Schibsted Forlag utlyser serieromankonkurranse

Premien er 200.000 kroner.

 

En serieroman skal helst foregå på denne tiden - 1800-tallet - her eksemplifisert med Nora fra Henrik Ibsens Et dukkehjem, i en filmversjon fra 1973. Foto: Kai Krabbesund og Lilleba Torjussen.

Hva er Schibsted ute etter?

«Kanskje handlingen i romanserien er lagt til et storgårdsmiljø, en fattig fiskerstue eller et moderne advokatkontor – for å nevne noe. Det er bare fantasien som setter grenser!

Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk – slik du selv helst vil lese.»

Man deltar ved å skrive manus til første bok i serien samt en oversikt over videre handling. Fristen er 15. april 2011. 

Flere detaljer på Schibsteds side om konkurransen. 

Hvordan skrive en god serieroman?

For dem som grubler på å delta, kan det være et tips å ta en titt på forfatter Kjetil Johnsens 6 grunnregler for en god pocketbokserie:

1. Hovedpersonen må være en kvinne, eventuelt flere kvinner. Fordi det i overveiende grad er kvinner som leser bøkene.

2. Historien bør først og fremst dreie seg om harde kvinneskjebner, med et sterkt fokus på kjærlighet. Men ikke lykkelig kjærlighet, lykke er gudsjammerlig kjedelig! Det må være motstand. Hovedpersonen(e) må slåss for å finne lykken. Det er gjerne denne kampen som er kjernen i en god pocketbokserie.

3. Legg handlingen minimum 60 år tilbake i tid. Nåtidsserier selger jevnt over dårligere enn historiske serier. Ikke dermed sagt at alle historiske serier selger fantastisk, men rådet fra forlagshold er meget klart: Helst ikke nåtid. Med fortid er sjansen for godt salg større. (Skjønt, dette kan jo jevne seg ut etter hvert, hvis folk blir vante til å få denne typen historier i nåtid. Det er mye tradisjon og "slik har det alltid vært" med i spillet.)

4. Legg gjerne handlingen til forblåst kyst, ensomme samfunn, det opprinnelige og værbitte norske. Det styrker spenningselementet "slit". Den  kvinnelige helten må slåss mot elementene - og gjerne en snever kultur - i tillegg til alt annet.

5. Ikke prøv å forandre genren, ikke tenk at "her skal de virkelig få noe annerledes". Leserne vil stort sett ha mer av det de allerede har fått ti ganger før. Forsøk på å fornye genren har gått galt. En serie skal være som en god og fortrolig venn/venninne. Og de fleste lesere er skeptiske til det som er annerledes og nytt, så hold deg sånn noenlunde til den faste oppskriften.

6. En bok må alltid slutte med en cliffhanger. Leseren må aldri få lov til å bli i tvil om hun har lyst til å kjøpe neste bok. Alle som har vokst opp med Dynastiet og Falcon Crest, vet hvordan dette fungerer, vi har fått det i blodet! (Heldigvis.)

Hvorfor disse reglene?

For dem som er interessert i Kjetil Johnsens forarbeider som ledet opp til reglene, skriver han selv:

Alle disse reglene kan brytes - unntatt de to første. Selv skriver jeg en nåtidsserie, og det går greit. Kanskje fordi jeg skriver for en målgruppe - ungdom - som er mer mottakelig for forandringer enn det genrens normale målgruppe - voksne kvinner - er.

Men bøkene min handler i høyeste grad om damer og skjebne og kjærlighet, så der adlyder jeg genrens lover.

Og hvem vet, hvis jeg hadde jobbet om bøkene mine, lagt handlingen noen tiår tilbake i tid og skrevet dem for voksne, så hadde kanskje salgstallene blitt atskillig bedre? Det kan godt være. Å skrive ungdomsbøker er morsomt, det gir stort spillerom når det gjelder handlingselementer og struktur, men det er nok mer kommersielt fornuftig å skrive for voksne.

Grunnen til at du må holde de to første reglene - kvinnelig hovedperson og kjærlighet som sentralt motiv - er at uten dem så skriver du for menn. Ingen forlag er i dag interessert i bokserier for menn.

Jeg har spurt, det er ikke sjans. Dessverre.

Schibsted Forlag gjør det jo dessuten uttrykkelig klart: Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk.

Nåtid versus fortid er forøvrig en interessant problemstilling. Schibsted holder dette punktet åpent, mens Johnsen anbefaler fortid. Grunnen til at fortid fenger mer, tror jeg ligger i to elementer: Forutsigbarhet og eskapisme.

Forutsigbarhet

Nåtiden er svært pluralistisk og fragmentarisk. Kanskje vår nåtid, begynnelsen av det 21. århundre, mer enn tidligere tiders "nåtid"? Folk flest klarer ikke å relatere til alt som foregår. Utviklingen er altfor rask, og samfunnsstrukturer endres i løpet av et tiår. I en romanserie som foregår i fortiden, vil man som regel ha oversikt over de fleste eventualiteter. Man kjenner den tradisjonelle samfunnsstrukturen. Man vet at storbondens datter må gifte seg, og at hun må gifte seg godt. Man gjenkjenner, i hvert fall på overflaten, handelsmannens tanker om harde tider, kjøp og salg, melsekker og sildetønner. Alt dette tilhører vår felles kulturarv, den historien vi har lært om fra barnsben av. Men de færreste av oss som er tørr bak ørene, lærte om Internet på skolen.

Eskapisme

Å lese en serieroman om folk som på overflaten lever som oss, tenker som oss, har de samme problemer som oss, kan fort bli som et rent speil av vårt eget liv. Det ønsker vi kanskje dersom vårt mål er å tilegne oss eksistensiell innsikt, men det er ikke det vi ønsker dersom vårt mål er å slippe vekk fra hverdagens traurighet og rømme inn i en verden hvor farvene er sterkere, kontrastene større og fallet dypere. Og det som er den paradoksale belønningen, er å oppdage at disse kvinnene som går i skjørt, melker kyr hele dagen og må adlyde sin far i ett og alt, faktisk ikke er så ulike oss. De har de samme drømmer, de samme håp og lengsler. Men i en setting som er såpass annerledes at disse tilbøyelighetene ikke føles relevante for vårt virkelige liv. De forblir dagdrømmer, inspirerende kanskje på et abstrakt plan, men aldri noe incitament til å få oss til å handle annerledes per se. Da ville virkeligheten ha rykket for nært innpå, og eskapismen hadde gått tapt.

Nok om det. For dem som er interessert i Kjetil Johnsens opprinnelige innlegg om grunnreglene, ligger det på den nå nedlagte Forfatterbloggen. Det er også en del diskusjon i kommentarfeltet under, for ikke alle er enige med den godeste Johnsen.

Et lite PS: Det ser altså ikke ut til at forlagene er interessert i noen westernserie for menn. Morgan Kane har tydeligvis begått hostile takeover på det markedet.

Men lykke til, dere som går hjernesvanger med en serieroman! For dem som lykkes, venter svært gode penger og svært hardt arbeid.

Jeg beskyldes jo tidvis for å ha sterke fordommer mot fantasylitteratur, og tildels innrømmer jeg dette, ennskjønt jeg stadig fastholder at mine fordommer er berettiget henimot visse manifestasjoner av denne genren. Ad omveier har jeg oppdaget en sjekkliste for fantasyforfattere som ønsker å gjøre mine fordommer til skamme. 75 spørsmål til ditt briljante, nyskapende og banebrytende manuskript. Hvis du er nødt til å svare "ja" på ett eller flere spørsmål, kast manuset i søpla og begynn på nytt.

Her skal jeg sitere noen av spørsmålene jeg fant mest treffende, med en kursivert kommentar, selvsagt:

1) Does nothing happen in the first fifty pages?

Ønsket om å presentere romanuniversets geografi, historie, religion og antropologi før man setter i gang med historien, kan være uimotståelig i denne genren.

2) Is your main character a young farmhand with mysterious parentage?

I vår verden, hvor fortid og biologisk opphav spiller så liten rolle for vår identitet, er det en tiltrekkende tanke at selv den mest ubetydelige og ordinære av oss kan være skjebnebestemt til farlige eventyr, som følge av ting vi ikke har kontroll over. Dette ville neppe vært et så fascinerende eventyrelement dersom det fortsatt ble forventet at vi tok over smia eller fiskebåten etter fatter'n.

3) Is your main character the heir to the throne but doesn't know it?

Amerikanerne, som kastet av seg monarkiets åk for over to hundre år siden, er umåtelig begeistret for alt som smaker av konger og prinsesser. Enda mer storartet dersom hvem som helst av oss kan være tronarving. Det er i hvert fall langt bedre enn å være en ubetydelig og ordinær All-American Boy or Girl. 

4) Is your story about a young character who comes of age, gains great power, and defeats the supreme badguy?

Det er en metafor for det livsløpet vi alle streber etter.

5) Is your story about a quest for a magical artifact that will save the world?

Fantasy kan ikke beskyldes for å handle om bagateller.

6) How about one that will destroy it?

Definitivt ikke bagateller.

7) Does your story revolve around an ancient prophecy about "The One" who will save the world and everybody and all the forces of good?

Eldgamle spådommer er nærmest en hovedingrediens i fantasy. I likhet med tronarvingsmotivet og det mystiske opphavet er spådommer med på å tvinge hovedpersonen til å takle farlige dilemmaer han helst vil unngå, men som likevel gir mening i tilværelsen. Det er som kjent langt verre å leve et meningsløst liv enn et farlig liv, og fantasylitteraturen tar gjerne den fulle konsekvens av det.

8 ) Does your novel contain a character whose sole purpose is to show up at random plot points and dispense information?

Forfatteren har som regel en idé om hva det er som foregår i hans univers, mens hovedpersonen starter ut clueless. Derfor trengs det et litterært virkemiddel for å meddele hovedpersonen (og leseren) kunnskap forfatteren ruger på: Meet the Prophet. 

10) Is the evil supreme badguy secretly the father of your main character?

Det er i utgangspunktet effektivt og virkningsfullt, men hvordan noen klarer å inkludere "Luke, I am your father"-motivet i dagens litteratur uten å gjøre parodi av det, overgår all menneskelig forstand.

12) Does "a forgetful wizard" describe any of the characters in your novel?

En kjent og kjær ingrediens. Minner kanskje litt om den rare, gamle mannen som alltid pleide å gi naboungene kamferdrops. (Vel å merke i tiden før rare, gamle menn ble synonymt med potensielle overgripere.)

16) Do any of your female characters exist solely to be captured and rescued?

Reaksjonær fantasy. En verden hvor menn kan være menn og kvinner hjelpeløse. Appellerer til kvisete tenåringsgutter med fyrstikkarmer.

17) Do any of your female characters exist solely to embody feminist ideals?

Progressiv fantasy. En verden fri for patriarkalsk undertrykkelse er en verden hvor kvinner er smartere og mer rasjonelle enn det skakke kjønn. Appellerer til sterke, selvbevisste, seksuelt aktive jenter med medlemskap i Sosialistisk Ungdom.

23) Does everybody under four feet tall exist solely for comic relief?

Hobbitfaktoren. Det er en grunn til at det opptrer så mange dverger på sirkus.

26) Did you draw a map for your novel which includes places named things like "The Blasted Lands" or "The Forest of Fear" or "The Desert of Desolation" or absolutely anything "of Doom"?

Når man først tar seg bryderiet med å skape et univers, vil man selvfølgelig ha et kart også. Og som vi vet, i fantasylandet er det ingen kjedelige steder.

27) Does your novel contain a prologue that is impossible to understand until you've read the entire book, if even then?

Hvis de første femti sidene nevnt i spørsmål 1) ikke er blitt bearbeidet. Eller helst kuttet.

28) Is this the first book in a planned trilogy?

Hvorfor ta seg bryet med å skape en fantastisk og unik verden, og så bare skrive EN bok?

29) How about a quintet or a decalogue?

Minst. Det finnes i hvert fall klisjeer nok til å fylle et tyvebindsverk.

34) Is your novel based on the adventures of your role-playing group?

Hvorfor begynte man ellers med fantasy, om det ikke var i en mørk kjeller med tre gode venner og et ønske om å få seg dame og redde verden?

35) Does your novel contain characters transported from the real world to a fantasy realm?

Igjen identifikasjon hos leseren. Tenk om du eller jeg en dag bare falt ned et i kaninhull ...

36) Do any of your main characters have apostrophes or dashes in their names?

Av en eller annen grunn blir visst slike navn langt mer fantasyaktige. Anders gir ikke helt samme effekt som An-D'ers.

37) Do any of your main characters have names longer than three syllables?

Tom, Dick og Stanley gir heller ikke helt samme effekt som Tomvondolo, Dickazakha og Stahnislawayniskay (populært kalt Tom, Dick og Stanley in-universe).

38) Do you see nothing wrong with having two characters from the same small isolated village being named "Tim Umber" and "Belthusalanthalus al'Grinsok"?

Men hva er kulest av sannsynlige navn og ... kule navn?

47) Do you think you know how feudalism worked but really don't?

Jeg vet lite om føydalisme, men jeg vet mye om middelalderen. En herlig tid. Alle hadde skitne ansikter, men pene tenner. Alle hadde fillete klær, men ingen luktet vondt.

48) Do your characters spend an inordinate amount of time journeying from place to place?

Det er ikke så rart. Det er jo ikke akkurat slik at de kan forflytte seg ved hjelp av MAGI heller.

49) Could one of your main characters tell the other characters something that would really help them in their quest but refuses to do so just so it won't break the plot?

Ja, men vanligvis har de en god grunn til det. "Han vil ikke tro meg." "Hun vil hate meg for alltid." "Han kommer til å gjøre noe dumt hvis han får vite det." Og bare leseren skjønner at det er ti ganger bedre å ta sjansen på det enn å sende vedkommende ut på en livsfarlig ferd. Men det går jo bra til slutt likevel.

50) Do any of the magic users in your novel cast spells easily identifiable as "fireball" or "lightning bolt"?

Den dagen trollmannen tar frem en Magnum og bare plaffer ned det onde beistet fra Helvetes syvende krets -- Indiana Jones style -- har jeg funnet min fantasyroman.

54) Do you not realize how much gold actually weighs?

Hei hå, hei hå, med et tonn gull i sekken går vi nå.

55) Do you think horses can gallop all day long without rest?

Artig hvor mye fantasyhester minner om biler. De starter, stopper, parkeres og rører seg ikke av flekken dersom håndbrekket er på.

62) Does a large portion of the humor in your novel consist of puns?

Puns fungerer bare når settingen er relativt ironisk (som i Buffy), og fantasy har en tendens til å ta seg selv veldig alvorlig. The eleventh pun always gets a laugh, even if no pun in ten did.

68) Does your story involve a number of different races, each of which has exactly one country, one ruler, and one religion?

Det har tatt to tusen år, og vi er ikke kommet lenger enn til EU. Men i fantasyland har de hatt eoner på seg til å homogenisere samfunnet. (Ingen vet hvor lenge "eoner" er, men vi vet at det er lenge.)

70) Does your main villain punish insignificant mistakes with death?

"Insignificant mistake"? Well, I guess we'll just remove your insignificant head from your body. -- MINIONS!

72) Is "common" the official language of your world?

The "common tongue" is usually English, noen ganger med morsomme variasjoner og grammatiske feil som skal indikere at noen snakker et litt annet språk, som likevel er fullt forståelig. Men dette ser vi da i Hollywood stadig vekk.

73) Is the countryside in your novel littered with tombs and gravesites filled with ancient magical loot that nobody thought to steal centuries before?

Ja, en fantasyverden er vanligvis eoner gammel (veldig, veldig gammel), men ting har som regel ligget brakk noen århundrer før historien begynner.

Det turde oppsummere noen av de viktigste punktene. Og før noen kommer med det sedvanlige utropet om at dette er en Uhyrlig Banalisering Og Generalisering av Fantasylitteraturen™, husk at dette ikke er ment som en dom over eksisterende fantasylitteratur, men som en sjekkliste til fantasyforfatterspirer som kanskje har kjørt seg fast i enkelte, eh, klisjeer.

No pun in ten did.

Førstelektor Per Bjørnar Grande er ute med en kronikk i Dagbladet, «Utlevering har et hevnmotiv», hvor han hevder at

Kunstnermyten, kombinert med forfatterens narsissisme og økonomiske gevinst, gjør at fenomenet med «realityromanen» blir stadig råere.

Med klar adresse til Karl Ove Knausgårds Min kamp-suksess skriver han videre: «I realitylitteraturen forsøker man å viske ut fiksjonselementene gjennom å holde seg så tett opptil det faktiske som overhodet mulig.» Det har jo vist seg som en meget lukrativ metode, skal man dømme etter Knausgårds skjebne. Det er reality folk vil ha. Ideen om at det som beskrives i boken, virkelig har hendt, gir det en ekstra kraft. Vi føler oss nærmere virkeligheten. Vi føler at dette angår oss, bare i kraft av at vi lever og ånder den samme luften som personene i romanen. Vi leser kanskje om Knausgårds bedrifter i Bergen mellom 1988 og 2002, og vi tenker «jeg var også i Bergen i løpet av de årene, jeg vanket tildels i det samme miljøet, jeg er egentlig en usynlig del av hans univers, jeg er kanskje han fyren som står i dasskø på Garage fire plasser bak Knausgård!».

Imidlertid er kronikkens fokus den underliggende motivasjonen for å skrive tett opptil virkeligheten, i særdeleshet motivasjonen for å utlevere virkelige, nålevende personer. Grande vil dermed advare forfattere mot å ofre anstendigheten på boksalgets alter, eller sogar på hevnens alter. Sistnevnte offerhandling var i lange tider hans egen motivasjon for å skrive romanen Veiene (2009), men han tok det i seg. Han omskrev i anstendighetens navn.

Men det er en viktig betingelse her, som Grande såvidt er inne på, uten at han utdyper det. Han skriver:

Dersom jeg skriver en roman der levende personer beskrives med navn, status og andre gjenkjennelige trekk, og jeg samtidig vet at det litterære nivået ville vært like høyt dersom scenen ble skrevet om, er det sannsynligvis et aldri så lite hevnmotiv bak.

Uthevingen i sitatet er min, for det er den betingelsen jeg tenker på. Det finnes et godt, gammelt ordtak som skal inspirere mitt tilsvar til dette.

Truth is stranger than fiction.

Sitatet tillegges Mark Twain, og det fortsetter forsåvidt slik: «It is because Fiction is obliged to stick to possibilities; Truth isn't.» Virkeligheten har en tendens til å skape så fantastiske kombinasjoner av hendelser at den forfatteren som sitter og spinner frem ting i sitt hode, sjelden kan konkurrere.

Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og vi vil alltid ha behov for kunstnerfantasien, men noen ganger er en forfatter vitne til virkelige hendelser som i seg selv er så fantastiske at enhver omskrivning ville være en forflatning. Jeg vet hvordan det er. Jeg jobber i bokhandel, jeg har studert i flere år, jeg opplever eller hører stadig vekk ting som fascinerer meg sterkt, og som jeg har lyst til å smelle rett inn i en bok. For meg er det ikke tale om hevn, det er tale om liv. Levende liv som blir til levende litteratur.

Da Herrer i åndenes rike utkom høsten 2006, var det mange som gikk rundt med skjelmske smil. De mente å ha gjennomskuet personer og hendelser jeg hadde beskrevet i boken. Noen ganger hadde de pinlig rett. Ja, jeg sier pinlig, for mange av personene i boken var helt klart inspirert av virkelige personer, og noen av leserne trodde hensikten var å «ta» disse personene. Det var det ikke. Jeg var vel derimot så fascinert av dem at jeg ikke kunne unngå å bruke dem. Mitt litterære univers kunne ikke bare uten videre befolkes av helt nye personer, uten at det var den minste gjenkjennelighet, for ethvert miljø, virkelig og fiktivt, består av visse typer, personer som fyller en bestemt rolle. Slik var det på Universitetet i Tromsø, slik måtte det også bli i Herrer i åndenes rike.

Førstelektor Grandes tanke er vel at Knausgård hater faren sin, og derfor skriver han som han gjør. Jeg tror bildet er langt mer sammensatt enn som så. Og når Knausgård først skulle skrive om seg selv, skulle han da ekskludere sin virkelige far og fantasere frem en helt annen far, en far som var snill og omtenksom, en far som passet til alle andres bilde av hvem Kai Åge Knausgård var?

Som suksessforfatteren selv ville sagt: Nei, nei, nei.