Alle de kule kidsa publiserer sine tanker i statusoppdateringer på Facebook, gjerne med STORE BOKSTAVER I OVERSKRIFTEN, og de får mange lesere. Jeg ville også fått flere lesere dersom jeg gjorde det samme, men jeg foretrekker dette rolige hjørnet av nettet. Før Facebook overtok, var det på bloggene busta føk, og det var noen heftige diskusjoner også her på landgaard.no for en del år siden. Nå har jeg kanskje to-tre lesere igjen som sjelden eller aldri kommenterer, og merkelig nok foretrekker jeg det slik. I alle fall for øyeblikket.

Så hva har jeg gjort etter at jeg fullførte masteroppgaven om viljesbegrepet hos Nietzsche og Schopenhauer i fjor? Jo, som jeg nevnte i mai, har jeg vært beskjeftiget med romanomskrivning, og når det gjelder La alt håp fare, kan jeg røpe at den nye versjonen ble refusert hos seks forlag i løpet av våren og forsommeren. Det var ikke interesse hos noen av dem for engang å diskutere prosjektet. Jeg bestemte meg derfor for å gi opp den romanen. I alle fall for øyeblikket.

Min andre roman, Det absolutte nullpunkt, som ble unnfanget i januar 2007, altså for snart ti år siden, har vært underlagt disseksjon, partering og sammensying de siste månedene, og denne kirurgiske operasjonen kommer til å fortsette frem til neste år. Jeg håper å la den nye versjonen gå forlagsrunden før snøen smelter, i den grad det legger seg snø her i Berlin.

Det er et usikkert liv å være forfatter på heltid når man ikke vet om man vil lykkes med å få ut sine bøker. Allerede er det ti år siden forrige (og eneste) roman, og jeg går rundt i nesten konstant uro fordi jeg føler at jeg er på etterskudd med all min skrivning. Etter eventyrlig suksess med Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin samt et par mindre betydningsfulle utgivelser tilbragte Agnar Mykle sine siste tredve år uten å få publisert en eneste bok, enda han fortsatte å skrive svært mye. Hans megalomaniske selvbilde holdt ham vel gående så lenge, mens jeg er for realistisk til å la meg svøpe inn i storhetsfantasier. Om jeg ikke får napp hos et forlag i løpet av neste år, er det kanskje på tide å vurdere heltidsforfattertilværelsen på nytt.

Det har vært lange dager og netter med intenst arbeid de siste ukene, så her nyter jeg høstsolen i Volkspark Prenzlauer Berg med god samvittighet.

Jeg har bidratt med to oversettelser til antologien Game of Life III: Juliusvariasjonene (Kristiansand Kunsthall 2016). En oversettelse er fra tysk, Franz Kafkas novelle «En beretning for et akademi», og en er fra engelsk, Nils Normans artikkel «Lommer av uorden: Byggelekeplassens historie».

Informasjon om boken er hentet fra Audiatur bokhandel.

Juliusvariasjonene

Hva er Juliusvariasjonene? En Juliusvariasjon er ikke et tema eller et objekt, men en metode og en innstilling. Juliusvariasjonene anerkjenner dyret i mennesket og dyrenes sjeleliv slik det avtegner seg i kunsten og vitenskapene om menneskedyret – zoosiologien.

Inneholder tekster av Terje Dragseth, Jan Freuchen, Anne Freuchen, Franz Kafka, Steen Nepper Larsen, Kari Løvaas, Nils Norman, Erik Pirolt og Sigurd Tenningen.

Game of Life er en utstillings- og publikasjonsserie i fire deler ved Kristiansand Kunsthall, kuratert og redigert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen. De to foregående utstillingene/publikasjonene er Game of Life: Etter rutenettet (2012) og Game of Life II: Knust i offentlig rom (2014).

Nå som USA i dag fyller 240 år, og jeg som vanlig gratulerer amerikanerne med dagen, slik jeg har gjort på denne bloggen hvert år siden 2008, skal jeg minne om et flagg som er veldig likt det nåværende flagget. Men hvis man ser nøye etter, oppdager man kanskje at det er noe med stjernenes arrangement som ikke er helt kosher. Mens dagens flagg, som har vært i bruk siden 1960, prydes av 50 stjerner i kantonen, mangler dette flagget én av de stjernene. Nemlig den stjernen som representerer Hawaii.

Siden 1912 hadde det amerikanske flagget hatt 48 stjerner, som tilsvarer de 48 sammenhengende statene på det nordamerikanske kontinentet. (Jeg skrev om dette flagget for seks år siden.) Men etter annen verdenskrig, hvor de to føderale territoriene Alaska og Hawaii hadde spilt en sentral rolle, ble det argumentert for at de burde opptas i unionen som fullverdige stater med selvstyre og representasjon i Kongressen.

Alaska fikk sin status oppgradert 3. januar 1959 og ble USAs 49. stat. Den 4. juli samme år ble derfor flagget endret til det som er avbildet øverst. Allerede 29. august fikk Hawaii samme status, men den 50. stjernen måtte vente til neste år ...

...les mer "Gratulerer med dagen IX"

1

De siste månedene har jeg vært beskjeftiget med omskrivning. Om tre måneder er det ti år siden Herrer i åndenes rike utkom, og som jeg vel har nevnt en myriade antall ganger, er det to nye romaner i limbo som strever etter å bli utgitt i bokform. Foreløbig er kampen ikke blitt kronet med seier.

Hva skjer? Hva er skjedd? Tillat meg å oppsummere:

I januar 2007 begynte jeg å skrive på Det absolutte nullpunkt, en roman som var tenkt å bli min andre utgivelse. Den skulle helst være ferdig et par år senere. Dessverre innså jeg gradvis at dette prosjektet krevde en betraktelig mengde research innen katolisisme og kryonikk, og jeg brukte derfor nesten fem år på å skrive førsteutkastet, som ble sendt til forlaget i november 2011. Deretter fulgte en relativt treg prosess med tilbakemeldingen, hvor jeg til slutt fikk beskjed om at romanen manglet fokus og måtte strammes inn. Først sommeren 2012 kom jeg i gang med omskrivningen. (I mellomtiden skrev jeg et utkast til en annen roman, som da måtte legges på is og fortsatt ligger der.)

...les mer "Romanens fundament i omskrivningsprosessen"

I dag, 5. mai, er det farsdag i Tyskland. I motsetning til morsdagen, som feires andre søndag i mai (i Norge andre søndag i februar), faller farsdagen alltid på den bevegelige helligdagen Kristi Himmelfartsdag. Morsdagen i Tyskland er som morsdagen i Norge: blomster og gaver til mor. Men farsdagen i Tyskland er litt annerledes. I det tidligere Øst-Tyskland ble den kalt "Herrentag", og på den dagen drar mannfolkene ut i det fri for å drikke øl sammen. Som dette bildet viser, går de ofte rundt med en "Bollerwagen" full av ølflasker.

Foto: Udo Weger (bild.de).
Foto: Udo Weger (bild.de).

Jeg var selv ute på tur i dag, i Köpenick og Friedrichshagen, som ligger et godt stykke øst i Berlin, og der så man dem, unge og eldre menn, gående eller syklende, gatelangs eller i parker, skrålende og skålende, tydeligvis glade for å ha sluppet ut hjemmefra. Det var også noen grupperinger med begge kjønn og mer sivilisert stemning. Men øl skulle det være.

...les mer "Herrenes dag"