Hopp til innhold

28

Som min trofaste hærskare av lesere har fått med seg, har denne bloggen i lang tid hatt fokus på fordums skrivebordsmanuskripter og handlet lite om det som foregår i nåtiden.

Saken er at jeg har skrevet mye de to siste årene, primært på to prosjekter som ble refusert i tidligere versjoner. Jeg håper at neste år skal gi en endelig avklaring om begges skjebne. Og når avklaringen er et faktum, skal den omtales utførlig her på bloggen.

Men det som virkelig har vært en ulempe under arbeidet, er at jeg ikke har hatt et forlag eller en redaktør som har vært villig til å samarbeide om prosjektene. Når jeg sier samarbeide, mener jeg altså ikke en uforpliktende konsulentuttalelse, men en vilje til å gå inn i manus og finne ut hvordan dette kan ende i utgivelse.

"Klart du trenger en forlegger," sier Vidar Kvalshaug i sitt aller siste innlegg på bloggen Trampolineland.

Du trenger en øvet leser som bringer manuset videre. Kanskje har du en utydelig hovedperson, uryddig kronologi, for mange sidehistorier, svak dialog eller det mest vanlige ved alle manus som blir refuserte, nemlig overfortelling? En god redaktør skriver ikke boka for deg, men kan peke langt ned i detaljene.

Alt dette hadde Vidar Kvalshaug i arbeidet med romanen Trampolineland, som til slutt ble forkastet til fordel for novellesamlingen Trampolineland (Gyldendal 2012). Han forteller om førsteutkast som blir sendt inn, en redaktør som leser i løpet av en uke, manusmøter hvor konkrete innsigelser, råd og spørsmål serveres på løpende bånd, og en forfatter som sitter der og noterer og grubler og prøver å svare for seg. Så må forfatteren gå hjem og omsette alle notatene i forbedringer av manus.

Frustrerende? Sikkert nok, når man innser at alle de tingene man trodde var godt og klart skrevet, viser seg å være fulle av hull og klossete formuleringer. Men det kan ikke være på langt nær så frustrerende som "vi takker for at vi fikk lese manus, men vi kan dessverre ikke ..." eller en generell uttalelse som påpeker vage positive og negative trekk ved manus og ender i et "lykke til videre" fra forlaget.

Å få en uttalelse er naturligvis manna fra himmelen sammenlignet med en tolinjers refusjon, men fortsatt gjenstår problemet: Intet samarbeid. Ingen garanti for hvordan romanen vil bli vurdert neste gang, selv om du har skrevet den om etter noter.

Når du har et samarbeid med forlaget, når du har en redaktør med på laget, har du sikret deg et team som vil at du skal lykkes, og som bruker store ressurser på dette edle formål. Formidabelt salg eller begeistrede anmeldelser kan selvsagt intet forlag garantere, men forlaget kan gjøre det mulig for deg å få din litteratur bearbeidet på best mulig måte og utgitt med et anselig apparat i ryggen.

Så, kjære Vidar Kvalshaug, jeg må innrømme at jeg fornemmet et aldri så lite snev av misunnelse da jeg leste om din skriveprosess med Trampolineland. Jeg har et vagt minne om å ha vært i en lignende posisjon i en svunnen tid. Dessverre seilte det toget for mange år siden, men kanskje fremtiden bringer meg på stasjon igjen. Kanskje ikke.

Og før noen sier noe (i den grad noen sier noe her): Selvpublisering er jeg ikke interessert i. Da heller:

Facebook

29

17. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Da er vi ved veis ende, etter seks måneder med romanforsøk fra 1996 til 2013. Den siste romanen i skrivebordsskuffen bærer tittelen I helvete og ble skrevet sommeren 2013, etter intens lesning av Arthur Schopenhauers Verden som vilje og forestilling. Jeg skulle egentlig begynne på min masteroppgave akkurat da, men den måtte vike for diktermusens kraft.

«Verden er et helvete, og menneskene er både djevlene og de pinte sjelene.» - Arthur Schopenhauer.

Kortromanen I helvete ble ferdigstilt etter noen uker, men den kom ikke helt i mål hos forlaget. Muligens vil den fremtre i ny form på et eller annet tidspunkt (kanskje under tittelen La alt håp fare), og derfor vil jeg ikke si altfor meget om den nå. Men den handler om lektor Jakob Verger, som forsøker å komme seg på fote igjen etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han reiser bort, tar inn på hybel hos en gammel venninne, og setter seg fore å skrive en doktoravhandling om Schopenhauer som skal belyse hans personlige fallitt på Amors jaktmarker.

Under følger et kort, representativt utdrag. … fortsett å lese «I helvete»

Facebook

10

16. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Våren 2012, mens jeg avventet tilbakemelding på et annet manuskript, fikk jeg en idé om å skrive en roman om forfatteren og antikvaren Marcus Adler, som får vite at det nettopp er blitt oppdaget et nytt og ukjent brev som Nietzsche skrev til Strindberg i 1888. Brevet antyder at det finnes et hemmelig manuskript som Nietzsche har gjemt et sted. Marcus bestemmer seg for å dra til Tyskland og etterforske saken.

Romanens tittel henspiller på Nietzsches aller siste brev til Cosima Wagner (Richard Wagners enke), skrevet under hans mentale kollaps i januar 1889:

Ariadne, jeg elsker deg! - Dionysos

Manuset mitt, som kunne minne litt om en Tom Egeland-thriller, minus amerikansk etterretning, munkeordener og forbudte religiøse tekster, gjennomløp mange transformasjoner det halvåret jeg jobbet med det. Jeg ønsket å foreta en rundreise i Tyskland for å gjøre research på de ulike stedene hvor Nietzsche eller Strindberg hadde vært, og hvor Marcus skulle oppholde seg, Naumburg, Weimar, Berlin osv., men jeg hadde hverken tid eller penger. Dette medførte at romanen etterhvert ble dreid over på Marcus' liv som forfatter i Tromsø, hans bestrebelser på å skrive sin neste roman, hans hverdag på antikvariatet, hans kjærlighetsproblemer, hans intrikate familiehistorie.

Først i oktober 2013 kom jeg meg for første gang til Naumburg, hvor Nietzsche vokste opp, og hvor huset hans delvis er bevart som museum. Men det var for sent for denne romanen.

Til slutt mistet jeg fokuset, og med tilbakemeldingen på det andre manuskriptet måtte jeg sommeren 2012 skifte beite igjen. Men når sant skal sies, har jeg ikke helt glemt denne romanen.

Under følger et kort utdrag. Det var den lille opplysningen i Nietzsches (autentiske) brev til Strindberg om et annet brev som muligens var gått tapt, som satte meg på sporet ... … fortsett å lese «Dionysos & Ariadne»

Facebook

7

15. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Dette er det tidligste utkastet av Det absolutte nullpunkt, det jeg skrev våren 2007. Selv om de fleste karakterene har fulgt manuset gjennom ti år, er historien og stilen blitt en del forandret. Den nyeste versjonen er for tiden "i limbo", og derfor har publiseringen av Urnullpunktet latt vente på seg.

I 2008 designet jeg dette banneret basert på «Det absolutte nullpunkt».

I denne opprinnelige versjonen ser vi alt gjennom Charlotte Marx' øyne (første kvinnelige hovedperson i mine romanforsøk), mens jeg senere skiftet til synsvinkel i tredje person. Premisset er imidlertid det samme: Romanen åpner med at Charlottes far blir myrdet på mystisk vis.

På dette tidspunktet stod det ikke helt klart for meg hvilken retning historien skulle ta, hva jeg skulle inkludere og fokusere på, men i de første kapitlene følte jeg meg frem ved å la Charlotte samtale med Albert, sjefen i bokhandelen hvor hun jobber; Helene, den hjemmeværende moren; Frøya, Alberts skjønnhetssalongdrivende kone (som ble kuttet i den nyeste versjonen); og en mystisk kunde som setter henne på sporet av farens død.

Urnullpunktet ble oppgitt i mai 2007. Under følger de fem første, relativt korte kapitlene (minus prologen, som har gått nærmest uforandret inn i den nyeste versjonen). … fortsett å lese «Urnullpunktet (Det absolutte nullpunkt)»

Facebook

5

14. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Mens jeg drev på med Paradigma, fikk jeg høsten 2004 en idé om å skrive en historisk roman fra boerkrigen (1898-1902). Nærmere bestemt ville jeg sende en nordmann til Syd-Afrika og la ham oppleve krigen på nært hold. Tittelen Tidehvervets tegn skulle henspille på bruddet i den europeiske selvforståelsen som inntraff tidlig i det 20. århundre.

Jeg la imidlertid ideen på is frem til Herrer i åndenes rike var skrevet og antatt, men våren 2006 kastet jeg meg ut i det. Jeg skrev en lang fortelling om hovedpersonens, Julian Dahls, oppvekst i Tromsø på 1880-tallet, kom såvidt i gang med hans studietid i Kristiania på 1890-tallet, og skrev sluttelig noen sider om oppholdet i Syd-Afrika i 1900.

S/S «Bavarian» seilte som troppeskip under boerkrigen med hovedpersonen i denne romanen ombord.

Jeg tror jeg stanset opp fordi jeg ble for opptatt med utgivelsen av Herrer i åndenes rike, som utkom høsten 2006, og jeg innså dessuten at jeg måtte gjøre enorme mengder research for å kunne gi historien den påkrevede autentisitet. Oven i kjøpet klarte jeg ikke helt å bestemme meg for hva som skulle være fokuset i Tidehvervets tegn. Jeg syntes nemlig det var mye mer interessant å skrive om oppveksten i Norge enn om oppholdet i Kappkolonien.

Her følger noen sider om Julian Dahls reise ombord på det britiske troppeskipet S/S «Bavarian», skrevet i henhold til faux-gammeldagse rettskrivningsregler for å skape en historisk atmosfære.

… fortsett å lese «Tidehvervets tegn»

Facebook