Det er ingen hemmelighet at konflikt og dårlig arbeidsmiljø har preget Institutt for filosofi de siste årene. Nå skal et privat konsulentselskap inn for å foreslå endringer på instituttet.
Dette står å lese i Utropia nr. 14 (ligger ikke på nett ennå), og her handler det selvfølgelig om Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø. Instituttet befinner seg inni denne murkolossen med siloen til høyre.
De siste ukene har Utropia vært i kontakt med en rekke studenter og faglige ansatte på Institutt for filosofi, som forteller at vanskelig arbeidsmiljø og konflikt har prega instituttet de siste årene. Klagemålene til studenter og ansatte varierer, men felles for dem alle er at de forteller at de ikke føler at de våger å ta faglige diskusjoner og uenigheter opp internt på instituttet, og de ønsker ikke å stå fram i Utropia, angivelig fordi de frykter represalier fra instituttledelsen.
Videre skriver avisen at instituttleder Atle Måseide ikke er enig i tingenes begredelige tilstand. Han innrømmer at det er visse problemer på instituttet, men intet som er verre enn andre steder.
-- For at det skal kunne kalles en konflikt, må det jo være noen som er i tottene på hverandre. Siden det ikke er noen i tottene på hverandre, er det ingen konflikt, poengterer han.
Ja, vi skulle så gjerne ha trodd på det, men konflikt kan det godt være selv om den ikke preges av ukvemsord eller fysisk vold. Det er tross alt snakk om filosofer her, og de foretrekker nok å tenke ganske lenge før de handler. Om de i det hele tatt handler, eller om de isteden lider under påbud og forbud, og ruger på edder og galle til kreften tar dem.
Vi kan ikke alle være nietzscheanere.
Jeg henviser til min roman Herrer i åndenes rike for en visjon av hva som kunne ha skjedd på Institutt for filosofi dersom en studerende nietzscheaner hadde reist seg mot vanstyret. Ja, det er en roman, men selveste instituttleder Måseide så seg nødsaget til å rykke ut i Utropia i fjor for å imøtegå enkelte påstander i boken.
Jeg har dessuten nevnt konflikten på instituttet i to tidligere innlegg, Krig på universitetet (17.09.2006) og Karikert karaktersetting og andre historier (27.09.2006).
Nå har jeg med Herrer i åndenes rike stukket nakken min temmelig langt frem. Ja, helt ut på riksnivå. Det som foregikk inni en lukket silo, ble plutselig skriftlig tilgjengelig for hele landet. På sett og vis var denne boken min protest mot vanstyret. Jeg har kanskje brent noen broer her og der, men å ligge under for et knugende overformynderi er ikke min stil. Represalier be damned.
