Hopp til innhold

Deleted scenes

Ååh! Endre Lund Eriksen har gjort noe jævlig kult! Eller han skal gjøre det. Han skal publisere "sletta scener" fra sin siste bok, Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet. Som han skriver:

Når jeg skriver bok, skriver jeg om setninger og hele avsnitt før jeg blir fornøyd. Noen ganger bestemmer jeg meg for å kaste et helt kapitel, fordi jeg ser at jeg ikke trenger å ha det med i boka. Kanskje sier det ikke noe nytt, eller kanskje fører det ikke handlinga videre.

Her får du snart lese et par scener jeg valgte å ta ut fra "Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet". 

(http://www.lunderiksen.no/pitbullterje/sletta.htm)

Selvfølgelig kommer ingen til å tro meg når jeg sier at jeg har tenkt på akkurat det samme. Herrer i åndenes rike er på 462 sider, men ville ha vært på rundt 600 hvis jeg hadde fått levere manus rett til trykkeriet i november 2005. Flere av dem som leste bokens førsteutkast, lamenterte at jeg kuttet ut et helt kapittel i begynnelsen, samt en hel karakter som var forbundet med det kapitlet. Litt sånn Tom Bombadil-faktor, for dem som kjenner Ringenes herre.

De av dere som har lest Herrer i åndenes rike i bokform, vet at kap. 1: "Kjærbrygga" ender med at Christian Winther sitter inne på Institutt for filosofi og gjør seg noen pauseromsbetraktninger om sitt nye studiested. Deretter begynner kap. 2: "Hjemme" med at Christian låser seg inn i sitt barndomshjem. Men opprinnelig var det et kapittel mellom disse to, hetende "Roffe".

I dette kapitlet dro Christian hjem til kapitteltittelkarakteren for å få tak i en eksamensoppgave han (Christian, altså) hadde skrevet mens han (Christian) bodde i Bergen. Dette førte til noen helt absurde forviklinger da Christian ble nødt til å tyvlåne telefonuttaket til Roffes ekstremt paranoide husvert for å koble seg opp til Internet.

Da husverten, bilselger Gustav Movik, tilfeldigvis løftet opp røret for å slå åtte siffer, oppdaget han til sin skrekk noen besynderlige skrapelyder i røret (alle som husker modemets velmaktsdager, har nok erfart dette). Han trodde han ble avlyttet av industrispioner og pådro seg dermed varige sjelelige traumer.

Hele dette subplottet fikk senere konsekvenser for Christian Winther, men ble likevel funnet å være overflødig og ble kuttet fra the final print. Men nå skal det presenteres her som en kuriositet, til og med før Endre gjør det.

       

Slettet kapittel fra Herrer i åndenes rike

 

Roffe

Roffe har nettopp stått opp idet jeg ringer på døren hans (som fører inn til en sokkelleilighet i Hamna). Jeg ringte ham fra bussen og sa at jeg ville være der før han visste ordet av det. Vi har ikke sett hverandre siden jeg var i Tromsø sist jul. Samboeren og ungen hans er hjemme hos hennes familie – et sted ved kommunegrensen – i disse dager, en siste ferietur før sommeren trekker sitt endelige sukk og lar høsten råde. Roffe er derfor hjemme alene, hvilket medfører lange netter med bøker, filmer, kreative ideer og tegning. Roffe jobber freelance som babytegner for en vestlandsavis og bestemmer derfor sin egen arbeidstid. Således skulle man tro han var svært fleksibel, men det er han ikke. Han er alltid opptatt med et eller annet – hvilket godt kan inkludere sofasliting – og er derfor en vanskelig mann å få tak i. Når man får ham i tale, er han imidlertid full av visdomsord. Han er opprinnelig fra distriktet, men de to siste årene har han gjort bygutt av seg, og allerede i 1994 slumpet han til å begynne i min klasse på videregående. Da var han tre år eldre enn meg og hadde allerede hatt seg tre friår fra enhver form for skolegang – utenkelig for meg på den tiden. Han er kanskje den av mine kompiser jeg setter mest pris på. 

”Desert Rose” med Sting, featuring Cheb Mami, spiller i bakgrunnen idet en godslig og lyslugget bondetamp med velstandsmave åpner for meg. ”Desert Rose” er en av Stings beste, en eksotisk miks av bølgende algerisk popmusikk og britisk trip-hop som harmoniserer mitt dekadente sinn og sender meg over sanddynene på kamelryggen med et fatamorgana av mavedans skimrende i det fjerne. Gordon Matthew Sumner og Mohammed Khelifati slutter å synge mens jeg kler av meg jakken i gangen. Roffe har ikke sagt noe særlig, bare gitt meg hånden, jeg skjønner at han ikke har sovet mye, men en halvtime er alt man trenger.

”Sovet mye?” spør jeg.

”Ikke mye, nei.”

”En halvtime er alt du trenger.”

”Tull. Minst en time.”

”Ikke hvis du styrter nedpå to kopper kaffe eller tre liter cola.” Roffe klapper seg på maven. ”Tror jeg holder meg til kaffen.””Jeg håper virkelig du har den e-posten fortsatt.””Ville jeg ha slettet noe du har sendt meg?”

Jeg går bort til datamaskinen hans, som allerede er påslått. Outlook Express lyser mot meg i grått og hvitt. Eller er det beige og hvitt? ”Skal vi se … det må ha vært tolvte mai.” Jeg scroller meg oppover e-postene.

Noe irriterende monotont gitarspill i neste låt, ”Big Lie, Small World”, får Roffe til å slå av anlegget. Jeg tror i hvert fall det var gitarspillets skyld. Synd at Stings låter er av slik en ujevn kvalitet.

”Der! Jeg fant den.”

From: Christian Winther

To: Rolf Corneliussen

Sent: Monday, May 12, 2003 22:34 PM

Subject: Nietzsche-oppgaven

God kveld. I tråd med det hvorom vi allerede har mælet, henoverskikker jeg herved hin mellomfagsoppgave til raffinert beskuelse, røff besudling, refsende behandling og roffete Besserwisserei. I natt må jeg se meg nødsaget til å begå ferdigstillelse av mackværket, hvorfor jeg håper å avvente Deres edle svar udi de smaa timer.

Attachment: FILOMT.doc

Jeg trykker på bindersen i høyre hjørne av mailen og klikker på filnavnet. ”Ehm, det er et lite problem …” sier Roffe. Endelig har jeg oppgaven i min hule hånd. ”Du skjønner det, at …” Endelig kan førsteinntrykket reddes. ”… siden i sommer …” Professor Falck vil finne Nikolais oppgave og min i sin posthylle i morgen. ”… har det ikke vært mulig …” Han vil lese den og se at jeg har noe å fare med. ”… å åpne vedlegg på mail …” At jeg er verdig veiledning frem til en masteroppgave og senere doktorgr—

”HVA!?” Foran meg står Outlook Express stille, som om intet var skjedd. Jeg beveger musen utålmodig, og den adlyder, men programmet reagerer ikke når jeg klikker på bindersen igjen.”HVA!? IKKE MULIG Å ÅPNE VEDLEGG?”

”Hysj, da. Jeg tror husverten er hjemme.””IKKE MULIG? HVORFOR IKKE?” ”Jeg … vet faktisk ikke. Det har vært slik en stund. Jeg … hmm …””MEN HVORDAN FÅR DU LEST VEDLEGG DA?”

”Det får jeg ikke. Alt var i orden da du sendte mailen i mai, men en gang i juli …”

”EN GANG I JULI? DET ER EN MÅNED SIDEN. HVORFOR HAR DU IKKE FIKSET DET?”

”Hysjda, Christian. Jeg er bare ikke kommet så langt.”

”IKKE KOMMET SÅ LANGT? HAR DU SITTET I FENGSEL? HAR DU VÆRT I UTLANDET? HAR DU LIGGET I KOMA? ER DU BARE GENERELT HJERNEDØD?”

”Ta det nå med ro, mann.”

”HVORDAN SKAL JEG OVERHODET KUNNE TA DET MED RO NÅR DU ER SÅ UVØREN MED ALT DU OMGIR DEG MED? Hvordan … kan du LEVE på en slik måte? Hvordan …”

Jeg kjenner tårene presse seg på. Roffe ser uforstående på meg.

”Jeg får altså ikke åpnet vedlegget? Eller lagret det?”

”Nei, dessverre. Jeg prøvde å fortelle deg det i telefonen. Men hør nå, det er ikke noe problem, for du kan sende det til din egen adresse og hente det ned fra nettet på en annen datamaskin.”

”Det kan jeg! Da videresender jeg bare e-posten. Men først må jeg ctrl-alt-delete denne dritten …” Jeg kverker Outlook og restarter det. ”Slik! Nå … Forward.” Og ganske riktig. Opp kommer mailen med vedlegget mitt som en ny mail. Jeg skriver inn adressen min og trykker Send. Mens jeg lettet funderer på hvor jeg skal dra for å laste ned e-posten, kommer en beskjed som atter pirrer nervene mine:

Connection to server failed. ”Connection failed …?” Jeg ser på Roffe.

”Å, det stemmer. Jeg har ikke telefon for tiden. Da kan man kanskje ikke sende e-post heller?”

Det er nær ved å svartne for meg.

”HVA SIER DU NÅ?”

”Hysj, da! Husverten tror snart det er familiebråk her nede.”

”DET ER IKKE LANGT UNNA. HVA ER DET DU FORTELLER MEG? HAR DU IKKE INTERNET?”

”Vi har ikke betalt regningen siden juni, så de stengte linjen for utgående samtaler i forrige uke.”

”Jeg blir gal! Vet du det? Jeg blir gal av deg, Roffe!”

Roffe sukker. ” du absolutt ha det til i morgen? Kan det ikke vente til onsdag? Er det ikke da tingene dine kommer?”

”Jeg prøvde å forklare deg …”

”Kan du ikke få det fra Universitetet i Bergen, da?”

”Nei.”

”Har du prøvd?”

”Nei. Nei … jeg vet at det ikke går. Selv om de fant den, måtte de fakse den … huff, glem det. Jeg må finne på noe annet.”

Roffe gnir seg tankefullt over sin ubarberte hake. ”Altså … problemet er at du ikke får e-posten ut herfra. Hva med å lagre den på diskett?”

Jeg får en diskett av Roffe og gjør et forsøk. Save as … Programmet låser seg igjen! Jeg slår neven i bordplaten. Ctrl-alt-del. Restarter Outlook Express. ”Det går ikke. Fillemaskinen din tillater jo ikke at man gjør noe med mailene.”

Roffe flytter urolig på seg.

”Men hva om vi fikk koblet maskinen på en annen telefon?” sier jeg. ”Husverten din sin?”

”Ånei,” sier han og rister på hodet. ”Nei, nei, nei. Vi er allerede elleve dager for sent ute med husleien. Jeg går ikke og spør ham om det nå.”

Jeg ser meg rundt. ”Hvordan er nå dette huset konstruert? Altså … den døren i yttergangen fører opp til annen etasje?”

Roffe nikker usikkert.

”Og der bor husverten din, ikke sant?”

”Joda.”

”Bruker dere alle samme inngang?”

”Nei, de går inn bak huset, det er en trapp på utsiden.”

”Men bak denne døren …” – jeg går ut i yttergangen og åpner den; Roffe følger etter – ”… er det en trapp opp, ja. Jeg hvisker: ”Er det telefon i yttergangen deres?

Roffe nikker.

Jeg lukker døren igjen. ”Har du en kabelsnelle?”

”En hva for noe?”

”En snelle med telefonkabelforlengelse.”

”Ah, ja. Jeg har en slik til apparatet på soverommet.”

Jeg smiler. ”Kan jeg få låne den litt?”

Ikke lenge etter har jeg koblet kabelsnellen fra nattbordstelefonen og kveilet den opp. Videre har jeg tatt modemledningen ut av hoveduttaket på stuen og koblet den til snellen. Nå kiler jeg snellen fast under armlenet på kontorstolen og begynner å strekke kabelen, som ruller fritt ut. Jeg vikler den forbi et sofaben, over salongbordet, inn i gangen —

”Jeg tror ikke jeg vil vite hva du har tenkt til. Hvis husverten finner ut av dette, kaster han meg på gata,” sier Roffe og setter seg i sofaen med blikket vendt vekk fra mine lyssky aktiviteter.

— og oppover trappen. Jeg håper virkelig at snellen inneholder lang nok kabel. For ikke å snakke om at husverten holder seg inne på stuen. Roffe har beskrevet ham som en myndig, eldre herre, en som ingenlunde tåler unnasluntring med husleien. En gråhåret, kraftig … Plutselig stopper jeg øverst i trappen, overmannet av en isnende følelse. Kan det være mulig?  Jeg legger fra meg kabelenden og lister meg ned trappen så fort og lydløst jeg kan.

Roffe sitter fremdeles i stuen og stirrer ut vinduet. ”Nåh?”

”Roffe,” sier jeg, ”denne husverten din … hvem er det, egentlig?”

”Har jeg ikke sagt det? Han er … hmm, visstnok professor ved universitetet.”

”Nei?” Stikk i brystet! ”Hva heter han?”

”Hva han heter?”

”Ja! Ja, for svingende!”

”Hmm … Eivind, heter han.”

Herregud!

”Eivind Falck.”

Nei, nei, nei!

Jeg synker til gulvet og begynner febrilsk å trekke i kabelen. Jeg hører den rasle nedover trappen, og i det samme setter Roffe i å le. Øynene smalner til blyantstreker, og hele ansiktet revner i hikstende, avsindig latter.

”Tok deg der!” harker han. ”Tok deg der! Hæhæhæ!”

”Hva!? Er det ikke sant?”

”Neida, han heter – hæhæ – han heter Gustav Movik, disponent i et bilfirma.”

Beskjemmet løfter jeg meg på bena. Juling skulle han hatt, men jeg har hverken tid eller krefter. ”Er denne Movik skummel?” spør jeg.

Roffe trekker på skuldrene; smiler fortsatt. ”Nja, jeg unngår ham så ofte jeg kan. Om vinteren maser han stadig om at vi må passe på å hakke bort isen foran døren, og om sommeren maser han om at vi må passe på lufting, solskinn og ja, jeg vet da faen. Og nå er vi på etterskudd med husleien for første gang. Kontrakten er forøvrig det reneste utbytteri. Har jeg fortalt —?”

”Senere, senere.” Jeg gjør et nytt forsøk med kabelen gjennom gangen og opp trappen. Nå vet jeg i hvert fall at det ikke er fare for min studiefremtid om jeg skulle bli tatt på blodfersk gjerning. Men kanskje for Roffes bofremtid? Kanskje.

Trappen fører til yttergangen deres. Ganske riktig er det et telefonuttak like ved ytterdøren, men sannsynligvis er det minst ett uttak til, i stuen, kanskje også på soverommet. Forsiktig skritter jeg over det smått knirkende parkettgulvet og griper den grønne plasttelefonen som henger på veggen like ved et ovalt speil. Jeg hekter den lydløst av og lytter mens jeg betrakter min egen svetteglinsende panne i glasset. Summetone. Ingen er på tråden. Jeg setter telefonen på plass igjen og tar kontakten ut av veggen. Så legger jeg forlengelseskabelen langs listene og stikker pluggen inn.

Etter noen spente sekunder er jeg nede i sokkelleiligheten hvor Roffe sitter og venter.

”Da kobler vi på,” sier jeg.

Roffe trykker vekk Work offline og prøver å koble seg til Internet. Det skraper og durer i det interne modemet. Deretter komplett stillhet når vår klient har funnet serveren. Den sender brukernavn og passord og … Connection!

Vi er online!

Jeg åpner e-posten min fra 12. mai og videresender den til min egen adresse. Skritt ovenpå! Sender … sender … sender. Hvert sekund teller. Sendt!

”Koble av,” mumler jeg. ”Koble av …”

Men før jeg får koblet av, faller vi av. Noen har tatt av telefonrøret.

Roffe og jeg stirrer på hverandre. Jeg ser for meg scenen ovenpå:

Disponent Gustav Movik, som tilfeldigvis jobber hjemmefra i dag, og som i over en uke har irritert seg over den slappfisken av en leieboer som ikke betaler leien ved forfall, må ta en viktig telefon til en av sine forretningsforbindelser – bare for å oppdage helvetes skrål og skrurring på linjen fremfor den tradisjonelle summetonen. Jeg blir avlyttet! slår det ham, og han løper straks rundt for å sjekke alle telefonkontaktene innendørs. Først huker han seg ned og ser på telefonen i stuen – ingenting unormalt – og kreker seg opp mens ryggen knaker faretruende. Han banner og jogger inn på soverommet, river frem sin kones nattbord så Se&Hør, Allers og diverse forfinelsesmagasiner for middelaldrende damer blafrer veggimellom, og slenger seg på sengen for å ta uttaket i nærmere øyesyn. Ingenting unormalt. Han tar av røret og lytter – summetonen er tilbake. Jævlene har fått nyss og stukket!

Og ganske riktig: når disponent Gustav Movik stormer ut i gangen – hvor han glemmer å sjekke det tredje telefonuttaket (hva nå enn dét skulle vært godt for) – og videre ut døren for å se etter mistenkelige varebiler i nærheten, har jeg allerede dratt ut ledningen og trukket kabelen ned trappen og ut av syne. Herved får jeg også en gunstig anledning til å sette telefonstøpselet hans på plass og dermed slette alle spor.

Roffe og jeg står i stuen og betrakter herr disponenten løpende omkring på gårdsplassen, speidende etter tyske konkurrenter, britiske industrispioner og russisk mafia. Jeg ser på klokken og sier:

”Mandag 11. august 2003 klokken 14:25 gikk disponent Gustav Moviks mentale helse rett i dass.”

Roffe klør seg på haken og undertrykker et smil.

Copyright Stian M. Landgaard 2006.

Facebook