Hopp til innhold

Det overnaturlige i dalen

2. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

I februar 1997 følte jeg meg tilstrekkelig oppøvd i litterære teknikker og hadde lyst til å skrive en ny røverhistorie. Igjen fra førkrigstiden, igjen fra USA, dog uten å plagiere et dataspill. Som i Mysteriet i Crouton Mansion la jeg opp til spenning og skumle, uforklarlige hendelser. Nå skulle det være en vaskeekte spøkelseshistorie. Jeg antar jeg var veldig fascinert av det overnaturlige på denne tiden, og spesielt skummelt og truende var det jo dersom en spøkelseshistorie foregikk i en tid uten radarteknologi, satellitter og mobiltelefoner, da verden ikke var like gjennomsiktig og opplyst (i dobbelt forstand) som i våre dager.

Det overnaturlige i dalen har en rammehistorie satt i 1894, men selve hovedhistorien foregår i 1890. Hovedpersonen heter Michael Anderson, født i Philadelphia i 1865. Han er forfatter og kan tydeligvis lese tysk. Kuriøst nok nevner jeg nemlig Friedrich Nietzsche allerede i romanens tredje avsnitt, og Mr. Anderson har lest Also sprach Zarathustra. Det forekommer meg pussig i dag, siden jeg selv ikke hadde lest noe av Nietzsche på det tidspunktet; først fem år senere begynte jeg å beskjeftige meg med hans filosofi. I dag ville jeg neppe ha latt en hovedperson ha lest en bok jeg som forfatter ikke hadde lest, enn si hadde særlig peiling på. Men i 1997 næret jeg ingen slike betenkninger.

Det må være denne utgaven fra 1886 Mr. Anderson hadde kjøpt i Hamburg i 1887.

Jeg nevner også såvidt en viss Stephen Crane og gjør ham til en venn av Michael. Stephen Crane er i dag mest kjent for romanen The Red Badge of Courage (1895). Den handler om den amerikanske borgerkrigen, mitt største historiske interessefelt på nittitallet, og jeg hadde lest den boken med stor glede lenge før jeg begynte på min egen lille røverhistorie.

Når jeg nå leser gjennom sidene jeg skrev, blir jeg minnet om Sleepy Hollow, filmen fra 1999 med Johnny Depp og Christina Ricci. Den var riktignok ikke laget på den tiden, så inspirasjonen kan ikke ha kommet derfra. Og jeg hadde heller ikke lest Washington Irvings "The Legend of Sleepy Hollow" (1820), som filmen er basert på. Men både der og i min røverhistorie stammer spøkelsene tilsynelatende fra den amerikanske revolusjonen på 1770-tallet.

Johnny Depp og Christina Ricci i "Sleepy Hollow". Filmen er satt i 1799, vel nitti år før min roman foregår.

Innledningvis skrev jeg merkelig nok Det overnaturlige i dalen på engelsk. Femten sider fikk jeg ned før jeg begynte å oversette dem til norsk. Jeg innså vel at jeg bodde i Norge, og at et norsk forlag ville ha et manuskript skrevet på norsk. Men jeg rakk bare å oversette de tre første sidene før jeg gav opp. Disse sidene følger under streken. Dessverre stanset jeg før det begynte å bli spennende.

 


DET OVERNATURLIGE I DALEN

Faktisk har jeg aldri trodd at noe som helst kunne være uforklarlig når en bruker sunn fornuft og logikk. Derfor greide jeg aldri helt å oppfatte hendelsene som fant sted i Sheldon Valley, Pennsylvania.

Jeg trodde naturligvis at det var svindel først, men «fordommene» mine forsvant raskt etter at jeg hadde oppholdt meg en stund i den lille byen Sheldon, midt i dalen.

I våre dager er det mange som betviler Guds eksistens, og jeg er en av dem. Store tenkere, som Friedrich Nietzsche, anser Gud som død. Jeg har lest boken hans, «Also sprach Zarathustra», som jeg kjøpte i Hamburg i 1887. Jeg er ikke ukjent med det tyske språket, så boken gav meg ikke noen særlige vanskeligheter.

Jeg er enig med Nietzsche i mange ting. Det er neppe noen Gud. Hvordan kan en slik skapning eksistere? Det er ikke noe, verken på Jorden eller i universet, som er allmektig.

Jeg synes likevel at supermann-teorien hans er mer tvilsom, da jeg har svært liten tro på at noen raser er bedre kvalifisert enn andre til å leve og trives.

Synd er det at Nietzsches hode er svekket for tiden. Jeg hører at han er har blitt sinnsforvirret nylig. Om der virkelig finnes en Gud, er det kanskje Hans makt som nå ødelegger den stakkars mannen.

Fremdeles har jeg unngått slike forferdelige ting; til tross for at jeg er ekstremt gudløs selv. Jeg bor i Philadelphia, min fødeby. Her ble jeg født for syvogtyve år siden. Min mor fikk meg rett etter borgerkrigen – hvor min far døde. Hun måtte forsørge oss begge alene, men heldigvis var jeg hennes eneste barn.

Mens jeg vokste opp, forsøkte jeg å leve av å skrive. Jeg har holdt meg i live så langt, men å være forfatter er overhodet ikke noe enkelt levebrød. Stephen Crane, en venn av meg, har også vært i trøbbel nylig. Hans første roman, «Maggie: A Girl of the Streets», solgte ganske enkelt ikke. Skjønt det er en meget god bok, er den altfor utradisjonell for folk flest. Jeg opplever mange av de samme vanskelighetene med mine egne manuskripter.

Grunnen til at jeg endte opp i Sheldon Valley under de underlige begivenhetene der, var en «invitasjon» fra en som jeg ikke hadde sett siden skoledagene. Det som skjedde etterpå, var ganske selsomt og uhyggelig. Herved vil jeg fortelle min overnaturlige historie som hendte for fire år siden i Sheldon Valley...

*

I 1890 fikk jeg uventet besøk fra Roger Evermore, en ung mann som jeg gikk på skole sammen med for flere år siden. Jeg var temmelig overrasket over å se ham, men det var et hyggelig gjensyn.

Roger hadde flyttet til Sheldon noen år tidligere siden han fikk seg jobb der som regnskapsfører. Denne lille byen, eller snarere landsby, ligger omtrent seksten mil nordvest for Philadelphia.

Mens vi snakket om «gamle dager», begynte han plutselig å nevne mine avvikende synspunkter på samfunnet, Gud og selve livet. Jeg fattet ikke helt den eiendommelige måten han uttrykte seg på før han fortalte meg om de underlige vesenene i Sheldon Valley.

«Alle snakker om spøkelser, Michael,» sa han. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro! Noen påstår også at Gud har bestemt seg for å komme ned til vårt vantro samfunn på Jorden for å bevise at han virkelig eksisterer! Ser ut til at du har gjort ham forbannet,» sa han i en overraskende spøkefull tone.

«Vel, hva synes du jeg bør foreta meg for å gjøre ham til lags?» spurte jeg og holdt spøken i hevd.

Akkurat da rynket han øyenbrynene og lente seg tilbake med et tankefullt blikk.

«Bli med meg,» sa han plutselig. Han så bedende på meg og sa: «De kristne innbyggerne er altfor redde til å gjøre noe med dette. Jeg tror du er den eneste her omkring som ikke har en indre frykt for Gud og Djevelen.»

«Vel, jeg antar at jeg ikke kan avslå et sådant tilbud. Er det noe herberge der som jeg kan bo i?»

«Naturligvis!» Roger lyste opp. «Sheldon Valley vertshus er et gjestmildt og sjarmerende sted å bo på. Du kommer til å trives der, Michael!»

Etter at Roger hadde dratt, begynte jeg tenke på det han hadde fortalt meg og på hendelsene i dalen. Til slutt fant jeg ut at dette foretagendet kunne vise seg å være høyst inspirerende, så jeg gjorde meg straks klar til å dra.

 *

Noen få dager senere var jeg på vei. Jeg forlot Philadelphia med tog og hyrte en hest og vogn i Wilkes-Barre. Før natten falt på, nådde jeg Sheldon. Kusken dro tilbake snarest for å slippe en tur gjennom dalen mens det var mørkt. Han var tydeligvis kjent med de såkalte «overnaturlige» hendelsene her.

Byen var mindre enn hva jeg hadde trodd. Den nokså brede hovedgaten var flankert av små hus. De fleste bygningene var av tre, men det var noen vakre og romantiske murhus også. Gasslamper prydet hovedgaten og sideveiene som gikk ut til ytterkantene av byen.

«Michael!»

Jeg snudde meg for å se hvem som ropte, og som ventet var det Roger.

«Det er så godt å se deg,» sa han mens han kom mot meg. «Vertshuset er rett her borte,» sa han og viste vei.

«Pen liten by,» sa jeg likegyldig mens vi gikk bortover gaten.

«Jovisst!» svarte han likeledes uinteressert. «Pokker heller! For å være ærlig er dette er et øde og kjedsommelig sted midt i ingenmannsland.»

«Nåja, det vet jeg ikke helt. Det er neppe så utrolig kjedelig her når man regner med alle de merkverdige tingene som skjer her nå for tiden – ifølge deg.»

Vi nærmet oss vertshuset, et gammeldags, men malerisk stykke arkitektur. Jeg var fortapt i tanker for et øyeblikk – til Roger svarte:

«Sant nok. Det har vært litt av et oppstyr her de siste par månedene. Ingenting spesielt, faktisk. Bortsett fra...»

«God ettermiddag, herr Anderson! Vi er så glad for å ha deg som gjest her i Sheldon Valley Inn.» En middelaldrende, skallet mann med rødt skjegg overrasket oss idet vi åpnet døren til vertshuset.18

Ivrig som bare det fortsatte han: «Roger her har fortalt oss alt om deg, herr Anderson. Vi vet at du er her for å etterforske disse meget underlige hendelsene. Åh, forresten, mitt navn er Thomas Olafson, men du kan kalle meg Tom. Jeg er egentlig fra Norge; mine foreldre og jeg kommer fra Gjøvik, en liten landsby ved en innsjø, Mjøsa. Hørt om den?»

«Eh, nei, dessverre,» svarte jeg høflig. Denne vennligsinnede mannen var et av de mest pratsomme mennesker jeg noensinne hadde møtt.

«Vel, vi står alle til tjeneste. Min kone serverer deg frokost om morgenen. Og hun er en god kokk!»

«Det er jeg sikker på, men kan du vise meg rommet mitt?»

«Åh – eh, vel ... ja! Så klart, så klart! Bli med meg; det er i andre etasje.»

Roger og jeg smilte til hverandre, før jeg gikk opp trappene sammen med Tom.

Da jeg hadde installert meg og slappet av en stund, dro jeg over til Roger for en prat.

*

«Jeg beklager at jeg ikke kunne tilby deg å bo hos meg, men det er for lite og ukomfortabelt her. Dessverre har jeg ikke råd til noe større. Jeg ville ha etterforsket disse overnaturlige hendelsene selv, men for å være ærlig er jeg ikke modig nok. Det var da jeg kom til å tenke på deg.»

Roger så ut til å være i dype tanker om vår barndom mens han fortsatte å minnes.

«Husker du da vi undersøkte de gamle spøkelseshusene? John, Pete, Max, Simon og vi var de ‘tøffe karene’ i nabolaget. Det var likevel ingen som turde å gå inn i noen av husene før du hadde vært innenfor for å finne ut om det var trygt eller ikke!» Han lo og lente seg tilbake slik han pleide.

Utålmodig som alltid, brøt jeg inn i monologen. «Vel, det var tider, ja. Men jeg synes du burde fortelle meg hva alt dette dreier seg om.»

Plutselig ble Roger mørk i blikket. Han slikket seg om munnen og blinket kjapt med øynene.

«Du har rett. Det er på tide å komme til saken.» Han tok en pause og drakk litt te. «Alt startet for to måneder siden i en måneløs natt. Jeg våknet av ulvehyl. Jeg kom meg på bena og så ut av vinduet.»

Facebook