Hopp til innhold

Min kjønnskamp

For en uke siden publiserte jeg en omtale av Karl Ove Knausgårds Min kamp 2 her på bloggen. Det var ikke en ordinær bokanmeldelse, men et forsøk på å trekke frem og belyse det jeg oppfattet som bokens sentrale tema: hvordan en mann kan balansere rollen som forfatter og rollen som småbarnsfar i et moderne samfunn. I kjølvannet av et knippe lovprisninger snudde plutselig vinden, og jeg ble rammet av en kaskade av mer eller mindre elokvente beskyldninger om sexisme, mannssjåvinisme og kvinneforakt, fremst i rekken Kristine Toftes blogginnlegg "Fuck deg, Stian" og påfølgende kommentarer. Noen hadde tydeligvis tatt seg nær av mine betraktninger og ville "kverne meg i kjøttkvern og mate duene med meg", for å sitere Tofte.

Min første reaksjon var vantro. Jeg skjønte ikke hva det var som hadde rammet disse personene så brutalt. Jeg forsøkte å spørre, men fikk bare like sterk vantro tilbake. Hvordan kunne jeg ikke se det? Hvordan kunne jeg ikke forstå hvilke uhyrligheter jeg hadde liret av meg? Det begynte å demre for meg etter en del tankearbeid, og etter å ha lest noen av kommentarene på nytt og sett dem i relasjon til andre kommentarer, ikke minst de forsøkene som også ble gjort for å forsvare eller i det minste forklare min lesning.

Det jeg nå oppfatter som kimen til de sårede følelser, er antagelsen om at jeg i min omtale av Min kamp 2 fremsetter et biologisk kjønnsskille som gjør mannen til et frihetssøkende vesen og kvinnen til en ensporet barneføder og -oppdrager. Man har muligens lest det ut ifra dette:

Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt.

Og sikkert mye annet. Men jeg vil gjøre oppmerksom på at dette og alt det andre jeg har skrevet før setningen "Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.", er et referat fra tematikken i boken, ikke en traktat om mannens og kvinnens natur! Det er en kondensert beskrivelse av Knausgårds tanker om farskapet og morskapet, men i polemisert og tilspisset form. Ja, jeg har benyttet en generaliserende flertallsform her, som jeg i ettertid ser kan fortone seg kontroversiell. Men den rammer også menn. Og hvis noen tror jeg ser på dette som kvinnenaturen an sich og ferdig med det, så er det helt feil. Jeg opplever nok at det finnes kvinner som er slik, men jeg har personlig langt mer sans for kvinner som ikke er slik, som ikke lar alt annet flyte når de får barn, kvinner som er opptatt av intellektuelle sysler og åndelig frihet, uansett livssituasjon. Det er slike kvinner jeg identifiserer meg med. Og kanskje jeg sogar ble provosert? Ja, det var det jeg ble. Jeg ble provosert over Linda, Knausgårds kone, og hennes måte å være på.

Et annet utsagn som sikkert ikke falt i god jord:

Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn.

Noen har tydeligvis oppfattet dette som at frihetsmotivet hos mannen skulle være mannens alene. Som om jeg her utelukker kvinner fra frihetslengsel. Det var aldri min intensjon. Jeg hadde overhodet ikke kvinnen og hennes tilbøyelighet til frihet i tankene her. Jeg forholdt meg kun til mannen. Og hvorfor gjorde jeg det? Jo, fordi jeg forholdt meg til Karl Ove Knausgårds tekst, og han snakker utelukkende om sitt eget frihetsbehov. Han snakker aldri om konas behov for åndelig frihet. Ikke en eneste gang. Kanskje fordi hun ikke har det? Men skulle det være en grunn til å tro at Knausgård og jeg tenker likedan om alle kvinner? Som sagt, ingenting ville smertet meg mer enn en verden hvor ingen kvinner hadde behov for åndelig frihet.

Mitt poeng med å snakke om biologi var altså ikke å fremheve biologiske kjønnsforskjeller på bekostning av individuelle forskjeller, men å problematisere den sosiale konstruktivismens forestilling om at menn (og kvinner, for den saks skyld) utelukkende skapes av sosiale og kulturelle strukturer. Nå oppfatter vi ikke lenger kjønnsrollene som rotfestet i biologien, men i kulturen. Så hvis en mann, eller en kvinne, ønsker å bevare et tradisjonelt kjønnsrollemønster, er ikke det lenger en naturlighet (dvs. en selvfølgelighet) i vårt samfunn. Man må derfor, på individuell basis, avklare hvilke roller man skal ha innen et samliv. Og dette er jo spesielt viktig når det er barn med i bildet. På ingen måte forsøker jeg å hindre menn og kvinner i å arrangere dette etter eget forgodtbefinnende.

Nok et utsagn som muligens har gitt ved til bålet hvor Stian M. Landgaard skal brennes, er dette:

Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?

Dette er kanskje blitt forstått som en påstand om at alle menn og alle kvinner i denne situasjonen ville oppført seg på samme måte. Det vet jeg ingenting om. Det uttaler jeg meg ikke om. Jeg baserer meg på begrenset empiri, ikke på ontologiske teorier om menneskenaturen. Empirien kommer fra Knausgård og delvis fra egne erfaringer. Det er et polemisk poeng her, men det handler ikke nødvendigvis om kjønn, det handler om sinnelag. Vi kan like gjerne snu på det: Mannen er husfar, hjemme med barnet, savner sin kone, men hun nekter å komme hjem, for hun har en jobb å gjøre, han kaller henne monster og truer med å forlate  henne. Samme poeng gjelder: Den hjemmeværende må revurdere sine oppfatninger. Jeg er imidlertid fullstendig klar over at denne situasjonen kan betraktes ulikt av ulike mennesker, for som jeg skriver:

Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden.

Og "mandig" er ikke i betydningen "som kun en mann kan gjøre", men i betydningen "modig". At noen vil kunne beskylde meg for paternalistisk språkbruk, skal jeg ikke protestere mot. Men det er ikke det det handler om her. Det handler om frihet, uavhengig av kjønn:

Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.

Skriver jeg noe sted at kvinner er utelukket fra dualiteten i "gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly"? Jeg snakker om menn i denne situasjonen fordi Knausgårds bok handler om en mann i denne situasjonen. Ellers kan vi like gjerne rette kritikken mot Knausgård: Hvordan våger du å fremstille din kone slik du har gjort? Tror du ikke hun også ønsker seg frihet? Kanskje gjør hun det. Kanskje er hun rystet over hvordan hun er blitt fremstilt i Min kamp 2. Akkurat det tar jeg ikke stilling til. Mitt anliggende her var å belyse mannens vansker med å være åndsmenneske og småbarnsfar på samme tid, nettopp fordi jeg potensielt (!) kan relatere til det.

Men én ting skal jeg innrømme: Jeg er kjapp til å generalisere. Jeg uttaler meg gjerne i generelle termer om både det ene og det andre. Jeg blir sjelden eller aldri provosert over slikt selv, men jeg skjønner at noen gjør det. Og siden kjønn er et så betent tema, risikerer man selvfølgelig at flåsete bemerkninger blir tatt i verste mening og fører til harmdirrende reaksjoner. Når jeg da oppfatter at jeg er blitt misforstått, synes jeg det er på sin plass å avflåse mine uttalelser en smule. Ikke dermed sagt at kjønnskampen er lagt død, men den bør i hvert fall utkjempes på riktige premisser.

Facebook