Kategori: Litteratur

I 2000 kom det ut en liten bok ved navn Dialoger 3: Stemmeskifter på Tiden Norsk Forlag. Boken var Alf van der Hagens tredje samling dybdeintervjuer med toneangivende norske forfattere. I Dialoger 3 intervjuet han fem unge forfattere rundt de tredve om deres forfatterskap og væren i verden.

Jeg leste denne boken for noen år siden. Grunnen til at jeg har lest den igjen nå, er kanskje at Karl Ove Knausgård er en av forfatterne som intervjues. Han får selskap av Erlend Loe, Cathrine Grøndahl, Tore Renberg og Linn Ullmann. Disse menneskene, som nå er i slutten av tredveårene (Renberg) eller har tippet over i førtiårene, var den gangen bortimot ti år yngre.

Jeg har lest tre bøker av Knausgård, to av Renberg, én av Ullmann og kikket litt på et par av Loes bøker. Grøndahl, som er den eneste poeten i prosagården, har jeg ikke lest noe av. Av disse forfatterne er det desidert Knausgård som jeg føler det nærmeste slektskapet med, men jeg synes alle intervjuene hadde interessante innsikter å by på. De er interessante både som uttrykk for disse forfatternes oppfatninger om kunst og virkelighet, men også som daterte tidsdokumenter. Disse menneskene visste ikke noe om sin skjebne den gangen, så det er artig å lese intervjuene i lys av hva det er blitt av dem. For eksempel er det særdeles virkningsfullt å lese om den relativt ferske debutanten Knausgård anno 2000 i lys av den litterære stormesteren Knausgård anno 2009.

Artig også å se hvilke prosjekter som materialiserte seg, og hvilke som aldri forlot skisseplanet. Cathrine Grøndahl forteller at hun skriver på en diktsamling som heter Lovsang, og i 2003 kom faktisk diktsamlingen Lov§ang. Denne er forøvrig allerede utgått fra forlaget og kommer ikke igjen, hvilket sier litt om litteraturens samfunnsmessige forgjengelighet i våre dager. Tore Renberg og Karl Ove Knausgård snakker om et filmmanus de samarbeider om, men så langt har vi ikke sett noen film med dem to som manusforfattere.

Jeg prøvde meg på Tatt av kvinnen for et tiår siden, men klarte ikke å bli hektet. Et par år senere leste jeg begynnelsen av Naiv. Super. Samme problemet. Erlend Loe virker som en intelligent mann og en reflektert forfatter, men det er noe med hans litterære tilnærming jeg ikke helt klarer å ta innover meg. Hans prosjekt synes å være en skildring av den moderne mannens tafatthet. Men ikke for å kritisere og reversere denne trenden. Snarere aksepterer han tingenes tilstand, ironiserer over den, finsliper den, maler den frem. I L reflekterer en gruppe unge menn på en sydhavsøy over det begredelige faktum at de er født for sent til å ha bygget landet. Uten å ha lest disse bøkene i deres helhet må jeg henfalle til spekulasjoner, så det får holde i denne omgang.

"Jeg går med store planer om å skrive en roman om kjærlighet mellom to menn som ikke er homofile. Vi får se." Det sier Tore Renberg, og tre år etter kom jo også Mannen som elsket Yngve. Renberg er ofte blitt kalt for en litteraturens gladgutt, noe han ikke er spesielt begeistret for, da han føler at det hviler en useriøsitetens aura over det. Men han har jo uttalt både titt og ofte hvor optimistisk han er på verdens vegne, og at vi lever i en god tid, litterært, intellektuelt, i det hele og det store. Da jeg leste Charlotte Isabel Hansen, fikk jeg et bestemt inntrykk av hvor Renberg var på vei. Det var en roman nesten fri for reelle motsetninger. Vi som lesere blir jo tydelig fortalt av den implisitte forfatteren at Jarle Klepp, som ung elitistisk student, er på feil spor, og at han kommer til å omfavne farskapet til lille Charlotte Isabel før romanen er omme. Omtrent samme vei har vel Tore Renberg beveget seg, fra å være en sortkledd akademiker med glattbarbert hode til å bli en kjærlig småbarnsfar med hår og huslån.

Da jeg leste En god tid, Renbergs siste bok før dette intervjuet ble laget, tenkte jeg at Tore Renberg er en mann med perspektiver. Han skriver en roman om en "Tore Renberg" som sitter i 1926 og skriver en fremtidsroman om år 2000. Det er jo en unik måte å se samtiden på. Jeg synes kanskje ikke Renberg går veldig grundig til verks i sin samtidsanalyse, men han gjør i det minste et forsøk. Kanskje vil han bare skrive en litt sær kjærlighetsroman. I hvert fall er dette en Renberg som anerkjenner en grusomhet i bunn (hovedpersonen "Tore Renberg" blir nazist), men som aldri tillater seg å grave dypt i den. Og det er nok kanskje der gladguttstempelet stammer fra. Han vil ikke henge seg opp i fortiden og elendigheten, men stadig surfe videre i progressivitetens ånd.

Felles for flere av forfatterne er imidlertid en oppgitthet over den samfunnsmessige utviklingen fra 70-tallet, da de var barn, og frem til 2000.  Det er vanskelig å samles rundt politiske standpunkter på venstresiden. Kapitalismen og markedskreftene har fått overtaket. Tore Renberg sier at forfatterne må være snille mot hverandre, og at aggresjonen må tas ut mot "de rike". Han foreslår å kidnappe Kjell Inge Røkke, stjele pengene hans og gi til noen som trenger dem. Cathrine Grøndahl vil "avskaffe kapitalismen med et pennestrøk". Erlend Loe kaller seg radikal på bunnen, men vil helst ikke delta i samfunnsdebatten med kronikker og uttalte standpunkter. Og Karl Ove Knausgård synes det er et problem at det ikke finnes noen venstreside i norsk politikk.

Denne orienteringen mot venstre synes å være selve adelsmerket for norske forfattere. Forakten for mennesker som er dyktige til å tjene penger, den underliggende antagelsen om at profitt alltid innebærer utnyttelse, og selvfølgelig ideen om at staten har et ansvar for absolutt alt. Mitt inntrykk er imidlertid at den ensidige venstrevridningen er blitt godt nyansert og pluralisert siden 2000. I dag har vi forfattere som, selv om de mener at de hører hjemme på venstresiden, leverer knallhard kritikk av venstrehegemoniet, eksempelvis Aslak Nore og Matias Faldbakken.

Linn Ullmann ser ut til å ha den mest unike bakgrunnen av de fem intervjuobjektene. Hun er oppvokst i USA, datter av Ingmar Bergman og Liv Ullmann, og identifiserer seg heller ikke så sterkt med sin generasjon. Hun ser kanskje på seg selv som en outsider, enda hun er godt befestet i norsk litterær offentlighet og har mange strenger å spille på, ikke minst i rollen som kulturjournalist før hun debuterte med Før du sovner i 1998. Boken i seg selv er ikke etter min mening så veldig banebrytende, sammenlignet med Ute av verden av samme årgang, men Ullmann og Knausgård turnerte land og strand rundt som en slags representater for noe nytt og spennende. På slutten av nittitallet var jo debutanter nærmest for popstjerner å regne, det ble snakket om en ny litteratur, noe også Knausgård nevner i intervjuet, mens det utpå 2000-tallet gikk inflasjon i debutanter, og den litterære offentlighet lot til å vende tilbake til det kjente og velprøvde, storkanonene Herbjørg Vassmo, Erik Fosnes Hansen, Dag Solstad og Jan Kjærstad, for å nevne noen.

Knausgård er den forfatteren jeg har fulgt mest med på. Ute av verden gjorde stort inntrykk, og det samme har Min kamp gjort. Intervjuet fra 2000 får en annen valør nå i 2009, med tanke på Knausgårds egne antydninger i Min kamp 2 om at den dramatiske motoren i Ute av verden, hovedpersonens romantiske forhold til tretten år gamle Miriam, faktisk er basert på forfatterens virkelige erfaringer. Knausgård snakker mye om den infantile autoriteten, som representeres av en liksom-autoritær farsfigur som ikke lenger har noen rolle i vår tid. Dette temaet later til å gjennomsyre både Ute av verden og Min kamp, og det skinner også igjennom hos både Renberg og Loe, ideen om mannen som en skikkelse som har tapt terreng og autoritet de siste tredve årene. Hos Loe reduseres han til et lallende offer for en sterk kvinne (Tatt av kvinnen) eller gjør seg selv til et barn (Naiv. Super). Hos Renberg blir mannen en selvutslettende skapning hvis identitet er fullstendig definert av kvinnen, som har seilt opp som det dominerende kjønn (Matriarkat).

Cathrine Grøndahl er blant dem som reagerer på dette. Hun synes det er forbløffende at menn av hennes egen generasjon sitter fast i en variant av hore/madonna-dikotomien, nemlig en kvinne/ungpike-dikotomi, hvor den modne kvinnen blir triviell og uinteressant, mens det asymmetriske forholdet mellom en voksen mann og en ung pike blir romantisert og idealisert. Dette synes jo umiddelbart å være en konsekvens av at mannen ikke lenger nyter den samme autoritet over kvinnen som han tidligere gjorde. Istedenfor å være de moderne kjønnsrollene voksen velger den infantiliserte mannen en infantil partner, nettopp for å bevare en identitetsbefestende asymmetri.

Og de mannlige forfatterne ser heller ikke ut til å betrakte dette som noe moralsk problem, eller i hvert fall ikke et problem som litteraturen trenger å ta stilling til. Knausgård fremhever sogar, i likhet med sin hovedperson Henrik Vankel, trettenårige jenters skjønnhet og mener at den utvetydige moralismen som Grøndahl etterlyser, gjør litteraturen mindre og snevere. Linn Ullmann betrakter på sin side en roman som Vladimar Nabokovs Lolita som et grusomt og hjerterått portrett av et overgrep begått av en kynisk, manipulerende mann, mens det nok er mange - kanskje helst menn? - som ser en vakker og tragisk kjærlighetshistorie utspille seg der.

Uansett moralsk og litterært ståsted er Dialoger 3: Stemmeskifter en rik og mangslungen bok som det er verdt å få med seg. Hvorfor lages det ikke slikt i dag? Alf van der Hagen er muligens opptatt med Morgenbladet. Måtte noen andre ta over stafettpinnen.

For en uke siden publiserte jeg en omtale av Karl Ove Knausgårds Min kamp 2 her på bloggen. Det var ikke en ordinær bokanmeldelse, men et forsøk på å trekke frem og belyse det jeg oppfattet som bokens sentrale tema: hvordan en mann kan balansere rollen som forfatter og rollen som småbarnsfar i et moderne samfunn. I kjølvannet av et knippe lovprisninger snudde plutselig vinden, og jeg ble rammet av en kaskade av mer eller mindre elokvente beskyldninger om sexisme, mannssjåvinisme og kvinneforakt, fremst i rekken Kristine Toftes blogginnlegg "Fuck deg, Stian" og påfølgende kommentarer. Noen hadde tydeligvis tatt seg nær av mine betraktninger og ville "kverne meg i kjøttkvern og mate duene med meg", for å sitere Tofte.

Min første reaksjon var vantro. Jeg skjønte ikke hva det var som hadde rammet disse personene så brutalt. Jeg forsøkte å spørre, men fikk bare like sterk vantro tilbake. Hvordan kunne jeg ikke se det? Hvordan kunne jeg ikke forstå hvilke uhyrligheter jeg hadde liret av meg? Det begynte å demre for meg etter en del tankearbeid, og etter å ha lest noen av kommentarene på nytt og sett dem i relasjon til andre kommentarer, ikke minst de forsøkene som også ble gjort for å forsvare eller i det minste forklare min lesning.

Det jeg nå oppfatter som kimen til de sårede følelser, er antagelsen om at jeg i min omtale av Min kamp 2 fremsetter et biologisk kjønnsskille som gjør mannen til et frihetssøkende vesen og kvinnen til en ensporet barneføder og -oppdrager. Man har muligens lest det ut ifra dette:

Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt.

Og sikkert mye annet. Men jeg vil gjøre oppmerksom på at dette og alt det andre jeg har skrevet før setningen "Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.", er et referat fra tematikken i boken, ikke en traktat om mannens og kvinnens natur! Det er en kondensert beskrivelse av Knausgårds tanker om farskapet og morskapet, men i polemisert og tilspisset form. Ja, jeg har benyttet en generaliserende flertallsform her, som jeg i ettertid ser kan fortone seg kontroversiell. Men den rammer også menn. Og hvis noen tror jeg ser på dette som kvinnenaturen an sich og ferdig med det, så er det helt feil. Jeg opplever nok at det finnes kvinner som er slik, men jeg har personlig langt mer sans for kvinner som ikke er slik, som ikke lar alt annet flyte når de får barn, kvinner som er opptatt av intellektuelle sysler og åndelig frihet, uansett livssituasjon. Det er slike kvinner jeg identifiserer meg med. Og kanskje jeg sogar ble provosert? Ja, det var det jeg ble. Jeg ble provosert over Linda, Knausgårds kone, og hennes måte å være på.

Et annet utsagn som sikkert ikke falt i god jord:

Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn.

Noen har tydeligvis oppfattet dette som at frihetsmotivet hos mannen skulle være mannens alene. Som om jeg her utelukker kvinner fra frihetslengsel. Det var aldri min intensjon. Jeg hadde overhodet ikke kvinnen og hennes tilbøyelighet til frihet i tankene her. Jeg forholdt meg kun til mannen. Og hvorfor gjorde jeg det? Jo, fordi jeg forholdt meg til Karl Ove Knausgårds tekst, og han snakker utelukkende om sitt eget frihetsbehov. Han snakker aldri om konas behov for åndelig frihet. Ikke en eneste gang. Kanskje fordi hun ikke har det? Men skulle det være en grunn til å tro at Knausgård og jeg tenker likedan om alle kvinner? Som sagt, ingenting ville smertet meg mer enn en verden hvor ingen kvinner hadde behov for åndelig frihet.

Mitt poeng med å snakke om biologi var altså ikke å fremheve biologiske kjønnsforskjeller på bekostning av individuelle forskjeller, men å problematisere den sosiale konstruktivismens forestilling om at menn (og kvinner, for den saks skyld) utelukkende skapes av sosiale og kulturelle strukturer. Nå oppfatter vi ikke lenger kjønnsrollene som rotfestet i biologien, men i kulturen. Så hvis en mann, eller en kvinne, ønsker å bevare et tradisjonelt kjønnsrollemønster, er ikke det lenger en naturlighet (dvs. en selvfølgelighet) i vårt samfunn. Man må derfor, på individuell basis, avklare hvilke roller man skal ha innen et samliv. Og dette er jo spesielt viktig når det er barn med i bildet. På ingen måte forsøker jeg å hindre menn og kvinner i å arrangere dette etter eget forgodtbefinnende.

Nok et utsagn som muligens har gitt ved til bålet hvor Stian M. Landgaard skal brennes, er dette:

Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?

Dette er kanskje blitt forstått som en påstand om at alle menn og alle kvinner i denne situasjonen ville oppført seg på samme måte. Det vet jeg ingenting om. Det uttaler jeg meg ikke om. Jeg baserer meg på begrenset empiri, ikke på ontologiske teorier om menneskenaturen. Empirien kommer fra Knausgård og delvis fra egne erfaringer. Det er et polemisk poeng her, men det handler ikke nødvendigvis om kjønn, det handler om sinnelag. Vi kan like gjerne snu på det: Mannen er husfar, hjemme med barnet, savner sin kone, men hun nekter å komme hjem, for hun har en jobb å gjøre, han kaller henne monster og truer med å forlate  henne. Samme poeng gjelder: Den hjemmeværende må revurdere sine oppfatninger. Jeg er imidlertid fullstendig klar over at denne situasjonen kan betraktes ulikt av ulike mennesker, for som jeg skriver:

Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden.

Og "mandig" er ikke i betydningen "som kun en mann kan gjøre", men i betydningen "modig". At noen vil kunne beskylde meg for paternalistisk språkbruk, skal jeg ikke protestere mot. Men det er ikke det det handler om her. Det handler om frihet, uavhengig av kjønn:

Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.

Skriver jeg noe sted at kvinner er utelukket fra dualiteten i "gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly"? Jeg snakker om menn i denne situasjonen fordi Knausgårds bok handler om en mann i denne situasjonen. Ellers kan vi like gjerne rette kritikken mot Knausgård: Hvordan våger du å fremstille din kone slik du har gjort? Tror du ikke hun også ønsker seg frihet? Kanskje gjør hun det. Kanskje er hun rystet over hvordan hun er blitt fremstilt i Min kamp 2. Akkurat det tar jeg ikke stilling til. Mitt anliggende her var å belyse mannens vansker med å være åndsmenneske og småbarnsfar på samme tid, nettopp fordi jeg potensielt (!) kan relatere til det.

Men én ting skal jeg innrømme: Jeg er kjapp til å generalisere. Jeg uttaler meg gjerne i generelle termer om både det ene og det andre. Jeg blir sjelden eller aldri provosert over slikt selv, men jeg skjønner at noen gjør det. Og siden kjønn er et så betent tema, risikerer man selvfølgelig at flåsete bemerkninger blir tatt i verste mening og fører til harmdirrende reaksjoner. Når jeg da oppfatter at jeg er blitt misforstått, synes jeg det er på sin plass å avflåse mine uttalelser en smule. Ikke dermed sagt at kjønnskampen er lagt død, men den bør i hvert fall utkjempes på riktige premisser.

Etter noen dagers rimelig intens lesning kom jeg i havn med Karl Ove Knausgårds fortsettelse av den halsbrekkende, helmantlede forseringen av alle tenkelige forsvarslag på jakt etter en eksistensiell sannhet et sted langt, langt inne. I kroppen, i sjelen? I løken? Hvem vet. Jeg tror ikke Knausgård har noe kjølig uttenkt formål med det han driver med, annet enn at han må gjøre det. Sikkert er det i hvert fall at masterstudentene i litteraturvitenskap kommer til å ha en field day med dette monumentale verket i årene som kommer.

Min kamp 2 starter ikke der Min kamp 1 (les omtale) slapp. Da befant vi oss nemlig i 1998, og en begravelse var forestående. Nå er vi plutselig i 2008 eller deromkring, og forfatteren går rett på tema: Livet som småbarnsfar, med kone og tre unger, mens han forsøker å være åndsmenneske. Etter å ha lest boken kan man lure på hvorfor menn i det hele tatt får barn med sin partner. Er det et helt bevisst valg? Vil de ha barn? Enda de vet at de som fedre er bundet til dette barnet for resten av livet? At de oppgir sin frihet i mange år fremover? Eller er det en biologisk mekanisme? Er det liksom fordi sex er så godt, og det er så mye bedre uten kondom, og det å komme inni er aller best? Og hvis dama ikke engang bruker p-piller, er det så skummelt at det blir voldsomt spennende og derfor rystende deilig? Så man tar sjansen? Og så er det jo tydeligvis ikke alle som kjenner til oppfinnelsen angrepille. Og så er det noen kvinner som er helt imot abort. Og dermed blir det stadig satt nye unger til verden.

For menn flest er det sikkert helt greit å få barn. De tenker ikke så mye over det. Ungene kommer ploppende ut iblant. Glede og stolthet, jada. Frustrasjoner og slit, jada, det hører også med. Det er nå bare slik livet er. Man fødes, vokser opp, tar seg jobb, finner seg en kvinne, får unger, oppdrar dem, blir gammel, pensjonerer seg og dør omgitt av barn og barnebarn. Livet. Så enkelt og banalt som det kan forestilles.

Men så har man disse forfatterne. Sikkert andre kunstnere og åndsmennesker også, men la oss holde oss til forfatterne. Hvordan opplever de å bli fedre? En mannlig forfatter som blir sammen med en kvinnelig forfatter, tenker sikkert: "Ah, vi er begge forfattere. Vi tenker likt. Vi kommer til å ha full forståelse for hverandre når det gjelder barn og arbeidsfordeling." Helt feil. Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt. Ingen rosende anmeldelse kan måle seg med komplimenten: "Gud, så nydelig hun er!"

Plutselig er de to forfatterne ikke lenger to forfattere; nå er de én forfatter og én mor. For en far er selvsagt forfatter selv om han får barn. Han kan gjerne glede seg over dette, ta del i fødselen, oppdragelsen, bleieskift og alt det der, men han har ikke oppgitt forfatterskapet av den grunn. Hans hormoner har ikke gjennomgått den samme fundamentale transformasjonen. Så når han vil ha tid for seg selv, gå på kontoret og skrive, oppleves dette som et svik fra partnerens side. Hvorfor skal bare hun ta seg av ungen? Hun vil ikke være alene. Hun trenger ham.

Så han må ta stilling. Han må bestemme seg. Skal han bevare husfreden eller skape litteratur? Man skulle tro at det gikk an å sette seg ned og snakke om dette, finne en løsning som begge parter er tilfreds med. Men det er det bare å glemme. Det inntreffer alltid omstendigheter som velter enhver plan og avtale omkull. For kvinnen er alltid barnet viktigst, uansett andre omstendigheter, og hvis mannen da fremdeles insisterer på sin rett, er helvete løs.

Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.

Hjemmepapparollen

Den store forskjellen på en forfatter og en ordinær lønnsarbeider, for eksempel en bokhandler, når det gjelder familie, er at forfatteren kan ta seg fri, kan lempe på sine arbeidskrav, kan holde seg hjemme den ene dagen. Bokhandleren må gi sin arbeidsgiver gyldig grunn for å holde seg hjemme. Ungen er syk, må bli hjemme i dag. Javel, men hva så? Bokhandleren får for det første lønn for sitt fravær. For det annet består bokhandlerens arbeid vanligvis av en repetitivt oppgave – stå i kassen og selge bøker – kanskje også av et og annet prosjekt på butikkens vegne: rydde på lageret, sette opp hyller til boksalget, etc. Men det er ingen krise. Det er andre som kan ta seg av det mens bokhandleren er hjemme med sin syke datter. I realiteten har han fri og koser seg i hjemmepapparollen.

Ei slik for forfatteren. Han kan naturligvis ta seg fri en dag hvis han føler for det. Han kan kose seg i hjemmepapparollen når han vil. Men på bekostning av sitt arbeid, sin fremtidige inntekt. Hva hvis påtrykket fra barnemoren hele tiden er der: Jeg klarer ikke dette alene, jeg er sliten i dag, jeg har så mye jeg skulle ha gjort, kan ikke du bli hjemme med Vanja i dag?

Javel, Linda, svarer forfatteren. Han går med på det. Han jenker seg, lar seg styre av hennes behov, av småbarnsfamiliens behov. Men hva tenker han om det når han endelig tar barnevognen fatt og går ut, slik at Linda skal få litt ro?

Når jeg gikk rundt i byen med barnevogn, og brukte dagene til å stelle for barnet mitt, var det ikke slik at jeg tilførte livet mitt noe, at det ble rikere, tvert imot ble noe tatt bort fra det, en del av mitt selv, den som hadde med mannlighet å gjøre. Det var ikke med tankene det ble klart for meg, for tankene visste at jeg gjorde dette av en god grunn, nemlig at Linda og jeg skulle være likestilt i forholdet til vårt barn, men med følelsene, som fylte meg med desperasjon når jeg på denne måten presset meg ned i en form som var så liten og så nær at jeg ikke lenger kunne røre meg.
(s. 87)

Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn. Hvis man vil bevare et slags tradisjonelt kjønnsrollemønster, er man nødt til å avklare dette individuelt og på forhånd:

Ville jeg ha ordnet det annerledes, måtte jeg ha sagt fra til Linda før hun ble gravid, hør, jeg vil ha barn, men jeg vil ikke være hjemme og ta meg av det, er det greit for deg? Det betyr jo at det er du som må gjøre det. Da kunne hun sagt, nei, det er ikke greit, eller, ja, det er greit, og framtiden vår kunne ha blitt planlagt ut fra det. Men det gjorde jeg ikke, så forutseende var jeg ikke, og da måtte jeg følge de spillereglene som fantes. I den klasse og kultur vi tilhørte, betydde det at vi begge tok den samme rollen som tidligere ble kalt kvinnerollen. Den var jeg bundet til som Odyssevs til masten: Ville jeg komme meg fri, kunne jeg det, men ikke uten å miste alt jeg hadde der. Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feminisert i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre.
(s. 88)

Allerede i Min kamp 1 var disse tankene tilstede, det hemmende ved å være småbarnsfar og forfatter på samme tid. Da jeg leste den boken, var det derfor ett spørsmål som stadig foresvevet meg: Hvorfor valgte du å få barn, Knausgård? Ante du ikke hvilken ulykke du bragte over deg selv? Nå i Min kamp 2 forsøker han endelig å gi et slags svar på det:

Vi var fortsatt fulle av lyst og iver, for livene våre hadde vendt, ikke bare lett som i en forbigående vind, men fundamentalt. Vi planla å få barn. At noe annet enn lykke ventet oss, hadde vi ingen anelse om. I alle fall ikke jeg. I slike spørsmål, som ikke har med filosofi, litteratur, kunst eller politikk å gjøre, men som bare dreier seg om livet, slik det leves, i meg og rundt meg, tenker jeg aldri. Jeg føler, og følelsene bestemmer handlingene. Det samme gjaldt Linda, kanskje i enda større grad. (s. 231-232)

Er det kanskje ikke slik det oppleves for nybakte foreldre flest? Med mindre man faktisk blir fortalt hvor altoppslukende et barn er, hvordan kan man vite det? Folk flest ser sikkert for seg noen søvnløse netter, mas nå og da, bleieskift her og der. Men kan de forestille seg at barnet legger beslag på nærmest hvert eneste minutt av døgnet? Kan de forstå hvordan det er å miste all kontakt med den ytre virkeligheten i spedbarnstiden, den evige ammetåken, den kontinuerlige kampen mot tilværelsen det innebærer? Det lyder latterlig, men det er sant. Og for menn er jo situasjonen en helt annen nå enn for noen få tiår siden. Vi har selv funnet oss i det. Vi har akseptert at ”kvinnerollen” nå skal bekles av både mannen og kvinnen. Borte er den distanserte farsfiguren som bare såvidt kikket inn til barna mens de var små, og som først spilte en rolle i deres liv når de ble større, når de tilegnet seg en viss fornuft og ble individer. Da kunne han snakke til dem som mennesker, da kunne han nå inn til dem med sin livsvisdom. Nå eksisterer ikke den rollen mer, eller den er overtatt av skolen, av eldre brødre, av MTV, av Internet. Faren har nok med å være mor for barnet.

Den myke forfatteren

Er feminiseringen av mannen nødvendigvis en god utvikling? Det er det Knausgård problematiserer, indirekte, ikke direkte. Han snakker aldri om det i generelle termer, han forskanser problemstillingen kun til sitt eget liv. Kanskje fordi det ville være for farlig å trekke konklusjonen ut over idiosynkrasien. Da er det nemlig ikke bare litteratur lenger, da er det politikk. Da går han imot alt det moderne, sosialdemokratiske likestillingsprosjektet står for. Og vi lever jo også i en tid hvor generalisering er blitt tabu. Det som gjelder for deg, trenger ikke å gjelde for meg. Hvordan våger du å sette folk i bås? Hvordan kan du si at alle – eller sogar de fleste – menn er som deg? Men det er ikke utelukkende når det er barn med i bildet, at rollen som åndsmenneske er problematisk å holde oppe som ideal. Det harde må alltid vike for det myke, noe Knausgård får erfare tidlig i forholdet til Linda:

Den første mandagen etter at jeg hadde kommet tilbake fra London, sa jeg til Linda at vi ikke kunne treffes neste kveld, jeg skulle jobbe utover natten. Det var greit, det. I ni-tiden sendte hun en sms, jeg svarte, hun sendte en ny, var ute med Cora, de satt på et sted i nærheten og tok en øl, jeg skrev at hun måtte ha det bra og at jeg elsket henne, et par tekstmeldinger til gikk fram og tilbake, så det ble stille, og jeg tenkte at hun hadde gått hjem til seg. Men det hadde hun ikke, rundt tolv banket hun på døren min.

– Kommer du? sa jeg. – Jeg sa jo at jeg skulle skrive?

– Jo, men sms-ene dine var så varme og kjærlige. Jeg tenkte at du ville at jeg skulle komme.

– Jeg må jobbe, sa jeg. – Det er alvor.

– Jeg forstår det, sa hun, hadde alt tatt av seg jakken og skoene. – Men kan jeg ikke bare sove her mens du jobber, da?

– Det vet du at jeg ikke kan. Jeg kan ikke skrive med en katt i rommet engang.

– Du har aldri forsøkt med meg i rommet. Kan hende jeg har en bra innvirkning!

Selv om jeg var forbannet, klarte jeg ikke å si nei. Jeg hadde ikke rett til det, for da sa jeg at det elendige manuskriptet jeg skrev på, var viktigere enn henne. I det øyeblikket var det det, men det kunne jeg jo ikke si.

– Okey, sa jeg.

Vi drakk te og røykte foran det åpne vinduet, så kledde hun av seg og gikk til sengs. Rommet var lite, skrivebordet befant seg ikke mer enn en meter unna, det var umulig å konsentrere seg når hun var i rommet, og det at hun hadde kommet selv om hun visste at jeg ikke ville, fylte meg med en kvelende følelse. Men jeg ville heller ikke legge meg, ikke la henne vinne, så etter en halvtime reiste jeg meg og sa til henne at jeg gikk ut, det var en demonstrasjon, det var min måte å si at jeg ikke fant meg i det på, og så gikk jeg der i de tåkefulle gatene på Söder, kjøpte en pølse på en bensinstasjon, satte meg i parken nedenfor leiligheten og røykte fem sigaretter i rask rekkefølge mens jeg stirret ut over den glitrende byen under meg og lurte på hva i helvete det var som skjedde. Hvordan faen hadde jeg havnet her?
(s. 229-230)

Sed amor vincit omnia, og Knausgård er overbevist om at han elsker henne, og at dette skal de få til. Han ser for seg at det eneste rette er å få barn med dette mennesket han elsker så høyt. Det er jo slik det skal være, er det ikke? Linda er overlykkelig når han, full av begeistring, kommer med sitt forslag. De skal få barn sammen. Men på et senere tidspunkt slår fornuften inn igjen. Knausgård tenker at hun kanskje burde gjøre ferdig studiene først, og at de burde utsette barneplanene. Da blir hun rasende og slår til ham. For han hadde gjort henne så glad da han først hadde snakket om barn, og nå virket det som om han trakk tilbake den fremtidslykken hun hadde gledet seg til. Han blir sint over den fysiske forulempelsen. Han vil gå, forlate henne, aksepterer ikke denne behandlingen. Men han kommer tilbake. Hun lover å skjerpe seg. Han gir henne en ny sjanse, de skal få barn sammen. Igjen er hun overlykkelig. Men ambivalensen hans er krystallklar: ”Jeg både ville og ville det ikke.” (s. 238)

Den harde forfatteren

Senere, når barnet er født og forfatteren endelig begynner å nærme seg et manus som kan bli en roman nummer to, snart seks år etter debuten Ute av verden (1998), forteller Knausgård redaktøren sin, Geir Gulliksen, at det bare gjenstår finpussing igjen, og at boken vil være klar til høsten. Men så innser forfatteren at dette ikke går, han er ikke fornøyd med det han har skrevet så langt, og må skrive en helt ny historie inn i romanen. Likevel vil han holde fristen forlaget har satt for å rekke bokhøsten. Det vil innebære ekstremt hardt arbeid, og hjemme har han samboer og en seks måneder gammel datter ...

Da vi kom hjem derfra, forstod jeg at det var alt eller ingenting, sa til Linda at jeg flyttet inn på kontoret, jeg måtte skrive dag og natt. Det kan du ikke, sa hun, det går ikke, du har en familie, har du glemt det? Det er sommer, har du glemt det? Skal jeg ta meg av datteren din alene? Ja, sa jeg. Slik er det. Nei, sa hun, det får du ikke lov til. Okey, sa jeg, men jeg gjør det uansett. Og det gjorde jeg. Jeg var helt manisk. Jeg skrev hele tiden, sov to eller tre timer i døgnet, det eneste som betydde noe, var den romanen jeg skrev på. Linda dro ut til sin mor og ringte meg flere ganger om dagen. Hun var så sint at hun skrek, virkelig skrek i røret. Jeg holdt det bare bort fra øret og skrev videre. Hun sa at hun ville gå fra meg. Jeg sa, gå. Jeg bryr meg ikke, jeg må skrive. Og det var sant. Hun fikk gå om det var det hun ville. Hun sa, jeg gjør det. Du ser oss aldri mer igjen. Jeg sa, fint. Jeg skrev tyve sider om dagen. Så ingen bokstaver eller ord, ingen setninger eller noen form, bare landskap og mennesker, og Linda ringte og skrek, sa at jeg var en sugar daddy, sa at jeg var et svin, sa at jeg var et uempatisk monster, sa at jeg var verdens verste menneske og at hun forbannet den dagen hun traff meg. Jeg sa, fint, gå fra meg da, jeg bryr meg ikke, og det mente jeg, jeg brydde meg ikke, ingen skulle stille seg i veien for dette, hun la på, hun ringte opp igjen to minutter senere og fortsatte å forbanne meg, jeg var nå alene, hun skulle oppdra Vanja alene, greit for meg, sa jeg, hun grein, hun tagg og ba, for det jeg gjorde mot henne, var det verste noen kunne gjøre, å la henne være alene. Men jeg brydde meg ikke, jeg skrev natt og dag, og så ringte hun plutselig og sa at hun kom hjem imorgen, ville jeg komme på stasjonen og møte dem?

Ja, det ville jeg.

På stasjonen kom hun mot meg med en sovende Vanja i vognen, hilste spakt og spurte hvordan det gikk, jeg sa bra, hun sa at hun var lei seg for alt. To uker senere ringte jeg og sa at romanen var ferdig, mirakuløst nok eksakt på den datoen som jeg hadde fått som tidsfrist av forlaget, 1. august, og da jeg kom hjem stod hun i stuen og favorittretten min stod på bordet. Jeg var ferdig, romanen var skrevet, men det jeg hadde opplevd, det vil si, det stedet det føltes som om jeg hadde vært på, var jeg ikke ferdig med. Vi dro til Oslo, jeg gikk på pressekonferansen, ble så full på middagen etterpå at jeg lå og spydde på hotellrommet hele formiddagen og bare såvidt klarte å kare meg ut til flyplassen, hvor en forsinkelse fikk begeret til å bli fullt for Lindas del, hun skjelte ut skrankepersonalet, jeg gjemte hodet i hendene, var vi tilbake der igjen nå? Flyet gikk til Bringelandsåsen, der stod mamma og ventet på oss, hele den neste uken gikk vi lange turer under de vakre fjellene, og alt var bra, alt var som det skulle være, men likevel ikke bra nok, jeg lengtet hele tiden tilbake til der jeg hadde vært, det verket i meg. Det maniske, det ensomme, det lykkelige. (s. 330-331)

Denne boken skulle bli En tid for alt (2004). Boken er kommet i flere opplag, over 11.000 eksemplarer er solgt i bokhandelen, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen, og rettighetene er solgt til USA, Storbritannia, Danmark, Nederland, Tyskland, Polen og Sverige. Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?

Betegnende nok aksepterer Linda mannens avgjørelse, på et eller annet plan. Først hater hun ham og truer ham, i håp om at han skal gi etter, slutte med sine grandiose planer, komme hjem og være sammen med henne og barnet istedenfor å vie seg til det han elsker å gjøre – skrive. Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden. Hun er ikke glad for det, men hun finner seg i det, hun kommer ham i møte, skjønner at han er som han er. Og så tror hun alt er i orden. Nå har du gjort det, Karl Ove. Nå skal vi leve normalt heretter. Men likevel var det ”ikke bra nok, jeg lengtet hele tiden tilbake til der jeg hadde vært, det verket i meg”.

Mannens dualitet

Selv om Knausgård har et veldig nært og sensitivt forhold til nåtiden og sogar til fortiden, viser han gang på gang at fremtiden for ham bare er svevende forestillinger hvor alt er mulig, hvor man ikke trenger noen klar plan, men bare skal la seg rive med:

Å ha bare ett barn var fullstendig utelukket for meg, to var for lite og sammenlåst, men tre, hadde jeg tenkt, var perfekt. Da var barna flere enn foreldrene, da fantes det mange kombinasjonsmuligheter blant dem, da var vi en gjeng. Planlegge nøyaktig tidspunkt for når det passet, både når det gjaldt vårt eget liv og hvilke aldre som stod best til hverandre, hadde jeg bare forakt overfor, det var ingen bedrift vi drev heller. Jeg ville la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppstod. Var det ikke det som var livet?
(s. 360-361)

Dette på tross av at han blir forknytt, innbitt, lever med et kontinuerlig formørket sinn fordi han har tatt disse valgene og må holde ut med dem etterhvert som ungene strømmer på. Mens de venter på barn nummer to, formaner en venn av ham:

«Men du må jo skrive, Karl Ove!»

Og når alt kom til alt, når jeg fikk kniven på strupen, kom det først.

Men hvorfor?

Barn var jo livet, og hvem ville snu ryggen til livet?

Og skriving, hva annet var det enn døden? Bokstavene, hva annet var de enn bein på en kirkegård? (s. 361)

Kanskje er det her Knausgårds personlige verdensanskuelse, nedarvet eller tilegnet, kommer til sin rett. Å skrive er å hegne om det døde. Å få barn er å hegne om det levende. Når man nærmer seg førti og begynner å fornemme at man ikke er udødelig, at man før eller siden vil ligge i graven, er det da nok å etterlate seg bøker? Skrift på papir? Barn er jo en slags forlengelse av en selv. Det ligger nedfelt i den biologien ingen får snakke høyt om. Og det største problemet med å få barn i dag er jo ikke at barn per se er uønsket, men at den foreldrerollen som vår postfeministiske tid tilfeldigvis har trumfet igjennom, ikke passer for alle. Knausgård er uansett klar på at forfatterskapet kommer før farskapet, det er skrivning han vil drive med. Han har satt barn til verden, javel, men kona og ungene får klare seg uten hans døgnkontinuerlige nærvær.

Ønsket om å eksellere som forfatter, skrive et verk av stor betydning, er sterkt tilstede hos Knausgård. Han må være drevet av en sterk vilje, som kunne sette alt på spill sommeren 2004 for å skrive En tid for alt, men selv om bøkene hans roses på alle bauger og kanter, er han likevel ikke fornøyd:

Hvordan kan man sitte der og ta imot applausene når man vet at det man har gjort, ikke er godt nok?

Jeg hadde én sjanse. Jeg måtte kutte alle bånd til den smiskende, gjennomkorrumperte kulturverdenen, hvor alle, hver eneste liten dritt, var til salgs, kutte alle bånd til den tomme tv- og avisverdenen, sette meg inn på et rom og begynne å lese for alvor, ikke samtidslitteratur, men litteratur av den høyeste kvalitet, og så skrive som om livet mitt avhang av det. Gjerne i tyve år, om det var det som krevdes.

Men den sjansen kunne jeg ikke ta. Jeg hadde familie, jeg skyldte dem å være der. Jeg hadde venner. Og jeg hadde en svakhet i min karakter som gjorde at jeg sa ja ja der jeg mente nei nei, og som var så redd for å såre andre, at den kunne gi avkall på alle prinsipper, alle drømmer, alle sjanser, alt som smakte av sannhet, for å unngå det.

Jeg var en hore. Det var det eneste dekkende ordet. (s. 495)

Harde ord fra en ekstremt selvkritisk mann. Men det er noe i denne dualiteten. Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.

Knausgård selv forsoner seg til slutt med sin feminiserte tilværelse, når han har fått sitt tredje barn og innser at det egentlig ikke er noen vei utenom lenger:

Det som en gang i tiden hadde plaget meg slik ved å gå rundt i byen med barnevogn, var nå en fullstendig tilbakelagt og fremmed historie, der jeg skjøv en loslitt barnevogn med tre barn om bord rundt omkring i gatene, ofte med to eller tre handleposer dinglende fra den ene hånden, med furer dype som utskjæringer i pannen og ned langs kinnene og øyne som brant med en tom villskap jeg for lenge siden hadde mistet kontakten med. Jeg gjorde ikke lenger noe av det eventuelt feminiserte ved det jeg holdt på med, nå var det å få ungene fram det handlet om, hvor nå det var vi skulle, uten at de satte seg tvert på bakken og nektet å gå videre, eller hva de nå kunne finne på av ting som ga meg og mine ønsker om en lett morgen eller ettermiddag, motstand. En gang stoppet et følge av japanske turister opp på den andre siden av gaten og pekte på meg som om jeg var anføreren i en sirkusparade eller noe. De pekte. Der går den skandinaviske mannen! Se, og fortell deres barnebarn om det dere så! (s. 516)

Man kan lese Min kamp 2 som et vers fra Walt Whitmans Leaves of Grass: ”I too am not a bit tamed – I too am untranslatable; I sound my barbaric yawp over the roofs of the world.” Å skrive dette verket er hans yawp, hvor han i det minste får gitt uttrykk for og gjort kunst av sin dualistiske lidelse, uunngåelig som den er.

Siden dette nå er en blogg, vet jeg at det er sjanse for at Knausgård finner det jeg har skrevet om Min kamp 2. Her er nemlig en scene fra slutten av boken, hvor han sitter og surfer på nettet:

Så satte jeg meg foran pc-en, åpnet Internett, sjekket mailen, ingenting, var innom et par avisnettsteder, før jeg googlet meg selv. Det var litt over 29 000 treff. Tallet steg og sank som en slags indeks. Jeg bladde rundt og klikket litt på måfå. Styrte unna intervjuene og anmeldelsene, kikket på noen av bloggene. En av dem skrev at bøkene mine ikke var verdt å tørke seg i ræva med engang. Et annet sted kom jeg inn på hjemmesidene til et lite forlag eller tidsskrift. Navnet mitt stod i en billedtekst under et bilde av Ole Robert Sunde, det stod at han fortalte alle som ville lytte, om hvor dårlig den siste boken til Knausgård var. Så kom jeg over dokumentene i en nabotvist som en slektning tydeligvis hadde vært involvert i. Det handlet om en garasjevegg som var noen meter for kort eller lang.

– Hva gjør du? sa Linda bak meg.

– Googler meg selv. Det er en jævla Pandoras eske. Du vil ikke tro hva folk får seg til å skrive. (s. 499)