Hopp til innhold

Jakten på den ukjente forlegger

Som min trofaste hærskare av lesere har fått med seg, har denne bloggen i lang tid hatt fokus på fordums skrivebordsmanuskripter og handlet lite om det som foregår i nåtiden.

Saken er at jeg har skrevet mye de to siste årene, primært på to prosjekter som ble refusert i tidligere versjoner. Jeg håper at neste år skal gi en endelig avklaring om begges skjebne. Og når avklaringen er et faktum, skal den omtales utførlig her på bloggen.

Men det som virkelig har vært en ulempe under arbeidet, er at jeg ikke har hatt et forlag eller en redaktør som har vært villig til å samarbeide om prosjektene. Når jeg sier samarbeide, mener jeg altså ikke en uforpliktende konsulentuttalelse, men en vilje til å gå inn i manus og finne ut hvordan dette kan ende i utgivelse.

"Klart du trenger en forlegger," sier Vidar Kvalshaug i sitt aller siste innlegg på bloggen Trampolineland.

Du trenger en øvet leser som bringer manuset videre. Kanskje har du en utydelig hovedperson, uryddig kronologi, for mange sidehistorier, svak dialog eller det mest vanlige ved alle manus som blir refuserte, nemlig overfortelling? En god redaktør skriver ikke boka for deg, men kan peke langt ned i detaljene.

Alt dette hadde Vidar Kvalshaug i arbeidet med romanen Trampolineland, som til slutt ble forkastet til fordel for novellesamlingen Trampolineland (Gyldendal 2012). Han forteller om førsteutkast som blir sendt inn, en redaktør som leser i løpet av en uke, manusmøter hvor konkrete innsigelser, råd og spørsmål serveres på løpende bånd, og en forfatter som sitter der og noterer og grubler og prøver å svare for seg. Så må forfatteren gå hjem og omsette alle notatene i forbedringer av manus.

Frustrerende? Sikkert nok, når man innser at alle de tingene man trodde var godt og klart skrevet, viser seg å være fulle av hull og klossete formuleringer. Men det kan ikke være på langt nær så frustrerende som "vi takker for at vi fikk lese manus, men vi kan dessverre ikke ..." eller en generell uttalelse som påpeker vage positive og negative trekk ved manus og ender i et "lykke til videre" fra forlaget.

Å få en uttalelse er naturligvis manna fra himmelen sammenlignet med en tolinjers refusjon, men fortsatt gjenstår problemet: Intet samarbeid. Ingen garanti for hvordan romanen vil bli vurdert neste gang, selv om du har skrevet den om etter noter.

Når du har et samarbeid med forlaget, når du har en redaktør med på laget, har du sikret deg et team som vil at du skal lykkes, og som bruker store ressurser på dette edle formål. Formidabelt salg eller begeistrede anmeldelser kan selvsagt intet forlag garantere, men forlaget kan gjøre det mulig for deg å få din litteratur bearbeidet på best mulig måte og utgitt med et anselig apparat i ryggen.

Så, kjære Vidar Kvalshaug, jeg må innrømme at jeg fornemmet et aldri så lite snev av misunnelse da jeg leste om din skriveprosess med Trampolineland. Jeg har et vagt minne om å ha vært i en lignende posisjon i en svunnen tid. Dessverre seilte det toget for mange år siden, men kanskje fremtiden bringer meg på stasjon igjen. Kanskje ikke.

Og før noen sier noe (i den grad noen sier noe her): Selvpublisering er jeg ikke interessert i. Da heller:

Facebook