Hopp til innhold

Er min litteratur skjult?

Andreas Wiese hadde i går en interessant kommentar i Dagbladet: Den skjulte litteratur. Han skriver blant annet følgende:

Uten å ha en definitiv statistikk, er tendensen at skjønnlitteraturen i stadig mindre grad siteres i aviser eller tidsskrifter. Tidligere var litterære tekster på en annen måte til sted[e], våre diktere var en felles referanse. I dag kommer sitatene langt oftere fra vår sakprosa, oftest fra annen journalistikk. Årsaken er like enkel som den er banal: Vårt viktigste arkiv, søke[-] eller referansegrunnlag i dag er Internett. Og på nettet finner journalister faktatekster. Fiksjonen er knapt tilgjengelig. Vi tar oss ikke lengre tid til å bla i bøker fra bokhylla.

Andreas Wiese
Andreas Wiese

Det er sant. Hvem er det vel som vandrer rundt i dag og siterer fra bøker? I gamle romaner kan man derimot ofte se personer som brisker seg med et sitat fra en bok de har lest. Jeg skulle forsåvidt ønske jeg kom på konkrete eksempler akkurat nå, men Internet-ressursene har besudlet også meg. Dessverre må jeg nøye meg med å hevde at jeg mener å ha sett i mange bøker skrevet for 100 år siden at Shakespeare (eller Milton eller Ibsen eller Racine eller Austen) blir sitert.

La oss si at hovedpersonen i en så gammel bok har vært bortreist i flere måneder og kommer tilbake til sin hjemstavn, bare for å oppdage at hans kvinne har forlatt ham for en annen. Ville det ikke da være naturlig at han skriker ut: "Frailty, thy name is woman!" Nettopp fordi han har lest Hamlet. I en bok fra det sene 20. århundre ville han derimot ha ropt: "That fucking bitch walked out on me!"

Mer trøkk i våre tider, kanskje. Men mindre poesi og mindre refleksjon og ettertanke. Hvis han derimot tenkte på Hamlet, ville han kanskje ha fundert over prins Hamlets tanker og handlinger omkring problemet. "Ja, Hamlets mor giftet seg med hans onkel før hennes avdøde ektemann var blitt kold i sin grav. Og min kvinne forlot meg for en annen, enda hun visste jeg ville være tilbake fra Afrika før året var omme. Åh, selv et vettløst dyr ville ha ventet lenger! Hun giftet seg en måned efter -- alt før salt av falske tårer var forsvunnet fra hennes svulne øyne."

Min oppgave som forfatter i begynnelsen av det 21. århundre blir følgelig å sørge for at mine fremtidige lesere vil sitere fra mine bøker ved passende anledninger i det 22. og 23. århundre. Men da må tydeligvis sitatene ut på nett. Jeg kan like gjerne begynne allerede nå:

         

Sitater fra Herrer i åndenes rike av Stian M. Landgaard © 2006

Var det ikke nettopp denne innbilningen, denne fordommen at kristendommen er ubetydelig, at den er blitt erstattet av humanismens sekulære idealer, som er kilden til all dekadanse og nihilisme i Vesten? (s. 133)

Men egentlig vet jeg ikke hva som venter menneskeheten på den andre siden av floden hvis vi krysser broen vekk fra kristendommens bredd. Kanskje er kristendommen det eneste som holder massene i sjakk og forhindrer det ultimate kaos? Her i det dekadente Vesten er det muligens bare illusjonen om en almengyldig moral og transcendent verden som utgjør bøygen foran avgrunnen? (s. 231)

Men hvis filosofien kan sies å være terapi for Wittgenstein, er den som adrenalin for Nietzsche. Wittgenstein vil bruke filosofien til å kurere oss for de intellektuelle sykdommene vi belaster oss selv med, nemlig de filosofiske grunnlagsproblemer. Nietzsche vil bruke filosofien til å gjøre oss sterke nok til å akseptere virkeligheten uten «den metafysiske trøst» som ligger i Gud, i sannheten, i moralen. (s. 152)

Hva er å elske? Forutsetter det ikke at man har en sjel som finner en annen sjel, at man forenes på et overjordisk plan? Hvis man -- som jeg -- ser menneskene som fragmentariske uttrykk for et uregjerlig sammensurium av viljer, hvordan kan man tro på evigvarende kjærlighet? (s. 428)

Og jeg tenker, mens jeg står her, at alle fagre ord om en kvinnes personlighet, hennes karakterdybde, hennes integritet -- de når ikke opp mot kroppen. Det er bare kroppen jeg husker, det er bare kroppen jeg savner, det var de ytre trekkene som sjarmerte meg. Når hennes stemme, hennes latter, hennes klokhet og dumhet forlengst er ute av mitt sinn, vil fremdeles bildet av hennes kropp henge ved. Jeg vil aldri glemme kurvene fra det mørke kjønnet hennes, hoftebena, den vesle navlen, søkket under ribbena, de små ungpikebrystene med de markerte brystvortene. Dette hadde jeg, dette har jeg mistet. (s. 111)

Facebook