Stian M. Landgaard

Forfatteren Hans Petter Laberg har ganske nylig anklaget meg for å gjøre bruk av begrepet "politisk korrekt". Ifølge ham og et knippe andre er dette en motstandersvertende floskel uten reelt innhold. Mon det. Det er nemlig ikke alltid så vanskelig å knytte et innhold til begrepet; man trenger bare en passende kontekst som folk er fortrolig med. Og én slik kontekst er kjønn.

Det er nemlig en annen forfatter som har angrepet en hellig ku i den norske kjønn- og litteraturforestilling. Ole Idar Kvelvane har våget å påstå at kvinner skriver dårligere bøker enn menn. Hvorfor Dagbladet antok denne artikkelen, er meg forøvrig en gåte. De må ha vært desperate etter å få fart på den årlige sommerdebatten om litteratur. Men Kvelvane har fått publisitet så det holder, så han ler nok hele veien til banken. Kanskje han sogar kommer ut av skapet om en stund og innrømmer at alt var et PR-stunt.

Men det er ingen grunn til å avfeie hans artikkel bare fordi han kanskje gjorde det for oppmerksomhetens skyld. Hans artikkel og kritikken han har fått, utgjør et høyst interessant fenomen i vår samtid.

Ser man nøkternt på det, er ikke Kvelvanes artikkel spesielt godt fundert. Den bærer preg av å være skrevet i frustrasjon og med en rekke følelsesutbrudd rett fra hjertet og gallen. Det svakeste punktet er naturligvis Kvelvanes slutning:

At menn er betre forfattarar enn kvinner, er noko eg har visst ganske lenge. Eg kan på ståande fot rekne opp eit dusin svært gode mannlege norske forfattarar, nålevande og daude, men eg kan ikkje komme på ein einaste kvinneleg forfattar som eg faktisk har lest. Kvifor har eg ikkje lest Undset, Collett eller Skram (eg kjem diverre ikkje på nokre samtidige kvinnelege forfattarar av same kaliber)? Kvifor blir ikkje deira bøker dytta på meg slik som er tilfelle med dei beste verka til Mykle og Bjørneboe, eller Saabye Christensen eller Ambjørnsen for den saks skuld. Svaret er enkelt: Fordi dei ikkje er like gode.

Han innrømmer altså at han ikke har lest særlig mange bøker av kvinnelige forfattere, men mener grunnen er at de ikke blir "dytta på" ham. Altså går han ut ifra at man nærmest automatisk alltid leser de beste bøkene som finnes, siden disse blir "dytta på" en. Forunderlig nok viser historien at mange bøker er blitt miskjent i sin samtid, og at de først senere er blitt populære og regnet blant de beste i verden. Dermed er innholdet i kategorien "dei beste verka" ikke så gjennomsiktig som Kvelvane later til å tro. Hvilke bøker som blir "dytta på" en person, varierer derfor med denne personens samtid og omgangskrets. Jeg tror ikke Ayn Rands Atlas Shrugged dyttes på medlemmene av Rød Ungdom, selv om boken er enormt populær i objektivistiske sirkler og leses av mange på høyresiden.

Nå tar Kvelvane det for gitt at bøker skrevet av menn er de beste, og spør seg hvorfor det er slik:

Eg trur det har med noko så enkelt som blikk å gjere, måten å sjå verda på. Sjølv etter tretti år med likestilling blir jentungar framleis oppdratt til å sjå på verda med eit passivt blikk, eit blikk som ikkje skal sjå, men bli sett. Difor lærer dei seg å pynte seg og gjere seg til for mannsblikket, slik at dei når tida kjem skal få ein make å formere seg med. Det ligg i kulturen. Det ligg i gena.

Gutungar blir oppdratt til å sjå aktivt, og då helst på det andre kjønnet. Og å sjå er kanskje den viktigaste eigenskapen ein må ha for å vere forfattar og kunstnar i det heile teke. Det slår meg i møte med kvinnelege forfattarar sine tekstar. Det er som om tekstane deira skrik: Er det nokon som ser meg nå, kor godt eg skriv? Og dette blir det ikkje god litteratur av. Den beste litteraturen er heilt fri, den har eit aktivt og grådig blikk. Menn har det, og difor er det dei som står bak storparten av dei siste tjuefem åras beste norske litterære verk.

Dette og det som ligger bak en slik forestilling, går på tvers av alt som kalles god tone i det postmoderne Norge, hvor kjønn er og blir en hellig ku. Det vil si at det kun er visse ting man tillate seg å si om dette emnet, dersom man ønsker å bli tatt på alvor. Kvelvane har regelrett kjørt ned den hellige kua, og reaksjonene blir deretter. Han "burde vært beskyttet mot seg selv", for å sitere Knut Johannessen (Vox populi). Det er et klassisk gjengjeldelsesangrep fra den "politisk korrekte" opinionen. Ta ballene, ikke mannen.

Det "politisk korrekte" synet er altså noe i retning av at kjønn er en konstruert kulturell kategori som ikke determinerer en kvinne, samtidig som kjønnet er en biologisk kategori som utmerker en kvinne. Dette smått selvmotsigende synet stammer fra to typer feminisme. Den eldste typen har hevdet at kvinnen ikke var annerledes enn mannen, at hun måtte ha de samme rettigheter som ham, og at hun til og med burde bli som ham. Den andre typen, nyfeminismen, har tatt utgangspunkt i kvinnen som et vesen distinkt fra mannen. Kvinnen betraktes her for eksempel som dyktigere enn mannen til å bygge relasjoner, til å tenke nytt og alternativt, samtidig som det anerkjennes at kvinnen tidvis er for tilbakeholden og ikke våger å satse så mye. Moderne kampanjer rettet mot kvinner tar ofte utgangspunkt i sistnevnte "svakhet" og oppfordrer dem til å overvinne sin frykt for å nå toppen.

Kvelvane kolliderer derfor kraftig med den første typen feminisme når han hevder at det biologiske kjønnet og dertil hørende gener har betydning for hvorvidt en person skriver godt. Samtidig smeller han inn i den andre typen feminisme når han hevder at kvinnens særegenskaper i forhold til menn ikke teller positivt, men negativt. Sluttelig går han i clinch med det som har vært Norges offisielle policy overfor kvinner de siste årene: "positiv" diskriminering, kvotering, særprivilegier, kampanjer og opprop for å øke kvinneandelen på diverse samfunnsområder. Den hellige kua rauter stadig at det er til alles beste at det vi får flere kvinner inn i styrerommene, forfatteryrket, politiet, militæret, lederstillinger, Stortinget, etc. Begrunnelsen er todelt og hentet fra de to typene feminisme: 1) Kvinner er "som menn", men har vært diskriminert fordi menn har sett på dem "som kvinner". 2) Kvinner har "noe" som menn ikke har, og som sannsynligvis vil være "berikende" på et eller annet vis, bare kvinnene får slippe til.

Det er mange måter man kan angripe denne hellige kua på, og de aller fleste vil bli møtt med en fordømmende holdning. Kvelvanes innlegg var ikke spesielt etterrettelig, men selv om det hadde vært det, ville reaksjonene sannsynligvis ha blitt de samme. Personlig leser jeg innlegget som en litt flåsete maskulistisk frustrasjon avfødt av mannen som føler seg forbigått og diskriminert av det enorme fokuset på kvinnen og hennes rettigheter, muligheter og kravet om at hun skal sikte mot toppen. Det er jo nemlig ikke slik at den vanlige mannen i gaten føler at han har diskriminert noen, så hvorfor skal han rammes av kvoteringsbestemmelser? Likeledes er det mange unge kvinner som hverken føler seg undertrykt eller sympatiserer spesielt mye med feminismens fanesaker.

Det mest interessante med hele debatten er derfor ikke innholdet i Kvelvanes innlegg, men hvilke reaksjoner han har fått, og hva dette utsier om det norske politiske og kulturelle klima. Her har vi virkelig et tema for videre undersøkelse. Enn så lenge konstaterer jeg at vi har minst én hellig ku i Norge, og den heter "Kjønn".

I sin nye kronikk i Aftenposten forklarer Jostein Gaarder indirekte hvorfor han skrev den første kronikken: Han følte slik sorg og vrede over bildene fra Qana. På grunn av medlidenhet, må man anta. Men hvorfor føler man medlidenhet?

Gjennom århundrenes løp er det mange som har gjort seg tanker om medlidenhetens vesen og dens funksjon i god og dårlig forstand. Men i vår kristne kultur har den nesten alltid vært regnet som en dyd, da den regnes som selve essensen av nestekjærlighet.

Likevel har medlidenheten gjennomgått en underlig forandring i våre tider. Fra å rette seg mot våre nærmeste og våre naboer til å handle om mennesker som bor under fjerne himmelstrøk. Mens det tidligere var ulykker og sorg i våre mest umiddelbare omgivelser som påkalte vår medlidenhet, var det også lettere å reagere aktivt på denne lidelsen. En gammel kvinne i nabolaget var blitt syk, og man besøkte henne. En person falt om på gaten, og man hjalp ham straks på bena. Enkelte ganger kunne man ikke gjøre noe for den forulykkede, men man var i det minste tilstede og "led med" ham i håp om å lindre noe av hans lidelse.

På grunn av medias betydelige kontroll over vår virkelighet er ikke lenger vår medlidenhet rettet bare mot det som ligger i vår umiddelbare nærhet, og den er heller ikke lenger bestemt av våre egne fortolkninger alene. En stor del av vår medlidenhet kanaliseres inn i media og er bestemt av hva media fokuserer på, og hvordan media fokuserer på det.

Nå for tiden ligger fokus på krigen i Libanon, hvor hendelsene i overveiende grad fortolkes som et brutalt israelsk angrep på en uskyldig sivilbefolkning -- og hvor det særlig er barn som rammes. Bombingen av Qana utløste en flom av bilder som fikk noen hver til å gå ut av sitt gode skinn. Jostein Gaarder skrev sin kronikk som en rasende reaksjon på disse bildene, som et uttrykk for medlidenhet med ofrene og de pårørende.

Men hva er medlidenhetens vesen? Mens den "kristne" forklaringen har vært at det ligger i vår natur å bry oss om og hjelpe dem som er dårligere stilt enn oss, mener den tyske filosofen Friedrich Nietzsche at medlidenhet er en egoistisk reaksjon på andres ulykke. Han skriver i Morgenrøde (§ 133) at reaksjonen kan skyldes to ting: Enten fordi vår stolthetsfølelse er blitt såret fordi vi "tillot" en ulykke å skje; vi var ikke mektige nok til å forhindre dette, og nå forsøker vi å gjenopprette vår egen stolthet ved å hjelpe den forulykkede. Eller fordi vi ser en fare for oss selv i en ulykke som rammer en annen, den minner oss om hvor skrøpelige vi mennesker er.

Men når man hjelper på bena en som har falt, utfører man utvilsomt en nyttig handling som tjener den lidende. Samtidig føler man seg vel fordi man aktivt har kunnet gjenopprette en situasjon som man fornemmet som ugunstig (hvis man selv var blitt rammet av den). Men når man skriver en kronikk i Aftenposten, hjelper man ikke ofrene i Libanon. De føler seg hverken bedre eller verre som følge av Gaarders medlidenhet. Det eneste han oppnår, er å gi uttrykk for sin misnøye med situasjonen, men dypest sett for avmakten over å ikke kunne gjenopprette den.

Medlidenhet er altså ikke å "dele" en annens lidelse, men å påføre seg selv en ny lidelse. Denne vil man som sagt bli kvitt ved å hjelpe den andre, men kan man ikke gjøre noe med hans lidelse, blir man heller ikke kvitt sin egen medlidenhetslidelse. Altså lider man i langdrag. Dette er en vond følelse, og sogar en svært farlig følelse. Det er nemlig en form for Weltschmerz, en kronisk følelse av at virkeligheten ikke lever opp til ens idealbilde. Dette er blitt en meget utbredt følelse i det intellektuelle Vesten, en evig nedstemthet over virkeligheten -- og samtidig en manglende evne til å gjøre noe med det.

Jo, Gaarder kunne i teorien ha sendt noen av sine millioner til Libanon i håp om at det skulle lette forholdene for de sivile der nede, ennskjønt han ikke ville hatt noen garantier for at ikke pengene hadde havnet i en kronerulling for anriket uran. Å stoppe lidelsene fullstendig ligger imidlertid utenfor hans kontroll. Og så snart krigen i Libanon er slutt, fokuserer media på en ny konflikt, og medlidenheten vekkes på ny.

Hva er da idealbildet som Gaarder og en rekke andre ser ut til å dele? Muligens en verden hvor det ikke finnes krig, hvor alle lever i fred og fordragelighet, hvor det ikke finnes lidelse. For hadde det ikke vært lidelse, hadde man nemlig sluppet å bli pint av denne vonde følelsen som kalles medlidenhet. Men lidelse har det alltid vært, og det er ingenting som tyder på at det vil ta slutt. Så medlidenheten fortsetter å innfinne seg. Men det er ikke nødvendigvis et onde, bare den kjenner sin besøkstid.

For det er bare nå i siste halvdel av det 20. århundre vi er blitt lært opp til å betrakte hele verden som vår familie. "Barna i Afrika" er angivelig våre brødre og søstre, og vi bør kjenne vår plikt til å lindre deres lidelser. Dette er vår nye avlat. Men denne formen for medlidenhet -- man kunne kalle den medialidenhet -- hvor din neste ikke bare inkluderer din nabo, men flere hundre millioner mennesker spredt omkring på kloden hvor det bare finnes TV-kameraer, er fundamentalt hyklersk og skadelig. Vi gjør nemlig ikke alt vi kan for å minske verdens lidelse, og skulle vi ha prøvd å gjøre det, ville vi både ha mislykkes og gått til grunne på vår medlidenhet. Og dette ville ingenlunde ha bidratt til å fjerne verdens lidelse, men derimot økt den.

Er det noe konflikten i Midtøsten har minst bruk for, er det tankeløse følelsesutbrudd. La derfor medlidenhet være forbeholdt umiddelbare og nærliggende situasjoner, og tenk kaldere og klarere om den store verden og de store begivenheter.