Hopp til innhold

Det norske skriftspråk er rasert

© DisneyMitt første møte med skriftspråket var da jeg leste Donald Duck som femåring. Det var i 1983, og for meg var Donald Duck norsk skriftspråk slik det skulle være. I Donald Duck stod det "damen", "boken", "frem". Jeg var lykkelig uvitende om at i hvert fall formen "frem" først hadde vunnet innpass etter bokmålsreformen i 1981; mange år senere kom jeg over et blad fra 1978, og der stod det vitterlig "fram".

Da jeg begynte å skrive på skolen et par--tre år senere, viste det seg at jeg hadde et stort talent for grammatikk og rettskrivning. Jeg kunne skrive tilnærmet feilfritt. Frøken, som vi kalte henne (hun avgikk dessverre med døden våren 2006) var imponert. Jeg fikk alt rett på alle grammatikkprøver og diktat og hele pakka.

Men hver gang vi skrev stil, var hun ofte ute med rødpennen. Og rettet "en dame" til "ei dame", "boken" til "boka". Det hjalp ikke hvor mye den vesle pjokken på ni--ti år protesterte. Ifølge frøken måtte det hete "ei dame" og "boka". Langt senere skulle jeg forstå at hun var et samnorsk/nynorsk-menneske av den gamle skolen.

Senere kom jeg ut for yngre og mer liberale lærere som ikke så noe poeng i å rette på korrekte former godkjent av Språkrådet. Jeg fikk være i fred med mitt Donald Duck-bokmål. Selv om det sogar inkluderte strengt tatt forbudte former av typen "syv", "tyve" og "hverken". Jeg hadde allerede tatt steget nærmere norsk språkpolitikks Store Satan: riksmålet.

På videregående ble jeg første gang godt kjent med norsk språkhistorie. Knud Knudsen, Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg visste umiddelbart hvor mine sympatier lå: i et så konservativt skriftspråk som mulig. Plutselig begynte jeg med "sprog", "efter", "sne", "billede", "mere" og "nu". Jeg meldte meg like godt inn i Riksmålsforbundet våren 1997.

Etterhvert som jeg fikk et mer modent forhold til språk, modererte jeg meg til former som falt meg mer naturlig. Det var former jeg både brukte i tale og stadig vekk så i skrift. For riksmål er ingenlunde et forkvaklet, gammeldags salongspråk som hverken skrives eller tales. Riksmål er den moderne norske normalformen av det skriftspråket som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjon på 1700- og 1800-tallet.

Det som skiller riksmål fra bokmål i dag, er i praksis kun noen ordformer. Men prinsipielt er det en stor forskjell: Bokmål har en lang og grumset tradisjon for å være normativt normert av statsansatte samnorskentusiaster ute etter å smelte sammen nynorsk og bokmål "på norsk folkemåls grunn". Riksmål har vært en konservativt og ikke minst deskriptivt normert målform.

Normativ normering er når man normerer et språk ut ifra visse oppfatninger av hvordan det bør være. Deskriptiv normering er å normere ut ifra hvordan det er, altså hvordan det brukes av sine fremste representanter, blant annet forfatterne. Det gleder meg at bokmål i større grad enn før normeres deskriptivt, og at man har gått bort fra den håpløse samnorsktanken.

Imidlertid synes jeg den radikale stavemåten som man prøver å presse engelske ord inn i, er tåpelig. Sørvis? Pøbb? Trøkk? Beiken? Ryk og reis.

Nuvel. Hvor var jeg? Jo, jeg kom meg altså velberget gjennom videregående med mitt riksmål, bare for å få en sjokkerende overraskelse nesten ti år senere: Jeg får ikke skrive riksmål i bøkene mine!

Min eminente redaktør var den første som sa seg skeptisk. Han fryktet at boken ville falle uheldig ut hos anmelderne og leserne hvis den var skrevet i et for konservativt språk. Jeg kunne ikke helt skjønne det, men vi gikk gjennom formene. At det heter "etterhvert" på riksmål og "etter hvert" på bokmål, kunne neppe være nok til at en leser skulle slenge boken fra seg, vel? Jeg skrev i det minste ikke efterhvert.

Redaktøren respekterte selvfølgelig min kunstneriske autonomi, så boken kom ut i sin tiltenkte språkdrakt, "riksmål på grensen til moderat bokmål". Altså akkurat som det du leser i denne bloggposten. Det er ikke dansk.

Men hva skjer så? Joda, jeg blir dolket i ryggen av anmelderne. Og det var ikke nødvendigvis på grunn av disse enkeltvise riksmålsformene, men på grunn av setningsbygning. Plutselig har jeg forbrutt meg mot den gode smak her også.

Så hva er det de sier?

Skrevet i et elevert riksmål får den stadig et ufrivillig komisk skjær, som om den etteraper sine forbilder fra 1800-tallet uten å lykkes helt (...) Landgaards sans for de lange og svulstige setninger gir boken et pompøst og umoderne ferniss (...)

Det stive språket i boka er antikvarisk på grensen til det latterlige (...)

Språket er for konstruert og pompøst (...)

Men også, hyggelig nok:

På tross av alle innvendingene mine var dette en bok jeg likte å lese,  den hadde et meget behagelig språk – ja, det er riksmål; nei, du merker det ikke – og semikolonbruken – den ene gangen det forekom – var fortreffelig.

Jeg hadde et lignende problem innledningsvis med oversettelsen av Nietzsches Morgenrøde. Slike ting hørte jeg fra konsulentene:

For mange tunge og unorske setningskonstruksjoner.

Tekstnærhet er bra enkelte ganger, men det er veldig viktig at teksten fungerer på norsk. Nietzsches setninger er ofte lange og innviklede og må ofte skrives helt om. Unngå at teksten blir substantivtung. Skriv om med verbformer eller adjektiver.

(...) lange partier unødvendig vanskelige å lese (...)

(...) oversetteren går for langt i sin gammelmodige stil (...)

Jeg klandrer hverken anmelderne eller konsulentene eller redaktøren min. Dette er ikke deres feil. Dette skyldes at de er oppdratt i det norske skolevesenet, som takket være politisk overstyring har indoktrinert unge nordmenn med den horrible oppfatningen om at godt språk er muntlig i formen og består av korte setninger. Skolenorsken er blitt rettesnor for det litterære språkuttrykk.

I Norge har vi nemlig ikke lenger, i motsetning til i europiske kulturnasjoner, et standardtalespråk. Vår høyprosa ble stort sett skrevet på femtitallet eller tidligere. Nynorskbevegelsen har infiltert alle språkområder med sin mantra: Snakk dialekt, skriv nynorsk. Denne misèren har medført at vi som forsøker å skrive innenfor en annen estetikk, blir sett på som stivbente og pompøse klovner med fjærpenn.

Nordmenn har muligens ikke en velutviklet leseevne lenger. Alt som ikke ser muntlig ut, blir umiddelbart oppfattet som stivbent og gammelmodig, som "tungt å lese". Hvilken degenerasjon for enhver skriftkultur.

Det er nemlig en grunn til at en forfatter velger å formulere seg i lange, kompliserte setninger. Noen ganger er det nødvendig for å følge en tankerekke med alle dens innskuddsmessige krumspring og langtrukne paralleller fra bisetning til bisetning, uten å måtte avbryte med punktum i tide og utide. 

"High thoughts require high language", for å sitere Aristofanes. På engelsk, til og med.

Facebook