Hopp til innhold

Moro i Dagbladet

Jeg registrerer at forfatterkollega Gabriel Michael Vosgraff Moro også har latt seg indignere over Bokprogrammet. I "Folkelighetens tyranni" lister han opp ti mer eller mindre presise punkter om hvorfor programmet ikke holder mål. Et forholdsvis kort innlegg - og tilsynelatende ikke voldsomt kontroversielt. Kritikk av et program om litteratur? Hvem bryr seg, liksom? Er ikke folk flest mer opptatt av Valla-saken og håndball-VM?

Gabriel Michael Vosgraff Moro. (Fotograf ukjent.)Jeg registrerer at forfatterkollega Gabriel Michael Vosgraff Moro også har latt seg indignere over Bokprogrammet. I "Folkelighetens tyranni" lister han opp ti mer eller mindre presise punkter om hvorfor programmet ikke holder mål.

Et forholdsvis kort innlegg -- og tilsynelatende ikke voldsomt kontroversielt. Kritikk av et program om litteratur? Hvem bryr seg, liksom? Er ikke folk flest mer opptatt av Valla-saken og håndball-VM?

Det overrasket meg derfor hvor mange som har følt for å kommentere dette lille utspillet. I inneværende øyeblikk er det 136 kommentarer på nettsiden, og de fleste ser ut til å være negative, selv om det også er noen som gir sitt bifall. Det er tydelig at Gabriel Moro har truffet en nerve. Han har etter alt å dømme klart å erte på seg "folket". Og det er ikke bestandig så vanskelig; man trenger bare å våge en påstand om at noen vet bedre enn andre, eller at det er forskjell på kvalitet, typisk elitære synspunkter som får mobben til å tenne faklene og spisse høygaflene.

De negative kommentarene rangerer fra det latterlige til det mer seriøse. I den ene enden av skalaen har vi for eksempel "Rudolf Breuer", som gir seg ut for å være Gabriel Moros personlige tjener og rumpevasker, og underholder oss med pikante opplysninger om Gabriels privatliv. Han forteller oss at Gabriel er en kunstnerslask som er ganske slapp og lat, og som ikke tjener særlig mye penger, men derimot sitter mye på do med Pondus i fanget.

Unge herr Breuer har sikkert forsøkt å være morsom, men måten han er morsom på, sier mye om hvilke holdninger som ligger bak: klassisk vulgærsnobberi. Hvis en stakkars jævel våger å kritisere noe for å være for "folkelig", er han automatisk en mislykket kunstner som ikke gidder å arbeide på gølvet sammen med oss gutta, og som i all hemmelighet er full av undertrykte seksuelle fantasier om de tingene han kritiserer. Alle pornomotstandere har en bunke sprikeblader under vasken.

I den seriøse enden av skalaen finner vi den kommentaren som rangerer høyest i Dagbladet, for øyeblikket med 73 anbefalinger. Christina F. Hagen benytter seg også av flåsete argumenta ad hominem, men hun forsøker samtidig å imøtegå Gabriel Moros kritikk.

Imidlertid snakker hun tidvis forbi ham, som når hun kritiserer Moro for å ikke vite hva folket er, samtidig som han uttaler seg på vegne av folket. Men det han har gjort, er bare å hevde at "folket" er en tendensiøs abstraksjon som NRK har lagt til grunn i et forsøk på å "treffe" de brede lag. Gabriel Moro mener at NRK bommer, og at Bokprogrammet derfor blir "dummere enn folk flest". Det er ingen logisk svikt i Moros argumentasjon, kun et spørsmål om hvem som har mest rett hva angår "folkets intelligens".

Videre hevder Gabriel at Bokprogrammet er tabloidiserende, latterliggjørende og ufarliggjørende. Her er det nok en klassisk konflikt, den som alltid oppstår mellom eliten og folket: Skal eliten la folket være i fred med kiosklitteraturen og realityshowene, eller skal de innvidde sjeler opplyse den sinnsformørkede pøbelen og lede dem inn på den rette vei mot de sublime kunstuttrykk? Ja, mener Gabriel. Nei, mener Christina. 

Hun argumenterer med at hvis "spenstige overganger og morsomme vignetter" er det som skal til for å få folk til å bli interessert i litteratur, så er det rette veien å gå. Men Gabriels poeng er jo at folk ikke får noen reell forståelse av litteratur på dette viset. Så da handler programmet egentlig ikke om litteratur, selv om folk kanskje tror det. ("Jeg er litterært begavet, ikke fordi jeg har lest Hamsun, men fordi jeg ser Bokprogrammet hver tirsdag.") Der programmet skulle være opplysende, blir det angivelig bare forflatende. Og Gabriel har rett i at det har forekommet, ofte når tilfeldig utvalgte folk skal uttale seg om ting de ikke har noen forutsetninger for å forstå.

Det er fint å høre folk fortelle om boken som forandret deres liv. Den intervjuede besitter kunnskap om boken og kan relatere den til seg selv, og seerne fatter dermed interesse for den omtalte litteraturen. Men når Hans Olav Brenner spør intetanende folk på gaten hva litterær verdi er, og endatil avsetter mer tid til deres svar og tillegger det større betydning enn det mer kompetente individer har å fortelle, får vi en type fordummende journalistikk som intet seriøst litteraturprogram kan se seg tjent med. Det forekom dessverre i Bokprogrammet som ble sendt 23. januar.

Gabriel og Christina blir nok ikke enige. Kløften mellom dem er så stor at man kan undre seg hvordan det inntil nylig svært homogene norske samfunn klarte seg gjennom hundrevis av år uten en eller annen revolusjon. Kanskje toleransen virkelig er nordmannens ærestegn.

For folk flest er nemlig eliten en gjeng litt forskrudde originaler som lever på statsstipend og sitter i sine elfenbenstårn med sin høyverdige kunst og sine filosofiske teorier, høyt hevet over den harde virkelighet og livets realiteter. Mens for eliten flest er folket en gjeng enkle halvbarbarer som lever i en dekadent gjørme av overforbruk, sosialpornografi, tabloide overskrifter og binærlogisk tenkning. And never the twain shall meet?

Jeg opplever stadig vekk i vårt moderne, inkluderende samfunn at man forsøker å bygge bro mellom elite og folk. Se bare på Forfatterforening-konflikten. Skal folkets forfattere endelig få slippe inn i varmen? De fleste later til å mene det. Uavhengig av hva man mener om den saken, kan man godt berømme Gabriel Moros ønske om at Bokprogrammet skal forsøke å spille på to strenger samtidig: både tilgjengelig for folket og interessant for eliten -- ikke bare det første. TV er jo primært et medium for folket, men selv vi elitære og litterære kan godt tenke oss å se våre interesser ivaretatt på skjermen.

Jeg har sett hver eneste utgave av Bokprogrammet, primært over Internet, og jeg har til en viss grad sans for det. Det er riktignok altfor kort, og det går ikke dypt nok inn i de mest interessante litteraturspørsmålene, og noen ganger (som 23. januar) har det vært så preget av tendensiøs og ensidig journalistikk at hele forsøket på å gi en balansert fremstilling av konfliktens to sider (Frid Ingulstad versus Forfatterforeningen) gikk i dass. Men slikt skjer -- jeg håper og tror Hans Olav Brenner klarer å gjøre det bedre neste gang. (Neste gang var faktisk i går, men det programmet har jeg ikke sett ennå.)

Oppdatering kl. 20:36: Dette innleggets protagonist har nå gått ut på denne bloggen og innrømmet at han også er en av antagonistene. Min analyse reddes imidlertid av at det var den minst viktige antagonisten som var herr Moro i forkledning. Se forøvrig kommentarene for videre redegjørelse.

Oppdatering kl. 21:43: På oppfordring fra herr Moro har jeg publisert dette innlegget også på Hvert ord er en fordom @ Forfatterbloggen. For å øke antall treff, kanskje?

Facebook