Hopp til innhold

En kveld med Karl Ove Knausgård

Fredag 2. oktober deltok jeg på arrangementet "Ein Tag mit ... Karl Ove Knausgård" i Haus der Berliner Festspiele. Tyskerne har nemlig også fått opp øynene for min isverigeboende landsmann, og i forbindelse med utgivelsen av Min kamp 5, som i Tyskland har fått tittelen Träumen, stilte Knausgård opp for en times sceneprat med et par programledere som virket mer interessert i å holde seg til spørsmålsrekken på arket enn å lytte til svarene hans. Slik virket det når han ble spurt om ting han hadde sagt før, både implisitt og eksplisitt. Litt underlig kjemi der fremme, kanskje fordi samtalen gikk på engelsk (jeg hadde trodd det kom til å være en form for simultantolking mellom norsk og tysk), men ikke verre enn at Knausgård fikk sagt en del interessante ting om seg selv og sin skrivning. Ikke så mye nytt for meg, som har fulgt ham i Norge en del år, men likevel inspirerende å lytte til. Ingen avsluttende spørsmålsrunde, og han stakk fort ut etter å ha lest litt fra Min kamp 5. På norsk. Til stor applaus. Og det var mest tyskere i salen. Tilsammen 800 publikummere. Langt mer enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Før Knausgård selv entret scenen, førte en av programlederne en samtale med Knausgårds tyske oversetter og en litteraturkritiker. Innimellom dukket det opp et par skuespillere som leste fra boken med god innlevelse, og på lerretet bak scenen sirkulerte en billedserie med motiver fra Bergen, byen som danner geografisk ramme rundt Min kamp 5. Jeg så frem til å høre oversetter Paul Berf fortelle litt om utfordringene med å overføre verket fra norsk til tysk, men det eneste jeg bet meg merke i, var det merkelige valget han hadde tatt ved oversettelsen av en bestemt anekdote i Min kamp 1 (Sterben på tysk):

Livet er en gamp, sa kjerringa. Hun kunne ikke si k.

Dette er noe Knausgårds halvveis demente farmor stadig gjentar mens hun trasker rundt i huset hvor sønnen hennes har drukket seg ihjel. Og anekdoten er morsom (i tragikomisk forstand) fordi "gamp" også betyr noe, nemlig hest. Hva velger så Berf å gjøre? Jo:

Das Leben ist ein Gampf, sagte die Alte, denn sie konnte das K nicht sprechen.

Men "Gampf" er ikke noe ord på tysk, så den betydningen forsvinner helt. Kanskje "Dampf" (damp) hadde vært bedre, selv om forbindelsen mellom "g" og "k" vel er fonetisk sterkere enn mellom "d" og "k". Eller kanskje noe helt annet. Kamp-motivet er jo delvis borte fra den tyske oversettelsen, siden tittelen Mein Kampf neppe hadde tålt dagens lys.

Uansett - oversettelse er det umuliges kunst. Og det fornøyelige jeg som nordmann får ut av å ha bodd i Bergen på nittitallet, ha vandret langs Torvallmenningen, sittet på Café Opera, besøkt Skrivekunstakademiet i Hordaland, alle disse partikularia som gjør Min kamp spesiell for meg, er fullstendig fraværende hos tyskerne som leser bøkene. For dem er det jevngodt med en fantasiverden, men noe av det som gjør god litteratur god, er nettopp forfatterens evne til å løfte partikularia opp i universalia. Å skrive om Café Opera på en slik måte at selv en tysker kjenner igjen stedet, for vi har alle en "Café Opera" i vår bevissthet eller underbevissthet, og Knausgårds partikulære Café Opera i Bergen er bare én av dem.

Innimellom programpostene var det to cirka tyve minutter lange signeringsøkter, noe som var altfor lite for de 800 tilstedeværende, og selv nøyde jeg meg med å fotografere forfatteren i arbeid.

Knausgård signerer i Haus der Berliner Festspiele
Knausgård signerer i Haus der Berliner Festspiele.

Min tyske ledsagerinne på arrangementet ble forøvrig opprørt over den germaniserende vinklingen som hovedprogramlederen tidvis prøvde å legge på Knausgård. To eksempler:

Programlederen hadde merket seg at Knausgård ofte refererte til tyske forfattere i bøkene, og lurte derfor på hvorfor han var så opptatt av tysk litteratur. Knausgård svarte, til applaus fra salen: "I am not interested in German literature, I am interested in literature, and in Germany you happen to have many great authors." (Fritt etter hukommelsen.)

Det andre vinklingsforsøket handlet om året 1989. Programlederen syntes det var underlig at Knausgård bruker så mye tid på musikk, Duran Duran og andre band fra den tiden, men ingen steder nevner Gorbatsjov eller murens fall. Knausgårds svar var at hans horisont, hans venners horisont, simpelthen ikke omfattet politikk. Det var ikke dét de som tyveåringer var opptatt av, men derimot musikk, damer, kunst, skrivning. Kanskje ikke så rart, de var jo nordmenn, ikke tyskere.

Det er muligens naturlig for en tysk programleder å lete etter en partikulariabasert kontaktflate mellom en utenlandsk forfatter og et tysk publikum. Universalia kan bli vel svevende og abstrakt for noen, kanskje mest for dem som ikke leser bøker, men bare liker å snakke om dem.

Facebook