Hopp til innhold

Det omnirefuserte nullpunkt

Iblant går det ikke helt som håpet med et manuskript ...

Etter elleve år kan jeg konkludere med at Det absolutte nullpunkt ikke vil bli utgitt på noe norsk forlag.

Jeg har skrevet om dette prosjektet tidligere og skal ikke gjenta de eldste detaljene, men hendelsesforløpet de siste par årene turde likevel tåle en kort redegjørelse.

Etter at Det absolutte nullpunkt hadde gått et par runder med konsulentuttalelser hos mitt opprinnelige forlag i 2012-2013, uten at det førte til et konkret samarbeid, la jeg manus på is. Men våren 2016 tok jeg det frem igjen, for jeg mente at premisset var bra, og at det kunne bli en utgivelsesverdig bok hvis jeg skrev manus helt om. Utgangspunktet var det samme, men nå bygde jeg historien opp mer som en spenningsroman. På tross av dette beholdt manus sin noe gammeldagse språkføring og sitt filosofiske tankegods. Spenningen skulle på ingen måte være det viktigste.

Jeg brukte et knapt år på omarbeidelsen, hadde manus inne hos fire private testlesere og sendte en revidert versjon til en rekke forlag i løpet av høsten 2017. Til sammen elleve forlag fikk manus i hende, men ingen var villige til å vurdere en utgivelse. Med tanke på at refusjonene har strømmet inn siden august, var det ingen overraskelse da jeg mottok den ellevte refusjonen i går.

To forlag gav meg en konsulentuttalelse. Hos det ene forlaget var uttalelsen relativt negativ, men forleggeren var positiv. Han ønsket å se på en ny versjon, men han ville ikke gå inn med redaktør på dette tidspunkt. Han foreslo at jeg kjøpte ekstern redaktørhjelp og sendte dem en omarbeidet versjon når denne var klar. Hos det andre forlaget var uttalelsen relativt positiv, men redaktøren informerte meg om at hans forlag utgav færre titler enn før, og at de måtte prioritere hva de ville jobbe med - hvilket ikke inkluderte mitt manus.

Konsulentuttalelsen fra det første forlaget inkluderer en god oppsummering av romanhandlingen:

Romanen handler om 26 år gamle Charlotte Marx som etter drapet på faren for 12 år siden (1994) rives mellom den katolske kirken på den ene siden, og sin tilknytning til firmaet Kryonor, som faren jobbet for, på den andre siden. Kryonor er et firma som arbeider med kryokonservering, dvs. å fryse ned avdøde personer i påvente av at vitenskapen skal kunne gjøre det mulig å vekke dem til live igjen. Faren til Charlotte, Isak Marx, var en av hovedforskerne innen dette feltet, og etter at han ble stukket ned på åpen gate ble kroppen hans frosset ned. Morderne ble aldri tatt. Moren til Charlotte, Helene, kommer opprinnelig fra en slekt med lange katolske tradisjoner, og har sunket inn i seg selv etter farens død, blant annet fordi han ikke har fått noen konvensjonell, kristen begravelse. Disse to motpolene (den katolske kirken og Kryonor) er også tydelig til stede i byen Charlotte bor i, og splitter lokalsamfunnet i byen. Da Charlotte får nyss om hvem som kan ha stått bak angrepet på faren, setter hun i gang sine egne undersøkelser og vikles inn i et maktspill der det til slutt blir uklart om hun i det hele tatt kan stole på noen.

Etter hvert som hun foretar sine egne undersøkelser rundt farens dødsfall, skjer det flere drap som tyder på at den gamle konflikten mellom den katolske kirken og Kryonor har blusset opp igjen. Var farens drap et tilfeldig rovmord, eller ble han drept på grunn av sin forskning av en sekt innen den katolske kirken? Vil Charlotte og moren noen gang få fred og visshet om hva faren ble utsatt for i 1994? Hvilken side i konflikten skal Charlotte velge? Charlotte er ung og vakker, og beilerne kommer fra både Kryonor og kirken. Er de oppriktig interessert i henne, eller ønsker de bare å få henne over på sin side i konflikten?

De to uttalelsene peker på noen positive aspekter ved romanen:

"Manuset fremstår gjennomarbeidet og logisk."

"Det omfattende karaktergalleriet fungerer stort sett godt for å drive handlingen fremover og holde oppe spenningen. Med ytterst få unntak virker karakterene sammensatte og troverdige. Charlotte gjennomgår den nødvendige utviklingen i løpet av fortellingen, og skildringen av det vanskelige forholdet til moren gir karakteren mer dybde."

"Handlingen har en hensiktsmessig struktur. Den fungerer som kriminalroman, med varierende intensitet, interessante tvister og med økende spenning."

"Den overraskende vrien når virkeligheten viser seg å være langt mindre konspirativ enn i Da Vinci-koden (som det refereres direkte til), er forfriskende. Den katolske verdenen mye av handlingen foregår i danner også et interessant bakteppe, selv om det kan bli mange religiøse begreper og talemåter."

"Forfatteren synes å ha gjort godt med research både hva gjelder kryokonservering, begreper og ritualer innen den katolske kirke og kirkens historie. Dette er godt og grundig utført, men blir noe problematisk når romanen foregår på et fiktivt sted i Norden, samtidig som det henvises til virkelige hendelser og land."

"På tross av disse særegenhetene, som skaper en del friksjon spesielt i starten, tar spenningen seg opp, og man får etter hvert lyst til å vite mer om karakterene og forbindelsene mellom dem."

"Til tider har forfatteren enkelte gode skildringer av miljø og bygninger som kan egne seg til å sette i gang leserens forestillingsevne."

Men det må jo være grunner til refusjonene, ikke sant? Her er et knippe av de negative karakteristikkene:

"Det blir vel mye fokus på forklaringen av små detaljer og at små brikker skal sys sammen til et helhetlig bilde, noe som legger en kraftig demper på romanens driv og framdrift. Dersom det skal arbeides videre med manus bør det i første rekke kuttes kraftig ned for å fremstå mer leservennlig."

"Dialogene virker ofte overtydelige og unødvendig konstruerte, og de ulike scenene følger ikke naturlig etter hverandre, men fremstår løsrevet og mangler en form for indre sammenheng. Dette blir særlig tydelig på steder der handlingen virker å ha stoppet opp og forfatteren må introdusere et møte, en fest etc. for å få handlingen «i gang» igjen."

"Hva gjelder karaktertegningen er hovedpersonen Charlotte noe utydelig, og det er vanskelig å få et klart bilde av hvem hun er. Hun rives mellom sin katolske tro og Kryonor, men bortsett fra dette fremstår hun med lite særpreg."

"Først etter oppklaringen av mordet merker man at forfatteren har holdt tilbake viktig informasjon for å få plottet til å fungere. Dette gjelder både utførelsen av drapet i starten og en mordbrann som mangler troverdig motiv. Som leser føler man seg snytt når såpass viktige brikker i handlingen viser seg å ikke falle på plass."

"Fortellerstemmen er ofte like alderdommelig både når Charlotte møter eldre og mer jevnaldrende personer. Dette er forvirrende, og gjør innlevelsen vanskeligere. Noen ganger sklir det nesten over i dansk, noe som øker friksjonen og skader realismen. Bibelske formuleringer passer til den religiøse tematikken, men at folk mellom 20 og 30 «har noe fore» og bruker «deri» i dagligtalen er vanskelig å svelge."

Hvor går så veien videre?

Jeg ser at den negative kritikken peker på alvorlige innvendinger, ennskjønt jeg tror det hadde vært mulig å rette på disse tingene, men det burde ha skjedd i samarbeid med et forlag. Jeg har ikke råd til å betale eksterne redaktører, og de kan heller ikke garantere noen utgivelse.

Det er forøvrig interessant at begge uttalelsene setter genrebetegnelsen krim på manus, enda jeg ikke skrev dette som en krim. Men siden det skjer noen mord der, må historien tydeligvis klassifiseres som krim, og det er muligens derfor uttalelsene vektlegger ting som "motiv", "friksjon", "realisme", "driv", "framdrift", "leservennlig".

Et annet vesentlig problem for begge konsulentene var at historien foregår i en primært katolsk by i Norge. En slik by finnes jo ikke. Det skadet åpenbart realismen. Men Kryonor finnes heller ikke, og ingen syntes det var problematisk. Katolisismens hegemoni er kanskje et lite innslag av sci-fi/fantasy fra min side, og i en norsk krim skal man vel helst bevege seg i velkjente oslo- eller bergensgater.

Jeg har liten tro på at en ny bearbeidelse vil medføre utgivelse. Det måtte i så fall ha blitt en helt ny roman, strømlinjeformet etter krimkonvensjonene. Altså nok et år eller to med omarbeidelse, uten redaktør. Jeg er uansett ganske sikker på at jeg vil oppleve resultatet som en deformert bastard, langt fra den opprinnelige visjonen jeg hadde for denne boken.

Selvpublisering vil heller ikke føre til mer enn et tosifret antall solgte - etter mye jobb og store personlige utgifter. Og det tror jeg ikke dette prosjektet er verdt.

La commedia è finita.

Facebook