Bokbransjens bransjeblad Bok og Samfunn melder at kvinnene blir forfordelt når de litterære prisene skal utdeles. (Ja, nå er det ikke alle som vet hva "forfordelt" betyr i våre dager, men det er altså å få mindre enn sin rettmessige del.)
I løpet av de siste 20 årene er det kun to kvinner som har fått Kritikerprisen. I samme periode har tre kvinner fått Rivertonprisen, og fem har vunnet Bokhandlerprisen.
Hm. La meg tenke. Hvor mange negre har vunnet Kritikerprisen de siste 20 årene? Hvor mange sigøynere har fått Rivertonprisen? Hvor mange ADHD-diagnostiserte rødhåringer med utstående ører har vunnet Bokhandlerprisen de siste 20 årene? Noen som vet? Noen som egentlig bryr seg?
Kjønn er en potent (!) kategori. Så potent at det alltid vil være noen som kommer til å lete etter et eller annet tallmateriale som kan brukes til å demonstrere at kvinner blir undertrykt. Og de vil alltid finne det.
Men det som er litt mer betenkelig, er at de alltid vil finne apologeter for dette sørgelige funnet. Leif Høghaug, leder i Norsk kritikerlag, "synes det er beklagelig at så få kvinner har fått Kritikerprisen".
- Det er ingen tvil om at flere kvinner burde fått priser, det er jo ikke sånn at menn skriver bedre bøker enn kvinner, sier han.
Men Høghaug glemmer noe. Det er ikke "menn" som skriver bøker. "Kvinner" skriver heller ikke bøker. Bøkene skrives av individer hvis biologiske kjønn er uvesentlig for bokens kvalitet.
I riktig gamle dager klaget kvinnene fordi de følte seg bedømt på grunnlag av sitt kjønn. De ville bli behandlet som individer. "Vi er først og fremst mennesker, ikke kvinner," sa de. Så kom den radikale feminismen og byttet ut den gamle kollektivismen med en ny kollektivisme. Nå er kvinner først og fremst kvinner igjen. Denne gangen ikke med negativt fortegn, men med positivt fortegn. Fordi du er kvinne, skal du behandles som mer høyverdig enn en ikke-kvinne (en mann).
Denne tankegangen er nærmest enerådende i de intellektuelle kretser og i statsapparatet hertillands. Kvinner tilfører noe positivt -- fordi de er kvinner.
Og nå er det altså spørsmålet om litterære priser. Undertrykker vi kvinner ved å gi kvinner færre priser enn vi gir til menn? Spørsmålet er grunnleggende forkjært. Vi gir nemlig ikke priser til "kvinner" eller "menn". Vi gir dem til individer hvis biologiske kjønn er uvesentlig for den prisbelønnede bokens kvalitet.
En lignende problemstilling ble tatt opp i Dagbladet for to år siden. Bokvåren 2006 kunne skilte med 34 skjønnlitterære voksenbøker skrevet av menn, mot 16 skrevet av kvinner. Også dette ble fremstilt som "påfallende", og det spørres hva man kan gjøre for å forandre det. Og jeg spør: Hvorfor må man forandre det?
Det underliggende premisset er selvfølgelig "kvinner er undertrykt; de må slippes frem med sine litterære stemmer", men jeg kjøper det overhodet ikke. Det er ingen individuell kvinne som holdes nede fordi kvinnekjønnet er underrepresentert i Kritikerprisens annaler.
Anne Oterholm er leder i Forfatterforeningen. Hun mener at overvekten av mannlige prisvinnere har sammenheng med tradisjon.
- Kvinner skriver ofte om det som skjer i hverdagen, og dette har det ikke vært tradisjon for å lese som stor litteratur. Det er de store episke fortellingene som tar opp de store spørsmålene knyttet til liv og død, som er blitt priset. Ingen ser storheten i det som har en form man ikke er vant til å lese, sier Oterholm.
- Det er minst like mange kvinner som skriver som menn, men selvsensuren er kanskje større blant kvinner.
Kanskje det. Det er helt greit å tilby strukturelle forklaringsmodeller basert på rene generaliseringer, så lenge man husker at dette er generaliseringer. Det er jo ingen naturnødvendighet i at kvinner skriver om det nære og hverdagslige, mens menn skriver om det storslåtte og episke, er det vel? Kvinner er ikke determinert til å skrive slik. Altså beror det hele på et frivillig valg. Og hvis denne typen litteratur ikke vekker den samme begeistring hos juryer og forlag, så er det vel forståelig at det blir færre priser og utgivelser.
Forståelig, ja. Men akseptabelt? Tydeligvis ikke. Det varer nemlig ikke lenge før journalistene begynner å snakke om hvilke tiltak som må iverksettes for å "rette opp" situasjonen. Og i begge artiklene, Bok og Samfunn 2008 og Dagbladet 2006, foreslås det guddommelige mirakelmiddel:
KVOTERING!
Riktignok har man én kategori for "beste mannlige skuespiller" og én for "beste kvinnelige skuespiller" under Oscar-utdelingen, uten at noen ville tenke på kvotering av den grunn. Vi kunne sikkert også hatt "beste kvinnelige forfatter" og "beste mannlige forfatter" her. Men hvis det er en bok som skal premieres, hvor forfatteren strengt tatt skulle være usynlig, må vel også forfatterens kjønnsanatomi være irrelevant. Så snart man snakker om kvotering i denne sammenheng, har man forlatt tanken om at det er bøkenes kvalitet som er avgjørende. Man har isteden valgt å bruke prisutdeling og bokutgivelse som et virkemiddel for å fremme en politisk sak.
Men heldigvis er ikke norsk litteraturs fremste representanter så sveiseblinde. Hverken Leif Høghaug eller Anne Oterholm ser for seg at kvotering kan være veien å gå. De forstår begge at den litterære kvaliteten ikke kan overstyres av kjønnspolitiske hensyn.
Neste skritt er å få dem og det øvrige litteraturetablissementet til å slutte å beklage statistisk skjevhet mellom kjønnene i prisutdeling og bokutgivelse. Tradisjonen dikterer nok i stor grad hva som regnes som litterær kvalitet, men tradisjon er ingen uforanderlig størrelse. Det beste hver individuelle kvinne (og mann) kan gjøre, er å skrive gode bøker. Før vi vet ordet av det, har bøkene deres skapt en ny tradisjon.