Hopp til innhold

Du onanerte i boka di, og jeg ble kvalm av deg

Karl Ove Knausgård (Foto: Oktober Forlag)Noen som gjenkjenner denne fyren? Det er Karl Ove Knausgård, mannen som klarte det kunststykke å vinne Kritikerprisen for sin debutbok, Ute av verden. Det var på slutten av det 20. århundre, 1998-1999, debutantenes gullalder i Norge. Flash forward til 2006-2007: Ingen debutbøker er nominert. Cathrine Krøger hadde rett; dette var ikke debutantenes år. 

Kritikerlagets nominasjonsliste for Beste skjønnlitterære voksenbok 2006 er forutsigbar som pokker og forsikrer oss om at de gamle fortsatt er eldst:

Kjartan Fløgstad: Grand Manila (beundringen for den fyren og hans nynorske eposer ser ut til å ikke ha noen ende i norsk finkultur), Dag Solstad: Armand V (likeså, minus nynorsk og epos), Jan Jakob Tønseth: Von Aschenbachs fristelse (universelt lovprist denne bokhøsten), Trude Marstein: Gjøre godt (også en kritikerfavoritt, en bok med 118 hovedpersoner!).

Men jeg kunne digge at Thomas Lundbo var nominert i kategorien Beste oversettelse for Muligheten av en øy av Michel Houellebecq. Thomas er, i likhet med meg, en ung underdog-forfatter/oversetter, og det hadde vært gøy om han vant. Nå har jeg nesten lest ferdig Plattform av samme forfatter (men ikke samme oversetter), og jeg sliter voldsomt med å se hva i huleste det er med denne boken som førte til en mediedebatt uten like i Frankrike. At språket er platt, er nå én ting. Boken er også ganske kjedelig fortalt, selv om temaet er interessant.

Det er fremdeles en gåte for meg hva som gjør at enkelte bøker blir universelt lovprist/forhatt (det går for det samme) og lest av alle og enhver. Anerkjennelse/fordømmelse står imidlertid ikke i en nødvendig sammenheng med salg, for Tønseths novellesamling er ifølge Dagbladet trykket opp i 4.700 eksemplarer, hvilket selvfølgelig innbringer noen kroner, men det utgjør ikke akkurat en bestselger. Selv min udugelige debutbok er trykket opp i 2.300 nettoeksemplarer.

Men hvorfor smeller Michel Houllebecq til og blir fransk litteraturs enfant terrible? Hvorfor blir ikke han også bare avskrevet som en litterær ubegripelighet? Hvorfor skriker ikke folk opp på samme måte når de skjønner at essensen i Stian M. Landgaards Herrer i åndenes rike utgjør et enda sterkere brudd med en drøss vedtatte sannheter som styrer våre liv? Er det fordi de simpelthen ikke er utstyrt med sensorer som fanger opp alvoret i dette? Er det fordi litteratur stort sett er blitt redusert til ordlek og tankespinn og eventyr og en god historie?

Faen, ikke vet jeg hva det er med Houllebecqs papptematikk i Plattform som gjør at folk rystes. Eller som Øystein Rottem (hvil i fred, gamle grinebiter) sa i sin anmeldelse: "Det som åpenbart har falt en del lesere tungt for brystet, er at forfatteren synes å forsvare prostitusjon og sexturisme til Thailand."

Herregud, jeg sjokkeres ... jeg tror knapt det jeg leser ... jeg ... har han våget å forsvare prostitusjon og sexturisme til Thailand!? Satan i helvete, dette er en ond forfatter! En ond mann! Jeg må bare KJØPE HANS BOK for å bevise hvor OND jeg synes han er! Og dermed sørger jeg naturligvis for at han både er ond og søkkrik!

Hadde folk bare sett hvor ond min hovedperson er! Himmel og havhest, han sørger jo praktisk talt for at én person begår selvmord, en annen blir gal, en tredje får ødelagt forholdet sitt -- der han løper omkring og sprer sine livsfarlige nietzscheanske overmennesketanker og lever dem ut i tide og utide. Satan, dette er ikke noen litterær ubegripelighet, dette er litterær ondskap, Trond Haugen! Og det burde du formidle til Dagsavisens lesere, slik at de blir himmelropende provosert og kjøper denne jævla ONDE boka!

På den annen side er det ikke bare-bare å ha mange lesere, særlig ikke når man skriver litteratur med diverse pinlige innslag. Folk tror jo alltid at forfatteren er identisk med hovedpersonen eller fortelleren! Se for eksempel hva Karl Ove Knausgård sa i et intervju med Studvest for åtte år siden:

Men at det ikke alltid er like fornøyelig å være forfatter har Knausgård allerede erfart.

– Jeg traff en perifer venn på Opera som jeg ikke hadde sett på et par år. Jeg prøvde og hilse, men hun overså meg. Etterpå kom hun bort og unnskyldte seg med at hun akkurat hadde lest en onani-scene fra boka, og at det gjorde henne kvalm å se meg. Jeg prøvde å forklare at det var Henrik som satt der med pornobladene, og ikke meg.

Ja, hovedpersonen din onanerte. Henrik Vankel onanerte. Men du er jo forfatteren, Knausgård. Du må i det minste ha tenkt på å onanere til pornoblader. Ergo kan det like gjerne ha vært du som onanerte i boka di, Knausgård, og leseren ble kvalm av deg.

Jeg har opplevd akkurat det samme. Christian Winther (hovedpersonen i Herrer i åndenes rike) blir så kåt og forbanna på samme tid at han puler/voldtar en stipendiat ved instituttet hvor han studerer. Dette får jo noen hver til å tro at det er jeg som gjør slikt, eller i hvert fall at jeg vil gjøre det. Ja, faen, de har sikkert rett. Jeg ville sikkert ha gjort det, hvis jeg ikke hadde vært så begredelig feig at jeg bare turde skrive om det.

Se på den hyggelige samtalen mellom programleder Hans Olav Brenner og Ari Behn i Bokprogrammet 10. oktober 2006: Brenners premiss er at karakterene i Entusiasme og raseri er hentet fra virkeligheten, og Behn gjør nærmest ikke annet enn å hevde at dette er fiksjon, dette er fiksjon, dette er fiksjon. Ja, vi har VG der, ja, vi har Dagbladet der, ja, vi har TV2 og NRK der, ja, vi har "knagger" og "infrastruktur" der som viser oss at dette er et kjent Norge, men personene er fiktive.

Fiktiv eller ikke. Hadde jeg vært Behn, hadde jeg faktisk vært flau over å la folk lese den fremstillingen av Kryx Zisswoll (Ari Behns fiktive alter ego) som rølper seg gjennom Entusiasme og raseri. Jeg beundrer Ari for å være så modig at han fikser å skrive noe slikt om "seg selv"; jeg hadde rett og slett ikke våget. Men samtidig er det kanskje lettere for ham, for media, ja, hele Norges Se & Hør-klubb, har allerede slukt ham hel, gulpet ham opp, drøvtygget og svelget ham igjen. Han har ingenting å tape på å ta rotta på seg selv.

Kanskje må man foreta et valg. Enten skriver man litteratur med finbuksene på. Ren og pen i tøyet, høy moral, et lass verdighet, velfrisert bart og blomst i knapphullet. Eller så drar man av seg fillene, blotter tredagersstubber og ter seg som en bajas i valsen. Man banner i kjerka, raper på offentlig sted, piller seg i nesa, pisser på tabuer og blåser opp skjørtet på de høyvelbårne representanter for Den gode smak.

Jeg synes Knausgård med Ute av verden klarte det kunststykke å skrive om et ekstremt tabu tema -- en lærer blir forelsket i sin tretten år gamle elev og løper linen ut med henne -- og samtidig presentere seg selv som en antitese til denne læreren. Bortsett fra denne ene bekjente som så for seg en onanerende Karl Ove med pornoblader, later det til at Offentligheten betraktet forfatteren som en rettskaffen mann med ring på fingeren; det var ingen som trodde at han var Henrik Vankels alter ego.

Men Behn og jeg -- vi er Kryx Zisswoll og Christian Winther. Han og Anne Kat Hærland slår og knuller hverandre, mens jeg forårsaker selvmord i familien, voldtar stipendiater og bedrar mine venner med deres kjærester. Ikke rart folk blir kvalme. Eller i hvert fall håper jeg de blir det.

Blomster i knapphullet har nemlig aldri kledd meg noe særlig.

Facebook