Hopp til innhold

2

Da jeg begynte å oversette Morgenröthe for tre år siden, syntes jeg det var vanskelig, men det ble jo lettere og lettere etterhvert. For ett år siden var det nesten en lek. Sidene fløy forbi. Men så fikk jeg kontrakt med et forlag da oversettelsen var "ferdig", bare for å få min innsendte prøveoversettelse slaktet av en konsulent.

Han skrev ting som at "oversettelsen er for ujevn foreløpig", og at "meningen i Nietzsches tekst ofte blir utydelig i oversettelsen", og at det "her er flere dårlige setninger", og at "hovedinntrykket er at Landgaards prøveoversettelse for ofte har bevart Nietzsches lange setninger som ikke fungerer bra på norsk, at setningene burde bygges om, at for mange ord ikke fungerer ("kontinuerlig bortgang, på s8, "behjertet", på s23, "utklingende kristelighet", s13, "Hva erkjennelsen betreffer", s22, etc.), og at oversettelsen flere steder gir uklar mening".

Likevel vanket det positive ord, som for eksempel at "det er prisverdig at oversetteren søker å bevare Nietzsches skrivestil", og at "oversetteren viser stor fantasi i å utmynte nye norske ord som svarer til Nietzsches tyske". Konklusjonen var imidlertid at "selv om oversettelsen har partier der den fungerer bra, trenger den en mye nøyere gjennomarbeiding for å kunne holde mål for utgivelse".

Dette fikk jeg meg presentert i juni 2005, og jeg satte i gang med å omarbeide hele teksten. Først hadde jeg regnet med å bruke to måneder, men innså at jeg ikke hadde ærend, som det heter her i traktene (betyr: jeg hadde ikke kjangs). Hele høsten gikk med, og jeg tråklet meg sakte, men sikkert gjennom hver bidige setning. Sjekket tildels teksten mot en engelsk oversettelse som jeg riktignok ikke er helt fornøyd med, men som jevnt over er ganske bra.

Jeg skulle egentlig levere i februar 2006, men på grunn av visse usikkerhetsmomenter knyttet til finansiering av utgivelsen ble arbeidet utsatt en stund til, og først i slutten av mars leverte jeg endelig det jeg trodde var en akseptabel oversettelse av boken.

Men i mai, da jeg var i Tyskland, kom uttalelsen fra en ny konsulent, og jeg ble atter sendt tilbake til tegnebrettet. Det var nærmest et sjokk å oppdage at oversettelsen min slett ikke var så bra som jeg hadde trodd. Her florerte det av mindre feil og ørsmå misforståelser som fordreiet originaltekstens mening. Dessuten var språket tidvis "uleselig", for å bruke min redaktørs ord. Rett og slett fordi jeg hadde sett meg blind på budskapet og "glemt" å lage forståelige norske setninger.

Så dermed fulgte to og en halv måned med intensivt arbeid. Denne gangen var det riktignok ikke så ille som første gang, men likevel måtte hele oversettelsen gjennomgås i detalj. Gleden over å se én god setning oppveies av frustrasjonen når man oppdager fire halvgode like bak. Hvordan forbedre dem? Og samtidig bevare meningen? Og samtidig bevare eventuelle ordspill og stilistiske virkemidler? Det umuliges kunst.

En suspekt kompis nevnte for meg nå nylig at da forfatteren Olaf Havnes hadde oversatt en bok av Robert Jordan, uttalte han at han heller ville kutte av seg hånden enn å oversette en ny bok. Og jeg skjønner hva han mener. I hans tilfelle var det 700 sider skjønnlitterær fantasy som skulle overføres fra engelsk til norsk; i mitt tilfelle er det 300 sider filosofisk prosa med skjønnlitterære kvaliteter som skal overføres fra tysk til norsk. Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn!

Nå skal jeg faktisk levere oversettelsen i kommende uke, og da går den nok en gang til konsulent (den tredje). Og så kommer den vel tilbake. Med innvendinger. Forhåpentligvis også med tydelige merknader til hva som eventuelt er forkjært. Jeg tror jeg river av meg håret hvis jeg må gjennomgå alt enda en gang. Jeg får jo nemlig ikke timebetalt for dette arbeidet; alt sammen må jeg gjøre "gratis" fordi jeg ikke gjorde det bra nok første gang. Og oversettelsesarbeid er dårlig betalt allerede.

Egentlig skulle man ha vært rik før man begynte som oversetter, slik at honoraret kun var en symbolsk påskjønnelse for et arbeid man uansett ville ha gjort, nettopp fordi man elsket denne fine og umulige kunsten som oversettelse er. Men når man sitter her med tidspress og pengenød og en uhorvelig vanskelig tekst, sier jeg: Oversettelse er et helvete.

I tilfelle min redaktør eller noen av mine konsulenter skulle lese dette og gjøre store øyne, har jeg følgende disclaimer: Oversettelsen skal jeg levere som avtalt, og jeg vil alltid gjøre mitt beste for at den skal bli så god som mulig. Dette er kun en yrkesmessig øyeblikksfrustrasjon og reflekterer ingenlunde misnøye med forlagets, redaktørens eller konsulentenes rolle i oversetterarbeidet. Man har da sin integritet i behold.

Facebook

4

Egentlig er det på tide jeg sier noe om bokbransjen. Vi har jo hatt en forholdsvis rolig litteratursommer, ikke noen langvarig debatt av den typen som Ari Behn og Tore Renberg kastet seg ut i sommeren 1999, da de sogar fikk med seg en rekke andre forfattere på lasset. Oversetteraksjonen har oppdatert sine hjemmesider, men har ellers ikke gjort så mye vesen av seg i offentligheten den siste måneden.

Men helt rolig har det ikke vært. For riksanarkisten Syphilia Morgenstierne, som forøvrig er forlegger i forlaget Fritt og vilt, har laget stort oppstuss om sitt litterære hjertebarn, romanen En av de beste, skrevet av en forfatter som går under psevdonymet Kim Iseki. Årsaken er at boken ikke ble innkjøpt av Kulturrådet, hvilket frøken Morgenstierne mener skyldes at forlaget hennes ikke er medlem av Forleggerforeningen. Statistikken viser angivelig at mens over nitti prosent av alle påmeldte bøker fra organiserte forlag blir innkjøpt, blir femti prosent av alle påmeldte bøker fra uorganiserte forlag nullet.

Nå er jo denne forskjellsbehandlingen forsåvidt grunn til uro (det er jo skattepengene som brukes til dette formål; Kulturrådet er ikke en privat stiftelse som kan skalte og valte med pengene som de lyster), men jeg synes det er langt mer urovekkende dersom prinsippet i forlagsbransjen skulle bli: Vi utgir bøker som vi tror vil bli innkjøpt

Forresten kan man jo bare droppe hele innkjøpsordningen og se om forlagene fortsatt vil gi ut bøker skrevet av alskens forfatterspirer rundt om i det ganske land. Ville de ha gitt ut min bok? Se, det lurer jeg på.

Kim Iseki er forøvrig en pussig figur, som har valgt å skrive under psevdonym og overhodet ikke opptre i offentlighetens lys. (I motsetning til Mathias Faldbakken, som bare gjemte seg bak Abo Rasul da han forsøkte å få debutboken antatt.) Hvis ikke denne Iseki er Syphilia Morgenstierne selv, eksperimenterende med romangenren og forfattermyten, er det grunn til å lure på hvorfor vedkommende har valgt å holde seg skjult. Selv skriver han/hun:

Hei! Jeg er Kim Iseki. Jeg har skrevet romanen ”En av de beste” på Forlaget Fritt og vilt. Mer får du ikke vite om meg. Jeg kan si litt om hvorfor:

  • Det å skrive bøker er et voldsomt konsentrasjonskrevende og ensomt arbeid. Man blir litt ”rar”, trenger tid til å tenke, trenger å være i fred, særlig når man driver og brygger på en bok.
  • Det å opptre i offentligheten er det motsatte av alt dette. Man skal komme rett fra frisørsalongen og te seg strålende naturlig på tv-programmer og andre arrangementer som forlaget presser en til å delta i, bare for at de skal selge noen eksemplarer ekstra.
  • Det er blitt verre og verre. Hele kulturlivet dreier seg i dag bare om hvilke kjente personer som har skrevet ditt og datt, ikke hva som står i bøkene.
  • Jeg har tenkt å skrive flere bøker. Jeg har tenkt å fortelle flere historier som ikke er fortalt før. Jeg har tenkt å gi deg litt av hvert å tenke på. For at det skal være mulig, kan du dessverre ikke få se meg på tv.

Kilde: http://www.frittogvilt.no/eadb/iseki.html

Selv om jeg skal være den første til å innrømme at forfatterens identitet bør være irrelevant for hvorvidt boken skal bli innkjøpt av Kulturrådet, finner jeg det underlig at en forfatter vil lukke seg så mye inne i forhold til offentligheten. Hvorfor i det hele tatt ønske å publisere sine verker hvis man mener at kulturlivet kan ryke og reise? Slik jeg ser det, er det en del av yrket å delta på arrangementer, promotere boken og sørge for at ens mesterverk blir lagt merke til. Slik det er nå, blir En av de beste i stor grad forbigått, og hvis det er en god bok (jeg har ikke lest den), så fortjener den bedre.

Kim Iseki avslutter sin presentasjon med å si at man skriver for ettertiden, mer enn for nåtiden. Jeg kan ikke være mer uenig. For å trekke en liten parallell: Jens Bjørneboe sa at den litteratur som ikke vekker forargelse i dag, er stendød i morgen.

Hva får Iseki til å tro at hans/hennes litteratur vil være levende for ettertiden, hvis den passerer ubemerket hen i våre dager?

Facebook

Mine edle blogglesere har talt. På grunn av de tekniske problemene som dessverre fortsetter å ramme Forfatterbloggen, vil jeg kopiere mine tre derværende innlegg over til denne bloggen. De blir fortløpende publisert med oppdatert datostempel, til glede for nye lesere.

Kommentarene som mine innlegg fikk på Forfatterbloggen, vil jeg dog ikke kopiere over. De som ønsker det, kan lese KPs kommentarer (her og her) og Nagels kommentar der borte.

Facebook

2

De av dere som har fulgt med, vil ha merket dere at Forfatterbloggen tre uker etter lanseringen fremdeles er meget ustabil og vanskelig å komme inn på. Dette gjelder i høyeste grad også for oss som forsøker å blogge der. Det er synd at et godt initiativ skal bli så ødelagt av tekniske trivialiteter, men situasjonen er nå blitt uholdbar, og jeg vurderer sterkt å kopiere mine derværende innlegg over til denne bloggen, slik at de kan leses når som helst. En blogg må tross alt være døgnåpen.

Eller hva mener dere, edle lesere?

Facebook