Hopp til innhold

Midtveis i roman nr. 2

98 sider. 56.400 ord. Jeg antar jeg er over halvveis i min neste roman. Hvilket vil si at det ferdige produktet kan ligge på 180 sider. Eller 360 boksider. (Dette kan selvsagt være way off the chart.)

Jeg har nesten 11 sider med synopsis som ikke er blitt omskrevet til romantekst. Det vil sannsynligvis ta meg enda noen måneder å gjøre dette. I sommer skal jeg arbeide heltid i min edle bokhandel, men hvis jeg likevel får skrevet innimellom, håper jeg å ha førsteutkastet klart på høsten.

Min skrivesituasjon for tiden er at jeg skriver lite eller ingenting fem dager i uken, mens de resterende to dagene får jeg liret av meg noen sider. Det er tilsynelatende helt vilkårlig hvilke dager dette er. Jeg mistenker at jeg må ha de fem andre dagene på meg til å tenke og bedrive research. Derfor skal jeg ikke si så mye om skrivning nå, men mer om tenkning og research.

Tenke er en viktigere faktor enn man skulle tro. Jeg vet ikke hvordan det er med andre forfattere, eller hvordan det forholder seg med andre typer litteratur, men jeg kan ikke skrive ustanselig blindt på en tekst. Det vil si, jeg kan skrive blindt i korte perioder, bare la inspirasjonen omfavne meg og la manuset ta uforutsigbare retninger. Men så må jeg tilbake til planleggingsstadiet igjen. Tenke, tenke, tenke. Føre dialog med mine romanpersoner mens jeg går lange turer eller ligger i sengen. Plutselig få en impuls, en idé, enten fra eget hode eller fra omgivelsene, som jeg da må forfølge i tankene for å se om den kan brukes i romanen.

Dessuten er det viktig å hele tiden tenke på hvordan man skal angripe stoffet. Jeg tilhører i hvert fall den leserskaren som fort blir utålmodig av konvensjonell historiefortelling. Altså hvor side opp og side ned fylles med rene beskrivelser av hva hovedpersonen gjør og sier: Jonas tok en taxi. Jonas gikk ut av taxien. Jonas møtte Nina. "Hei." "Hei." "Vært på mordåstedet?" "Ikke ennå, men jeg tenkte meg dit snart." "Bra, da kan vi slå følge." "Bra," sa hun og så på ham over mascaraen. Jonas og Nina tok en ny taxi. Jonas og Nina gikk ut av taxien. Jonas og Nina lette etter spor på åstedet. Jonas og Nina gikk for å knulle i en bakgate.

Ja, man kan bli hautoillat av mindre. Det jeg liker, er bøker hvor slik handling alternerer med refleksjoner, og hvor den rene fortellerformen tidvis erstattes av for eksempel et brev hvor vi møter et helt annet perspektiv. Når jeg tenker, er det slike ting jeg tenker på. For jeg vet jo hva som skal skje videre i romanen, jeg har jo skrevet synopsis. Problemet ligger ikke i å vite hvilken vei handlingen skal gå, men i å vite om man skal følge den veien til fots, til hest, på trehjulssykkel, hinkende, krypende, baklengs, på stylter eller etterfulgt av fanden og hans oldemor. Det finnes praktisk talt ingen grenser for hvordan en historie blir fortalt, men det krever mye lesning og mye tenkning, i tillegg til mye skrivning, før man får på plass noen av disse hvordanene.

Bedrive research er et tveegget sverd. Jonathan Franzen, hvis essaysamling Å være alene jeg leser for tiden, skriver at han først finner på masse ting, og så gjør han research for å få fakta til å stemme. Ja, jeg skal faktisk sitere det han skriver (og jeg innså nå at akkurat dette ikke står i essaysamlingen; han sa det i et intervju):

How do I do it? I make a lot of stuff up and then I check afterwards to make sure the facts are okay. For the pages about Gary's attempt to get in big on the IPO, I talked to a stock broker friend of mine on how IPOs really work and how the shares are allocated in advance among institutional investors and private investors. There was work involved there, but the need to do that work was generated by the broad outlines of the chapter.

[...] the worst thing I can do in setting out to write about something is know too much about it. If I'd spent a month researching the way IPOs work, I would've had all of this information and I would've wanted to do justice to it, or I would know about some little snag that would have made the whole thing impossible. So just doing the minimum of out-there information gathering as it comes up, and as it's dictated by the exigencies of the story, is a better way for me to work.

Jeg er nok av den motsatte typen. Jeg gjør ikke all research først, men jeg gjør litt først og det meste underveis -- ikke etterpå. Den viktigste motsetningen mellom ham og meg er imidlertid at hvis det fantes en liten "snag" som ville ha umuliggjort mitt scenario, ville jeg definitivt hatt lyst til å vite om den, for enten å fikse det eller endre hele scenarioet. Og "do justice to it"? Da mener han vel enten 1) sørge for at alt i romanen stemmer overens med virkeligheten, eller 2) prøve å inkludere i boken alle de interessante detaljene om initial public offerings han har oppdaget.

Problemet med 1 er kanskje at alle disse faktaene dreper noe av hans fantasi, mens problemet med 2 er at det blir kjedelig for leseren å vite alt mulig om IPO, selv det som ikke er relevant for historien.

Jeg skal vente med 1 og heller svare på 2 nå: Det er en feilslutning å tenke at man må "do justice to it" ved å inkludere all informasjon, uansett hvor relevant eller irrelevant den måtte være, i boken. Jeg tillater meg å bruke et eksempel fra noe en forfatterspirevenn skrev rundt 1995:

James Carr var den tredje og siste assistenten til sheriff Baker. Han var også den Baker hadde størst tiltro til. Derfor var han også den som ble sendt til Denver for å lære noe av ekspertene derfra; Castle Rock Politistasjon måtte ha minst én representant til stede under etterforskningen, i og med at forbrytelsen, i den grad man kan kalle et rovdyrdrap en forbrytelse, hadde blitt begått i Douglas County, hvor Castle Rock var hovedsete, eller rettere sagt, provinshovedstad. Denver, derimot, tilhørte Denver County og hadde egentlig ikke noe å gjøre med Douglas County. Det var faktisk bare i helt prekære situasjoner at Denver, hovedstaden i Colorado, blandet seg inn i et countys problemer. Det bestialske villdyrdrapet like utenfor Castle Rock var en slik prekær situasjon. Således hadde det seg at James Carr befant seg i Denver for tiden, hvor han forhåpentlig ville lære den korrekte prosedyren i en drapssak. Han var ventet tilbake i vanlig tjeneste førstkommende torsdag.

Men for å "do justice to" forfatteren – slik så passasjen ut i 2007:

James Carr var den tredje og siste assistenten til sheriff Baker. Han var den Baker hadde størst tiltro til. Derfor var han også den som ble sendt til Denver for å lære noe av ekspertene derfra; det var forventet at han skulle lære den korrekte prosedyren i en drapssak. Første leksjon var at man under ingen omstendigheter måtte kaste opp på et åsted. Dette var ansett som en særdeles grov tabbe, og man kunne i verste fall risikere å bli tiltalt for bevisforspillelse. Sheriff Baker og hans menn var blitt kjeftet huden full da Denver-politiet oppdaget hva som var hendt. Carr, som var ventet tilbake i vanlig tjeneste førstkommende torsdag, måtte pent finne seg i å bli påminnet hendelsen opptil flere ganger daglig.

Etter mitt syn er det ingen grunn til at leseren må bli fortalt at Denver er hovedstaden i Colorado og hovedsete i Denver county, mens Castle Rock er hovedsete i Douglas county, osv. Men forfatteren må (bør) vite det. Han "does justice to" informasjonen ved ikke å fucke opp, for eksempel ved ikke å skrive at "Sacramento-politiet fra nabocountyet kjeftet sheriff Baker og hans menn huden full". Den gode måten å bruke research på er å ha gjort den og la den ligge til grunn når man skriver, for da vil den uvilkårlig "skinne igjennom" der hvor den er relevant. Den edukaterte leser som leser Haiene, vet at Jens Bjørneboe har greie på livet ombord på en skute, selv om det ikke er noe sted i boken (etter det jeg har sett) hvor man merker at forfatteren lirer av seg unødvendig informasjon i skryteøyemed.

Tilbake til noe annet Franzen sa: "So just doing the minimum of out-there information gathering as it comes up, and as it's dictated by the exigencies of the story, is a better way for me to work." Det han ikke tar med i betraktningen (i hvert fall ikke her i intervjuet), er at man stort sett kan skrive seg lykkelig uvitende gjennom de aller fleste historier uten å gjøre research. Eller verre: uten å vite at research var nødvendig.

Hva mener jeg? La meg ta et litt banalt eksempel: Jeg skriver om Pavens liv. Og så lurer jeg på om Paven er gift. Vel, jeg vet tilfeldigvis at Benedikt er ugift. Men la oss si at det er en fiktiv pave jeg skriver om. Og så tenker jeg meg at "hm, denne paven kan jo kanskje være gift", og så skriver jeg om det. Kanskje det aldri slår meg at Paven ikke tillates en kone, jeg hadde ingen anelse om det, for jeg har jo hørt om prestekoner og prestedøtre -- skulle det ikke også kunne finnes pavekoner og pavedøtre? Dermed er det et faktaproblem i min historie, men det trenger ikke å komme opp som et problem for meg, siden jeg ikke hadde den minste kunnskap om katolisismen.

Det er omtrent som: "Rødjakken grep musketten og skjøt dobbeltskudd på mohikaneren." Høres jo helt greit ut, hvis man ikke vet at musketter er singleshot. Og det trenger ikke å "komme opp" underveis. Man kan fritt og uhemmet skrive en historie fra 1700-tallets Amerika hvor alle geværene er halvautomatiske rifler, hvis man ikke vet bedre.

Derfor sverger jeg til research i forkant. For jeg vil nemlig ikke motta brev fra en eller annen luring som har lest min bok og sier "fantasifull historie, men det er tydelig at du ikke har peiling på våpen/IPO/Paven/gummitruser, etc.".

Så langt har jeg ikke mottatt noe brev hvor jeg blir beskyldt for ikke å ha greie på filosofi/Tromsø/Nietzsche/Kant/Rand/UiTø, etc. Med Herrer i åndenes rike hadde jeg den fordelen at jeg personlig hadde drevet med mye av det som foregikk i boken. I min neste roman, hvor jeg blant annet skriver om katolisismen, innså jeg tidlig at jeg ikke kunne skrive en tøddel om katolisismen uten å ha bedrevet research.

Og med research mener jeg ikke å lese en Wikipedia-artikkel om katolisisme og deretter konkludere: "OK, nå har jeg kontroll."

Naturligvis finnes det en annen skole. Når man skriver skjønnlitteratur, er det ingen regel som sier at man skal forholde seg til virkeligheten. Her vender vi tilbake til problem 1 fra i sted. Franzen vil, antar jeg, unngå å vite for mye om en ting, for da føler han seg tvunget til å forholde seg strengt til kjensgjerningene, hvilket kveler fantasikraften. For man kan jo godt bare dikte i vei om dobbeltskudd i kolonitiden, om Pavens kone, om grønne menn på Mars, om rent sagt alt mulig.

Men jeg tror ikke det blir en like interessant bok. Jeg tror at i den grad man skriver om noe som gir seg ut for å være hentet fra vår erkjennbare virkelighet, blir boken betydelig bedre av å bygge på fakta. Fiksjon som utledes av fakta.

For ikke å snakke om hvor mange interessante opplysninger og anekdoter man plukker opp når man driver research, ting som vanlige folk ikke vet om, og som derfor krydrer stoffet. Jeg elsker denne leserreaksjonen: "Jøss, er det slik det forholder seg?" Alle vet hva Eiffeltårnet er, men svært få vet at Eiffeltårnet ble bygget til Verdensutstillingen i Paris og etter planen skulle rives ned etter få år, samt at det var mange parisere som syntes tårnet var noe stygt jernskrammel.

Til slutt har jeg lyst til å trekke frem den eminente tegneserieskaperen Don Rosa. Han har skrevet en hel rekke historier om Skrue McDucks liv, fra han er en fattig skopussergutt i Skottland på 1870-tallet frem til han grunnlegger sin formue på slutten av 1890-tallet og blir rikere og rikere inntil han som gammel mann i 1947 møter Donald Duck og nevøene hans. Disse historiene er samlet i to tykke hefter, Life & Times of Scrooge McDuck og Life & Times of Scrooge McDuck Companion. Don Rosa beskriver i sine forord til hver enkelt historie utførlig hvordan han arbeider. Han svømmer i research. Han elsker å få alle historiske fakta om steder og personer riktig, før han så stapper Skrue inn i det hele og lager fiksjon -- fiksjon som bygger på fakta. Han synes det er både morsomt og litt trist at folk flest antar at han bare finner på alle de besynderlige tingene han putter inn i fortellingene sine, når det i stor grad er basert på reelle historiske hendelser og personer. Selv mener han at fortellingene blir langt bedre og mer interessante når de er nært knyttet opp til virkeligheten. For som det heter seg: "Truth is stranger than fiction.

Facebook