Hopp til innhold

Utlevering har et hevnmotiv?

Førstelektor Per Bjørnar Grande er ute med en kronikk i Dagbladet, «Utlevering har et hevnmotiv», hvor han hevder at

Kunstnermyten, kombinert med forfatterens narsissisme og økonomiske gevinst, gjør at fenomenet med «realityromanen» blir stadig råere.

Med klar adresse til Karl Ove Knausgårds Min kamp-suksess skriver han videre: «I realitylitteraturen forsøker man å viske ut fiksjonselementene gjennom å holde seg så tett opptil det faktiske som overhodet mulig.» Det har jo vist seg som en meget lukrativ metode, skal man dømme etter Knausgårds skjebne. Det er reality folk vil ha. Ideen om at det som beskrives i boken, virkelig har hendt, gir det en ekstra kraft. Vi føler oss nærmere virkeligheten. Vi føler at dette angår oss, bare i kraft av at vi lever og ånder den samme luften som personene i romanen. Vi leser kanskje om Knausgårds bedrifter i Bergen mellom 1988 og 2002, og vi tenker «jeg var også i Bergen i løpet av de årene, jeg vanket tildels i det samme miljøet, jeg er egentlig en usynlig del av hans univers, jeg er kanskje han fyren som står i dasskø på Garage fire plasser bak Knausgård!».

Imidlertid er kronikkens fokus den underliggende motivasjonen for å skrive tett opptil virkeligheten, i særdeleshet motivasjonen for å utlevere virkelige, nålevende personer. Grande vil dermed advare forfattere mot å ofre anstendigheten på boksalgets alter, eller sogar på hevnens alter. Sistnevnte offerhandling var i lange tider hans egen motivasjon for å skrive romanen Veiene (2009), men han tok det i seg. Han omskrev i anstendighetens navn.

Men det er en viktig betingelse her, som Grande såvidt er inne på, uten at han utdyper det. Han skriver:

Dersom jeg skriver en roman der levende personer beskrives med navn, status og andre gjenkjennelige trekk, og jeg samtidig vet at det litterære nivået ville vært like høyt dersom scenen ble skrevet om, er det sannsynligvis et aldri så lite hevnmotiv bak.

Uthevingen i sitatet er min, for det er den betingelsen jeg tenker på. Det finnes et godt, gammelt ordtak som skal inspirere mitt tilsvar til dette.

Truth is stranger than fiction.

Sitatet tillegges Mark Twain, og det fortsetter forsåvidt slik: «It is because Fiction is obliged to stick to possibilities; Truth isn't.» Virkeligheten har en tendens til å skape så fantastiske kombinasjoner av hendelser at den forfatteren som sitter og spinner frem ting i sitt hode, sjelden kan konkurrere.

Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og vi vil alltid ha behov for kunstnerfantasien, men noen ganger er en forfatter vitne til virkelige hendelser som i seg selv er så fantastiske at enhver omskrivning ville være en forflatning. Jeg vet hvordan det er. Jeg jobber i bokhandel, jeg har studert i flere år, jeg opplever eller hører stadig vekk ting som fascinerer meg sterkt, og som jeg har lyst til å smelle rett inn i en bok. For meg er det ikke tale om hevn, det er tale om liv. Levende liv som blir til levende litteratur.

Da Herrer i åndenes rike utkom høsten 2006, var det mange som gikk rundt med skjelmske smil. De mente å ha gjennomskuet personer og hendelser jeg hadde beskrevet i boken. Noen ganger hadde de pinlig rett. Ja, jeg sier pinlig, for mange av personene i boken var helt klart inspirert av virkelige personer, og noen av leserne trodde hensikten var å «ta» disse personene. Det var det ikke. Jeg var vel derimot så fascinert av dem at jeg ikke kunne unngå å bruke dem. Mitt litterære univers kunne ikke bare uten videre befolkes av helt nye personer, uten at det var den minste gjenkjennelighet, for ethvert miljø, virkelig og fiktivt, består av visse typer, personer som fyller en bestemt rolle. Slik var det på Universitetet i Tromsø, slik måtte det også bli i Herrer i åndenes rike.

Førstelektor Grandes tanke er vel at Knausgård hater faren sin, og derfor skriver han som han gjør. Jeg tror bildet er langt mer sammensatt enn som så. Og når Knausgård først skulle skrive om seg selv, skulle han da ekskludere sin virkelige far og fantasere frem en helt annen far, en far som var snill og omtenksom, en far som passet til alle andres bilde av hvem Kai Åge Knausgård var?

Som suksessforfatteren selv ville sagt: Nei, nei, nei.

Facebook