Stian M. Landgaard

Jeg var vel blant de første til å rykke ut mot Gaarders kronikk, hvor han underkjenner Israels rett til å eksistere. Selv om jeg mener at mitt innlegg er velfundert, er det mange som nå har gått altfor langt i sin kritikk av mannen.

Problemet er ikke at Gaarder har ytret seg. I et fritt samfunn bør han ha all rett til å lire av seg de mest uetterrettelige påstander, for de vil uansett bli møtt med motstand. Og det er absolutt på sin plass å kritisere Gaarders uetterretteligheter.

Men det er like viktig å kritisere kritikken av Gaarder, når det er den som er uetterrettelig, og beskyldningene som har haglet om antisemittisme, er et svært skittent forsøk på å kneble forfatteren. Jeg viser forøvrig til Nagels blogg for en dypere analyse av dette.

I denne debatten er det altfor mange som reagerer med følelsesutbrudd fremfor å tenke, nettopp her hvor det er så nødvendig med fornuft og ettertanke. Gaarders kronikk, med alle sine litterære overdådigheter og profetiske dommedagsbasuner, spiller dessverre på følelser alle vegne, og er en brannfakkel inn i et allerede opphetet kruttkammer.

Måtte det snart bli regn.

Jostein Gaarder skriver på kronikkplass i Aftenposten i dag at han ikke lenger anerkjenner staten Israel for dens handlinger i Midtøsten. Er dette en fornuftig reaksjon? Jeg tviler.

Faktisk er det ikke første gangen en norsk forfatter skriker opp om en krigssituasjon han anser som dypt urettferdig. I 2001 samlet Ebba Haslund 137 norske forfattere mot USAs invasjon av Afghanistan, og i 2003 gjentok Vigdis Hjorth og Jo Eggen oppfordringen mot den forestående invasjonen av Irak. I 2006 har vi ikke sett noe lignende fra den norske forfatterstanden, men nå vil kanskje Gaarders harmdirrende kronikk sette i gang nok en bevegelse, "mot Israels invasjon av Libanon".

Jeg håper ikke det, for det lyser tanketomhet lang vei av slike oppfordringer. Når forfattere, som bør være blant de mest reflekterte medlemmene av et samfunn, slår seg sammen i en kollektiv fordømmelse, er det grunn til megen sorg og jammer. For det er nok de færreste av disse forfatterne som virkelig har tenkt seg om. Snarere spiller nok kollegialiteten en betydelig rolle når "Norges forfattere" skriver under på en eller annen oppfordring; man skal jo helst ikke skille seg ut fra sine likemenn. Ibsen og Bjørnson, disse to individualister og samfunnskritikere av rang, hadde senket blikket i skam. Å skrive under på en kollektiv oppfordring er som å stemme ved valg. Man trenger ikke å begrunne sin stemme, man trenger ikke å tenke seg om, man trenger bare å handle etter en eller annen irrasjonell grille eller dagens humør.

Nå har jeg større respekt for en mann som setter seg ned og skriver en kronikk, endatil med visse litterære kvaliteter, hvor han legger for dagen sitt syn. Men er det et fornuftig syn? På én måte ja. På flere måter nei.

Det fornuftige elementet i Gaarders kronikk er avvisningen av israelernes status som "Guds utvalgte folk". Det er helt åpenbart at vi ikke kan akseptere en stats moralske rett til å eksistere som fundert i Bibelen, slik vi heller ikke kan akseptere islamistenes rett til en irrasjonell verdensoppfatning med grunnlag i Koranen. Israel har altså ikke carte-blanche til å invadere Libanon og knuse Hizbollah fordi israelerne nyter et slags guddommelig privilegium, og i den grad israelske politikere, generaler og ordinære borgere tror dette, tar de feil og bør irettesettes.

Omtrent så langt går mine innrømmelser overfor Gaarders påstander. Etter dette mener jeg at han tar feil på alle punkter.

Israels rett til å forsvare seg -- inkludert retten til å invadere Libanon og knuse Hizbollah -- er ikke metafysisk, men moralsk. Det handler om retten til selvforsvar, og det handler om en fri stats rett til å eksistere. Gaarder medgir at Israels grunnleggelse var en historisk og moralsk rett, med tanke på forfølgelsen det jødiske folk hadde vært utsatt for. Og da er det ikke å forglemme at araberne angrep Israel idet staten var i ferd med å se dagens lys. Fra første stund var israelerne truet fra alle kanter, men de overvant aggresjonen og bestod.

Men når Gaarder sier at Israels ekspansjon i 1967 var umoralsk og bør fordømmes, glemmer han at helt fra våpenhvilen mellom Israel og araberstatene i 1949, hadde sistnevnte støttet geriljaangrep og terrorisme mot Israel. Ingen av de arabiske statene anerkjente Israel, og da Egypt plutselig mobiliserte utenfor den israelske grensen i 1967, var det ikke underlig at Israel iverksatte et forkjøpsangrep. Igjen seiret Israel og fortriplet sitt landareal, inkludert hundretusener av arabere. Senere har Israel trukket seg fra store deler av dette territoriet -- senest fra Gazastripen i fjor.

Til tross for Israels innrømmelser har hverken Hamas (som fikk flertall i det palestinske valget i januar) eller Hizbollah sluttet med å angripe landet. Og dette fordømmes nærmest unisont over hele Vesten -- kanskje med unntak for den horrible uttalelsen fra Andreas Ytterstad i Internasjonale Sosialister, hvor han ber venstresiden om å støtte Hizbollah for å skape en samlet front mot Israel og USA. Nok et eksempel på at alle midler er tillatt for sosialister (inkludert terrorisme), så lenge det er mot representanter for politisk frihet og kapitalisme.

Men i Vesten forstår man tydeligvis ikke hva det innebærer at et land blir kontinuerlig angrepet av selvmordsbombere og raketter. Man kan godt fordømme det, men ve om Israel skulle reagere med noe annet enn "passivt forsvar". Når Israel nå endelig har valgt å invadere Libanon for å få en slutt på rakettene som sendes derfra, går hele verden av skaftet for å fordømme denne "overdrevne aggresjonen". En gang i tiden ville det ha vært rent selvmord å angripe en langt sterkere militærmakt, for man kunne regne med at forsvaret og den påfølgende gjengjeldelsen ville bli overveldende. Men nå er verdens aggressorer, som Hizbollah, beskyttet av FN, verdensopinionen og ikke minst av forfattere og andre som rystes over bilder av blodige barnelik og krever en slutt på krigen.

For kjernen i det vestlige følelsesregister er hele tiden: krigen må ta en slutt umiddelbart, så ikke flere uskyldige blir rammet. Og så slår man av sin fornuft og ser helt bort ifra kontekst og realiteter. Man tar for gitt at krig er noe ondt i seg selv og utkjempes mellom to likeverdig onde/gode parter. Dermed kommer man raskt til den pussige "konklusjon" at den sterkeste militærmakten må "vise hensyn" og "forholde seg passiv".

De samme som mener dette, hevder gjerne at Israel betrakter én israeler som mer verdt enn ti eller ti tusen arabere (for å tale med Gaarder), men egentlig mener disse at en israeler er mindre verd enn en araber. For de synes det er bedre at Hizbollah får sende raketter mot Israel, hvor en og annen israeler mister livet (og det blir mange etterhvert), enn at Israel skal foreta en rask militæraksjon hvor de rensker det sørlige Libanon for Hizbollah. (Tenk det, Israel vil bare fjerne Hizbollah så langt som rakettene deres når! En gang i tiden ville det ikke ha vært spørsmål om annet enn betingelsesløs kapitulasjon eller fullstendig tilintetgjørelse.)

Det er altså helt forkjært å likestille Israel og Hizbollah i denne situasjonen, siden Hizbollah er ute etter å tilintetgjøre Israel, mens Israel kun ønsker å forsvare seg fra angrep. Vi vet at hvis de militante islamistene hadde vært i besittelse av mektigere våpen, ville de ha invadert og erobret Israel (slik de har prøvd før). Israel er i besittelse av atomvåpen og kunne med letthet ha okkupert halve Midtøsten. De gjør det ikke -- for de ønsker fred.

Men det er ikke freden som hersker i Midtøsten. Det er krig. Og krig er et helvete -- derom hersker ingen tvil. Død og ødeleggelse er konsekvensen. Ofte går det ut over sivile og uskyldige som ikke ønsker å ta del i konflikten. Men krig er ikke det verste som kan skje. Verre er det å leve i konstant frykt og slaveri, som vil skje med ethvert fritt land som ikke forsvarer seg mot sine fiender.

Derfor anerkjenner jeg israel, like mye som jeg anerkjenner Israels rett til å invadere Libanon for å få en slutt på trusselen fra Hizbollah. Hvis Jostein Gaarders kronikk skulle igangsette nok en protestbølge og underskriftskampanje fra en samlet forfattertrupp, håper jeg noen av dem tar seg tid til å tenke og undersøke realitetene før de skriver under.