Hopp til innhold

Hiddensee

I slutten av august ferierte jeg en ukes tid på Hiddensee i Nord-Tyskland. Det er en liten øy ved Østersjøen hvor privatbilismen ikke har fått hjulfeste, og hvor man enten må ta sykkelen fatt, eller også ty til apostlenes hester. Eller ekte hester, som det også finnes en del av.  Tradisjonelt har befolkningen levd av fiske, men etter murens fall i 1989 har den selvutnevnte "Perle der Ostsee" blitt et turistmål på grunn av sin vakre natur og sine hvite sandstrender. I over hundre år har øya også vært et yndet oppholdssted for kunstnere og tenkere. Albert Einstein var ofte på besøk i årene etter første verdenskrig, og Thomas Mann stakk innom i 1924 og sniffet litt inspirasjon til sin roman Troll(doms)fjellet.

Hiddensee
Hiddensee sett fra sør. Sandstranden flankerer hele vestkysten.

Selv skrev jeg bare et par postkort mens jeg oppholdt meg på Hiddensee mellom 22. og 29. august, for mesteparten av tiden tilbragte jeg på stranden, noe jeg ellers aldri har hatt for vane. Rettere sagt: Jeg hadde tilbragt mesteparten av tiden på stranden dersom det hadde vært godt vær. For uheldigvis var det bare tre varme dager, resten av tiden var det overskyet eller regn. Men å "sjå sola gå ned i havet" utpå kvelden var en spesiell opplevelse. Jeg som er oppvokst med fjell på alle kanter, må innrømme at jeg trives virkelig godt i flatlandet.

Solnedgangen på Hiddensee.

Temperaturene på dagtid var noe besynderlige. Den første soldagen kom vinden fra øst, slik at stranden på vestsiden var relativt skjermet, og bølgene var små. Da var det varmt i luften, men kaldt i havet. Den neste soldagen kom vinden fra vest, og da var det store bølger og ganske kjølig å ligge på stranden, men til gjengjeld var havet så varmt at man godt kunne plaske rundt i en time uten å bli blåfrossen.

Stranden på dagtid.
Stranden på ettermiddagen.

På bildet over er klokken litt over seks om ettermiddagen, og da har de fleste trukket seg tilbake til fiskebollene og middagsluren. På dagtid er det ikke så mange meter mellom vindfangerne og strandmuslingene, men siden stranden er flere kilometer lang, er det heldigvis ingen sild i tønne-tendenser.

Noe jeg ble fortalt før jeg kom dit, var at de aller fleste var nakne på stranden. Det er riktignok ikke noen offisiell nakenstrand, og det er derfor en god blanding av besøkende vesttyskere som aldri bader nakne, og innfødte østtyskere som i stor grad både bader og soler seg i Adams/Evas drakt. I det tidligere Øst-Tyskland var den såkalte Frei-Körper-Kultur (FKK) utbredt, og østtyskerne nøt en av de få frihetene de hadde under kommunismen: nemlig å være nakne på strand og i vann.

Men da jeg kom dit, var det langt færre nakenbadere enn jeg hadde blitt forespeilet. En del godt voksne, ganske mange småbarn, og noen få unge voksne var nakne, men flertallet skjulte sine naughty bits bak bikini eller badebukse. Jeg ble fortalt at for bare ti år siden var nakenbading nærmest regelen på Hiddensee, så jeg antar at den kulturen er i ferd med å dø ut i en tid hvor kameratelefoner og kroppslig prippenhet dominerer, og det er snart bare på egne nudiststrender (hvor fotografering er eksplisitt forbudt) man kan løsne snippen og åpne gylfen uten å kjenne skamrødmen krype oppover skinkene. Denne trefiguren på Hiddensee illustrerer godt hva øya en gang handlet om, nemlig nakenhet og fisk:

Neuendorf-Figur
Fin fangst.

Som nordmann er jeg jo vant til at det er fy-fy med offentlig nakenhet, spesielt når begge kjønn er tilstede, og selv den gode, gamle toppløsheten som var så vanlig i Norge på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, er visst helt faset ut hjemme på det stadig mer puritanske berget.

Det forhindret imidlertid ikke meg og mine ni østtyske medsammensvorne, menn, kvinner og barn i ulike aldersgrupper, i å kaste klærne. When in Rome, som det heter. Det viste seg å være en deilig følelse å gli som en kjempeoter gjennom vannet, og siden det er veldig lite salt i havet utenfor Hiddensee, svir det ikke om man svelger en munnfull.

Jeg nekter ikke for at det til å begynne med er interessant å titte litt på de tekstilfrie kroppene, men man blir fort vant til det. Det er egentlig ikke den store forskjellen om man i tillegg til all den andre huden plutselig ser litt kjønnshår og et par brystvorter. Det er sikkert mange uinnvidde som tenker at med så mye nakenhet må jo dette utarte seg til en orgie iblant, men der har åpenbart den kulturelle oppdragelsen tatt ballegrep tidlig i oppveksten, for jeg så ingen ereksjoner sprette opp som paddehatter, og ingen par som viste hverandre mer enn "familievennlig" interesse. Sex, seksualisering og sjekking er nemlig tabu på slike steder, i likhet med i unisexsaunaer.

Når det ikke var strandvær, kunne man besøke noen av de små landsbyene på øya, Vitte, Kloster og Neuendorf. Suvenirer var den store handelsvaren, og ellers var det mulig å kjøpe seg ferske rundstykker med fiskepålegg i havnen. Øya har også et vidstrakt naturlandskap hvor man virkelig kan nyte det grønne og det blå i skjønn forening.

Havnen i Kloster skimtes i bakgrunnen.

Etter en uke var det tid for hjemreise, og da var det selvfølgelig meldt godvær i flere dager fremover. Neste år, hvis jeg reiser tilbake dit, tenker jeg at det vil være bedre å satse på juli fremfor slutten av august. Dette årets julimåned tilbragte jeg lidende i kokvarme Berlin med 30 grader i skyggen. Det var da jeg heller skulle ha ligget på stranden og stupt i bølgene. Kanskje neste år.

Ferge ved Vitte.
Hjemreisefergen legger til ved havnen i Vitte. Takk for i år, Hiddensee.
Facebook