Stian M. Landgaard

-- Norske samtidsforfattere er døve og blinde for det som skjer ute i verden, hevder Bergljot K. Nordal (31), som har gjennomført en større studie av samtidsromaner.

Det melder ABC Nyheter i dag. Og jeg siterer faktaboksen:

Min første tanke var at jeg ville lese denne masteroppgaven. Sjekket Bibsys og Universitetsbiblioteket i Oslo, men det er bare en knapp uke siden oppgaven ble ferdig, så jeg er kanskje tidlig ute. Interessant at media også var det. Kontakter, kontakter.

Til og med jeg nevnes i artikkelen, som en av 2006-debutantene:

Problemet er, ifølge Nordal, tofold:

1) De norske samtidsforfatterne er "døve og blinde og har ingen følere utover, bare innover i seg selv". De selvbiografiske trekkene tar plassen til alle de viktige tingene som skjer i verden, krigen i Afghanistan, osv.

Imidlertid er det ikke selvbiografismen i seg selv som gir norsk litteratur nådestøtet, for "selvreflekterende litteratur kan fungere som en kollektiv bevissthet og si noe om oss som lever i dag". Det er imidlertid ikke en ære Nordal levner norsk samtidslitteratur:

2) En selvbiografisk roman berører ikke leserne uten å "våge å risikere noe". Forfatterne må risikere å "stille seg selv i et dårlig lys" for at litteraturen skal bli interessant. Det verste er angivelig at forfatterne skjuler seg i fiksjonen, insisterer på at de skriver romaner, og at tekstene deres både er sanne og usanne. Nordal trekker frem to eksempler.

Hanne Ørstaviks gamle venninne Solveig Østrem gikk ut i Samtiden og hevdet at hun ble brukt som modell for flere av Ørstaviks romanfigurer. Likeledes ble Nikolaj Frobenius' roman Teori og praksis, av forlaget lansert som en "løgnaktig selvbiografi", angrepet for måten han fremstilte tettstedet Rykkin på; flere personer hevdet dessuten at de kjente seg igjen i boken. Både Ørstavik og Frobenius hevdet at de skrev romaner og ikke trengte å stå til ansvar for at leserne øynet likhetstrekk mellom virkelighet og fiksjon.

Ifølge Nordal burde forfatterne heller gå i clinch med leserne når de blir konfrontert med spørsmålet: "Er det du skriver, sant eller usant?" De burde si rett ut: "Ja, dette er sant." Eller: "Dette er løgn." Da mener hun litteraturen vil ha en virkning, og konkluderer:

"Vi trenger mer vågale forfattere, som tør gå inn i diskusjoner med lesere som er uenig i litteraturen deres."

Mon det, tenker jeg.

Og jeg vil så absolutt lese denne masteroppgaven før jeg hopper til fasttømrede konklusjoner. Mitt eneste grunnlag er artikkelen, så det får holde til enkelte preliminære konklusjonssprang.

For hvordan kan man egentlig være "uenig" i litteraturen en forfatter har skapt? Menes det måten litteraturen fremstiller virkeligheten på?

Jeg hadde en "fiktiv" kateket med i min egen "selvbiografiske" debutroman. En "virkelig" kateket hevdet seg identifisert i teksten og krevde forlaget for en forklaring på hva min uforskammede fremstilling skulle bety. Kateketen antydet rettslig forfølgelse av saken ved å bemerke at brevet også var sendt til advokat. Det er imidlertid en kjent sak at det er svært vanskelig å påvise ærekrenkelser og injurierende påstander når det er tale om en roman befolket av angivelig fiktive karakterer (selv om bare et navn er forandret). Forlaget mitt sendte dermed kateketen et skriv med en kort forklaring på hvorfor en slik fiktiv kateket syntes påkrevet av teksten og ikke var ment som noen nidningsdåd mot virkelige kateketer. Etter det ble stille. Julefreden senket seg vel over kateketen som over oss andre.

Men hva skulle jeg gjort, ifølge Nordal? Skulle jeg sagt: "Ja, selvsagt var jeg ute etter å ramme deg, din møkka-ka-ka-kateket?" Hadde det vært vågalt? Hadde jeg med dette demonstrert at jeg var villig til å nå ut til mine lesere og diskutere med dem? Kanskje det endatil hadde blitt rettssak, medieoppmerksomhet og -- noe som Nordal ser ut til å mislike - flere solgte bøker? Og endatil ville ikke min påstand vært sann. Personlig ante jeg ikke hvem kateketen var, men en venn av meg hadde flere år tidligere skrevet en kort e-post hvor han fortalte om en dåpssamtale med en kateket. Den beskrivelsen satt igjen hos meg da jeg i romanen skildret to venners prat om en dåpssamtale.

Til syvende og sist bunner denne debatten i hvorvidt man synes litteraturen skal stå på egne ben, som selvstendige kunstverk, eller om litteraturen skal være et vedheng til forfatteren, avhengig av dennes kommentarer og debattvillighet om verket. Etter min mening må det være opp til forfatteren selv å avgjøre hvorvidt han mener et verk trenger ytterligere drahjelp. Personlig synes jeg en bok skal tale for seg. Derfor svarer jeg unnvikende når intervjuere spør meg hva som er sant og usant. Jeg ser intet poeng i å skrike ut at jeg har basert professor Berggrav på professor Gravberg. Av og til er jeg selv usikker på hva som er fakta og fiksjon, og jeg synes ikke slik informasjon nødvendigvis gjør en bok bedre eller mer interessant. Snarere bidrar den jo til å tabloidisere litteraturen, hvilket synes å være stikk i strid med hva Nordal ønsker.

Det er som om man vil ha det til at fiksjon er mindre verdifullt enn fakta, at poenget med å lese romaner er å trenge gjennom all den fiktive staffasjen og finne frem til konkrete fakta -- istedenfor å betrakte romanen som en større sannhet hevet over trivielle sannheter og løgner.

Men så er det dette problemet med at man skriver selvbiografisk.

Jeg skjønner så inderlig godt kritikken. Å stirre inn i sin egen navle, uansett hvor dyktig man er til å turnere språket, vil etterhvert bli langtekkelig for den godeste leseren. Det virker jo som om det er krimlitteraturen som har tatt utfordringen med å bringe oss nervepirrende og "viktige" historier om arabiske terrorister og russisk mafia, mens den såkalt seriøse skjønnlitteraturen er fornøyd med å skildre en ung, misforstått mann sittende på sin hybel mens han stirrer på navlen sin og funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende.

Nå har jeg ikke lest så mange bøker fra året 2006 som Nordal og Løvdal har. Strengt tatt kan jeg bare snakke for meg selv. (Jeg lurer fremdeles på hva som står om meg i masteroppgaven deres. Kanskje jeg til og med omtales gjennom et helt avsnitt.) Min roman omhandler sant å si en ung, misforstått mann. Han sitter ikke så mye på hybelen sin. Han stirrer heller ikke på navlen sin eller funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende. Faktisk er livet hans ganske spennende -- intellektuelt, seksuelt, familiært og akademisk.

Men ung, misforstått mann, ja. Er det egentlig så rart? Hvorfor blir man forfatter, hvis det ikke er fordi man føler seg misforstått på et eller annet plan? Joda, noen har sikkert det alibiet at de bare vil fortelle spennende historier. Da havner de kanskje i krimgenren eller noe lignende. Men den såkalt seriøse skjønnlitteraturen handler jo nettopp om mennesket. Og ett sted må man begynne, i hvert fall når man er ung. Det er naturlig å begynne med seg selv. Hvordan kan det forventes at en ung jypling som ennå ikke kjenner seg selv, skal begynne å skrive fornuftig og innsiktsfullt om Afghanistan?

Jeg entrer mental fosterstilling hver gang jeg hører unge politiske brushoder skvaldre i vei om verdens store politiske utfordringer som om alle problemer løste seg bare vi handlet etter visse lettfordøyelige slagord. "USA ut av Irak!" skriker en stor del av venstresiden. Bare fordi ... eh, ja, fordi USA er teite, lissom, de har jo ikke noe i Irak å gjøre. Det er de som mener mangt og meget om hvordan verden bør se ut, og de elsker å bygge luftslott høyt hevet over virkeligheten og ikke minst seg selv. Hvordan kan man overhodet begynne å forstå terrorisme, fundamentalisme, etc., etc., hvis man ikke engang forstår menneskenaturen? Hvis man ikke engang forstår seg selv?

Den "selvbiografiske" romanen er et forsøk på å forstå seg selv. Et spedt, kanskje fånyttes forsøk i de fleste tilfeller. Men det er i det minste en langt mer sober start enn å leke bajas på verdensarenaen. Alt skal ikke være lettvint underholdning om "verdens store problemer".