldbakken, som bare gjemte seg bak Abo Rasul da han forsøkte å få debutboken antatt.) Hvis ikke denne Iseki er Syphilia Morgenstierne selv, eksperimenterende med romangenren og forfattermyten, er det grunn til å lure på hvorfor vedkommende har valgt å holde seg skjult. Selv skriver han/hun:
Hei! Jeg er Kim Iseki. Jeg har skrevet romanen ”En av de beste” på Forlaget Fritt og vilt. Mer får du ikke vite om meg. Jeg kan si litt om hvorfor:
- Det å skrive bøker er et voldsomt konsentrasjonskrevende og ensomt arbeid. Man blir litt ”rar”, trenger tid til å tenke, trenger å være i fred, særlig når man driver og brygger på en bok.
- Det å opptre i offentligheten er det motsatte av alt dette. Man skal komme rett fra frisørsalongen og te seg strålende naturlig på tv-programmer og andre arrangementer som forlaget presser en til å delta i, bare for at de skal selge noen eksemplarer ekstra.
- Det er blitt verre og verre. Hele kulturlivet dreier seg i dag bare om hvilke kjente personer som har skrevet ditt og datt, ikke hva som står i bøkene.
- Jeg har tenkt å skrive flere bøker. Jeg har tenkt å fortelle flere historier som ikke er fortalt før. Jeg har tenkt å gi deg litt av hvert å tenke på. For at det skal være mulig, kan du dessverre ikke få se meg på tv.
Kilde: http://www.frittogvilt.no/eadb/iseki.html
Selv om jeg skal være den første til å innrømme at forfatterens identitet bør være irrelevant for hvorvidt boken skal bli innkjøpt av Kulturrådet, finner jeg det underlig at en forfatter vil lukke seg så mye inne i forhold til offentligheten. Hvorfor i det hele tatt ønske å publisere sine verker hvis man mener at kulturlivet kan ryke og reise? Slik jeg ser det, er det en del av yrket å delta på arrangementer, promotere boken og sørge for at ens mesterverk blir lagt merke til. Slik det er nå, blir En av de beste i stor grad forbigått, og hvis det er en god bok (jeg har ikke lest den), så fortjener den bedre.
Kim Iseki avslutter sin presentasjon med å si at man skriver for ettertiden, mer enn for nåtiden. Jeg kan ikke være mer uenig. For å trekke en liten parallell: Jens Bjørneboe sa at den litteratur som ikke vekker forargelse i dag, er stendød i morgen.
Hva får Iseki til å tro at hans/hennes litteratur vil være levende for ettertiden, hvis den passerer ubemerket hen i våre dager?
