Hopp til innhold

Vidar Kvalshaug droppet roman etter bloggdialog – en arbeidsmetode å strebe etter?

I februar 2010 opprettet forfatteren Vidar Kvalshaug bloggen Trampolineland, hvor han ville fortelle om sin opplevelse av å skrive en roman. "Målet med denne bloggen er å gi et innblikk i skaperprosesser, lesing og redigering av andres tekster ved å åpne døren til verkstedet mitt," skriver han i første blogginnlegg. Romanen het Trampolineland og var planlagt utgitt på Gyldendal høsten 2010, inntil Kvalshaug i april 2011 annonserte at romanen var lagt på is.

Siden har forlag og forfatter kommet frem til at den stendøde romanen Trampolineland skal gjenoppstå som novellesamlingen Trampolineland, noe NRK skrev om forleden.

Selv fulgte jeg bloggen kun sporadisk i løpet av det året den handlet om Trampolineland, mest fordi jeg ikke var i bloggmodus på den tiden, men hver gang jeg var innom, var det alltids et innlegg der som var interessant for meg som forfatter å lese. Og som ikke minst gav meg en bekreftelse på at andre forfattere også sitter og sliter med de mest trivielle dialoger og beskrivelser, at andre forfattere også skriver dårlig før de skriver godt.

Forlaget ønsket å utgi boken, men forfatteren selv trakk seg: "Jeg gikk meg vill i romanen og syntes i en periode at det meste var ubrukelig. Slike perioder har de fleste iblant. Denne perioden varte lenge. For lenge."

Nå vet jeg faktisk ikke hvor vanlig det er at etablerte forfattere (som har utgitt minst et par-tre bøker og i hvert fall delvis lever av å skrive) dropper et helt prosjekt. I Kvalshaugs tilfelle blir det riktignok en novellesamling med samme tittel, "men innholdet er ikke til å kjenne igjen", som forfatteren skrev på bloggen sin for noen dager siden, men det visste han ikke da han la romanen på is.

Jeg spør meg derfor: Er det gunstig for en roman at dens tilblivelse blir brettet ut for all verden, slik Kvalshaug gjorde med Trampolineland? Det er en grunn til at man holder graviditeten hemmelig for offentligheten inntil fosteret er tre måneder gammelt. Det er også en grunn til at folk flest holder elskere og løse forbindelser skjult, spesielt så lenge man ikke er sikker på hva man vil med det, om det i det hele tatt blir noe.

Disse analogiene, som tilsier at man ikke bør følge Kvalshaugs arbeidsmetode, trenger slett ikke å være gyldige. Men jeg er skeptisk, skal jeg innrømme, både til å gjøre noe slikt selv, og til om det overhodet er en fornuftig måte å skrive romaner på. Men jeg er glad Kvalshaug har gjort det. Han sitter på en særegen erfaring. Roar Sørensen har forøvrig gjort noe lignende med sitt romanprosjekt Kirot Avenue på Litteraturbloggen.

Imidlertid er det en forskjell. Kvalshaug hadde allerede skrevet et førsteutkast som et forlag var villig til å samarbeide om, og han presenterte kun problemstillinger og korte utdrag fra romanen. Sørensen la nærmest ut et helt førsteutkast på bloggen etterhvert som kapitlene ble skrevet.

Min skepsis springer ut av forestillingen om at en roman er en unik skapelse som kommer i stand fra én forfatter (eller to), og det er kun han som har ideen, begrep om verket, det er han som må legge grunnlaget, nøste trådene og kjenne sine karakterer. Alle de forskjellige innspillene en forfatter vil få, vil vanligvis være godt ment og ofte intelligente, men de er uten unntak basert på en ufullstendig forståelse av verket og står dessuten i fare for å skape støy i forfatterens hode.

På et eller annet tidspunkt kan døren åpnes og innspill slippes inn, både fra ordinære og profesjonelle lesere. Spørsmålet er når dette tidspunktet skal fastsettes. Slik jeg ser det, bør forfatteren i det minste ha et førsteutkast som er blitt en smule gjennomarbeidet. Jeg kunne aldri tenke meg å publisere en romankladd på blogg. Jeg tror heller ikke jeg ville ha diskutert problemer med romanens struktur med andre enn redaktøren og utvalgte lesere. Og det er fordi jeg tenker - men det er godt mulig at det er få som tenker likedan - at romanen mister noe av sin autoritet som litterært verk når leserne har fått ta del i tilblivelsesprosessen. Hvorfor skal de, eller hvordan kan de, i det hele tatt lese det ferdige verket og føle at de blir dratt inn i en ny og ukjent verden?

Men det er mulig at det kun er snobberi fra min side. At jeg er redd for å vise frem mine dårlige setninger og drite meg loddrett ut. Kvalshaug er i så måte modig. Roar Sørensen også.

Det var forøvrig en annen ting jeg reagerte på i NRKs artikkel, hvor det står at Kvalshaug også hadde "et ønske om å avmystifisere og avromantisere forfatterrollen":

– Det er ikke spesielt sexy å fortelle at en bok er skrevet i et rekkehus med familien tråkkende rundt, men faktum er at de fleste norske romaner blir til i tilsvarende miljøer, sier Kvalshaug, som selv er tobarnsfar.

Javel, men hvorfor dette ønsket? Er det den sedvanlige sosialdemokratiske trangen til å rive ned hierarkier, kaste vrak på seremonier og latterliggjøre all høytidelighet?

Gavner det leserne å vite at vi forfattere sitter i underbuksa i en skitten leilighet og klør oss i øret mens vi raper og hamrer ned de vakreste ord om livet, døden, havet og kjærligheten mens skrikerungen har bæsjet på seg og kjerringa roper fra kjøkkenet at fiskebollene står på bordet?

Gavner det forfatterne at leserne vet at vi også bare er mennesker? Og hvis vi bare er mennesker, blir bøkene våre mer interessante da? Eller blir det, slik jeg frykter, mindre og mindre viktig hva en forfatter skriver, og mer og mer viktig hva en forfatter sier om det han har skrevet? Hva da med livet, døden, havet og kjærligheten?

Facebook