Hopp til innhold

Det er ti år siden jeg publiserte det første innlegget i denne vexillologiske serien, og i år skal jeg endelig poste det som er USAs gjeldende nasjonalflagg. Dette flagget har 50 stjerner, én for hver stat, og ble innført den 4. juli for 58 år siden, et knapt år etter at Hawaii ble elevert fra territorium til delstat. (USA har altså ikke 52 stater, noe mange trodde den gang jeg var ung og internett ennå ikke var et sveip unna.)

Med denne ellevte gratulasjonen, på USAs 242-årsdag, avslutter jeg forøvrig flaggserien, og den blir bare tatt opp igjen dersom den amerikanske kongressen skulle finne det for godt å innlemme en stat nr. 51 i unionen. (Det kunne ha blitt Puerto Rico, men innbyggerne glimrer med sin siesta hver gang det avholdes folkeavstemninger om saken. Ikke mye e pluribus unum der i skjærgården.)

Tidligere flagginnlegg publisert den 4. juli: … fortsett å lese «Gratulerer med dagen XI»

Facebook

130

I fjor høst fikk jeg en idé: I 2018 reiser jeg til Lillehammer for å delta på den årlige litteraturfestivalen. Som gjest, riktignok. Min forfatterdebut i 2006 medførte ingen invitasjon, så jeg hadde aldri vært på denne festivalen før. Selv om jeg trives med tilværelsen i Berlin, har det blitt stadig tydeligere for meg at jeg savner den litterære arena i Norge. Det er elleve år siden jeg sist var i Oslo. Jeg håpet at festivalen kunne gi meg ny inspirasjon, og kanskje jeg ville møte på gamle kjente fra mine velmaktsdager. Drømmen hadde naturligvis vært å ramle borti en redaktør som sa: "Du skriver? Send det gjerne over til meg!" Men så heldig regnet jeg ikke med å være.

Jeg reiste fra Berlin tirsdag 29. mai, samme dag som festivalen åpnet, rakk derfor ikke selve åpningen. Da jeg kom til Lillehammer med tog fra Gardermoen, oppdaget jeg at det var skrekkelig varmt i været, som i Berlin. En høyst unorsk temperatur. Jeg begynte å gå mot hotellet, som skulle ligge et stykke mot nord. Snart innså jeg at jeg hadde forregnet meg kraftig på avstanden. Hotellet som jeg trodde lå nord i sentrum, lå langt utenfor sentrum, og jeg måtte sogar dra de pinglete kofferthjulene over en grovkornet grusvei for å komme dit. Lillehammer Turistsenter var snarere en campingplass enn et hotell. Resepsjonen var åpen bare noen timer hver dag, og frokost ble servert kun i juli. Det kunne jeg leve med, og rommet var fint, med eget bad og skrivebord. WiFi-forbindelsen var uheldigvis dårlig og fungerte bare såvidt på mobilen, men overhodet ikke på laptopen. Men det jeg slet mest med, var den ulidelige varmen på rommet. Solen stod rett på vinduene hver eneste kveld, det var ingen aircondition og ingen vifte på rommet, og vinduene kunne bare åpnes på gløtt. Jeg svettet som en stukken gris der inne, og bare de tykke draperiene hindret meg i å krepere. … fortsett å lese «Norsk Litteraturfestival 2018»

Facebook

5

USAs president Donald Trump revolusjonerer verdensordenen. Han får de rette stikkordene fra en konservativ elitefabrikk med sterk beundring for filosofen Leo Strauss.

Artikkel av Thomas Assheuer, opprinnelig publisert i Die Zeit, oversatt fra tysk og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

3

Thulebevegelsens heroiske estetikk.

I den vesttyske forbundsrepublikken forsøkte de høyreradikale forgjeves å få de konservative over på sin side. Denne gangen later de til å ha lyktes.

Thomas Assheuers artikkel "Germanische Thing-Zirkel" i Die Zeit oversatt og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

«Det vi hører fra Uwe Tellkamp, kjenner vi fra Pegida»

Tyske Durs Grünbein (f. 1962) fikk sitt store gjennombrudd etter murens fall med modernitetsskeptiske oppbruddsdikt. Grünbein har i essaysamlinger skrevet om livet bak muren i fødebyen Dresden, men regnes samtidig for å være en poetisk forsoner i et splittet Tyskland. Foto: Tineke De Lange/Suhrkamp

Adam Soboczynski (Die Zeit) intervjuer forfatteren Durs Grünbein om Uwe Tellkamps kontroversielle standpunkter, forlaget Suhrkamp og den påståtte tyske meningssensuren.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert på Vagants nettsider.

Facebook