Hopp til innhold

Nedetid og oppetid

Det er rart med det.

Bloggen har vært nede siden desember 2013, og først i dag er den oppe igjen. Jeg hadde noen ubudne hackegjester som gikk berserk, og følgelig tok One.com ned hele greia. Siden jeg har brukt bloggen så ekstremt lite de siste årene, orket jeg ikke å gjøre noe med det.

Men så ble jeg nostalgisk og følte at jeg måtte ha bloggen tilbake. Tenk om jeg plutselig skulle få lyst til å skrive noen ord.

I det hele tatt har problemet med denne godeste bloggen vært at jeg har tatt den for seriøst. Hvert eneste innlegg måtte være en formfullendt artikkel, et dypsindig essay, whatever. Og slikt har jeg jo ikke tid til å skrive mer.

Et annet problem er at det er så mye jeg kunne ha sagt, om diverse personer og diverse saker, men så orker jeg ikke å lage unødig bråk. Nødvendig bråk, ja. Men unødig bråk, nei. A lover, not a fighter, som Tranås ville sagt om meg.

Et tredje problem er at blogger av denne typen på mange vis er utdatert. Facebook har overtatt. Og kanskje Instagram, Twitter, etc. Alle sammen ting som kan besøkes og interageres med på smarttelefonen. (Jeg tviler på at denne siden gjør seg særlig bra på mobilen. Men jeg skal sjekke.) Det er uansett på Facebook man har sine forbindelser nå; blogg blir en lusbefengt tigger som må stå ute i kulden.

På den annen side, hvis jeg ikke ønsker at altfor mange skal lese det jeg skriver om, kan jeg skrive det her i bloggen. Ingen fare for at noen skal lese eller kommentere, og jeg kan utfolde meg forholdsvis fritt, ikke sant? Det er godt tenkt. Og kanskje jeg skulle komme med en slags biografisk oppdatering om mitt tvilsomme liv og levnet de siste par år. Alt er jo uansett tenkt å inngå i mitt Nachlass med tid og stunder. Alle de lange og dyptloddende facebooksamtalene jeg har hatt, alle de lange og velformulerte e-postene jeg har skrevet. Jeg finner i det hele tatt at jeg gjør mitt beste skrivearbeid når jeg skriver til noen, noe som ikke lover godt for denne bloggens fremtid. (Det gjelder da sakprosa, ikke skjønnlitteratur.)

Nuvel. Vi prøver. Vi vender tilbake i det små. Ingen annonseringer på Facebook om dette innlegget. Da er det kun der kommentarene faller. Jeg vil heller at folk tar turen ut i kulden og gir den stakkars tiggeren en kopp te. Men om de ikke vet at han står der, kan det uansett være det samme.

Facebook