Hopp til innhold

Anonym blogging og fremtidige arbeidsgivere

Er det virkelig frykten for å bli "avslørt" av fremtidige arbeidsgivere som er årsaken til at så mange bloggere velger å opptre anonymt? Jeg prøver å forestille meg det

Er det virkelig frykten for å bli "avslørt" av fremtidige arbeidsgivere som er årsaken til at så mange bloggere velger å opptre anonymt? Jeg prøver å forestille meg det:

Intervjuer: Nå har vi klarlagt dine referanser. Dette ser veldig bra ut, Ola Nordmann. Men jeg lurer bare på en liten ting ...

Arbeidssøker: Mhm?

Intervjuer: I 2003 skrev du et innlegg på bloggen "Ola Nordmanns verden", hvor du hevdet at ikke-vestlige innvandrere må sendes ut av landet på første fly hvis de begår alvorlige forbrytelser. Er dette noe du står ved i dag?

Arbeidssøker: Ehm ... vel, tja. Har ikke tenkt så mye på det i det siste, akkurat.

Intervjuer: Vårt firma har to medarbeidere fra henholdsvis Irak og Uganda. Du skjønner sikkert at det kan bli pinlig hvis de finner ut at deres nye kollega misliker innvandrere?

Arbeidssøker: Men jeg mener jo ikke alle ikke-vestlige innvandrere ...

Intervjuer: Likevel gir det et tydelig signal om hvor du står, rent politisk. Vi har ikke hatt for vane å ansette personer med rasistiske tilbøyeligheter her ...

Arbeidssøker: Jammen, jeg er jo ikke ras--

Intervjuer: ... og vi har i hvert fall ikke tenkt å begynne nå. Så -- vi takker for interessen, men stillingen er allerede besatt. Finner du veien ut?

Er dette sannsynlig? Kanskje ikke. Kanskje sitter arbeidsgiveren og googler hvert eneste navn fra jobbsøknadene, og hvis navnet dukker opp på tvilsomme steder, er det rett i søpla med søknaden.

Men hva er da tvilsomme steder? Skrev jeg en kommentar i en gjestebok i 1997, hvor jeg kom i skade for å si at pornolovgivningen bør liberaliseres? Har jeg da bevist for hele verden at jeg er en person som ikke innordner meg i det gode selskap, og at jeg derfor ikke kan regne med å få jobb andre steder enn i nærmeste dagligvarebutikk?

Eller i mitt tilfelle: Kom jeg i skade for å skrive en bok om mitt eget institutt, slik at ingen universiteter vil slippe meg altfor langt inn i varmen, av ren frykt for at "ånei, nå skrev han om oss også"? Sitter instituttlederne og googler stipend-søkere for å være sikre på at kun de som vet å holde kjeft, slippes inn? 

De fleste av oss sitter nok på en del meninger som vi gjerne vil kommunisere til andre, men som vi ikke tør vedgå oss i offentlighetens grelle lys, rett og slett fordi de på et eller annet vis bryter med den bestående orden. Og hvis vi tror at vår best mulige fremtid består i å være et produktivt tannhjul i samfunns-maskineriet, er det kanskje ikke rart at enkelte velger å blogge anonymt.

Facebook