Hopp til innhold

Den hellige kua heter “Kjønn”

Ole Idar Kvelvane har våget å påstå at kvinner skriver dårligere bøker enn menn. Hans artikkel og kritikken han har fått, utgjør et høyst interessant fenomen i vår samtid.

Forfatteren Hans Petter Laberg har ganske nylig anklaget meg for å gjøre bruk av begrepet "politisk korrekt". Ifølge ham og et knippe andre er dette en motstandersvertende floskel uten reelt innhold. Mon det. Det er nemlig ikke alltid så vanskelig å knytte et innhold til begrepet; man trenger bare en passende kontekst som folk er fortrolig med. Og én slik kontekst er kjønn.

Ole Idar Kvelvane (Foto: Thor Brødreskift)Det er nemlig en annen forfatter som har angrepet en hellig ku i den norske kjønn- og litteraturforestilling. Ole Idar Kvelvane har våget å påstå at kvinner skriver dårligere bøker enn menn. Hvorfor Dagbladet antok denne artikkelen, er meg forøvrig en gåte. De må ha vært desperate etter å få fart på den årlige sommerdebatten om litteratur. Men Kvelvane har fått publisitet så det holder, så han ler nok hele veien til banken. Kanskje han sogar kommer ut av skapet om en stund og innrømmer at alt var et PR-stunt.

Men det er ingen grunn til å avfeie hans artikkel bare fordi han kanskje gjorde det for oppmerksomhetens skyld. Hans artikkel og kritikken han har fått, utgjør et høyst interessant fenomen i vår samtid.

Ser man nøkternt på det, er ikke Kvelvanes artikkel spesielt godt fundert. Den bærer preg av å være skrevet i frustrasjon og med en rekke følelsesutbrudd rett fra hjertet og gallen. Det svakeste punktet er naturligvis Kvelvanes slutning:

At menn er betre forfattarar enn kvinner, er noko eg har visst ganske lenge. Eg kan på ståande fot rekne opp eit dusin svært gode mannlege norske forfattarar, nålevande og daude, men eg kan ikkje komme på ein einaste kvinneleg forfattar som eg faktisk har lest. Kvifor har eg ikkje lest Undset, Collett eller Skram (eg kjem diverre ikkje på nokre samtidige kvinnelege forfattarar av same kaliber)? Kvifor blir ikkje deira bøker dytta på meg slik som er tilfelle med dei beste verka til Mykle og Bjørneboe, eller Saabye Christensen eller Ambjørnsen for den saks skuld. Svaret er enkelt: Fordi dei ikkje er like gode.

Han innrømmer altså at han ikke har lest særlig mange bøker av kvinnelige forfattere, men mener grunnen er at de ikke blir "dytta på" ham. Altså går han ut ifra at man nærmest automatisk alltid leser de beste bøkene som finnes, siden disse blir "dytta på" en. Forunderlig nok viser historien at mange bøker er blitt miskjent i sin samtid, og at de først senere er blitt populære og regnet blant de beste i verden. Dermed er innholdet i kategorien "dei beste verka" ikke så gjennomsiktig som Kvelvane later til å tro. Hvilke bøker som blir "dytta på" en person, varierer derfor med denne personens samtid og omgangskrets. Jeg tror ikke Ayn Rands Atlas Shrugged dyttes på medlemmene av Rød Ungdom, selv om boken er enormt populær i objektivistiske sirkler og leses av mange på høyresiden.

Nå tar Kvelvane det for gitt at bøker skrevet av menn er de beste, og spør seg hvorfor det er slik:

Eg trur det har med noko så enkelt som blikk å gjere, måten å sjå verda på. Sjølv etter tretti år med likestilling blir jentungar framleis oppdratt til å sjå på verda med eit passivt blikk, eit blikk som ikkje skal sjå, men bli sett. Difor lærer dei seg å pynte seg og gjere seg til for mannsblikket, slik at dei når tida kjem skal få ein make å formere seg med. Det ligg i kulturen. Det ligg i gena.

Gutungar blir oppdratt til å sjå aktivt, og då helst på det andre kjønnet. Og å sjå er kanskje den viktigaste eigenskapen ein må ha for å vere forfattar og kunstnar i det heile teke. Det slår meg i møte med kvinnelege forfattarar sine tekstar. Det er som om tekstane deira skrik: Er det nokon som ser meg nå, kor godt eg skriv? Og dette blir det ikkje god litteratur av. Den beste litteraturen er heilt fri, den har eit aktivt og grådig blikk. Menn har det, og difor er det dei som står bak storparten av dei siste tjuefem åras beste norske litterære verk.

Dette og det som ligger bak en slik forestilling, går på tvers av alt som kalles god tone i det postmoderne Norge, hvor kjønn er og blir en hellig ku. Det vil si at det kun er visse ting man tillate seg å si om dette emnet, dersom man ønsker å bli tatt på alvor. Kvelvane har regelrett kjørt ned den hellige kua, og reaksjonene blir deretter. Han "burde vært beskyttet mot seg selv", for å sitere Knut Johannessen (Vox populi). Det er et klassisk gjengjeldelsesangrep fra den "politisk korrekte" opinionen. Ta ballene, ikke mannen.

Det "politisk korrekte" synet er altså noe i retning av at kjønn er en konstruert kulturell kategori som ikke determinerer en kvinne, samtidig som kjønnet er en biologisk kategori som utmerker en kvinne. Dette smått selvmotsigende synet stammer fra to typer feminisme. Den eldste typen har hevdet at kvinnen ikke var annerledes enn mannen, at hun måtte ha de samme rettigheter som ham, og at hun til og med burde bli som ham. Den andre typen, nyfeminismen, har tatt utgangspunkt i kvinnen som et vesen distinkt fra mannen. Kvinnen betraktes her for eksempel som dyktigere enn mannen til å bygge relasjoner, til å tenke nytt og alternativt, samtidig som det anerkjennes at kvinnen tidvis er for tilbakeholden og ikke våger å satse så mye. Moderne kampanjer rettet mot kvinner tar ofte utgangspunkt i sistnevnte "svakhet" og oppfordrer dem til å overvinne sin frykt for å nå toppen.

Kvelvane kolliderer derfor kraftig med den første typen feminisme når han hevder at det biologiske kjønnet og dertil hørende gener har betydning for hvorvidt en person skriver godt. Samtidig smeller han inn i den andre typen feminisme når han hevder at kvinnens særegenskaper i forhold til menn ikke teller positivt, men negativt. Sluttelig går han i clinch med det som har vært Norges offisielle policy overfor kvinner de siste årene: "positiv" diskriminering, kvotering, særprivilegier, kampanjer og opprop for å øke kvinneandelen på diverse samfunnsområder. Den hellige kua rauter stadig at det er til alles beste at det vi får flere kvinner inn i styrerommene, forfatteryrket, politiet, militæret, lederstillinger, Stortinget, etc. Begrunnelsen er todelt og hentet fra de to typene feminisme: 1) Kvinner er "som menn", men har vært diskriminert fordi menn har sett på dem "som kvinner". 2) Kvinner har "noe" som menn ikke har, og som sannsynligvis vil være "berikende" på et eller annet vis, bare kvinnene får slippe til.

Det er mange måter man kan angripe denne hellige kua på, og de aller fleste vil bli møtt med en fordømmende holdning. Kvelvanes innlegg var ikke spesielt etterrettelig, men selv om det hadde vært det, ville reaksjonene sannsynligvis ha blitt de samme. Personlig leser jeg innlegget som en litt flåsete maskulistisk frustrasjon avfødt av mannen som føler seg forbigått og diskriminert av det enorme fokuset på kvinnen og hennes rettigheter, muligheter og kravet om at hun skal sikte mot toppen. Det er jo nemlig ikke slik at den vanlige mannen i gaten føler at han har diskriminert noen, så hvorfor skal han rammes av kvoteringsbestemmelser? Likeledes er det mange unge kvinner som hverken føler seg undertrykt eller sympatiserer spesielt mye med feminismens fanesaker.

Det mest interessante med hele debatten er derfor ikke innholdet i Kvelvanes innlegg, men hvilke reaksjoner han har fått, og hva dette utsier om det norske politiske og kulturelle klima. Her har vi virkelig et tema for videre undersøkelse. Enn så lenge konstaterer jeg at vi har minst én hellig ku i Norge, og den heter "Kjønn".

Facebook

7 kommentarer til “Den hellige kua heter “Kjønn”

  1. Isobel

    Tja, tviler på at han får flere lesere ved å fremstille seg selv som idiot. En latterlig følge av det han sier er at lesbiske er bedre forfattere enn heterofile.

    Jeg syns du begår en feil ved å beskrive kvinner som det annet kjønn. For meg handler likestilling om frihet til å velge livet sitt selv og demokrati.

  2. HPL

    Bare en liten ting, Stian: Det jeg har anklaget deg for er å ty til begrepet "den politisk korrekte venstreintelligensiaen", uten å kunne belegge det skikkkelig.
    Det stinker av selvtilfreds latskap.
    Og en passende kontekst? Det virker som enhver kontekst er passende for å ty til "politisk korrekt".
    Når det gjelder denne Kvelvane ... Jeg håper han er bedre i å stille medisinske diagnoser enn litterære.

  3. Stian M. Landgaard

    Men ser du ikke selv hvordan du føyer deg like inn i paradigmet når du "håper han er bedre i å stille medisinske diagnoser enn litterære". Man tviler på mannens intelligens fordi han har uttalt seg på en eller annen måte som stred mot den politiske korrekthet.

    Forøvrig takk for korrigeringen. Du skal nok se at jeg kommer til å snakke mer om den politisk korrekte venstreintelligentsiaen med tid og stunder.

  4. HPL

    Nei da, Stian. Jeg tviler på hans evne til å stille riktig litterær diagnose. Les hva jeg skriver, du. Jeg har ikke kommentert hans intelligens i det hele tatt.
    Det at en person uttaler seg dumt, betyr ikke at han er uintelligent. Det betyr at han uttaler seg dumt. Det er faktisk en forskjell.

    Jeg kan jo forresten prøve meg på "en Kvelvane":
    Jeg har ikke giddet å lese "Astronautar" av Ole Ivar Kvelvane. Hvorfor skriver han så dårlig og uinteressant!

    Hm. Det var jo ikke så vanskelig. 😉

  5. Stian M. Landgaard

    OK, Hans Petter. Jeg tolket diagnosestillingsanalogien som et saftig spørsmålstegn plassert ved siden av hans intelligens som sådan.

    Og til deg, Isobel: Jeg beskriver jo kvinnen ut ifra en rekke feministiske perspektiver. At likestilling for deg kun handler om demokrati og frihet til å velge sitt eget liv, er helt fint. Men så spørs det hva man mener med demokrati og frihet til å velge sitt eget liv. Derom strides de ulærde.

  6. Isobel

    Innvendingen din er altså at den såkalte venstresiden (som ifølge deg er alle norske partier på stortinget utenom delvis Frp og Høyre) går etter mannen og ikke ballen. Har du flere eksempler på slike reaksjoner i denne saken? Har høyresiden (?) reagert annerledes enn venstresiden?

    (kommentarer på dagbladet.no har aldri eid debattkultur, så regner ikke dette med)

  7. Knut Johannessen

    Jeg er imponert over evnen til å koke suppe på en utrolig liten spiker.

    Min kommentar om Kvelvanes mentale tilstand var muligens noe sleivete, men når en forfatter kan desavuere kvinners evne til å skrive god litteratur på bakgrunn av at han ikke har lest noe av slik litteratur, kaller et på smilet.

    Når han i tillegg påkaller genetikken som forklaring, så er det vel ikke helt enkelt å ta fyren seriøst.

    Han fikk sine minutter i søkelyset og bør nyte det. Mer fortjener han ikke.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.