Kategori: Oversettelse

Ny oversettelse for Vagant, publisert 1. februar: "Sublime fjols" av Richard Wagner (ikke den Richard Wagner), om filosofiens overlevelse i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa:

«Sannheten er ingen objektiv rettesnor, men et krav om at vi skal være absolutt forpliktet av vårt indre livs imperativ.» Denne strenge maksimen stammer fra den tjekkiske idéhistorikeren Jan Patocka (1907–1977). Han hadde vært elev av Husserl og tok under annen verdenskrig fatt på stort anlagte studier om modernismens åndshistoriske genealogi mellom renessanse og romantikk, hvor han la tydelig vekt på overgangene istedenfor bruddene.

Filosofen Karel Kosík forteller følgende historie om den egensindige tenkeren: «På en av våre spaserturer gjennom Prahas bydeler Brevnov og Strahov stoppet Patocka plutselig opp og sa til meg: ’Hør her, iblant blir jeg helt ør når jeg gjør det klart for meg hvor skrekkelig lik jeg er Comenius på ett punkt: Vi er fjols, begge to.’» Kosík tilføyer: «To sublime fjols som sprer visdom.»

Les den ganske oversettelse hos Vagant.

Mandag publiserte Vagant nok et knippe tekster på sin nettside. En av dem har jeg oversatt, en omtale av Jean-Michel Palmiers ufullendte studie over Walter Benjamin.

En dokumentmappe i skinn, en slik som forretningsfolk bruker. Slik beskrev det spanske sikkerhetspolitiet den dødes bagasje. Det dreide seg om flyktningen Walter Benjamin, som begikk selvmord 26. september 1940 i Port Bou, en landsby i Pyreneene, kort etter at han hadde krysset grensen ulovlig. Benjamin fryktet at han skulle bli sendt tilbake til Frankrike og uvegerlig falle i de tyske okkupantenes hender, for det var på grunn av dem han hadde flyktet fra sin eksiltilværelse i Paris. Ifølge protokollen bestod hans eiendeler av «et herreur, en pipe, seks fotografier, et røntgenbilde, et par briller, diverse brev, tidsskrifter og noen få papirer med ukjent innhold».

Les resten av omtalen hos Vagant.

Fra Vagant kommer nok en tekst jeg har oversatt fra tysk. Denne gangen er det et intervju som Die Welt har gjort med den polske forfatteren Andrzej Stasiuk, kjent for den humoristiske reiseberetningen Dojczland med dens vittige skråblikk på både tyskere og polakker. Intervjuet handlet blant annet om Berlinmurens fall: 

En eller to uker senere fikk vi besøk fra byen, og vedkommende sa: «Muren er borte.» Vi reagerte som om det var noe helt naturlig, for den gangen var det stadig noe som tok slutt, og stadig noe nytt som begynte. Å ja, og vi hadde naturligvis ikke fjernsyn. Det mest berømte var jo fjernsynsbildene. Den tyske gjenforeningens ikonosfære gikk meg hus forbi.

Les resten av intervjuet hos Vagant.

Imre Kertész er en ungarsk forfatter av jødisk opprinnelse. Han er bosatt i Berlin, er født 9, november 1929 og feirer dermed bursdag på dagen for Berlinmurens fall. I 2002 fikk han nobelprisen i litteratur. Vagant Europa har publisert et kort intervju som Die Welt gjorde med ham, og som jeg har oversatt.

Berlin er verdens mest musikalske metropol. Det er en avgjørende grunn til at jeg så langt har bodd her i åtte år. Da jeg fortsatt bodde i Budapest, måtte jeg alltid ta den lille transistorradioen min med meg på badet når jeg ville lytte til musikk. Det var bare der man hadde godt mottak. Her har vi tre operahus som jeg når som helst kan besøke, i tillegg til de storartede filharmonikerne. For en musikkfan er det paradisiske tilstander. Og dessuten byens fredelige, urbane atmosfære. Særlig her i Charlottenburg. Så snart det er noenlunde fint vær, trekker folk ut på gaten, sitter på caféterrassene. Der leser de, der spiser, drikker og flørter de.

Les hele intervjuet hos Vagant.

For dem som leser tysk, vil jeg opplyse om et langt og meget interessant intervju som sveitsiske Das Magazin har gjort med Kertész:

DER LETZTE ZEUGE: Er war in Auschwitz und Buchenwald und überlebte vierzig Jahre Kommunismus. Der Literaturnobelpreisträger Imre Kertész wird 80. Ein Gespräch über sein Leben nach dem Tod.

Takk til Gabriel Michael Vosgraff Moro for tipset.

Som et apropos til Min kamp 2-debatten som har rast litt den siste tiden, skal jeg sitere (i oversatt form) et moment fra intervjuet:

Das Magazin: Du har ikke barn. Er det fordi barn ville ha hindret deg i å skrive?

Kertész: «Familier, jeg hater dere,» sa André Gide. Jeg ville ikke ha barn fordi jeg var bekymret for min uavhengighet. Jeg ville ikke binde meg, ville ikke innrette meg. Familie betyr innskrenkning, særlig i diktaturer. Min andre kone, Magda, har fire barnebarn, noe  jeg synes er veldig fint i dag. Men som 30-åring var jeg redd for barn.

Åndsmennesker, altså.

Reinhard Mehring:
Carl Schmitt. Aufstieg und Fall. Eine Biographie.
Verlag C.H. Beck, München 2009

Patrick Bahners har anmeldt denne boken for Frankfurter Allgemeine Zeitung, og jeg har oversatt anmeldelsen til norsk for Vagant Europa.

Hvilken påvirkning er det denne mannen har hatt? At det strømmet noe magisk ut av ham når han snakket, at hans tekster har bevart noe forførerisk i seg – man burde enes om at den vitenskapelige vurderingen må begynne med å avstå fra slike formler og heller se dem i et historisk lys. Når det gjelder fenomenet Hitler, er det konsensus om at demonologi ikke er en forsvarlig tilnærming. At man anvendte slike topoi umiddelbart etter Hitlerrikets undergang, forstås i utstrakt grad som en øvelse i selvrettferdiggjøring. Selv alt snakket om at mannen er en gåte, er blitt befengt med denne mistanken. Den som beskjeftiger seg med tilfellet Carl Schmitt, ser seg konfrontert med en omstendighet som må kunne kalles en gåte helt til den forklares. Blant Schmitts tilhengere finnes det kloke og frie tenkere som lar seg henrive til gjennomskuelig apologetikk, til uholdbare rasjonaliseringer, slik man ser hos forelskede mennesker.

Les hele anmeldelsen hos Vagant.