Hopp til innhold

Om sannhet og løgn i en metalitterær forstand

Litteraturens muligheter har fascinert meg siden jeg begynte å skrive. Opprinnelig forskanset denne fascinasjonen seg til hvorvidt jeg kunne være i stand til å overleve med pennen i hånden. Da handlet det bare om å få en historie ned på papiret. Men etterhvert begynte jeg å ane at litteraturen kunne ha en metalitterær funksjon ut over det å være en fiktiv fortelling, ut over det å være et språklig kunstverk. Jeg begynte å forestille meg at litteraturen på sett og vis kunne nå ned til en dypere sannhet som ellers ikke var tilgjengelig for oss.

2001 var et slapt år i min litterære produksjon. Jeg hadde skrevet i nærmere fem år, noveller, korttekster og en mengde kvartferdige romaner. Det meste var forsøk på å skape gode historier, rive leseren med til en annen verden, trollbinde ham i en ny virkelighet. Men jeg fikk det aldri til å ta av. Jeg følte alltid at jeg kokte suppe på spiker, at det ikke var noe substansielt i mine verker, at de bare bestod av tomme ord, billige kulisser, falske forestillinger – ja, bent frem løgn og bedrag. Fortellingen lot til å være død.

Jan Kjærstad
Jan Kjærstad

Den julen oppdaget jeg, i all min litterære mismodighet, forfatteren Jan Kjærstad. Det vil si, jeg leste for første gang en bok av ham, nemlig Homo Falsus eller det perfekte mord (Aschehoug 1984). Og plutselig hadde jeg oppdaget noe nytt. Svaret på fortellingens fallittspill: Metalitteraturen.

Metalitteratur er litteratur som problematiserer seg selv som litteratur. Det mest kjente eksemplet på dette er vel boken om en forfatter som skriver en bok, hvori det blir trukket paralleller fra den fiktive bokens tilblivelseshistorie til den ekte bokens tilblivelseshistorie. Men metalitteratur favner mye mer enn det, som sagt, og slik jeg ser det, er Kjærstads forfatterskap i overveiende grad et svar på fortellingens død. Kanskje man kunne tenke seg at han sier til sitt publikum: ”Ja, jeg vet at fortellingen er død, og siden jeg peker på dette faktum gjennom måten jeg skriver mine bøker på, unngår jeg at mine fortellinger dør på samme vis.”

Uansett fulgte jeg i Kjærstads fotspor, men slik disipler ofte gjør -- der mesteren benytter seg av hammer og meisel, kommer læregutten med slegge og trykkluftbor. Jeg rotet meg langt inn i de metalitterære sfærer, og dette er en lang historie som jeg skal gjøre svært kort. I min overdimensjonerte begeistring for metalitteraturens uante muligheter begynte jeg sogar å spørre meg hvorvidt min hovedperson noensinne kunne bli klar over at han var en hovedperson, et fiktivt vesen i et litterært verk, hvorvidt han kunne fatte at han var skapt av meg. Fascinerende, ja. Fruktbart, nei. Som avantgardeeksperiment, smekkers. Som lesbar litteratur, ubrukelig.

Kunsten består i å forkle metalitteraturen i tradisjonelle gevanter, slik at leseren fortsatt lever i illusjonen om at han leser en god, gammeldags fortelling – samtidig som han fornemmer at det er et eller annet her som ikke følger den vanlige oppskriften. Nå er det mange forfattere som har skrevet slik type litteratur, med vekslende hell, og Jan Kjærstad er en av dem som har klart kunststykket å kunne smykke seg med betegnelsen avantgardeforfatter, samtidig som han er en storselger med klippekort i bokklubben (for å parafrasere Alf van der Hagen).

Nå nærer jeg dyp respekt for Kjærstad. Han er en hyggelig fyr og en ambisiøs forfatter. Jeg berømmer hans prosjekt, som er å utforske litteraturens muligheter. Likevel kan jeg ikke fri meg for tanken om at han har bundet seg til en måte å fortelle på som likevel forblir … kunstig, ja, rett og slett litt hevet over virkeligheten. Ari Behn hevder at Kjærstads karakterer ikke ”danser for øynene” hans og har ved andre anledninger uttalt at litteraturen ikke kan handle om støvete tekst, men om liv og død, om kjøtt og blod.

Vel er jeg enig med Kjærstad i at man må til slakteren for å finne kjøtt, som han skrev et sted i sin siste essaysamling, Menneskets nett (Aschehoug 2004). Litteraturen vil forbli bokstaver på papiret, uansett hvordan man snur og vender på dem, uansett hvilke skrifttyper og skriftstørrelser man iverksetter. La oss derfor forsøke en annen angrepsvinkel.

Kjærstads verker står det respekt av. I norsk samtidslitteratur er han nærmest uovertruffen når det gjelder de store komposisjonene, men som jeg var inne på, fornemmer jeg at han alltid hever sine fortellinger litt for høyt over bakken. De går sjelden virkelig dypt ned i rennestenen, de skildrer ikke et dramatisk forløp med tilstrekkelig innlevelse og tilstedeværelse. Isteden fortelles det med autoral stemme hva som hadde foregått her og der, hva som var blitt sagt, sånn rent oppsummert. Og så løper fokuset over til en strukturell forbindelse med noe annet i romanen. Det kan være storslått, det kan være innsiktsfullt, men dessverre blir det så ofte bare oppsiktsvekkende fiffigheter og finurlige fortellertekniske grep.

Jeg merker meg at Kjærstad i et intervju nevner at han tror menneskene lar seg dele inn i to grupper, platonikere og aristotelikere (selv kaller han seg platoniker). Dette henger angivelig sammen med hvilket menneskesyn man har, og følgelig med hvilket litteratursyn man har, all den stund narratologi = antropologi (igjen ifølge Kjærstad). På sett og vis er det fascinerende at man fortsatt tenker seg to verdensbilder, det platonske, hvor ideene ligger utenfor tingene, og det aristoteliske, hvor ideene ligger i tingene. I så fall er jeg enig med Kjærstad i at han er platoniker, siden han alltid vil abstrahere sine fortellinger fra en gitt virkelighet og formulere en slags fortellingens idé.

Et godt eksempel er karakterene hans (enten de danser for Ari Behns øyne eller ei). De er ofte overdrevne, barokke og beskrives nærmest som universalgenier. Selv barna er fullstappet av viten om alle mulige ting, hvilken de sprer om seg, som var de vandrende lærebøker. Om Forføreren (Aschehoug 1993) har platonikeren Kjærstad uttalt:

[E]n skikkelse som Nefertiti -- Jonas' bestevenninne gjennom barndommen til hun blir påkjørt ti år gammel -- er jo nærmest en magisk person. Hun er simpelthen for god for denne verden. Allikevel er det ikke vanskelig å skrive fram en slik person. De fleste som tenker tilbake på sin egen barndom og summerer de beste sidene til alle de gode kameratene, vil komme fram til en slik nærmest overnaturlig drømmeskikkelse.

(http://www.aschehoug.no/oktober/dialogerto/kjaerstad_t.html)

Det er dette jeg mener med å abstrahere. For meg blir det litt for virkelighetsfjernt til å føles ekte når jeg leser. Jeg blir riktignok tatt med et annet sted, men jeg føler likevel at dette ikke angår meg og mitt liv. Dette er en idéverden, en litterær verden som kanskje forsøker å formidle en slags sannhet, men det er ikke en sannhet som bergtar meg.

I 2003 sluttet jeg å skrive skjønnlitteratur. Grunnen var at jeg ikke fant sannheten jeg søkte. Metalitteraturen gav ingen sannhet, bare et vevverk av fancy sammenstillinger og tankespinn. Og den tradisjonelle litteraturen forble bokstaver på papir. Straks man stakk hodet opp av boken, så man en langt rikere virkelighet. Et vell av anskuelser, av farver, toner og lødige fornemmelser. Det som bragte meg på banen igjen, inn på den litterære løpebane, var erkjennelsen av at sannheten var unødvendig. I litteratur forsøker man ikke å skildre noe sant, men derimot noe illusorisk, noe som skal fortone seg som sannhet, uten å være det. Er det av den grunn løgn?

Jeg tror på å presentere virkelighetens detaljrikdom, for så å la leseren legge sammen puslespillet selv. Noen vil legge det sammen på én måte, andre på en annen. Hver skaper sin sannhet basert på de premissene forfatteren serverer. Dette er en del av leseropplevelsen, og det er derfor jeg hittil kun har skrevet romaner med førstepersonssynsvinkel. En autoral forteller står ofte i fare for å trekke for mange konklusjoner om det foreliggende materiale, og her mener jeg Kjærstads fortellerstemme forlengst har løpt over dødlinja. Hvorfor ikke heller bare la hendelsene utspille seg for lesernes øyne? Da er sjansen langt større for at de vil føle seg involvert i det som skjer.

Dette må ikke forstås som at forfatteren ikke kan komme valsende inn med sine egne meninger. Verket skal ikke være verdinøytralt, langt ifra. Men disse meningene må være filtrert gjennom en naturlig deltager i dramaet, for eksempel en hovedperson. Ellers har de ikke noe der å gjøre. Hvis forfatteren på død og liv vil trekke slutninger og øyne sammenhenger -- vel, så la da hans karakterer trekke de slutningene og øyne de sammenhengene. Men noen ganger er det simpelthen mer classy å bare legge frem bitene og se hva leseren gjør med dem. (Det finner vi nemlig ut når vi leser anmeldelsene.)

Jeg har sluttet å plage meg med at det må ligge en absolutt sann idé bak de ordene jeg bruker (platoniker), og jeg har sluttet å tro at ordene i seg selv rommer en slags uangripelig, almengyldig sannhet (aristoteliker). Nå som jeg skriver på min neste roman, en historisk roman, vet jeg at det aldri vil bli mulig for meg å skildre en bestemt tidsepoke slik en person som levde der og da, ville kunne gjøre. Mine ord er bundet til meg og min tid, og slik vil det alltid være.

Men hvorfor fortvile? Med mindre man vil leke seg med postmodernisme og metalitterært fiksfakseri (for eksempel ved å problematisere forfatterens utilstrekkelighet i å skrive frem en historisk roman), hvilket fullstendig ruinerer leseropplevelsen og reduserer en god fortelling til et kunstferdig eksperiment, må man innse at det ikke finnes noen sannhet i litteraturen. Det er bare en illusjon der, ornamentert og nøye utformet med hammer og meisel, noen ganger med tannpirkere, og den skal forlede deg, leseren, til å tro at du nå sitter og inntar en fortelling om noe som foregikk og gjerne også ble skrevet for lenge, lenge siden. Ut av denne illusjonen skal du skape din egen sannhet, din historiske, fragmentariske og akk, så feilbarlige sannhet.

Det er det som er litteratur.

Facebook