Hopp til innhold

En syk mann og hans tanker

En syk mann og hans tanker - baksidecover

DU! DITT RASSHØL! Har du noensinne drept et menneske? Har du noensinne rent kniven i en menneskekropp? Har du sett blodet sprute over frontruta etter å ha kjørt i hjel en hore? Har du vært tvunget til å svømme under brennende olje for å berge livet? Har du stått alene igjen på slagmarken med din beste venns hjerne klint utover fjeset? Har du blitt skutt og etterlatt i et skogholt? Har du noensinne opplevd disse tingene?

Jævla barnerumpe!

En syk mann og hans tanker
Richard Norton
Suspekt Forlag 1999
219 sider
Men jeg har. Jeg har opplevd disse tingene. Jeg sloss i fremmede land mens du lå i vuggen. Jeg knullet horer i Bangkok mens du sugde på din mors bryster. Jeg levde livet mens du gikk på barneskolen. Jeg spilte i pornofilmer mens du opplevde din første orgasme.

Jeg slår i hjel fylliker og spidder skjøger.

Men hva faen gjør du? Suger du kuk? Sleiker du fitte? Går du på skole? Har du i det hele tatt fått orgasme? Hæ?

Fortell meg nå. Hva i helvete gjør du?


Slik begynner En syk mann og hans tanker, skrevet av en viss Richard Norton (psevdonym) og utgitt på Suspekt Forlag da dommedagsprofetiene raste som verst, like før Y2K. Denne boken er samling kortprosatekster, hvor annenhver tekst er fortalt fra tittelkarakterens perspektiv med overskriften "En syk mann og hans tanker", og hvor de øvrige tekstene er små historier eller noveller hvor tittelkarakteren bare tidvis figurerer, noen ganger i andre skikkelser.

Flere ganger refererer fortellerstemmen til selve boken som "hans bok", hvilket antyder at tittelkarakteren og forfatteren er samme person, altså at dette er en selvbiografi. Den helhetlige historien som fortelles på tvers av tekstene, er imidlertid ikke konsistent nok til at det kan være tale om en reell selvbiografi. Tittelkarakteren hevder å ha kjempet i Vietnamkrigen ("Saigon var et helvete", s. 9), samtidig som han ble innkalt til norsk førstegangstjeneste i 1997 (s. 120). Det er nærliggende å tro at flere av de ville påstandene som slenges ut, som at tittelkarakteren har reist verden rundt som leiemorder og leiesoldat, er uttrykk for en livlig, muligens patologisk fantasi, noe som underbygges av tittelkarakterens gjentatte utsagn om å være lagt i tvangstrøye: "Og senere ... senere ... denne underlige, underlige trøyen." (s. 175)

Tekstsamlingen kretser tematisk rundt vold og sex -- og ikke minst seksualisert vold -- men går etterhvert mer over i samfunnskritikk. Tittelkarakteren gir inntrykk av å være en mentalt forstyrret forfatter som er umettelig på sex, og som stadig romantiserer og fantaserer om vold. Samfunnskritikken består hovedsakelig i avsky for militæret og skolevesenet. Han hevder å tilbragt syv år på videregående skole, uten å fullføre, noe han mener skyldes inkompetente lærere og begredelig læreplan.

En rød tråd gjennom boken er tittelkarakterens generiske forakt for norsk middelmådighet, kombinert med et formidabelt selvbilde. Han hevder at han er "et geni av uante dimensjoner" (s. 51 og s. 123), forsøkt holdt nede av det småborgerlige hykleriet. Samtidig påstår han, ikke uten motsigelser nå og da, at han er psykisk syk, og at dette kan og må få sitt utløp i blind vold. Når han blir innkalt til førstegangstjeneste, spiller han på sin sykdom og sine voldelige tilbøyeligheter for å lure seg til fritak. Underveis får vi lese både søknader og journaler fra tittelkarakterens møte med det militære mentalhygienelaget.

Da En syk mann og hans tanker kom ut på enmannsforetaket Suspekt Forlag i desember 1999, vakte boken ingenlunde den oppsikt tittelkarakteren, eventuelt forfatteren, ser ut til å forestille seg. Han tror at boken han selv figurerer i, vil ryste Norge i dets grunnvoller, og at han vil tjene seg rik på salget. Noe av grunnen til at dette slo feil, kan være mangelen på distribusjon og markedsføring; det var knapt noen som hadde hørt om boken. Men det kan like gjerne være at prosjektet, på tross av flere gode sider, er feilslått som provokasjonsmiddel og betydningsfull litteratur.

De to beste aspektene ved boken er et godt språk og mye humor. Jevnt over er tekstsamlingen kledd i en gjennomtenkt og finslipt språkdrakt. Om det skulle være noe å utsette på språket, måtte det være at forfatteren i stor grad gjentar seg, resirkulerer sine fraser dann og vann gjennom hele boken. Stiltonen er lite variert, noe som kan oppfattes som masende. Likevel kan det argumenteres for at dette er intensjonen bak prosjektet. Forfatteren vil hamre hjem sine synspunkter uten for mange dikkedarer.

Men fungerer det? Kun i den grad man klarer å se den underliggende humoren i boken, og den later til å være både av tilsiktet og utilsiktet art. Forfatteren synes imidlertid å tro at tematikken i seg selv er provoserende, og det er kanskje bokens største svakhet. Det er nemlig svært vanskelig å provosere i dag. Skildringer av voldtekt, lemlestelse, barnesex og drap skal være rimelig dyptgående for at leseren skal bli rystet. Det er de ikke i denne boken. Skildringene sees utenfra, som i en splatterfilm (s. 198):

Fødselslegen langet ut et spark mot den fødende kvinnen, slik at nesebeinet forsvant opp i hjernen. Like etter grep han tak i barnehodet og trakk det slimete og sprellende barnet ut av fitta. Han slet av seg buksene og slengte dem bort i et hjørne. Deretter rente han penisen i den nyfødte. Utløsningen kom brått. Den varme sæden flommet inn i barnekroppen og gjorde den bløt og klisset.

Dessuten er det vanskelig å ta tittelkarakteren/forfatteren på alvor som psykotisk galning. Han er for likefrem. Han forsøker ikke å sjarmere, han prøver ikke å lokke leseren inn i sin verden. Han stiller seg heller opp bak sprinklene og raser mot enhver som går forbi. En bok som ønsker å provosere, må først spille på lag med leseren, arbeide seg forbi dennes naturlige forsvarsverker, og så detonere når leseren minst venter det. Siden tittelkarakteren ikke er en person som vekker sympati i noen grad, men kun fremstår som en ravende stormannsgal forfatterspire, forblir han ufarlig.

Men selv om boken ikke har noen provokativ kraft i det 21. århundre, inneholder den mange underholdende og godt skrevne tekster. Fiffig språkbruk og freidige skråblikk er legio. Bokens eksplisitte fokus på genialitet og unormalitet vil kunne appellere spesielt til ungdommen, mens den mer avrundede eldre generasjon trolig vil riste overbærende på hodet. Raseri er den altså ikke egnet til å fremkalle, i motsetning til forfatterens egne forestillinger (s. 202):

Merk mine ord: Journalister og litteraturkritikere vil prøve å dra meg ned i sølen, prøve å kle av meg som forfatter og kalle meg oppvigler og rennesteinsforfatter -- om de i det hele tatt vil hedre meg med betegnelsen "forfatter". Det aner meg at de vil prøve å ufarliggjøre boka, rett og slett avvise den som sprøyt, kalle den spekulativt vås. Dem om det. Jeg står for det jeg har sagt. Dette er mine ærlige tanker.

Dere må ikke tro at det som står skrevet i denne boka, er meningsløst pjatt. Intet er tilfeldig, selv ikke prisen. Det er ikke noe menneske i verden som kan lodde dybden av dette verket (er det ikke rart hvor provoserende denne uttalelsen er?; jeg hører hylekoret allerede nå).

Hylekoret vil nok utebli, men latterkulene sitter tidvis løst når man leser denne boken. Bare dét er en litterær bedrift i seg selv, selv om det ikke er nok til å gjøre En syk mann og hans tanker til stor litteratur.

Facebook