Hopp til innhold

Entusiasme og raseri

Entusiasme og raseriFor fem år siden leste jeg Trist som faen, uten at jeg syntes noe spesielt om den. Helt greie fortellinger. Bakgård har jeg ikke lest. Kanskje de dårlige anmeldelsene skremte meg bort.

Jeg likte Ari Behn som ung opprører, da han fremdeles var upublisert og skrev et innlegg hvor han blåste til krig mot sin samtids unge, likegyldige forfattere. Jeg har sans for Ari Behn. Han er kul. Han har slått seg opp og blitt et merkenavn i landet. Men kan han skrive?

Jeg leste hans siste bok, Entusiasme og raseri, denne uken. (Og ja, jeg kjøpte den. Bare spør Martin på Bokhuset Libris i Tromsø sentrum.) Kort sak, blott 220 sider. Lettlest, lettfordøyelig. Man trenger ikke å tenke to ganger på setningene. De strømmer forbi.

Boken er sogar skrevet på et saftig østkant-raddis-bokmål. Det er freskt og freidig, men kler bare stoffet delvis. Noen ganger blir det for påtatt overmuntlig, som om forfatteren skal forsikre oss om at selv om han er gift med prinsessa, har han ikke glømt åssen det var å leve i slummen, velte seg i horene og sniffe coke fra jomfrulåra i Vegasby.

Det beste ved romanen er energien i fortellingen. Behn benytter seg av en stream-of-consciousness-fortellerteknikk hvor han lirer av seg alskens tilta synspunkter på Las Vegas, Norge, Vera Sara (love interest), osv, osv. Litt komisk er det jo at han liksom har skrevet en slags selvbiografi, om en forfatter som debuterer med en novellesamling og blir kåret til Norges best kledde mann. Alle episodene fra diverse havefester og alt dette stresset om å bli slengt ut i en absurd medievirkelighet, fortoner seg nettopp slik for meg: absurd. Debutantåret 1999 var åpenbart mer tabloid enn debutantåret 2006.

Det verste ved boken er at alle karakterene er papirtynne. Behn lar sin hovedperson Kryx (spilt av ham selv) fråtse i S/M-sex med Vera Sara (spilt av Anne Kat Hærland), og Ole Bjorli (spilt av Per Heimly) og Ivo Fanfare (spilt av Jono el Grande) daffer i hæla på dem som to utspjåka tullinger. Man får intet forhold til karakterene; det eneste som gir dem liv, er at man vet hvem de "egentlig" er. Boken ender naturligvis med en slags tragedie i Las Vegas, dit hvor Behn/Kryx og hans love interest er reist for å gifte seg. Skjønt, "gifte seg". Det vordende ekteparet opptrer som ustabile galninger hele tiden, slår hverandre, knuller hverandre i forakt, stønner, drikker, suger og valser omkring. Og Bjorli/Heimly knipser hele greia med kamera.

Jeg liker som sagt den ville energien Behn forteller med, men føler meg likevel snytt for innsikt i miljø, personer og livet som sådan. Overhodet ikke klokere etter lesningen. Nei, det er egentlig ikke mye å rope hurra for. Derfor ble denne boken selvfølgelig hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i fjor høst.

Og Trond Haugen lovpriste den, selvsagt. Ingen litterær ubegripelighet denne gangen, nei! Satan som jeg triller. I entusiasme, ikke raseri.

Facebook