Tilbakeblikk på 2016

Jeg blogger sjelden, men jeg er en mann av tradisjoner, så på denne siste dagen i 2016 skal jeg se tilbake på hva jeg har gjort siden forrige tilbakeblikk. Som mine trofaste lesere gjennom mange år sikkert har fått med seg, pleier jeg å nevne det dersom jeg fullførte en bok, så en interessant film eller oppdaget en catchy låt den aktuelle måneden. I tillegg slenger jeg inn et utdrag fra en e-post jeg skrev på samme tid. Noen savner kanskje bilder som illustrerer mitt mangslungne liv, men jeg abonnerer på det gode, gamle adagiet: Ett ord sier mer enn tusen bilder.

JANUAR

Denne måneden ble flittig brukt til å bearbeide La alt håp fare, som jeg skrev i 2013, men ikke fikk antatt. Jeg utvidet også informasjonen under Biografi med litt trivia. Det var kaldt i Berlin. Is på fortauene. Minnet meg om Tromsø, uten at det gav noen hjemlengsel. Overhodet. Jeg så: Brokeback Mountain (2005, Heath Ledger). Jeg hørte: "Be What You Wanna Be" av Darin.

Utdrag fra e-post (til Ron): «Det er lett å se at venstresiden nå føler seg truet. De får en sånn barnslig spydighet over seg når de kommenterer situasjonen. Og det skyldes, som jeg har sagt før, at venstresiden er dominert av én overgripende forestilling: Verden går progressivt mot en mer utopisk tilstand med mindre fattigdom, mindre rasisme, mindre økonomisk utnyttelse, mer likestilling osv. Til slutt har vi et paradis på jord, hvor all egoisme og alle forskjeller er borte. (Sverige er kanskje det landet hvor denne utopifantasien er sterkest.)  Og alt som synes å peke i motsatt retning, er et resultat av at enkelte høyreidioter ennå ikke har forstått at vi alle i fellesskap er på vei mot en vidunderlig ny verden. Da kan man som god sosialist bare riste irritert på hodet, som over et uskikkelig barn. Og det er slik hele venstresiden oppfører seg. De nekter å tro at det er noe galt med utopien. Det er alltid mennesket det er noe galt med.»

FEBRUAR

Jeg sendte La alt håp fare til forlaget, hvor min (forhenværende) redaktør dessverre ikke hadde kapasitet til å se på det selv, siden han skulle gå av med pensjon i løpet av året. Han sendte det følgelig videre inn i systemet. I ventetiden begynte jeg å bearbeide Det absolutte nullpunkt. Ellers blogget jeg litt og forsøkte å erkjenne det uhyrlige faktum at vinteren i Berlin kan være kaldere enn i Tromsø. Jeg så: Der Zauberberg (1982, Rod Steiger). Jeg hørte: "Je Vivrai" av Lara Fabian.

Utdrag fra e-post (til Anja): «Det gikk fint med min masteroppgave og muntlig eksamen. Jeg fikk A på alt. Så nå er det i alle fall muligheter for å søke på doktorgrad dersom jeg en gang skulle ønske det. Min professor sier at hun gjerne veileder meg på et doktorgradsprosjekt dersom jeg skulle få støtte til det. Men akkurat nå holder jeg meg til skjønnlitteraturen, har sendt inn ett manus for bare få dager siden og skriver på et annet nå (det er disse prosjektene som har ligget brakk i et par-tre år, mens jeg gjorde masteren).»

MARS

Astrid og jeg besøkte hennes søsters familie i Potsdam og overvar et standupshow med berlinerkomikeren FIL. En annen dag besøkte vi Stasi-arkivet i Lichtenberg og fikk et innblikk i hvordan myndighetene i DDR forsøkte å kontrollere sine innbyggere frem til 1989. Like før påske kom Ove og Samadhi fra Tromsø på besøk til Berlin, og sammen med vår felles venninne Maria var vi på en liten rundtur i en ganske kjølig og regntung by. Jeg gav Ken tilbakemelding på første del av hans manuskript Sverdmesteren, som han har arbeidet med siden ... år 2000? Han slår i så fall Det absolutte nullpunkt med syv år. Forøvrig fikk jeg også en slags tilbakemelding fra forlaget hva La alt håp fare angår: Blank refusjon. Men etter å ha diskutert med min forhenværende redaktør lovet han å se nærmere på manus, og jeg skulle høre fra ham igjen. Etter en lang pause på oversetterfronten hadde jeg et lite oppdrag med å oversette Franz Kafkas «Beretning for et akademi» for Game of Life III: Juliusvariasjonene. Jeg så: Die Liebenden von Pont-Neuf (1991, Juliette Binoche). Jeg hørte: "My Thieving Heart" av Sivert Høyem (med Marie Munroe). Jeg leste: Vamps & Tramps av Camille Paglia.

Utdrag fra e-post (til Ken):  «Nemlig. Vi kan begge komme ut samtidig på Commentum, Ken, og så kan vi stille opp i avisen sammen: – De kalte oss tapere fordi vi ikke fikk ut våre bøker. Men hvem er taperne nå? HÆ? gliser Ken Jensen og Stian M. Landgaard mens de stolt holder opp hver sin trykkferske bok utgitt på Commentum, forlaget som er kjent som tapernes forlag, hvor også Roar Sørensen langt om lenge klarte å gråte/krangle seg til en utgivelse. At det ikke blir innkjøpsordning, bryr de nybakte toboksforfatterne seg ikke om. – Vi markedsfører oss selv, sier Jensen selvsikkert. – Jeg har årelang erfaring med å uttale meg med bravur om ting jeg ikke har greie på. Min første bok kunne lett ha blitt en salgssuksess, om jeg ikke hadde mistet interessen for den da millenniet kom prematurt på meg. Det er det jeg har forsøkt å si til Landgaard her også. Du kan ikke sitte inne på gutterommet og dra deg i snoppen når du nettopp har fått ut bok. Nei, du må ut og pushe den hver eneste dag. Selv løp jeg fra bokhandel til bokhandel i desember 1999, promoterende En syk mann og hans tanker. Ja, jeg var innom tyve bokhandler på én dag, hvilket var personlig rekord. Trolig også norgesrekord. Om det var europarekord, vet jeg ikke, for det har jeg ikke sjekket. Men alle bokhandlene tok minst to-tre eksemplarer. Altså solgte jeg bortimot seksti eksemplarer bare på det. Jeg viste dem kort og godt hvor skapet skulle stå, for jeg hadde jo nettopp kommet ut og hadde peiling på dette. Kommet ut med bok, altså, ikke kommet ut av skapet, håh-håh! Jeg viste dem regelrett hvor skapet skulle stå, ikke sant. Deretter viste jeg dem hvor boka skulle stå. I front med baken ut. I alle fall var det det Erik foretrakk på Libris i Tromsø. Baken skulle ut. Jeg mener baksiden skulle ut, herregud. Bokas bakside, altså. For der hadde jeg trynet mitt. Altså bak. Ja, på boka, altså. På baksiden av boka, altså. Det er ingen tvil om at våre nye bøker kommer til å selge. Jeg har vært redaktør på Landgaards bok, så jeg vet hva jeg snakker om. Gutten kan åpenbart skrive. Med litt mer coaching kan han bli en jævlig dyktig forfatter. Sånt ser jeg med en gang. Jeg har jo riktignok aldri vært på hans nivå, men nå som mine royalties snart strømmer inn, vil jeg ha masse tid til overs for å hjelpe ham med skrivingen. Tredjeboka skal bli enda bedre, ikke sant Landgaard? avslutter Jensen og stråler som et atomkraftverk. Vi får bare ønske ham og hans yngre kollega lykke til med forfattersamlivet.»

APRIL

Vi avsluttet en avslappende påskeferie i Schulzendorf med et besøk i Königs Wusterhausen. Senere i måneden var vi på familieutflukt til et biomeieri, Gläserne Molkerei (tyskere elsker alt som er bio og øko) i Münchehofe. Astrid og jeg var på en interessant omvisning i et gammelt vanntårn i Prenzlauer Berg, og på hjemmebane gjorde jeg min foreløpig siste oversettelse for Vagant, «Et overflødig prosjekt?» av Patrick Bahners, omhandlende den kommenterte nyutgaven av Mein Kampf. Jeg hørte: "No Reward" av Liz-Tove Vespestad. Jeg leste: Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B. Ragde.

Utdrag fra e-post (til Tore): «Takk for mange gode innspill. Ja, du har rett i at det er en vanskelig balansegang mellom troskap mot originalen og “norsk” flyt. Av natur heller jeg nok mer mot å bevare mest mulig av den tyske originalen fremfor å forenkle og fornorske, men gitt de to språkenes markante ulikheter må man gjøre en del radikale omskrivninger iblant.»

MAI

Det var fint vær, så vi var mye ute på tur, blant annet i Köpenick og på Pfaueninsel. Min mor og søster kom på besøk til Berlin og fikk også sett litt av byen. Jeg mottok et par forlagsrefusjoner her og der og begynte å frykte at La alt håp fare var en mer treffende tittel enn sunt var. Vi var på en opplesning med en litt mer suksessrik forfatter, Michael Kumpfmüller, som nettopp hadde utgitt Die Erziehung des Mannes. Jeg så: Andre sesong av The Tudors (2007-2010). Jeg hørte: Filmmusikken til The Tudors. Jeg leste: Vier Paare und ein Ring av Karin Nohr.

Utdrag fra e-post (til Karin): «Liebe Karin, vielen Dank für die Grüße durch Edeltraut. Ja, ich wohne seit letztem Sommer in Berlin mit Astrid zusammen. Nachdem ich Deinen ersten Roman, über Herrn Merse, gelesen habe, den ich sowohl lustig wie traurig fand, las ich neulich auch Vier Paare und ein Ring. Ich habe mich darüber gefreut, wie Du die verschiedenen Figuren gestaltet hast, mit ihren besonderen Ansichten und Eigentümlichkeiten.»

JUNI

Vi var på en familiehelg i Thüringen. Fint naturlandskap med mye skog og fjell, men dessverre intet vann å bade i. Fotballfeberen raste i Berlin takket være EM i Frankrike, og det hang tyske flagg fra vinduskarmer overalt. Tydeligvis er fotballen blitt tyskernes eneste unnskyldning for å vise nasjonsånd. Jeg strevde videre med Det absolutte nullpunkt og konstaterte at det ikke var plass i herberget for det andre manuset. Ron og Therese fra Tromsø besøkte Berlin, og jeg tilbragte en hyggelig ettermiddag med dem. Et bud fra restauranten La Bandida (ironisk nok) som leverte meg en burrito, ble slått ned og ranet idet han forlot blokken vi bor i. Vi fikk det ikke med oss, men politiet ringte på en halvtime etter og fortalte dette. Senere på kvelden ble jeg oppringt av en etterforsker fra kriminalpolitiet. Som plaster på såret var vi innom La Bandida med en blomsterkvast dagen etter. Jeg så: Il falco e la colomba (1981, Lara Wendel). Jeg hørte: "September Morn" av Neil Diamond. Jeg leste: Lucifers evangelium av Tom Egeland.

Utdrag fra e-post (til Ken): «Fra deg har det vært tyst en stund, så nå lurer jeg på hvor du ligger i de ulike løypene. Jeg har ikke sett noen annonsering av Ekte skriveglede på nett så langt, er boken utsatt? Hvordan står det til med Miekkamestari? Er den sendt til Vendetta, eller også presentert for Commentum? (Jeg inkluderer Rolf i kopifeltet bare så han skal se hvor kult Sverdmesteren lyder på finsk.)»

JULI

Jeg var på russisk avskjedsfest med Marina og Maria, ettersom sistnevnte skulle flytte fra Berlin etter to år i kulturmetropolen. Dagen etter var Astrid og jeg på den årlige familieutflukten til utendørskonserten i Chorin, med påfølgende bading. Så reiste vi til Tromsø, hvor vi oppholdt oss i to og en halv uke i Anjas leilighet. Det var et avslappende opphold, og det var hyggelig å tilbringe litt tid med min norske familie og treffe et par venner. Rolf laget oss en utmerket fiskemiddag med lettsaltet torsk. Man får dessverre aldri tid til å møte alle man kanskje skulle ha truffet, men det går jo flere fly. Jeg tok dessuten farvel med bilen jeg har hatt siden mai 2011. For mye gnål på EU-kontrollen til at det lønnet seg å reparere en godt brukt 1996-modell. Jeg så: Midnattssolen. Jeg hørte: Måkeskrik.

Utdrag fra e-post (til Ole Johnny): «Ja, Zapffe er også en interessant filosof som bygger mye på Schopenhauer. Jeg har ikke satt meg så nøye inn i min sambygdings filosofi ennå (selv om jeg skaffet meg et eksemplar av Om det tragiske for noen år siden), men jeg tenker jo – motsatt Schopenhauer – at evolusjonen ikke er “ferdig”. Den bare forekommer oss å være det fordi vi ikke evner (slik Darwin sa) å tenke i spenn på flere millioner år.»

AUGUST

Tilbake i Tyskland måtte jeg erkjenne at arbeidet med Det absolutte nullpunkt stod i stampe. Jeg bestemte meg for å skrive om plottet og starte på ny frisk. I fjor ble vi med til Hiddensee, men i år holdt vi oss hjemme. Badingen fant følgelig sted i en av Brandenburgs mange innsjøer. Landgaard.no hadde tekniske problemer og lå brakk til slutten av oktober, så det ble ingen blogging. Ikke at jeg hadde tid heller. Jeg begynte å gjøre oppdrag for Ingjerd, som driver et norsk grammatikkurs for innvandrere. Jeg så: Nosferatu (1922, Max Schreck). Jeg hørte: "Mandy" av Albert One. Jeg leste: Leaving the Atocha Station av Ben Lerner.

Utdrag fra e-post (til One.com): «Jeg trenger ikke lenger mitt domene kryonor.no, og vil med dette si opp webhotellet.»

SEPTEMBER

Vi kjørte med bil til Danmark for å overvære Kristoffers førtiårsdag. Feiringen foregikk i Kolding, og på turen besøkte vi også Danevirke, Schleswig, vikingmuseet i Hedeby, Flensburg og Glücksburg - alt sammen på tysk side av grensen. Etter bursdagen kjørte vi innom Dybbøl Banke, hvor det i 1864 stod et viktig slag mellom Danmark og koalisjonen Preussen-Østerrike. Vel tilbake i Tyskland besøkte vi Schwerin, hvor et veritabelt eventyrslott kneiser mellom byen og sjøen. Jeg så: En rekke episoder av Derrick (1974-1998). Jeg hørte: "Skeleton Tree" av Nick Cave & The Bad Seeds. Jeg leste: Slekters gang av Jan Kjærstad.

Utdrag av e-post (til Cryonics Institute): «This is really just a theoretical question, and I am more interested in the scientific aspects, rather than the financial costs. Could you explain why a stillborn child might not be perfused with cryoprotective solutions?»

OKTOBER

Det var åpen dag i Berlins moskeer, så vi benyttet sjansen til å besøke to av dem. På tross av billedforbudet i islam var rommene rikt og vakkert utsmykket. Senere i måneden var det Festival of Lights i byen, og da ble diverse offentlige bygninger belyst på interessante måter. Domkirken så ut som om den var blitt tagget ned av en Gay Pride-parade. To personer besøkte Berlin uavhengig av hverandre, Maria, som flyttet herfra i sommer, og Anders, en dansk venn som jeg sist traff i Bergen våren 2000. Astrid og jeg besøkte Deutsches Historisches Museum, hvor det var en spesialutstilling om det tyske koloniriket før første verdenskrig. Jeg så: The Good Shepherd (2006, Matt Damon). Jeg hørte: "Visions of Paradise" av Frank Duval. Jeg leste: Fransk åpning av Vigdis Hjorth.

Utdrag av e-post (til søster Katarina):  «Jeg har et spørsmål om hvordan tidebønner praktiseres hos elisabethsøstrene. Er det en prest til stede når søstrene ber sammen i sitt kapell, for eksempel ved laudes? Eller gjør søstrene dette på egen hånd? Feires det messe hver dag, eller kun enkelte dager (som søndag)?»

NOVEMBER

Jeg ble ferdig med den møysommelige plottstrukturen til Det absolutte nullpunkt og begynte å skrive ut selve romanteksten. Den opprinnelige planen var å bli ferdig med det til 1. februar, men ... her må jeg nok be meg selv om forlenget frist. Astrid og jeg besøkte Park Babelspark utenfor Potsdam. I slutten av måneden holdt Kari Bremnes konsert i Berlin, og der var vi også. Fascinerende å se hvor mange tyskere som har sans for hennes musikk, hun som for det meste synger på nordnorsk. Hun sang også en tributt til Leonard Cohen, som døde 7. november. Første søndag i advent spiste vi brunch med Katharina i Adlershof. Jeg så: En rekke episoder av Agatha Christie's Poirot (1989-2013). Jeg hørte: "So Long, Marianne" av Leonard Cohen. Jeg leste: Eleven Minutes av Paulo Coelho.

Utdrag av e-post (til Ken): «Hvordan stiller jeg meg til å lese bøker på nytt? Hmm ... mitt naturlige utgangspunkt er at det finnes så mange bøker man skulle ha lest, at det å relese bøker kan fortone seg som bortkastet tid. Men egentlig er jeg ikke helt enig med meg selv der. Kvantitet er ikke alltid det beste. jeg har lest noen bøker flere ganger, rett og slett fordi jeg hadde fonde minner om dem og ville reoppleve stemningen og historien og språket. Jeg har lest Knausgårds Ute av verden og de fleste bøkene i Min kamp to ganger. Likeså et par bøker av Kjærstad. For ikke å snakke om En syk mann og hans tanker. Men ofte vil jeg ikke lese hele bøker på nytt, kun utvalgte passasjer.»

DESEMBER

I årets siste måned leste jeg en samling aforismer Tranås har arbeidet med i det siste, og gav tilbakemelding på dem. Astrid og jeg besøkte Museum für Naturkunde og kikket blant annet på dinosaurskjeletter, noe som gav henne lyst til å se Jurassic Park. Jeg så den første gang på kino i 1993, men hun hadde aldri sett filmen. Så var vi på en familieutflukt i Dahlewitz i form av en hotellfrokost. Terrorangrepet i Berlin dagen etter var ingen uventet tragedie, og det var mange i Norge som uttrykte bekymring for vårt velvære. Takk for det. Vi var på kino og deretter på et pizzeria ved Antonplatz i Prenzlauer Berg da semitraileren braste inn i julemarkedet på Breitscheidplatz ti kilometer unna. Julehelgen ble feiret i Schulzendorf, og jeg har benyttet tiden mellom de sosiale slagene til å skrive. Jeg nærer et lite håp for Det absolutte nullpunkt anno MMXVII, og nå som det er nyttårsaften, skal jeg straks i en bursdag, og fra i morgen av blir det fullt arbeidskjør igjen. Jeg har sett: Die Hände meiner Mutter (2016, Andreas Döhler). Jeg har hørt: "Alegria" av Cirque du Soleil. Jeg har lest: Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Utdrag av e-post (til Tranås): «Goethe sier at i begrensningen viser mesteren seg, og jeg tror du bør sette deg et tak på kanskje 500 aforismer. Det vil si å kutte bort 61 prosent, nesten 2/3 av hele kostebinderiet. Hvorfor 500? Fordi jeg tenker at det grovt sett kan være tre til fire aforismer på én bokside, og det tilsvarer cirka 150 sider, noe som synes meg en akseptabel lengde på en aforismesamling. (De resterende aforismene kan man selvsagt bearbeide videre med tanke på en fremtidig oppfølger.)»

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *