Hopp til innhold

Frid Ingulstad vs. Forfatterforeningen

Jeg ville heller ikke følt meg komfortabel hvis det var jeg som satt i Anne Oterholms sted da Hans Olav Brenner fra NRK Bokprogrammet spurte meg, med klar ideologisk overbevisning og uten et fnugg av journalistisk objektivitet, hvordan Forfatterforeningen kunne ha hjerte til å utelukke den koselige og folkekjære forfatteren Frid Ingulstad fra egne rekker.

Frid Ingulstad vs. Forfatterforeningen.

For å få et godt bilde av denne pinlige situasjonen bør man absolutt beskue hele Bokprogrammet fra 23. januar. Det utspilles som et drama i samme stil som den litteraturen Forfatterforeningen brutalt ekskluderer. Protagonisten (heltinnen) er Frid Ingulstad, og all sympati ligger på hennes side. Som antagonister (skurker) utpekes de som står i veien for heltinnens mål -- som er å bli medlem av Forfatterforeningen.

Det er tydelig fra første stund at antagonistene, Ann Kavli (forfatter og leder i Det litterære råd) og Anne Oterholm (formann i Forfatterforeningen), ikke har en sjanse. Ikke etter at Brenner har demonstrert hvilken flott dame vår heltinne er, som trekker hundrevis av fans på historisk vandring ved Akerselven, og som stiller opp i et kvinnefengsel og forteller om sine bøker. Hun er elsket av folket, og hun er de svakes beskytter. En uslåelig kombinasjon.

Konfliktens kjerne er at Forfatterforeningen ikke vil ha Frid Ingulstad som medlem, for hun skriver ikke bøker av litterær verdi. Hun skriver ikke dypsindig kunstprosa med noe vesentlig på hjertet, noe som overklassen fra Oslo vest kan fordype seg i over en cognac på Bristol. Derimot skriver hun lettleste serieromaner som behandler basale menneskelige temaer, hat, kjærlighet, svik, og som appellerer til vanlige folk, arbeiderklassen, kassadamer og uføretrygdede husmødre i Troms og Finnmark (for å låne noen termer fra Kjetil Rolness' herlige politiske ukorrekthet i gårsdagens Dagbladet).

Bokprogrammet har en snappy stil som er svært underholdende, men dessverre utarter den seg også til det overfladiske og tendensiøse. Programleder Hans Olav Brenner begynner med å stille seg spørsmålet: "Hva er litterær verdi?" Så løper han rundt i sentrum av Oslo og formidler dette spørsmålet til den vanlige mann og kvinne i gata. Uforberedt og sannsynligvis i tanker om helt andre ting blir de stående der og undre seg -- til noen av dem kommer frem til: "Tja, det må jo være noe som gir leseren et eller annet. Men det kommer jo selvfølgelig an på smak."

Etter at "folket" har talt, er vi slett ikke blitt mye klokere, for litterær verdi er tydeligvis noe subjektivt (som alt annet). Vi spiller derfor opp med klassisk musikk i bakgrunnen og tar turen til -- ja, nettopp -- Bristol for å gå i rette med Overklassen og dens fisefine objektive kriterier, her representert ved Ann Kavli, som er leder for det rådet som bestemmer hvilke forfattere som slipper inn i Forfatterforeningen, og som værsågod skal få besvare det imperative spørsmål: Hva er litterær verdi?

Ann Kavli gjør en iherdig innsats, men får ikke sagt mye. Hun lister opp fire kriterier: 1) språket, 2) originaliteten, særpreget ved teksten, 3) det håndverksmessige, og 4) "det", altså det uutgrunnelige, magiske skurret som oppstår mellom teksten og leseren, X-faktoren. Ingenting mer blir sagt om hva som ligger i språket, originaliteten og håndverket, før Brenner fører saken videre og hevder at mange lesere mener disse tingene er ivaretatt i Frid Ingulstads bøker. 

Når Ann Kavli da prøver å svare på dette, blir vi vitne til at antagonisten og fortelleren snakker forbi hverandre. Om det skyldes programmets redigering eller hennes egen unnvikenhet, er det umulig å svare på for en utenforstående. Istedenfor å gå i rette med Brenner hva angår de nevnte kriterienes innhold, begynner hun nemlig å snakke om forskjellige genre, at underholdningslitteraturen må vurderes ut ifra egne forutsetninger og ikke kan settes i bås med seriøs litteratur.

Til hjelp for oss uinnvidde seere trekker hun en analogi til Hotel Cæsar versus en Ingmar Bergman-film. Men dette premisset, at det er et objektivt skille mellom underholdningslitteratur (Frid Ingulstads bøker) og seriøs litteratur (som skrives av Forfatterforeningens medlemmer), er ikke på forhånd blitt fastlagt og kommer derfor inn i dramaet som et ubegripelig og derfor overflødig element. En mislykket deus ex machina, så å si.

Siden det ikke på noe tidspunkt gjøres et forsøk på å vurdere Frid Ingulstads bøker i forhold til de fire nevnte kriteriene, enn si utdype disse kriteriene, slik at vi forstår hva de dekker (hva er godt språk, hva er godt litterært håndverk, hva er originalt?), er vi like langt og vet ingenting mer om litterær verdi i denne omgang.

Senere i programmet møter vi formannen i Forfatterforeningen, Anne Oterholm. Stadig som den uuttalte beskytter av folkesmaken og sympatiske heltinner spør Hans Olav Brenner hvorfor vi i Norge er så opptatt av å differensiere mellom godt og dårlig. Oterholm svarer med å påpeke at det er nettopp det vi ikke er, og at Forfatterforeningens oppgave bør være å verne om den virkelig gode norske litteraturen. Da er det selvsagt noe som må falle utenfor.

Men heller ikke her forstår vi hva det er som bør falle utenfor. Heller ikke her blir det et spørsmål om Frid Ingulstad skriver godt eller dårlig. Anne Oterholm ender bare opp på et refreng som sier at det er forskjell på serielitteratur og seriøs litteratur, på en som skriver fire bøker i året, og en som skriver én bok på åtte år, og at disse to leire simpelthen ikke ville hatt de samme interesser og mål innen litteraturpolitikk, siden de har så forskjellig utgangspunkt.

Oversatt til et klarere språk mener Anne Oterholm dette: Frid Ingulstad selger 1,4 millioner bøker i året, innenfor serielitteraturen, så hun bryr seg hverken om seriøs litteratur eller om støtteordninger for forfattere som selger lite. Derfor har hun ingenting i Forfatterforeningen å gjøre.

Så da er det kanskje så enkelt som dette: Frid Ingulstad tjener for godt til å bli medlem av Forfatterforeningen.

Men hva med "seriøse" forfattere som selger godt? Det er angivelig ikke salget som har noe å si for medlemskap, men vi må til en artikkel i Dagbladet fra 2005 for å høre Oterholm utdype dette: "En bestselger i bokklubb kan gi deg levebrød i et år eller to, men gir ikke livsopphold i årevis. Ikke engang Jan Kjærstad eller Dag Solstad kan leve av forfatterskapet alene i årevis. Husk at det norske markedet er svært lite. Skal et lite språksamfunn ha en skjønnlitteratur, krever det en stipendpolitikk."

Men hvis man tjener godt eller har en formue man kan leve på resten av livet, har man kanskje ikke interesse av å diskutere stipendpolitikk eller støtteordninger, og da bør man altså ikke være medlem av Forfatterforeningen? Hvorfor er i så fall Jostein Gaarder medlem?

Som et siste tappert forsøk prøver Hans Olav Brenner å ryste serieforfatterne sammen med de seriøse forfatterne i god, gammeldags kan-vi-ikke-alle-være-venner-stil: Hva om vi tar Frid Ingulstad inn i varmen og "lærer henne triksene"? Så kanskje hun blir en seriøs forfatter på linje med de andre. Igjen synger Anne Oterholm refrenget: Denne foreningen vil fokusere på litteraturpolitikk, og det har (ikke sier hun, men impliserer hun) Frid Ingulstad ingen interesse av. Punktum finale.

Brenners naive problemstilling er selvsagt helt urealistisk. Hvorfor i all verden skal Frid Ingulstad plutselig slutte å skrive serielitteratur og begynne å forfatte Solstad-romaner? Oterholm gikk dessverre ikke i rette med Brenners fantasier, så vi seere blir nærmest støtt av hennes avvisende holdning til vår stakkars heltinne. Antagonistene har ikke klart å gi oss den minste forståelse av hvorfor de holder Frid Ingulstad utenfor. Om vår manglende forståelse skyldes NRK eller Ann Kavli eller Anne Oterholm, er vanskelig å svare på.

Heltinnen selv uttaler at hun tidligere har søkt om medlemskap og fått avslag og blitt skuffet, men at hun ikke nå lenger bryr seg om Forfatterforeningen. Og hvorfor skulle hun, hvis Forfatterforeningen er en solidaritetsklubb for fattige forfattere som har slått seg sammen for å påvirke Staten til å gi dem enda mer penger for å skrive smal og uselgelig litteratur? Frid Ingulstad kan fø seg selv og et helt regiment med forfattere, hun trenger hverken litteraturpolitikk eller stipendordninger.

Det er også Bokprogrammets konklusjon, som avslutter skurken Annes opptreden med å panorere kameraet over en svær folkemengde som er kommet til Akerselven for å høre heltinnen Frid fortelle om bakgrunnen for sin romanserie Sønnavind. Frid Ingulstad er elsket av folket og trenger ikke statlige penger eller anerkjennelse av parnassets høye herrer og damer. Hun har tapt kampen om innpass i Forfatterforeningen, men har likevel vunnet den moralske seier: Folkets kjærlighet, min belønning.

Men det er likevel dårlig gjort å holde henne utenfor Forfatterforeningen? Våre to antagonister har jo ikke klart å gi noen god begrunnelse for hvorfor, og Hans Olav Brenner er like langt i sin ikke-fullt-så-verdinøytrale undersøkelse. Så skal vi hjelpe ham?

Den norske Forfatterforening kunne godt ha hatt som formålsparagraf at enhver person som har gitt ut et par bøker, har rett til medlemskap. Det er imidlertid ikke slik den 114 år gamle organisasjonen er gestaltet. Den søker isteden å forbeholde dem medlemskap som skriver bøker av en viss litterær kvalitet, innenfor det som tradisjonelt sett er oppfattet som "seriøs litteratur". Vi har ikke noe godt begrep på norsk for dette, men på engelsk brukes hyppig betegnelsen "literary fiction", som en kontrast til "genre fiction" eller "popular fiction". Det var dette Ann Kavli forsøkte å forklare, men hun hadde ikke screentime nok, og skillet hadde inntil da ikke vært noe tema i programmet.

"Genre fiction" er skjønnlitteratur som skrives innenfor en bestemt genre for å appellere til bestemte lesergrupper, f.eks. kjærlighetsromaner til kjærlighetshungrige husmødre eller fantasyromaner til Tolkien-fans. Felles for all genre fiction er at den tilstreber visse genrekonvensjoner for å skape en umiddelbar gjenkjennelse hos leseren, slik at denne med letthet kan identifisere det skjønnlitterære verket som f.eks. en kjærlighetsroman. Leseren vet dermed hva han får. Han vet riktignok ikke alt, og deri ligger spenningen og nyskapningen, men han vet f.eks. at helten og heltinnen vil få hverandre.

Skulle romanen avvike fra et bestemt formular, vil den være en skuffende opplevelse for en slik leser, og da var den kanskje et mislykket forsøk på genre fiction, eller så var det faktisk "literary fiction" som av denne leseren ble misforstått til å være det første. Forlagene sørger av og til for å unngå slike misforståelser ved å utstyre genre fiction med dramatiske tegninger i sterke farver. Du skal vite at hvis du plukker opp en bok i Frid Ingulstads serie Sønnavind, er det ikke tid for å sette seg på Hotel Bristol med et cognac-glass mellom fingrene. Det er tid for å flytte til Nord-Norge og leve på uføretrygd mens du koker fiskeboller i hvit saus og smugleser innimellom røringen.

"Literary fiction" betegner skjønnlitterære verker som ikke forsøker å etterleve genrekonvensjoner, med unntak av de genrekonvensjoner som tilkommer f.eks. novellen, og de helt basale konvensjoner som konstituerer et litterært verk (f.eks. at teksten er bygget opp av meningsfulle setninger). Literary fiction kan godt benytte seg av genrekonvensjoner, som en kjærlighetshistorie, men er ikke bundet til disse konvensjonene. Utfordringen når man skriver literary fiction, er å bryte konvensjoner, danne noe originalt som for leseren kan oppfattes fremmedartet og besværlig, men som likevel danner resonans på et dypere plan enn det genre fiction makter.

Dessverre er det helt umulig å gi noen fullgod beskrivelse av literary fiction, siden ethvert litterært verk fornyer eller tilstreber å fornye denne "genren". Den litterære smak er også avhengig av konvensjoner, og det kan være svært delte meninger om hvorvidt et verk er "litterært høyverdig".

Det betyr imidlertid ikke at man må oppgi hele ideen om et skille mellom literary fiction og genre fiction, slik Kjetil Rolness prøver på. For mange lesere er det kanskje ingen forskjell, de kan ikke se hva som gjør Dag Solstads prosa bedre enn Margit Sandemos. Men det finnes også et kulturmiljø i Norge som forvalter og skriver litteratur, og som ser disse tingene ganske tydelig. Det er ikke nødvendigvis slik at man kan peke på én og én setning, men når man har lest en del bøker i forskjellige genre, begynner det å avtegne seg et mønster.

Det man derimot kan reagere på, er at de høye herrer og damer ser ned på genre fiction. Frid Ingulstads serier er utvilsomt genre fiction, men det kan likevel være god lesning, ut ifra visse kriterier. En spennende historie, interessante karakterer, og en historieleksjon på kjøpet! Bevares, dette er mer enn nok for mange lesere. De trenger ikke snirklete setninger og filosofiske betraktninger av den typen man leser eller lirer av seg over et glass cognac på Bristol. Men trenger serielitteraturen noe mer enn det den allerede har -- millioner av lesere?

Forfatterforeningen har definert seg som den seriøse litteraturens høye beskytter. Det har den full rett til. Andre forfatterforeninger i andre land har definert seg annerledes. Det har de også full rett til. Men jeg synes det er et sunnhetstegn, om enn det smaker av elitisme, at en så profilert forening våger å ta ord som "kvalitet" og "verdi" i sin munn, og jeg er helt enig med Anne Oterholm i at vårt samfunn gjennomlever en forflatningstid, hvor ingenting skal få lov til å være annerledes.

Jeg likte Frid Ingulstads opptreden i Bokprogrammet. Hun virker som en hardt arbeidende, hyggelig dame, og hun gjør en god innsats for leselysten med sine serieromaner. Men hvorfor vil hun på død og liv definere seg som forfatter på linje med Dag Solstad? Hvorfor trenger hun det? Jeg er ikke overbevist om at hun virkelig trenger det. Det er vi som gjør det. Det er vi som trenger vår evige bekreftelse på at ingen er bedre enn andre, på at klassesamfunnet er en saga blott, og på at elitismen er død og begravet. Norge i et nøtteskall.

Nei, jeg sier det rett ut: Frid Ingulstad trenger ikke Forfatterforeningen, og Forfatterforeningen trenger ikke henne. Hvis hun absolutt vil være medlem av noe, kan hun starte sin egen forening, for eksempel Serieforfatterforeningen, sammen med Margit Sandemo, Anne-Lise Boge, Trine Angelsen, osv. De vil i hvert fall ikke ha behov for statlige støtteordninger i det selskapet.

Nå, Hans Olav Brenner, var dette til hjelp, synes du?

Facebook