Hopp til innhold

Norsk Litteraturfestival 2018

I fjor høst fikk jeg en idé: I 2018 reiser jeg til Lillehammer for å delta på den årlige litteraturfestivalen. Som gjest, riktignok. Min forfatterdebut i 2006 medførte ingen invitasjon, så jeg hadde aldri vært på denne festivalen før. Selv om jeg trives med tilværelsen i Berlin, har det blitt stadig tydeligere for meg at jeg savner den litterære arena i Norge. Det er elleve år siden jeg sist var i Oslo. Jeg håpet at festivalen kunne gi meg ny inspirasjon, og kanskje jeg ville møte på gamle kjente fra mine velmaktsdager. Drømmen hadde naturligvis vært å ramle borti en redaktør som sa: "Du skriver? Send det gjerne over til meg!" Men så heldig regnet jeg ikke med å være.

Jeg reiste fra Berlin tirsdag 29. mai, samme dag som festivalen åpnet, rakk derfor ikke selve åpningen. Da jeg kom til Lillehammer med tog fra Gardermoen, oppdaget jeg at det var skrekkelig varmt i været, som i Berlin. En høyst unorsk temperatur. Jeg begynte å gå mot hotellet, som skulle ligge et stykke mot nord. Snart innså jeg at jeg hadde forregnet meg kraftig på avstanden. Hotellet som jeg trodde lå nord i sentrum, lå langt utenfor sentrum, og jeg måtte sogar dra de pinglete kofferthjulene over en grovkornet grusvei for å komme dit. Lillehammer Turistsenter var snarere en campingplass enn et hotell. Resepsjonen var åpen bare noen timer hver dag, og frokost ble servert kun i juli. Det kunne jeg leve med, og rommet var fint, med eget bad og skrivebord. WiFi-forbindelsen var uheldigvis dårlig og fungerte bare såvidt på mobilen, men overhodet ikke på laptopen. Men det jeg slet mest med, var den ulidelige varmen på rommet. Solen stod rett på vinduene hver eneste kveld, det var ingen aircondition og ingen vifte på rommet, og vinduene kunne bare åpnes på gløtt. Jeg svettet som en stukken gris der inne, og bare de tykke draperiene hindret meg i å krepere.

Dagen etter gikk jeg til sentrum, fikk meg et grått festivalbånd, var til stede på en opplesning med Vigdis Hjorth og Helge Torvund i Søndre Park, før frokosthungeren meldte seg. Det ble ekte norsk husmannskost, noe jeg ikke hadde smakt på snart et år, nemlig pizza på Peppes. Senere deltok jeg på en litterær samtale med Nils Fredrik Dahl. Judith Herrmann skulle også ha vært der, men hun hadde falt av sykkelen i Tyskland og kunne ikke komme. Om kvelden trasket jeg til hagefesten på Nansenskolen. Selv om jeg kjøpte meg noen overprisede hvitvinsenheter, skal det innrømmes at min yndlingsdrikk er Cola Zero. Og da jeg så Mads og William Nygaard speide utover forsamlingen, la jeg merke til at den nå pensjonerte forlagshøvdingen ikke hadde noe vinglass i hånden, men en aldri så liten flaske Cola Zero. Plutselig føltes ikke avstanden mellom oss så enormt stor. Jeg turde nesten ha gått bort og sagt takk for sist, men han ville definitivt ikke ha husket meg fra 2006.

Publikum på hagefesten ved Nansenskolen onsdag 30. mai.

Jeg oppdaget Tom Egeland mens han stod og pratet med Helga Flatland. Tom kjente jeg fra den nå nedlagte Forfatterbloggen, og dessuten traff jeg ham i Tromsø i 2010. Jeg slo av en prat med ham, spurte om han trivdes på sitt nye forlagshus. SIden jeg nevnte at jeg ikke hadde lyktes med mine skriverier de siste årene, lurte han på om jeg hadde vurdert å gå indie. Det hadde jeg forsåvidt ikke noen planer om. I likhet med ham mangler jeg forleggergenet i DNA-profilen. Litt etter kom Birger Emanuelsen bort til meg. Jeg hadde sett ham på festivalen tidligere samme dag, men ikke rukket å hilse på ham. Ham har jeg kjent via nett i vel tyve år, og nå møtte jeg ham for første gang i levende live. En storvokst, hyggelig fyr. Han spurte om jeg ville slå meg ned i gresset sammen med ham og to andre forfattere, Nils Henrik Smith og finske Johanna Holmström, hvilket jeg gjerne gjorde. Ellers så jeg ingen flere kjente der, i alle fall ingen som kjente meg. Det var en overveldende mengde publikummere som dominerte hagen bak Nansenskolen. Men utover kvelden var det myggen som overtok hegemoniet, og da tok jeg mitt farvel, peivende med armene hele veien tilbake til hotellet.

Torsdagen gikk jeg ned i Lillehammers herlig kjølige kinosal for å bivåne Jonas Forsang, Tom Egeland, Kari Spjeldnæs, Heidi Marie Kriznik og kulturminister Trine Skei Grande debattere balansen mellom børs og katedral i forlagsbransjen. Senere på dagen gikk jeg opp til Maihaugen, hvor jeg desperat lette etter skygge fra solen, noe jeg til slutt fant bak noen større trær, mens jeg ventet på at Maihaugsalen skulle åpnes for årets litterære festaften. Erika Fatland var vertinne, Herborg Kråkevik var sangerinne, priser ble utdelt, og litterære samtaler ble avholdt.

Fredrik Wandrup, Aslak Nore og Nikolaj Frobenius på Lillehammer bibliotek fredag 1. juni.

Dagen etter spiste jeg årets første softis før jeg hørte på en samtale mellom Fredrik Wandrup, Aslak Nore og Nikolaj Frobenius. Aslak hadde jeg hatt litt kontakt med for en del år tilbake, da vi begge kom i skade for å uttale oss i kjønnsbiologiske termer om Knausgårds Min kamp 2. Jeg vurderte å hilse på Aslak, men antok at han hadde glemt meg forlengst, så jeg lot være. Deretter bivånet jeg en samtale med Jenny Erpenbeck, som var en av de store tyske forfatterne på festivalen. Kveldens store evenement var den såkalte Banknatta, og jeg hadde tenkt å delta, men varmen og svetten førte meg til dusjen på hotellrommet, og jeg orket ikke å gå tilbake til byen etter det. At jeg i vanvare hadde valgt hotell ut ifra pris og ikke beliggenhet, ble jeg stadig minnet om i løpet av oppholdet.

Lørdagen ble min siste festivaldag, og jeg gikk først til Søndre Park, hvor det var en samtale mellom tyskoversetterne Ute Neumann og Elisabeth Halvorsen om førstnevntes oversettelse av Jenny Erpenbeck til norsk. Deretter hørte jeg på Birger Emanuelsen og Bror Hagemann i Lillehammer Kunstmuseum. Jeg fikk snakket litt med Birger for siste gang, og jeg hilste på Bror, som jeg også kjente over nett fra Forfatterbloggens tider. Både før og etter evenementet kikket jeg på museets utstilling, malerier fra tidlig 1900-tall av de såkalte pariserne, nordmenn som arbeidet i Paris og dro til Norge om sommeren for å sanke inspirasjon. Litt som meg, faktisk. Da kunstmuseet stengte, sa jeg farvel til årets festival for denne gang.

Bror Hagemann, litteraturviter/kjønnsforsker Jørgen Lorentzen og Birger Emanuelsen på Lillehammer Kunstmuseum lørdag 2. juni. (Fotografiet har fått et utvisket preg, antagelig som følge av stedets kunstneriske atmosfære.)

Det virker kanskje som om jeg gjorde lite på Lillehammer, men jeg har heller ikke ramset opp ethvert arrangement jeg deltok på. Daglig tilbragte jeg åtte-ti timer i stekende sol, vandrende fra sted til sted, og jeg savnet virkelig et aircondionert hotellrom i bykjernen. Isteden ble ulike restauranter og cafeer mine tilfluktssteder mellom solstikkene. Den siste kvelden hadde jeg opprinnelig tenkt å gå meg en lang tur i det fagre landskapet rundt Lillehammer, men myggsvermene satte en stopper for den planen.

Vender jeg tilbake neste år? Kanskje. Men hvis jeg drar som gjest, blir jeg neppe der like mange dager. Og jeg kommer definitivt til å velge et hotell midt i smørøyet. Og jeg kommer utvilsomt til å ofre til værgudene i håp om et kjøligere opphold. Ikke sol. Ikke regn. Overskyet. Det passer meg perfekt.

Facebook