8

I 2016 utkom det en tynn, pent innbundet bok på Forlagshuset ved navn Ekte skriveglede. Forfatterne het Ken Jensen og Egil Foss Iversen.  På baksiden blir vi fortalt at ...

Ekte skriveglede er boken for alle som ønsker å bli forfatter, men som kanskje føler at de stamper litt i motbakke. Dette er også boken for deg som vil bli en bedre forfatter. Vi tar deg med bak kulissene og lar deg få et unikt innblikk i hvordan en bok blir til. Her finner du konkrete tips til hvordan du skal gå fra standardavslag til antagelse, fra skrivebordsskuff til utgivelse. Ekte skriveglede gir deg verktøyene for å lykkes i dagens stramme bokmarked.

Før jeg sier noe om boken, vil jeg disclaime litt: Jeg kjenner den ene av forfatterne, den godeste Ken Jensen. Vi har lest og kommentert hverandres skjønnlitterære tekster i tyve år. Hvilken betydning det vil ha for min anmeldelse av denne boken, ligger fullstendig utenfor min erkjennelseshorisont.

Ekte skriveglede er en fagbok av en type som er relativt populær i våre dager. Nesten like populær som skrivekurs med kjente forfattere, vil jeg tro. Det kan virke som om bokmarkedet i stadig større grad skifter fokus: fra å få folk til å betale for å lese, til å få folk til å betale for å lære å skrive. Nå er det nok lenge til "skrivebøker" gjør krimlitteraturen rangen stridig hva salg og offentlig oppmerksomhet angår, men jeg vil tro at den smalere litteraturen forlengst er passert. Jeg spekulerer gjerne i årsakene til denne utviklingen, men her skal jeg konsentrere meg om den foreliggende skriveboken.

Det første kapitlet i boken heter "Generelt" og serverer oss en ganske standardisert pakke med skriveråd: om disposisjon, struktur, karakterbygging, konflikter og litt om språkregler. Forfatterne går ikke mye i detalj på noen punkter, men haster fort igjennom. Informasjonen som presenteres, er stort sett grei skuring, men man finner akkurat de samme rådene og distinksjonene (f.eks. oppdelingen av "konflikter" i konflikt mellom mennesker, konflikt med sosiale krefter, osv.) på utallige nettsider og i en mengde andre skrivebøker. Det er med andre ord ikke noe nytt som fortelles her. Det brukes heller ingen eksempler fra kjente litterære verker som kunne ha illustrert noen av momentene som tas opp. Forfatterne sier ironisk nok i innledningen at det ikke finnes noen oppskrift på å skrive en bok, men fremlegger i stor grad håndverket som om det er klare regler som bare unntaksvis bør brytes.

Generelt utblikk

Boken hevder å være rettet mot dem som har lyst til å begynne å skrive, og mot dem som kanskje allerede har fullført et manus, men ikke kommer videre. Det fortelles i innledningen at boken ikke kommer til å befatte seg med ulike sjangre, heller ikke med forskjellen på roman og novelle. "Vi vil konsentrere oss om skrivningen. Reglene er stort sett de samme." Jeg vil tro at for en blodfersk nybegynner vil noen av rådene kunne ha en viss verdi, men for en relativt erfaren skribent har ikke boken særlig mye å bidra med. Til det er den altfor generell i sitt utblikk. Den som leter etter mer spesialiserte skriveråd, må finne en annen bok eller ta googlingen fatt.

Naturlig nok er det begrenset hvor spesialisert man kan være i en bok på 128 sider, men her har plassen vært dårlig utnyttet. Mellom hvert kapittel, enten det er på fem eller 20 sider, er det gjort plass til fem blanke sider hvor leseren kan gjøre egne notater. Et ganske uforståelig valg, med mindre man prøvde å få boken til å virke lengre enn den var. Jeg skjønner nemlig ikke hva det er meningen man skal skrive på disse fem sidene etter hvert kapittel. Stikkord fra kapitlet? Én blankside hadde vært evig nok. Hvis forfatterne derimot hadde laget konkrete skriveoppgaver som leseren kunne ha løst på disse sidene, hadde deres eksistens vært en smule rettferdiggjort, selv om jeg tror de fleste ville ha fikset den biffen på en datamaskin. 

I kapitlet "Hvordan en bok blir til" kommer vi mer inn på det praktiske håndverket, for der tilbyr den ene forfatteren (Foss Iversen) utdrag fra sin spenningsroman, Janus, som den andre forfatteren (Jensen) har vært konsulent på. Først presenteres et tidlig utkast av et kapittel, så konsulentens kommentarer og til sist den endelige versjonen. Dette var leseverdig, siden vi kunne se konkrete forbedringer i en kontekst, og det må sies at jeg generelt nikket min enighet til Jensens forslag: Teksten ble bedre.

"Troverdig og logisk"

Etter denne kapittelgjennomgangen følger en rekke løsrevne utdrag fra andre passasjer i Janus, akkompagnert av konsulentens kommentarer. Dette var en mer blandet opplevelse, for her manglet kontekst, og det var ikke like enkelt å se poenget med eksemplene, særlig fordi Foss Iversen stort sett begår de samme blødmene igjen og igjen, og Jensen ender nærmest opp med å karakterdrepe sin medforfatter. Heldigvis brukes det ikke for mye tid på dette, men det som dessverre ikke behandles, er narrativ struktur på et høyere nivå. Det handler om kommafeil, klønete setninger, dårlige dialoger, men når det gjelder det store bildet, pleier forfatterne bare å falle tilbake på at alt må være "troverdig og logisk".

I kapitlet "Tegnsetting og kommaregler" får vi en underlig tilståelse: Forfatter Foss Iversen kan ikke kommaregler. Han ser ingen logikk i når han skal bruke komma eller ikke. (Det er ingen spøk; se side 79 i boken.) Så den eneste regelen han har prøvd å lære seg, og som han også uthever som tips til leseren, er: "Skjer det to ting [i setningen], skal det være komma." Vi får til og med en dialog mellom de to forfatterne, hvor den grammatisk kompetente Jensen forsøker å belære sin partner om kommabruk, sannsynligvis til egen irritasjon. Men at en diskusjon som kunne ha hørt hjemme i en norskbok for ungdomsskolen, kommer med i Ekte skriveglede, er usedvanlig pinlig.

En annen besynderlighet som har fått plass i boken, er Jensens kjepphest "Regler for skrivekunst". Han hevder at når man skriver, bør man ha sine doktriner i bakhodet eller festet til PC-skjermen, og hans doktriner utgjør hele ti sider (her må det brukes mye tape) med mer eller mindre passable skriveregler under minititler som "unngå adverb", "ikke skriv 'plutselig'", "skriv så enkelt som mulig", "skriv klart og tydelig", "unngå fancy ord", "vær ærlig mot verket", "hold dine meninger for deg selv", "ikke skriv på en svulstig, selvgod måte", "velg dine ord med omhu". Noen av reglene er nærmest selvinnlysende, andre handler om smak og behag, atter andre er gjentagelser av tidligere regler, og noen er helt greie skriveråd, men det hadde vært en fordel å presentere dem mer kortfattet, mer systematisk og i en mindre insisterende tone. "Ikke skriv på en svulstig, selvgod måte" var åpenbart en regel forfatteren følte han måtte bryte for å hamre hjem budskapet.

"Stygg som et uvær"

Nettopp tonen i verket vil jeg si mer om. Forfatterne har lagt vinn på å være pedagogiske og oppmuntrende, men det skinner tidvis igjennom at den ene eller begge tenderer mot nedlatende og autoritære formuleringer. Disse er relativt milde sammenlignet med nedsablingen som Jensen utsetter Foss Iversen for, men røper likevel en utålmodig, overlegen og sogar pueril holdning til både faget og publikum. Eksempler: "Den som hevder noe annet, farer med usannheter." "Vær kreativ og original, ikke bli en klisjé." Men kaka ble tatt av: "Men det bør også nevnes at en virkelig god fortelling har alle muligheter for å bli utgitt, selv om man er gammel, fullstendig ukjent og stygg som et uvær."

Det siste jeg skal nevne, er det kapitlet mot slutten som omhandler forlagene. På to sider (omgitt av fem blanksider foran og fem bak) får vi vite nøyaktig det samme som forlagene selv skriver på sine nettsider under titler som "Skrivelysten?" eller "For forfattere". I en bok som denne kunne man ha håpet at forfatterne hadde gjort litt bedre research i en forlagsredaksjon, forsøkt å presentere en fortelling om hva som skjer med et manus når et forlag mottar det. Det enhver refusert forfatterspire lurer på, er jo: "Hvorfor ble mitt manus refusert? Alle jeg kjenner som har lest det, likte det kjempegodt."

Isteden nøyer forfatterne seg med å si at "det finnes gode og dårlige forlag", noen er "inkompetente" og "pengegrådige", andre "jobber hardt og lenge med manus" og "inngår samarbeid med forfatteren". Men hva er egentlig poenget med denne bråkjekke generaliseringen? Hvis boken skal diskutere forlagspolitikk, kan den behandle spesifikke, navngitte forlag og gi oss en oversikt over erfaringsbaserte forskjeller, i den grad slike finnes. Noe slikt kunne ha vært håpefulle forfatterspirer til hjelp.

Alt i alt er ikke Ekte skriveglede mye å skryte av. Forfatterne skal ha kred for å ha gitt en helt OK gjennomgang av skrivehåndverkets viktigste huskeregler på norsk, og for å ha delt litt originaltekst med konsulentanmerkninger. Men som helhet er dette et venstrehåndsarbeid som burde ha vært bredere og dypere anlagt, bedre researchet og strammere redigert.

Ekte skriveglede
Ken Jensen & Egil Foss Iversen
Forlagshuset 2016
128 sider
Facebook

Skitt au, jeg blogger så lite, så jeg kan like gjerne skrive om noe jeg egentlig tenkte å nevne i forrige innlegg: Hva skjer når man skriver en roman fra sin egen samtid, men bruker ti år på å skrive den? Plutselig er ikke samtiden samtid mer, men fortid. Og romanen er blitt en historisk roman.

"Burde ha hatt nettilgang, så jeg kunne ha gjort litt research på forholdene i Londons fattigstrøk for førti år siden." - Charles Dickens

Som jeg skrev for et par dager siden, påbegynte jeg romanen kalt Det absolutte nullpunkt 6. januar 2007. Romanen skulle være satt i nåtiden og strekke seg over noen få måneder, med en prolog satt tolv år tidligere. Siden jeg ville at romanen primært skulle foregå om sommeren, valgte jeg den nyligste sommeren verden hadde opplevd, nemlig sommeren 2006. ...les mer "Når en samtidsroman blir en historisk roman"

Facebook

9

Dagen i dag kalles Helligtrekongersdag, eller også Epifania, som betyr "Åpenbaring". Det var på denne dagen, for godt og vel to tusen år siden, de tre vise menn fant Jesusbarnet. Det var også på denne dagen for ti år siden, lørdag 6. januar 2007, jeg unnfanget ideen til Det absolutte nullpunkt.

Her har vi funnet noe vi kan bygge på, karer ...

I ettertankens blekhet er det fornøyelig å kontemplere at jeg trodde boken skulle utkomme i 2008, senest i 2009. Men jeg var høy på meg selv etter utgivelsen av Herrer i åndenes rike i august 2006 og tenkte at jeg heretter kom til å lire av meg bøker annethvert år.

Så hva er status i dag, ti år etter at romanen ble påbegynt? Og hvorfor er det ikke blitt utgivelse ennå? De spørsmålene skal herved besvares for nest siste gang. Neste gang jeg besvarer dem, er det slutt, på den ene eller den andre måten. Med rene ord: Hvis romanen ikke antas i år, blir den en del av mitt Nachlass. Men la meg nå ikke foregripe historiens gang. ...les mer "Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste"

Facebook

Jeg blogger sjelden, men jeg er en mann av tradisjoner, så på denne siste dagen i 2016 skal jeg se tilbake på hva jeg har gjort siden forrige tilbakeblikk. Som mine trofaste lesere gjennom mange år sikkert har fått med seg, pleier jeg å nevne det dersom jeg fullførte en bok, så en interessant film eller oppdaget en catchy låt den aktuelle måneden. I tillegg slenger jeg inn et utdrag fra en e-post jeg skrev på samme tid. Noen savner kanskje bilder som illustrerer mitt mangslungne liv, men jeg abonnerer på det gode, gamle adagiet: Ett ord sier mer enn tusen bilder.

JANUAR

Denne måneden ble flittig brukt til å bearbeide La alt håp fare, som jeg skrev i 2013, men ikke fikk antatt. Jeg utvidet også informasjonen under Biografi med litt trivia. Det var kaldt i Berlin. Is på fortauene. Minnet meg om Tromsø, uten at det gav noen hjemlengsel. Overhodet. Jeg så: Brokeback Mountain (2005, Heath Ledger). Jeg hørte: "Be What You Wanna Be" av Darin.

Utdrag fra e-post (til Ron): «Det er lett å se at venstresiden nå føler seg truet. De får en sånn barnslig spydighet over seg når de kommenterer situasjonen. Og det skyldes, som jeg har sagt før, at venstresiden er dominert av én overgripende forestilling: Verden går progressivt mot en mer utopisk tilstand med mindre fattigdom, mindre rasisme, mindre økonomisk utnyttelse, mer likestilling osv. Til slutt har vi et paradis på jord, hvor all egoisme og alle forskjeller er borte. (Sverige er kanskje det landet hvor denne utopifantasien er sterkest.)  Og alt som synes å peke i motsatt retning, er et resultat av at enkelte høyreidioter ennå ikke har forstått at vi alle i fellesskap er på vei mot en vidunderlig ny verden. Da kan man som god sosialist bare riste irritert på hodet, som over et uskikkelig barn. Og det er slik hele venstresiden oppfører seg. De nekter å tro at det er noe galt med utopien. Det er alltid mennesket det er noe galt med.» ...les mer "Tilbakeblikk på 2016"

Facebook

Alle de kule kidsa publiserer sine tanker i statusoppdateringer på Facebook, gjerne med STORE BOKSTAVER I OVERSKRIFTEN, og de får mange lesere. Jeg ville også fått flere lesere dersom jeg gjorde det samme, men jeg foretrekker dette rolige hjørnet av nettet. Før Facebook overtok, var det på bloggene busta føk, og det var noen heftige diskusjoner også her på landgaard.no for en del år siden. Nå har jeg kanskje to-tre lesere igjen som sjelden eller aldri kommenterer, og merkelig nok foretrekker jeg det slik. I alle fall for øyeblikket.

Så hva har jeg gjort etter at jeg fullførte masteroppgaven om viljesbegrepet hos Nietzsche og Schopenhauer i fjor? Jo, som jeg nevnte i mai, har jeg vært beskjeftiget med romanomskrivning, og når det gjelder La alt håp fare, kan jeg røpe at den nye versjonen ble refusert hos seks forlag i løpet av våren og forsommeren. Det var ikke interesse hos noen av dem for engang å diskutere prosjektet. Jeg bestemte meg derfor for å gi opp den romanen. I alle fall for øyeblikket.

Min andre roman, Det absolutte nullpunkt, som ble unnfanget i januar 2007, altså for snart ti år siden, har vært underlagt disseksjon, partering og sammensying de siste månedene, og denne kirurgiske operasjonen kommer til å fortsette frem til neste år. Jeg håper å la den nye versjonen gå forlagsrunden før snøen smelter, i den grad det legger seg snø her i Berlin. ...les mer "Ett år etter masteren"

Facebook

Jeg har bidratt med to oversettelser til antologien Game of Life III: Juliusvariasjonene (Kristiansand Kunsthall 2016). En oversettelse er fra tysk, Franz Kafkas novelle «En beretning for et akademi», og en er fra engelsk, Nils Normans artikkel «Lommer av uorden: Byggelekeplassens historie».

Informasjon om boken er hentet fra Audiatur bokhandel.

Juliusvariasjonene

Hva er Juliusvariasjonene? En Juliusvariasjon er ikke et tema eller et objekt, men en metode og en innstilling. Juliusvariasjonene anerkjenner dyret i mennesket og dyrenes sjeleliv slik det avtegner seg i kunsten og vitenskapene om menneskedyret – zoosiologien.

Inneholder tekster av Terje Dragseth, Jan Freuchen, Anne Freuchen, Franz Kafka, Steen Nepper Larsen, Kari Løvaas, Nils Norman, Erik Pirolt og Sigurd Tenningen.

Game of Life er en utstillings- og publikasjonsserie i fire deler ved Kristiansand Kunsthall, kuratert og redigert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen. De to foregående utstillingene/publikasjonene er Game of Life: Etter rutenettet (2012) og Game of Life II: Knust i offentlig rom (2014).

Facebook