Hopp til innhold

Min kjønnskamp

For en uke siden publiserte jeg en omtale av Karl Ove Knausgårds Min kamp 2 her på bloggen. Det var ikke en ordinær bokanmeldelse, men et forsøk på å trekke frem og belyse det jeg oppfattet som bokens sentrale tema: hvordan en mann kan balansere rollen som forfatter og rollen som småbarnsfar i et moderne samfunn. I kjølvannet av et knippe lovprisninger snudde plutselig vinden, og jeg ble rammet av en kaskade av mer eller mindre elokvente beskyldninger om sexisme, mannssjåvinisme og kvinneforakt, fremst i rekken Kristine Toftes blogginnlegg "Fuck deg, Stian" og påfølgende kommentarer. Noen hadde tydeligvis tatt seg nær av mine betraktninger og ville "kverne meg i kjøttkvern og mate duene med meg", for å sitere Tofte.

Min første reaksjon var vantro. Jeg skjønte ikke hva det var som hadde rammet disse personene så brutalt. Jeg forsøkte å spørre, men fikk bare like sterk vantro tilbake. Hvordan kunne jeg ikke se det? Hvordan kunne jeg ikke forstå hvilke uhyrligheter jeg hadde liret av meg? Det begynte å demre for meg etter en del tankearbeid, og etter å ha lest noen av kommentarene på nytt og sett dem i relasjon til andre kommentarer, ikke minst de forsøkene som også ble gjort for å forsvare eller i det minste forklare min lesning.

Det jeg nå oppfatter som kimen til de sårede følelser, er antagelsen om at jeg i min omtale av Min kamp 2 fremsetter et biologisk kjønnsskille som gjør mannen til et frihetssøkende vesen og kvinnen til en ensporet barneføder og -oppdrager. Man har muligens lest det ut ifra dette:

Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt.

Og sikkert mye annet. Men jeg vil gjøre oppmerksom på at dette og alt det andre jeg har skrevet før setningen "Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.", er et referat fra tematikken i boken, ikke en traktat om mannens og kvinnens natur! Det er en kondensert beskrivelse av Knausgårds tanker om farskapet og morskapet, men i polemisert og tilspisset form. Ja, jeg har benyttet en generaliserende flertallsform her, som jeg i ettertid ser kan fortone seg kontroversiell. Men den rammer også menn. Og hvis noen tror jeg ser på dette som kvinnenaturen an sich og ferdig med det, så er det helt feil. Jeg opplever nok at det finnes kvinner som er slik, men jeg har personlig langt mer sans for kvinner som ikke er slik, som ikke lar alt annet flyte når de får barn, kvinner som er opptatt av intellektuelle sysler og åndelig frihet, uansett livssituasjon. Det er slike kvinner jeg identifiserer meg med. Og kanskje jeg sogar ble provosert? Ja, det var det jeg ble. Jeg ble provosert over Linda, Knausgårds kone, og hennes måte å være på.

Et annet utsagn som sikkert ikke falt i god jord:

Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn.

Noen har tydeligvis oppfattet dette som at frihetsmotivet hos mannen skulle være mannens alene. Som om jeg her utelukker kvinner fra frihetslengsel. Det var aldri min intensjon. Jeg hadde overhodet ikke kvinnen og hennes tilbøyelighet til frihet i tankene her. Jeg forholdt meg kun til mannen. Og hvorfor gjorde jeg det? Jo, fordi jeg forholdt meg til Karl Ove Knausgårds tekst, og han snakker utelukkende om sitt eget frihetsbehov. Han snakker aldri om konas behov for åndelig frihet. Ikke en eneste gang. Kanskje fordi hun ikke har det? Men skulle det være en grunn til å tro at Knausgård og jeg tenker likedan om alle kvinner? Som sagt, ingenting ville smertet meg mer enn en verden hvor ingen kvinner hadde behov for åndelig frihet.

Mitt poeng med å snakke om biologi var altså ikke å fremheve biologiske kjønnsforskjeller på bekostning av individuelle forskjeller, men å problematisere den sosiale konstruktivismens forestilling om at menn (og kvinner, for den saks skyld) utelukkende skapes av sosiale og kulturelle strukturer. Nå oppfatter vi ikke lenger kjønnsrollene som rotfestet i biologien, men i kulturen. Så hvis en mann, eller en kvinne, ønsker å bevare et tradisjonelt kjønnsrollemønster, er ikke det lenger en naturlighet (dvs. en selvfølgelighet) i vårt samfunn. Man må derfor, på individuell basis, avklare hvilke roller man skal ha innen et samliv. Og dette er jo spesielt viktig når det er barn med i bildet. På ingen måte forsøker jeg å hindre menn og kvinner i å arrangere dette etter eget forgodtbefinnende.

Nok et utsagn som muligens har gitt ved til bålet hvor Stian M. Landgaard skal brennes, er dette:

Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?

Dette er kanskje blitt forstått som en påstand om at alle menn og alle kvinner i denne situasjonen ville oppført seg på samme måte. Det vet jeg ingenting om. Det uttaler jeg meg ikke om. Jeg baserer meg på begrenset empiri, ikke på ontologiske teorier om menneskenaturen. Empirien kommer fra Knausgård og delvis fra egne erfaringer. Det er et polemisk poeng her, men det handler ikke nødvendigvis om kjønn, det handler om sinnelag. Vi kan like gjerne snu på det: Mannen er husfar, hjemme med barnet, savner sin kone, men hun nekter å komme hjem, for hun har en jobb å gjøre, han kaller henne monster og truer med å forlate  henne. Samme poeng gjelder: Den hjemmeværende må revurdere sine oppfatninger. Jeg er imidlertid fullstendig klar over at denne situasjonen kan betraktes ulikt av ulike mennesker, for som jeg skriver:

Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden.

Og "mandig" er ikke i betydningen "som kun en mann kan gjøre", men i betydningen "modig". At noen vil kunne beskylde meg for paternalistisk språkbruk, skal jeg ikke protestere mot. Men det er ikke det det handler om her. Det handler om frihet, uavhengig av kjønn:

Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.

Skriver jeg noe sted at kvinner er utelukket fra dualiteten i "gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly"? Jeg snakker om menn i denne situasjonen fordi Knausgårds bok handler om en mann i denne situasjonen. Ellers kan vi like gjerne rette kritikken mot Knausgård: Hvordan våger du å fremstille din kone slik du har gjort? Tror du ikke hun også ønsker seg frihet? Kanskje gjør hun det. Kanskje er hun rystet over hvordan hun er blitt fremstilt i Min kamp 2. Akkurat det tar jeg ikke stilling til. Mitt anliggende her var å belyse mannens vansker med å være åndsmenneske og småbarnsfar på samme tid, nettopp fordi jeg potensielt (!) kan relatere til det.

Men én ting skal jeg innrømme: Jeg er kjapp til å generalisere. Jeg uttaler meg gjerne i generelle termer om både det ene og det andre. Jeg blir sjelden eller aldri provosert over slikt selv, men jeg skjønner at noen gjør det. Og siden kjønn er et så betent tema, risikerer man selvfølgelig at flåsete bemerkninger blir tatt i verste mening og fører til harmdirrende reaksjoner. Når jeg da oppfatter at jeg er blitt misforstått, synes jeg det er på sin plass å avflåse mine uttalelser en smule. Ikke dermed sagt at kjønnskampen er lagt død, men den bør i hvert fall utkjempes på riktige premisser.

Facebook

11 kommentarer til “Min kjønnskamp

  1. Avil

    Generalisering og kategegorisering er noko me alle driv med, slik er menneskehjernen.

    Å kjønnskategorisere allmennmenneskelege erfaringar (eller ukjønna kjensler) er også temmeleg vanleg. Og temmeleg skadeleg, sidan det er så innarbeidd i vår kultur at kjønn er ein overordna aktegori som stort sett alt anna blir sett i lys av.

    Feminisme og likestillingskamp handlar sjølvsagt om like juridiske rettar og lik rett til utdanning og sjølvstendig økonomi.
    Men når desse rettane er komme på plass, handlar likestillingskampen like mykje om å avkjønne det som frå naturen si side ikkje er kjønna. Å kulturelt og språkleg individualisere det som biologisk og erfarisngsmessig er individuelt.

    Eg forventer ikkje all verda av folk flest. Men eg forventar mykje av deg. Du er forfattar, du er ung, du er mann, og du er ein fyr eg har lese og likt over lang tid.

    Du velger å bruke Knausgårds tekst som utgangspunkt for refleksjonar der du kjønnar nettopp dei forfatterspesifikke erfaringane dine kollegaer av begge kjønn slit med.
    Eg har fått mykje medhald frå kvinner og menn som meiner det er akkurat likt for alle slags arbeidande foreldre. Og eg tviler ikkje på at dei kejnner seg igjen. Men denne heilt spesifikke kampen eit menneske går gjennom som skrivande kunstnar og som forelder, er noko som Knausgård skildrar både innanfrå (seg) og utanfrå (si kone), og dei to bileta blir så forskjellige at det er interessant. Dette indre/ytre opplevingane/skildringane kan handle om mykje. Og kan debatterast.

    Du skildrar at du har forstått som at skildringane av desse to forfattarane som forskjellige handlar om grunnleggande forskjellar mellom menn og kvinner.

    Eg vil då spørje deg: Om eg (kvinne) les Knausgård og identifiserer meg fullstendig med hovudpersonen Knausgård, er det då noko i vegen med meg som kvinne, eller er det noko i vegen med kategoriseringa?

  2. Landgaard

    Nei, Kristine, jeg prøver nettopp her å forklare at jeg ikke kategoriserer denne spesifikke kvinnelige forfatterens reaksjon som en biologisk determinert reaksjon hos kvinner generelt. Min generalisering var et forsøk på å skildre en persontype, basert på Knausgårds og tildels min empiri, ikke et forsøk på å lage en kategori som skulle dekke alle kvinners reaksjonsmønster.

    Så det er ikke noe i veien med deg som kvinne. Tvert imot. Og kategoriseringen er ikke ment å skulle favne alle kvinner, og i så måte er det ikke noe i veien med den heller.

  3. Avil

    Det er fint at du ikkje meiner det er noko galt med meg som kvinne, men eg meiner likevel du må sjå at måten du formulerer deg på vanskeleg kan bli forstått som anna enn utidig kjønnskategorisering.

    Eg vil også presisere at eg ikkje påstår at slik kategorisering berre går ut over kvinner. Tronge kjønnskategoriar gjer det like trongt å vere mann.

  4. Avil

    Ok. No lurer eg på om du har landa på ein sånn "eg generaliserer ikkje på alvor, eg meiner jo sjølvsagt at det er individuelle forskjellar"-haldning her.

    I så fall er me jo ferdige for denne gong. 🙂

  5. kvilelaus

    Den første omtalen din, Landgaard, las eg med stor interesse. Eg har ikkje lese boka til Knausgård, men forstod vel at din versjon er, nettopp, ein versjon. Velskriven, til og med, og med samanhengjande tankar i seg. Litt kategorisk er den nok, men ikkje verre enn at den lar seg lesa.

    Avil, ditt «sleggjeslag» mot innlegget hadde eg vanskelegare for å forstå. Forfattarar som er i overkant kategoriske, er da vanleg kost, er det ikkje? Eg kan iallfall ikkje sjå at utrop à la «fuck deg» (er det import frå dansk eller engelsk, forresten?) tilfører noko til ein eventuell debatt.

    (For det tredje, stadig med atterhald om at eg ikkje har lese boka til Knausgård, er det fleire temata ein kan ta tak i her. Kjønnsroller/-kategoriar er det som har dominert. Så langt eg kan sjå, er det få som har kommentert barnet. Dikotomiane er mange for den som ønskjer å sjå dei.)

  6. Landgaard

    Kvilelaus: Takk skal du ha. Ja, mitt første innlegg var selvsagt kategoriserende og ikke så lite polemisk. Men at det skulle bli oppfattet som kvinneforakt, hadde jeg overhodet ikke forestilt meg. Det var det heller ikke ment som.

    Jeg tror ikke Avil var interessert i å debattere overhodet. Det jeg skrev, ble oppfattet som så uhyrlig av henne og hennes likesinnede, at det eneste som da kunne gjøres, var å rase mot meg til jeg holdt kjeft.

    Til hennes forsvar skal det sies at hun tok fornuften fatt da hun skjønte at jeg ikke var ute i et misogynt ærend. Men ikke alle tok det like pent, og jeg har mistet minst ett vennskap som følge av innlegget om Min kamp 2.

  7. Landgaard

    Nagel: Hehe! Nei, det er egentlig merkelig hvordan folk kan tro at det som står i bøker, handler om dem, bare fordi det er en drøss likhetstrekk og de kjenner forfatteren personlig. Jeg mener ... har de ikke hørt om tilfeldigheter?

  8. Nagel

    My point exactly! I etterpåklokskapens grelle lys vil antagelig enkelte også hevde at det er et tegn på selvhøytidelighet hvis man lar seg fornærme. Heldigvis er jeg ikke en av dem. Blir man fornærmet, er det normalt forfatterens skyld!

  9. Avil

    Når det gjeld bruk av slegge og spissformuleringar, så ville eg aldri ha kleist til på same måte om eg ikkje "kjente" Stian frå nett frå før, og hadde ein heilt klar meining om at dette ville han tåle.

    Og kjensleutbrot betyr ikkje at ein ikkje vil diskutere _også_, det er kva det er.
    Eg vil ikkje at Stian skal halde kjeft, eg vil han skal tenke. For det veit eg han kan.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.