Hopp til innhold

2

I fjor høst fikk jeg en idé: I 2018 reiser jeg til Lillehammer for å delta på den årlige litteraturfestivalen. Som gjest, riktignok. Min forfatterdebut i 2006 medførte ingen invitasjon, så jeg hadde aldri vært på denne festivalen før. Selv om jeg trives med tilværelsen i Berlin, har det blitt stadig tydeligere for meg at jeg savner den litterære arena i Norge. Det er elleve år siden jeg sist var i Oslo. Jeg håpet at festivalen kunne gi meg ny inspirasjon, og kanskje jeg ville møte på gamle kjente fra mine velmaktsdager. Drømmen hadde naturligvis vært å ramle borti en redaktør som sa: "Du skriver? Send det gjerne over til meg!" Men så heldig regnet jeg ikke med å være.

Jeg reiste fra Berlin tirsdag 29. mai, samme dag som festivalen åpnet, rakk derfor ikke selve åpningen. Da jeg kom til Lillehammer med tog fra Gardermoen, oppdaget jeg at det var skrekkelig varmt i været, som i Berlin. En høyst unorsk temperatur. Jeg begynte å gå mot hotellet, som skulle ligge et stykke mot nord. Snart innså jeg at jeg hadde forregnet meg kraftig på avstanden. Hotellet som jeg trodde lå nord i sentrum, lå langt utenfor sentrum, og jeg måtte sogar dra de pinglete kofferthjulene over en grovkornet grusvei for å komme dit. Lillehammer Turistsenter var snarere en campingplass enn et hotell. Resepsjonen var åpen bare noen timer hver dag, og frokost ble servert kun i juli. Det kunne jeg leve med, og rommet var fint, med eget bad og skrivebord. WiFi-forbindelsen var uheldigvis dårlig og fungerte bare såvidt på mobilen, men overhodet ikke på laptopen. Men det jeg slet mest med, var den ulidelige varmen på rommet. Solen stod rett på vinduene hver eneste kveld, det var ingen aircondition og ingen vifte på rommet, og vinduene kunne bare åpnes på gløtt. Jeg svettet som en stukken gris der inne, og bare de tykke draperiene hindret meg i å krepere.

Dagen etter gikk jeg til sentrum, fikk meg et grått festivalbånd, var til stede på en opplesning med Vigdis Hjorth og Helge Torvund i Søndre Park, før frokosthungeren meldte seg. Det ble ekte norsk husmannskost, noe jeg ikke hadde smakt på snart et år, nemlig pizza på Peppes. Senere deltok jeg på en litterær samtale med Nils Fredrik Dahl. Judith Herrmann skulle også ha vært der, men hun hadde falt av sykkelen i Tyskland og kunne ikke komme. Om kvelden trasket jeg til hagefesten på Nansenskolen. Selv om jeg kjøpte meg noen overprisede hvitvinsenheter, skal det innrømmes at min yndlingsdrikk er Cola Zero. Og da jeg så Mads og William Nygaard speide utover forsamlingen, la jeg merke til at den nå pensjonerte forlagshøvdingen ikke hadde noe vinglass i hånden, men en aldri så liten flaske Cola Zero. Plutselig føltes ikke avstanden mellom oss så enormt stor. Jeg turde nesten ha gått bort og sagt takk for sist, men han ville definitivt ikke ha husket meg fra 2006.

Publikum på hagefesten ved Nansenskolen onsdag 30. mai.

Jeg oppdaget Tom Egeland mens han stod og pratet med Helga Flatland. Tom kjente jeg fra den nå nedlagte Forfatterbloggen, og dessuten traff jeg ham i Tromsø i 2010. Jeg slo av en prat med ham, spurte om han trivdes på sitt nye forlagshus. SIden jeg nevnte at jeg ikke hadde lyktes med mine skriverier de siste årene, lurte han på om jeg hadde vurdert å gå indie. Det hadde jeg forsåvidt ikke noen planer om. I likhet med ham mangler jeg forleggergenet i DNA-profilen. Litt etter kom Birger Emanuelsen bort til meg. Jeg hadde sett ham på festivalen tidligere samme dag, men ikke rukket å hilse på ham. Ham har jeg kjent via nett i vel tyve år, og nå møtte jeg ham for første gang i levende live. En storvokst, hyggelig fyr. Han spurte om jeg ville slå meg ned i gresset sammen med ham og to andre forfattere, Nils Henrik Smith og finske Johanna Holmström, hvilket jeg gjerne gjorde. Ellers så jeg ingen flere kjente der, i alle fall ingen som kjente meg. Det var en overveldende mengde publikummere som dominerte hagen bak Nansenskolen. Men utover kvelden var det myggen som overtok hegemoniet, og da tok jeg mitt farvel, peivende med armene hele veien tilbake til hotellet.

Torsdagen gikk jeg ned i Lillehammers herlig kjølige kinosal for å bivåne Jonas Forsang, Tom Egeland, Kari Spjeldnæs, Heidi Marie Kriznik og kulturminister Trine Skei Grande debattere balansen mellom børs og katedral i forlagsbransjen. Senere på dagen gikk jeg opp til Maihaugen, hvor jeg desperat lette etter skygge fra solen, noe jeg til slutt fant bak noen større trær, mens jeg ventet på at Maihaugsalen skulle åpnes for årets litterære festaften. Erika Fatland var vertinne, Herborg Kråkevik var sangerinne, priser ble utdelt, og litterære samtaler ble avholdt.

Fredrik Wandrup, Aslak Nore og Nikolaj Frobenius på Lillehammer bibliotek fredag 1. juni.

Dagen etter spiste jeg årets første softis før jeg hørte på en samtale mellom Fredrik Wandrup, Aslak Nore og Nikolaj Frobenius. Aslak hadde jeg hatt litt kontakt med for en del år tilbake, da vi begge kom i skade for å uttale oss i kjønnsbiologiske termer om Knausgårds Min kamp 2. Jeg vurderte å hilse på Aslak, men antok at han hadde glemt meg forlengst, så jeg lot være. Deretter bivånet jeg en samtale med Jenny Erpenbeck, som var en av de store tyske forfatterne på festivalen. Kveldens store evenement var den såkalte Banknatta, og jeg hadde tenkt å delta, men varmen og svetten førte meg til dusjen på hotellrommet, og jeg orket ikke å gå tilbake til byen etter det. At jeg i vanvare hadde valgt hotell ut ifra pris og ikke beliggenhet, ble jeg stadig minnet om i løpet av oppholdet.

Lørdagen ble min siste festivaldag, og jeg gikk først til Søndre Park, hvor det var en samtale mellom tyskoversetterne Ute Neumann og Elisabeth Halvorsen om førstnevntes oversettelse av Jenny Erpenbeck til norsk. Deretter hørte jeg på Birger Emanuelsen og Bror Hagemann i Lillehammer Kunstmuseum. Jeg fikk snakket litt med Birger for siste gang, og jeg hilste på Bror, som jeg også kjente over nett fra Forfatterbloggens tider. Både før og etter evenementet kikket jeg på museets utstilling, malerier fra tidlig 1900-tall av de såkalte pariserne, nordmenn som arbeidet i Paris og dro til Norge om sommeren for å sanke inspirasjon. Litt som meg, faktisk. Da kunstmuseet stengte, sa jeg farvel til årets festival for denne gang.

Bror Hagemann, litteraturviter/kjønnsforsker Jørgen Lorentzen og Birger Emanuelsen på Lillehammer Kunstmuseum lørdag 2. juni. (Fotografiet har fått et utvisket preg, antagelig som følge av stedets kunstneriske atmosfære.)

Det virker kanskje som om jeg gjorde lite på Lillehammer, men jeg har heller ikke ramset opp ethvert arrangement jeg deltok på. Daglig tilbragte jeg åtte-ti timer i stekende sol, vandrende fra sted til sted, og jeg savnet virkelig et aircondionert hotellrom i bykjernen. Isteden ble ulike restauranter og cafeer mine tilfluktssteder mellom solstikkene. Den siste kvelden hadde jeg opprinnelig tenkt å gå meg en lang tur i det fagre landskapet rundt Lillehammer, men myggsvermene satte en stopper for den planen.

Vender jeg tilbake neste år? Kanskje. Men hvis jeg drar som gjest, blir jeg neppe der like mange dager. Og jeg kommer definitivt til å velge et hotell midt i smørøyet. Og jeg kommer utvilsomt til å ofre til værgudene i håp om et kjøligere opphold. Ikke sol. Ikke regn. Overskyet. Det passer meg perfekt.

Facebook

USAs president Donald Trump revolusjonerer verdensordenen. Han får de rette stikkordene fra en konservativ elitefabrikk med sterk beundring for filosofen Leo Strauss.

Artikkel av Thomas Assheuer, opprinnelig publisert i Die Zeit, oversatt fra tysk og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

3

Thulebevegelsens heroiske estetikk.

I den vesttyske forbundsrepublikken forsøkte de høyreradikale forgjeves å få de konservative over på sin side. Denne gangen later de til å ha lyktes.

Thomas Assheuers artikkel "Germanische Thing-Zirkel" i Die Zeit oversatt og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

«Det vi hører fra Uwe Tellkamp, kjenner vi fra Pegida»

Tyske Durs Grünbein (f. 1962) fikk sitt store gjennombrudd etter murens fall med modernitetsskeptiske oppbruddsdikt. Grünbein har i essaysamlinger skrevet om livet bak muren i fødebyen Dresden, men regnes samtidig for å være en poetisk forsoner i et splittet Tyskland. Foto: Tineke De Lange/Suhrkamp

Adam Soboczynski (Die Zeit) intervjuer forfatteren Durs Grünbein om Uwe Tellkamps kontroversielle standpunkter, forlaget Suhrkamp og den påståtte tyske meningssensuren.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert på Vagants nettsider.

Facebook

5

BEFORE THE LAW

Before the law sits a gatekeeper. To this gatekeeper comes a man from the country who asks to gain entry into the law. But the gatekeeper says that he cannot grant him entry at the moment. The man thinks about it and then asks if he will be allowed to come in sometime later on. “It is possible,” says the gatekeeper, “but not now.” The gate to the law stands open, as always, and the gatekeeper walks to the side, so the man bends over in order to see through the gate into the inside. When the gatekeeper notices that, he laughs and says: “If it tempts you so much, try going inside in spite of my prohibition. But take note. I am powerful. And I am only the lowliest gatekeeper. But from room to room stand gatekeepers, each more powerful than the last. I cannot endure even one glimpse of the third.” The man from the country has not expected such difficulties: the law should always be accessible for everyone, he thinks, but as he now looks more closely at the gatekeeper in his fur coat, at his large pointed nose and his long, thin, black Tartar’s beard, he decides that it would be better to wait until he gets permission to go inside. The gatekeeper gives him a stool and allows him to sit down at the side in front of the gate. There he sits for days and years. He makes many attempts to be let in, and he wears the gatekeeper out with his requests. The gatekeeper often interrogates him briefly, questioning him about his homeland and many other things, but they are indifferent questions, the kind great men put, and at the end he always tells him once more that he cannot let him inside yet. The man, who has equipped himself with many things for his journey, spends everything, no matter how valuable, to win over the gatekeeper. The latter takes it all but, as he does so, says, “I am taking this only so that you do not think you have failed to do anything.”  During the many years the man observes the gatekeeper almost continuously. He forgets the other gatekeepers, and this first one seems to him the only obstacle for entry into the law. He curses the unlucky circumstance, in the first years thoughtlessly and out loud; later, as he grows old, he only mumbles to himself. He becomes childish and, since in the long years studying the gatekeeper he has also come to know the fleas in his fur collar, he even asks the fleas to help him persuade the gatekeeper. Finally his eyesight grows weak, and he does not know whether things are really darker around him or whether his eyes are merely deceiving him. But he recognizes now in the darkness an illumination which breaks inextinguishably out of the gateway to the law. Now he no longer has much time to live. Before his death he gathers up in his head all his experiences of the entire time into one question which he has not yet put to the gatekeeper. He waves to him, since he can no longer lift up his stiffening body. The gatekeeper has to bend way down to him, for the difference between them has changed considerably to the disadvantage of the man. “What do you want to know now?” asks the gatekeeper. “You are insatiable.” “Everyone strives after the law,” says the man, “so how is it that in these many years no one except me has requested entry?” The gatekeeper sees that the man is already dying and, in order to reach his diminishing sense of hearing, he shouts at him, “Here no one else can gain entry, since this entrance was assigned only to you. I’m going now to close it.”

Written by Franz Kafka, 1915.

Translation by Ian Johnston, 2009. Used with permission.

Facebook