Tittelen i tittelen er et portmanteau -- eller på norsk: teleskopord -- av doktorand og master.
Doktorand kommer av latin doctorandus, som betyr "han som bør bli doktor". Dette er et spesielt verbaladjektiv som heter gerundiv. Denne formen brukes på substantiver som bør være objektet for en handling. I Norge brukes doktorand som tittel på dem som forsvarer sin doktoravhandling under en disputas. I Sverige og Tyskland, og jeg innbiller meg at det var slik i Norge før også, men jeg har ikke sjekket det, brukes doktorandtittelen om dem som skriver sin doktoravhandling, og den forkortes gjerne "drs.", som en forløper til "dr." -- altså en smule mer formelt enn i våre dager. I dag snakker man om doktorgradsstipendiat isteden, men det fortsetter jo strengt tatt at man har stipend mens man skriver avhandlingen. Doktorgradsstudent er et alternativ.
Master er den anglifiserte formen av latin magister, som betyr lærer eller mester. I gamle dager var det en svært høy grad innen Akademia, ikke så ulik doktorgraden ph.d. (philosophiae doctor) i dag. Vår mastergrad, som var etterfølgeren av hovedfaget i og med Kvalitetsreformen anno 2003, er en lavere grad som kan gi kompetanse for å gå videre til ph.d.
Jeg vil følgelig slå et slag for masterand-tittelen, fra latin magisterandus, "han som bør bli lærer" ... jeg mener, "mester". Ulempen er selvsagt at forkortelsen blir Ms. Så masterand Landgaard er altså Ms. Landgaard.
Men hvorfor sier jeg alt dette? La oss gå til historien.
Høsten 2003 begynte jeg på på den splitter nye toårige mastergraden i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Studiet bestod av fire emner, klassisk filosofi, moderne filosofi, valgfritt emne og masteroppgave. De tre førstnevnte emnene var på 20 studiepoeng hver og ble tatt i løpet av de tre første semestrene. Masteroppgaven var på 60 studiepoeng, hvorav 10 i hvert av de tre første semestrene og 30 det siste semesteret. Egentlig er dette siste bare formalisert tull, for man avlegger jo ikke 10 studiepoeng hvert semester; masteroppgaven leveres inn på slutten av fjerde semester, og da får man 60 studiepoeng dersom den blir godkjent.
Høsten 2003 tok jeg moderne filosofi, et emne om Kants Kritikk av den rene fornuft. Jeg arbeidet hardt, for min eminente foreleser, daværende førsteamanuensis Myrstad, sa at man nok måtte ha A i snitt for å kunne håpe på doktorgradsstipend etter endt mastergrad. Jeg fikk A på emnet.
Våren 2004 avla jeg eksamen i et emne i språkfilosofi, under daværende doktorgradsstipendiat Steinar Bøyum og nevnte Myrstad. Også her formådde jeg A. Dette gjorde jeg samtidig som jeg tok et grunnkurs i tysk på universitetet.
Høsten 2004 var det klart for klassisk filosofi under nyopprykkede professor Myrstad, og emnet var to dialoger av Platon, Theaitetos og Parmenides. Jeg strevde en del med dette, slik jeg hadde gjort med Kant, men jeg leverte eksamener som både foreleser og jeg mente var meget gode.
Samtidig som jeg holdt på med disse fellesemnene i halvannet år, arbeidet jeg med masteroppgaven. Jeg profilerte meg tidlig som nietzscheaner og erklærte med brask og bram at jeg skulle skrive om Friedrich Nietzsche og gå videre til doktorgraden om selvsamme filosof. Som veileder ble jeg tildelt den eminente professor Rossvær.
Høsten 2003 bestemte jeg meg egentlig for å sette all skjønnlitterær skrivning på pause inntil videre. Jeg hadde uansett kjørt meg fast etter syv år med prøving og feiling, halvferdige manuskripter, talentmessig usikkerhet, manglende inspirasjon, osv. Dessverre holdt forsettet bare et par måneder, så var det på'an igjen. Jeg famlet meg gjennom romanforsøk mens jeg burde ha famlet meg gjennom masteroppgaveforsøk.
Vel, jeg famlet meg faktisk gjennom begge deler, og jeg kom like langt med begge deler. Problemet med masteroppgaven, som jeg hadde formulert som en undersøkelse av Nietzsches moralsyn, var at jeg ikke satte opp noen litteraturliste sammen med veileder, samtidig som jeg ikke arbeidet ut ifra noen definert mal for hva jeg skulle gjøre, så mine fabuleringer ble mer essayistiske enn drøftende. Jeg skrev egentlig i blinde, ut ifra det jeg visste, og det jeg leste meg til gjennom sporadiske besøk i Nietzsches filosofiske korpus.
En masteroppgave skal ha et pensum på ca. 600 sider, inkludert sekundærlitteratur. Selv om jeg ikke har lest alt Nietzsche har skrevet, har jeg lest langt mer enn det. Men hva hjelper det når man ikke evner å bruke det i en helhetlig oppgave? Kort sagt manglet det på disiplin, og det var utelukkende min egen feil. Jeg hadde mange gode samtaler med professor Rossvær, men de var hovedsakelig på siden av oppgaven, nettopp fordi jeg ikke skrev så mye oppgave.
Planen var å skrive hele masteroppgaven våren 2005, siden jeg ikke klarte å produsere noe håndfast mens jeg tok fellesemnene, men julen 2004 satt jeg på universitetsbiblioteket og gjorde research på Peter Wessel Zapffe for en filosofiroman jeg hadde tenkt å skrive. En filosofiroman istedenfor en filosofioppgave.
Men så oppstod Bruddet med stor B. I dobbelt forstand. For da karakterene for det siste fellesemnet i klassisk filosofi ble slått opp i januar 2005, hadde jeg fått B. Ikke A. Men B. Ikke A ... men B.
Jeg var nær ved å klikke. Jeg måtte bare komme meg hjem før jeg sa eller gjorde noe upassende. Vel, det er slikt man sier. Jeg ville ikke ha gjort noe upassende. Men jeg følte for å gjøre det. Jeg fikk ikke A, men B.
Dette virker naturlig nok selvperfeksjonistisk til det absurde. B er jo en god karakter. Man kan ikke få beste karakter bestandig. Men i min hjerne var denne B'en ekvivalent med at jeg kunne vinke farvel til doktorgraden. Hvorvidt dette faktisk var riktig, er vanskelig å fastslå, men jeg visste at jeg hadde oddsene mot meg. En hvit mann, ikke tilhørende noen minoritet, som vil ha doktorgradsstipend for å skrive om en annen hvit mann som ikke akkurat er kjent for sine inkluderende og solidariske synspunkter ... Slik jeg så det, kunne jeg ikke flyte på goodwill med et slikt utgangspunkt; jeg måtte sørge for å være så god at det ville være en forbrytelse å nekte meg doktorgradsstipend.
Jeg bad ikke om begrunnelse for karakteren, men jeg klaget. Det viste seg at sensor som hadde satt karakteren, egentlig ikke hadde lest dialogene Parmenides og Theaitetos, men at han hadde fått streng beskjed om å "holde karakternivået nede" ved UiTøs Institutt for filosofi. Det var et faktum at overvekten av A'er hadde vært påtagelig de siste årene, så jeg forstår intensjonen.
Men hva skal man gjøre på et lite institutt befolket av et knippe oppvakte studenter som takket være intimiteten kan få langt mer veiledning og bedre oppfølging enn andre steder? Jeg kunne nesten når som helst gå opp til min veileder og sette meg ned for en halvtimes samtale eller mer. Normalfordeling av karakterer på et slikt sted ville være absurd; det var simpelthen for få studenter.
Jeg klaget på min B. En ny kommisjon ble nedsatt. Jeg fikk C. Da begynte jeg å bli en tanke frustrert. På grunn av visse formelle feil som jeg mente var blitt begått, tok jeg saken til Sivilombudsmannen, og gjennom hele 2005 sendte universitetet, jeg og Sivilombudsmannen brev oss imellom. I denne skriftøvelsen hadde jeg god hjelp av en venn som studerte jus.
Akademisk frustrasjon førte til kunstnerisk inspirasjon. Julen 2004 planla jeg som nevnt en universitetsroman med et relativt optimistisk syn på institusjonen. Planene ble omkalfatret som følge karaktersjokket i januar 2005, og langfredag begynte jeg på en ny roman, som skulle bli min debutroman, Herrer i åndenes rike. Den var ferdigskrevet allerede sommeren 2005, og det neste halvåret gikk med til å få den antatt.
Mot slutten av 2005 endte min karakterklage med at Sivilombudsmannen avgjorde saken i universitetets favør, og jeg la den ballen død.
Det var like greit, for jeg hadde allerede tatt opp igjen emnet i klassisk filosofi høsten 2005. Riktignok ikke om Platon, for nå ble det tilbudt et nytt kurs, i Aristoteles' etikk, denne gangen under ledelse av professor Haga. Det var et bra semester, og jeg fikk A. Men jeg var riktignok også den eneste av eksaminandene som fikk A. Det sier jeg ikke bare for å skryte, men for å antyde at normen kanskje var normalfordeling.
Våren 2006 ble en hektisk tid. Jeg arbeidet med en oversettelse av Nietzsches Morgenröthe for Spartacus, Herrer i åndenes rike var blitt antatt på Aschehoug, og jeg brukte mye tid på å omarbeide romanen (det handlet mest om nedskjæring av de nærmere 600 sidene jeg hadde levert), og jeg forsøkte også å gjøre ferdig min masteroppgave om nevnte filosof.
Masteroppgaven var det eneste som ikke lyktes meg, for romanen kom ut høsten 2006, og oversettelsen skulle egentlig gjøre det samme, men ble utsatt av forlaget til høsten 2007. I retrospekt innser jeg at masteroppgavens uteblivelse har holdt meg tilbake yrkesmessig. Tanken var naturligvis at jeg skulle begynne å gi ut bøker. Ny bok minst annethvert år. Slik er det ikke gått. Minst fem år kommer til å ligge mellom utgivelsen av bok én og bok to.
Det som stanset min skrivning av masteroppgaven etter romanutgivelsen, var to ting: Jeg regnet med at jeg var persona non grata hos enkelte sjeler ved instituttet, og jeg innså at det for tiden ville være umulig å få doktorgradsstipend på en filosofisk avhandling om Friedrich Nietzsche.
Årsaken til det siste? Jo: Det er to måter man kan bli stipendiat på. Enten via et universitet eller via Norges Forskningsråd. Jeg tenkte innenfor rammen av UiT (som overtok for UiTø som offisiell forkortelse fra 2006), og jeg var overbevist om at dette universitetet var altfor provinsielt og samfunnsnyttig anlagt til å støtte et prosjekt om en tysk filosof med grumsete tankegods. Så eneste mulighet var NFR, men der hadde regjeringen stengt veien ved å avskaffe de såkalte frie midler. Det betydde at man bare fikk doktorgradsstipend dersom man klarte å hekte seg på eksisterende prosjekter. Sagt med to ord: Nietzsche utgikk.
(Riktignok varte det ikke lenge at NFR kunne operere uten frie midler, og regjeringen ble etterhvert tvunget til å bevilge noen sedler i Humboldts ånd.)
Nå er det gått noen år, og jeg er blitt en gammel mann. Jeg har svært få kjepphester (det er ikke helt sant, men mange av dem står for det meste på stallen, og jeg rir dem kun når søndagsværet kommer over meg), og jeg har forlengst gitt opp å revolusjonere samfunnet med Nietzsche som ledestjerne. Ja, jeg har sogar gitt opp å revolusjonere universitetet. Det er i nisjene særinger som meg må skape seg sin lykke og livsmening. Vi får uansett ikke massene med oss, og det er kanskje ikke ønskelig heller, når alt kommer til alt.
Dette ble langt og posttraumatisk. Hele poenget var egentlig bare å si følgende: Her om dagen oppdaget jeg at jeg i januar 2006, like før jeg gav opp, hadde skrevet 70 sider på min masteroppgave. Det er 70 av maksimalt 90 sider. Jeg aner ikke hva jeg har skrevet, og jeg må sikkert skrive hele sulamitten på nytt igjen, men jeg tror jeg gjør det. Så snart jeg er ferdig med førsteutkastet til Det absolutte nullpunkt -- det må skje før jul -- skal jeg sette i gang. Det er simpelthen for galt å ha en halv mastergrad resten av livet.
Selv om Knausgård riktignok har det.
