Hopp til innhold

I helvete

17. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Da er vi ved veis ende, etter seks måneder med romanforsøk fra 1996 til 2013. Den siste romanen i skrivebordsskuffen bærer tittelen I helvete og ble skrevet sommeren 2013, etter intens lesning av Arthur Schopenhauers Verden som vilje og forestilling. Jeg skulle egentlig begynne på min masteroppgave akkurat da, men den måtte vike for diktermusens kraft.

«Verden er et helvete, og menneskene er både djevlene og de pinte sjelene.» - Arthur Schopenhauer.

Kortromanen I helvete ble ferdigstilt etter noen uker, men den kom ikke helt i mål hos forlaget. Muligens vil den fremtre i ny form på et eller annet tidspunkt (kanskje under tittelen La alt håp fare), og derfor vil jeg ikke si altfor meget om den nå. Men den handler om lektor Jakob Verger, som forsøker å komme seg på fote igjen etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han reiser bort, tar inn på hybel hos en gammel venninne, og setter seg fore å skrive en doktoravhandling om Schopenhauer som skal belyse hans personlige fallitt på Amors jaktmarker.

Under følger et kort, representativt utdrag.

 


I HELVETE

 

I titiden pusset jeg tennene og gikk til sengs. Undersøkte mobilen nok en gang: ingenting, ikke fra noen. Uten forvarsel var jeg reist to tusen kilometer hjemmefra, og ingen brydde seg. Selv ikke mine to nærmeste kompiser i Tromsø, de som visste alt om min tragedie, hadde sagt noe. Den ene var nok på ferie med familien og gledet seg over livet som småbarnsfar. Den andre var dypt inni sitt litterære prosjekt.

Jeg leste ferdig Utvidelse av kampsonen. Det ender selvfølgelig med at fyren havner på galehus, men så blir han utskrevet og drar på sykkeltur. En førti kilometer lang sykkeltur som hovedpersonen med sin fysikk egentlig ikke er rustet for.

Av og til stopper jeg i veikanten. Jeg tar en røyk, jeg gråter litt, og så drar jeg videre igjen. Jeg skulle ønske jeg var død. Men «det finnes en vei å følge, og den må følges».

For slik er livet. Vi reiser avsted langs en strevsom rute, og målet vi har i sikte, synes aldri å være verdt anstrengelsen når vi først er fremme. Det vi hovedsakelig får ut av det, er smerte. Både den reelle smerten fra vonde føtter og den abstrakte smerten ved tanken på at det kommer mer smerte henimot horisonten. Hadde vi ved starten visst hva som ventet oss, at hverken reisen eller målet var verdt anstrengelsen og lidelsen, hadde vi aldri gitt oss i vei.

Ekkoet av Schopenhauer i Houellebecqs bok.

Tromsøfilosofen Zapffe var sterkt påvirket av Schopenhauers livspessimisme og skriver i Om det tragiske at mennesket er for godt utrustet, intellektuelt sett, for tilværelsen. Kort sagt: et naturens misfoster. Vi forstår for mye av verdens meningsløshet til å kunne bli lykkelige og tilfreds. Jeg var en gang på besøk i et avsidesliggende hus på Berg utenfor Tromsø, og den eldre damen som bodde der, kunne fortelle at Zapffe hadde vært en hyppig gjest i huset i etterkrigsårene. Som ungjente hadde hun en gang hørt ham si: En liten mann i åpen båt på et uendelig stort og opprørt hav – det er livet. Men det betyr ikke at man ikke kan åpne en boks med ananas og kose seg der man sitter.

Jeg likte det bildet, for selv om mange levde i illusjonen om metafysisk orden og guddommelig forsyn, om at «alt går bra til slutt», kunne ikke jeg hengi meg til slike løgner. Isteden satt jeg der i båten, sjøsyk og jævlig, og prøvde å finne stadig nye bokser med ananas.

Derfor var det også mye verre for meg når en boks glapp ut av hendene mine og falt overbord, for kanskje det var den siste. Man kunne aldri vite.

 

Jeg halvsov gjennom natten, våknet flere ganger og så på klokken. Halv ett, kvart over to, halv fire, ti på fem. Alt var stille i huset. Ingen dører åpnet seg, ingen trapper knirket. I motsetning til den lyse tromsønatten var det helt mørkt her og derfor lettere å gli vekk fra verden. Men istedenfor søvnen var det fantasiene jeg havnet i.

Først da det lysnet ute og huset kom i bevegelse, falt jeg i dyp søvn som varte til utpå dagen. Straks jeg stod opp, kjente jeg meg agitert og nervøs, og jeg gikk derfor en tur ut og vandret langs veiene i det flate landskapet, passerte engen og kom helt bort til skogen. Jeg kunne se bebyggelsen som små dukkehus, i ett av dem bodde Margaretha og Liese, og jeg tenkte på hvor ubetydelig og smått alt er på avstand. Men bare når man betrakter det desinteressert, for i tankene kan selv den minste ting anta galaktiske dimensjoner. Våre tanker forråder oss, vi intelligente kryp.

Da jeg kom tilbake, så jeg Fabi sammen med Liese. De lå på magen ute på plenen og leste i hver sin bok. Ved nærmere ettersyn så jeg at hans var en tegneseriepocketbok, og at hennes var en slags roman. De hadde ikke sett meg, så jeg sakket farten for å studere adferden deres. Som forventet var det hun som var sjefen. For han vendte seg hele tiden mot henne i et forsøk på kontakt, smilte konstant og beveget seg stakkato. Hun lå stort sett stille og så ned i boken, og de få gangene hun sa noe, vred han iherdig på sitt runde hode for å lytte eller komme med en altfor kjapp oppfølgerkommentar.

«Hallo!» sa han da han ble oppmerksom på meg. Jeg nikket. Liese kikket såvidt opp.

«Er moren din inne?» spurte jeg i håp om imøtekommende respons. Hun trakk bare på skuldrene og vrengte underleppen.

«Jeg tror det,» sa Fabi, ivrig etter å bli satt pris på. «Jeg mener, jeg syntes jeg hørte henne oppe da vi var i gangen.»

Mer skulle det altså ikke til før en jente ble kald. En liten avvisning, et lite brudd på de gode følelsene, dermed var det slutt på tilnærmingen. Men bra var det, for nå kunne jeg vel konsentrere meg. Jeg måtte prøve å få grep om avhandlingen, som talte tredve sider og skulle bli minst syv ganger større. Foreløpig var det bare forpostfektninger jeg drev med, skjematiske oversikter og overfladiske sammenligninger. Alt dette måtte jeg gjennom før jeg til slutt levde og åndet i den filosofiske materien. Og da, bare da, kunne jeg begynne å argumentere på forskernivå.

I min tilstand de siste månedene klarte jeg knapt å lese en halv side filosofi uten å knytte det an til meg selv og mine erfaringer. Slik ble generelle utsagn om viljen ikke bare abstrakt teori, de ble forelegg for min konkrete livssituasjon. Når jeg nå bladde gjennom de delene jeg ikke hadde lest så nøye av Schopenhauers opus magnum, Verden som vilje og forestilling, fant jeg noe interessant om kjærlighet, om grunnen til at mennesker går helt av skaftet for lidenskapens skyld. Andre strebener, som heroiske dåder, kunst og rikdom, vil alltid vike for det seksuelle begjæret. Og hvorfor? På grunn av viljens hierarkiske vesen. Naturen står øverst, så følger menneskearten og til slutt enkeltmenneskene. Som individer kan vi ha mange bevisste mål med vårt korte liv, som komfort, berømmelse og makt, men artens mål er å bestå til evig tid, noe som bare kan skje ved at dens eksemplarer forplanter seg.

Vi mennesker krever imidlertid vår individuelle frihet, vi nekter å være slaver for en overordnet vilje. Vi blir forelsket av rent subjektive årsaker, tror vi, men egentlig har det seksuelle begjæret, artsviljens durkdrevne verktøy, trukket et illusjonens slør over vår bevissthet og maskert den objektive grunnen til vår forelskelse: menneskeartens krav om et nytt eksemplar. Det er derfor vi taper alt annet av syne, det er derfor vi ikke forstår oss selv eller våre følelser. Vi er fullstendig i denne forelskelsens vold, for det er artsviljen som tar kontrollen over oss idet den velger ut to eksemplarer den mener vil skape det gunstigste avkom for menneskeslektens overlevelse. Våre fremtidsplaner, vår nyttetenkning og vår sinnslikevekt blir ikke lenger tatt hensyn til, vi går om nødvendig til grunne for kjærlighetens skyld.

Og dersom en lidenskapelig elsker skulle mislykkes i å få sin utvalgte, det være seg på grunn av en rival eller på grunn av døden, opplever han en smerte som overgår alt annet, nettopp fordi den ikke bare rammer ham som individ, men derimot angriper arten som sådan gjennom ham. Altså er det ikke bare en ensom mann som står i regnet og skriker ut sin sorg og sjalusi, han skriker med hele menneskehetens viljesrøst i brystet.

Facebook

29 kommentarer til “I helvete

  1. Roar Sørensen

    Bra. Litt skjematisk og overfladisk, som vanlig uten hjerte og lidenskap, men dette synes jeg bærer bud om noe bedre.

    Problemet ditt som forfatter synes alltid å være det samme: Du er redd for å bli møkkete på fingrene. Du forstår ikke at leseren stort sett driter i betraktninger, teorier og anskuelser.

    Leseren vil inn i karakteren din, leve med ham, leve for ham, heie på ham, vandre med ham, føle med ham, avsky ham eller elske ham.

    Dette oppnås _utelukkende_ ved at forfatteren fører karakteren inn i konkrete hendelser, der leseren kan lukte, høre og føle, aldri gjennom å tro at han vil bry seg det aller mindre om karakterens syn på ditt og datt, uansett hvor dypt, vidsynt og sjeleopprivende det måtte være.

    Så mitt råd er: Få møkk på fingrene. Langt om lenge, når du har etablert det rette forholdet mellom leser og karakter, kan man dandere teksten med filosofiske betraktninger.

    Hvis ikke, kan du like gjerne skrive en fagbok.

    Kanskje problemet ligger litt her også: Romanene din er egentlig fagbøker kamuflert som romaner. Prøv heller å sette hesten foran kjerra, selv om hesten stinker, kjerra knirker og bonden av og til faller i grøfta.

  2. Stian M. Landgaard

    Takk for dine synspunkter, Roar. Nå er dette et utdrag hvor teorien, nærmere bestemt hin schopenhauerske filosofi, står i fokus. Jeg har noen stinkende hester på stallen også, men de skal ikke ut og trave i dag.

  3. Roar Sørensen

    Det er bra. Det skal stinke litt av en bok. Og ingenting ville ha gledet meg mer enn om du hadde lykkes.

    Men jeg tror du må kvitte deg med "tvangstanken" på å utgi manuset på et "etablert forlag". Jeg tenkte vel litt sånn, jeg også, for 10–20 år siden.

    I dag er bildet annerledes. Du og dine bøker, kanskje litt som mine, faller i kategorien "umulig å tjene penger på, umulig å satse på", for alle forlag som først og fremst ønsker å tjene penger.

    Du er ikke pen eller sexy, du kan ikke markedsføres som "ung og lovende", du er ikke kjendis eller politiker, du skriver ikke fjas, du orker ikke tanken på å smiske deg inn i "miljøet" (Geir Tangen-modellen), du er konservativ (ikke sosialist/venstrevridd, som er kravet), og bøkene dine har marginal interesse for "det store publikum".

    Ergo setter markedsavdelingen, og derfor redaktørene, foten ned, og prøver å dekke seg bak alle slags unnskyldninger, uansett hva du leverer.

    Prøv heller eget forlag eller en e-bokutgave. I snitt selger ikke en norsk forfatter mer enn 3–400 eksemplarer av boka uansett. Klarer du det, har du dekket inn utgiftene, og husk at du likevel har sjansen til å få den innkjøpt eller neddrysset av priser, hvis den virkelig er god.

    Jeg har i hvert fall konkludert med at jeg må tenke i nye baner. Å prøve det samme om og om igjen (å utgi på små eller store forlag og havne i de dype skyggene, dvs. aldri få storinnkjøp), og forvente et annet resultat hver gang, er jo selve definisjonen på idioti.

    Du har ingenting å tape på å utgi selv. Ikke i dag. Nada.

  4. Roar Sørensen

    Sånn ville jeg ha startet "I helvete" for å gi romanen litt blod og litterær nerve:

    Da hanene hadde sluttet å gale og bikkjene hadde utstøtt sine siste meningsløse gaul for kvelden, slengte jeg meg i den knirkende messingsenga og dro dyna opp til haka. Dusj og tannpuss ga jeg faen i. Etter å ha reist to tusen kilometer følte jeg meg befridd fra alle sånne småborgerlige rutiner. For n'te gang sjekket jeg mobilen. Skuffelsen fikk meg til å klemme den så hardt at det knirket faretruende i ramma. Fremdeles ikke en jævla melding. Ikke engang fra Ken eller Sture, de som visste hvor fucked up livet mitt hadde blitt. Ken hadde antakeligvis dratt på ferie sørover med den gamle campingvogna mens han desperat prøvde å glede seg over det nye livet sitt som småbarnsfar. Sture satt vel på hybelen og flikket på den idiotiske romanen som alle, bortsett fra ham selv, visste at ingen forlag noensinne ville utgi.

    Plutselig så blir det litteratur og ikke en tørr, blodfattig sakprosatekst. Samtidig får leseren et innblikk i karakterens følelser, frustrasjon og personlighet.

    Just a friendly suggestion.

  5. Ken Jensen

    Du er faktisk faretruende nær sannheten der, Roar. Jeg kjører riktignok ikke bil lenger, men ellers stemmer nesten alt.

    Stians innledning er som et kyskhetsbelte, kold og avvisende, mens du kjører fransk åpning, sexy og inviterende. Bruken av ordet desperat rommer mye. Det er et vell av informasjon i denne lille passasjen. Ja, jeg vet at du klattet dette ned på to sekunder, men det har nerve. Og sist, men ikke minst, det er blottet for filosofisk pjatt.

  6. Heine Bakkeid

    Nydelig tekstsnutt, Roar!

    Ble jammen sugen på å lese mer;-)

    Ken: "Stians innledning er som et kyskhetsbelte, kold og avvisende, mens du kjører fransk åpning, sexy og inviterende." Vakkert.

  7. Stian M. Landgaard

    Utrolig sammentreff at Heine skulle dukke opp her akkurat nå. Jeg som nettopp hadde tenkt å publisere hans parodi på Magellans kors som en motparodi til Roars parodi på I helvete. Det var da som helvete. Vel, her går:

    Magellans Kors -Fjerde Utdrag: Vatos Locos

    Jeg kjeder meg. Slik jeg ser det, har jeg to valg: Enten skrive et eget innlegg om Magellans Kors, eller klage over ting.
    Og siden jeg mener klaging fører deg ingensteds . . .

    Magellans kors. Fjerde utdrag. Vatos Locos.

    Stingo svetter på ballene. Den rant nedover lårene i strie strømmer og gjorde tennissokkene klamme og ekle. -Faens Mama San, tenkte Stingo og stakk en kraftig neve nedi buksa og lot fingrene gli over melsekken med de velskapte babykokosnøttene.
    -Hvorfor skal hun alltid barbere?

    Jungelen var like tørr og utilgjengelig som Mama San dagen derpå. Den tykkeste av karene han red med, Josè, hadde ansiktet til en forvokst diegris, med klumper av pommenade dynket i flass rennende nedover de feite kinnene der han strevde seg innover den tettkledte jungelen. Den andre, Manuel, var en dverg på en meter og tjueto, med fire tenner og en ekstra brystvorte mellom skulderbladene. Manuel slikket seg kontinuerlig over de smale leppene mens de små jentefingrene ustanselig fiklet med noe bittelite i venstre bukselomme. Stingo stolte ikke et sekund på dem. Men han hadde en jobb å gjøre. En jobb pålagt ham fra øverste hylle, høyeste hold. Og Stingo var en mann av sitt ord.

    Over dem surret minst 43 uidentifiserte myggarter, mens bakken under dem var dekket av en grønn jord kalt Qupico, som Stingo visste betød froskespy på lokalspråket.
    -Wait, hvisket diegrisen og holdt opp en advarende neve.
    Stingo presset sammen lårene så den nybarberte ballesekken kom i klem og tøyfibret fra buksene sugde til seg av den klamme vesken som fløt så fritt nedover 'våpenet' og 'ammunisjonskassen' hans.
    -Helvete faen, hvisket Stingo da han kjente han måtte pisse. Det å stikke snabelen sin ut i dette nabolaget, kunne koste en livet. Selv han visste hva den fillipinske kobraen kunne finne på å gjøre skulle en liten babyslange plutselig stikke hodet sitt inn på hans territorium.
    -What is it? Spurte dvergen. Soldiers?
    -No, hvisket diegrisen, som fortsatt sto urørlig mellom bladene et stykke foran Stingo og dvergen mens han speidet foran seg.
    -Then what? Maste dvergen utålmodig mens hånden i lomma grep om noe hardt.
    -I lost my lighter.
    -FFS! Stingo pyttet i retning av en jungelape da de begynte å gå igjen.
    -How far? Spurte han i det han kom opp på siden av dvergen Manuel, som fortsatt ikke så ut til å ville slippe tak i det han hadde i lomma.
    -Relax, friend, sa diegrisen og snudde seg mot de to. Han slikket seg grådig over leppene før ei klyse flassmarinert pommenade føk ut fra der fortennene en gang hadde vært. -Maybe ten more miles, ok?
    -Jævla forbanna Mama San, tenkte Stingo mens strømmen av varmt piss vasket svetten av ballene hans på sin ferd nedover buksebeina. -Hvorfor er det alltid jeg som må følge ungene hennes hjem fra fest?

    Skrevet av Bunny, 12:10, onsdag 18. juni 2008

  8. Heine Bakkeid

    Hei Stian!

    Uff, da, de harde, gamle dager på Forfatterbloggen, ja. Skulle nesten vært gitt ut en bok med trådene fra den bloggen til fryd og advarsel for kommende, lovende generasjoner.

    Jeg er titt og ofte her inne, leser og liker. Er fascinert over hvor gode forutsetninger, annerledes vinklinger manskriptene dine ofte hadde, dog er jeg nok litt enig med Roar og Ken i at det som til tider manglet, var at forfatteren turte å gå ned i søla med karakterene og at fortellerstemmen stjal plass og skapte for stor distanse mellom seg og hovedpersonene.

  9. Stian M. Landgaard

    Hyggelig å høre, Heine.

    Joda, folk må bare slenge på så mye kritikk de lyster. Kan godt innrømme at visse av utdragene hever seg høyt over søla, jeg hadde nemlig ikke lyst til å vise frem altfor mye av bavianrumpa her. Det overlater jeg til eventuelle utgitte bøker.

    Men jeg hadde jo håpet at et gjensyn med parodien på Magellans kors skulle føre til en skikkelig clash mellom Kleine og Nazimut.

    Først ville Roar skrive:

    «Har lenge hatt en mistanke om du er nettets største drittsekk, Heine. Godt å få det bekreftet. Regner med at andre stenger nettilgangen din, slik at jeg slipper å gjøre det selv. Men er du ikke blokkert fra WWW innen dagen er omme, så knuser i hvert fall jeg modemet mitt. Så har du i hvert fall oppnådd noe.»

    Så ville Heine kontre med:

    «Du er fortsatt bare en ignorant tulling, med hjernekapasiteten til en dement spyflue, og en fanatisk besettelse for det å irritere andre med din sjø av idioti.»

    Og så ville hønemor Frida Kalypso ta Heine i nakkeskinnet med:

    «Enkelte har ikke sosiale antenner. Kanskje du vil ha en time hos sosionom? Noen ganger kan det hjelpe, andre ganger ikke. Husk at bloggere og forfattere også har følelser. Og de er levende mennesker.

    Slikt som dette er faktisk VELDIG unødvendig.

    Og Roar: Du blir på nettet. Basta!»

    Hvorpå Slanke-Knut, også kjent som André Aronsen, ville levere sin trillbare kommentar:

    «Frida: Kan jeg og få time hos sosionom? Eller innpass i gruppehjelp mot paroditrang? Eventuelt innpass hos en sarkasmeterapeut?

    Jeg vil gjerne utvikle sosiale antenner.
    Jeg vil gjerne fungere.»

    Ah, vi hadde det godt den gangen, folkens.

  10. Ken Jensen

    Jeg må ærlig innrømme at den parodien får meg til å knekke sammen i latter den dag i dag. Jeg tror Roar ble så rasende fordi han innså at Heine skrev fletta av ham. Diegrisen, Dvergen, Mama San, dialog på engelsk. Herregud, jeg triller. Og for et språk! Du er helt konge, Heine.

  11. Roar Sørensen

    Stingo, dvergen Manuel og Diegrisen med den flassmarinerte pomaden fikk sin oppreisning gjennom terningkast 5 i VG, da. 🙂

    Men det var en fin tid, selv om de fleste av oss den gangen nok var ganske umodne og naive mht. nettets feller og farer.

    Jeg lærte i hvert fall at man ikke trenger å framvise bavianrumpa i hver eneste kommentar, siden den blir liggende på nettet til evig tid.

    Så jeg tror vi alle også skal være litt glade for at bloggen brutalt ble destruert. Litt som når man synes det er nostalgisk og morsomt å kikke på gamle skolestiler og dagbøker fra tenårene, selv om man kanskje i voksen alder ikke synes det er like gildt at de ligger til allmenn beskuelse på nettet.

    Ellers var forslaget mitt til omskrivning ikke ment som en parodi, men som et ærlig forsøk på å vise at du, Stian, ikke burde være så redd for å sprite opp tekstene dine litt, gi dem litt mer farge, fyll og fest. De kan iblant virke litt stive, uspennende, korrekte og ja, "kolde og kyske", som Ken påpeker. 🙂

  12. Ken Jensen

    Jeg tror nok det var til det beste at den bloggen gikk ad undas. Det er litt som med den stygge jenta du knullet på skolen den gangen. Hun bød seg villig frem, og du ville pule. Det var deilig der og da, men i etterkant ønsket du bare å distansere deg fra henne.

  13. Stian M. Landgaard

    Ken: Og hva med Litteraturbloggen, Roars pet project? Du sier vel ikke det samme om den? Der postet jeg tross alt "Dusørpjeggerne" sammen med bilder av rosa cowboyer. De gutta var vel ikke så altfor stygge?

    Roar: Duly noted. Jeg ser forresten at du har roet ned raseriet du pleide å valandere rundt på nettet med før i tiden. Kanskje det hjalp på humøret å få normalkontrakt og et solid stipend fra Oversetterforeningen? 😉

  14. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg har faktisk fått fem stipender fra Oversetterforeningen de siste årene. Til sammen ca. 200 000 kroner.

    Noen ganger får man normalkontrakt, andre ganger ikke. Det er for eksempel ikke normalkontrakt på bøker som utgis i massemarkedet, og jeg har oversatt ni slike de siste årene.

    Det er ikke lett å være oversetter eller forfatter.

    Det er nesten alltid en marginal eksistens fylt av skuffelser, knallhardt arbeid, dårlig økonomi, ensomhet, bitterhet og stor usikkerhet.

    Det er opplest og vedtatt at noen få skal ha de mest uhørte privilegier, og resten ingenting.

    Og protesterer du mot det, er du en sutrekopp og blir frosset ut med en gang. Ingen invitasjoner eller medlemskap noen steder.

  15. John Olav Oldertrøen

    Jaja. Jeg har søkt om medlemskap i NBU. Skal bli spennende å se om det går. Om så skjer, kan det hende at det kan være en teoretisk sannsynlighet for å bli med i stipendsøkebunken.

    Forøvrig tilsluttes det at forfattertilværelsen er en marginal eksistens fylt av knallhardt arbeid, dårlig økonomi, ensomhet og stor usikkerhet. Jeg har foreløpig ikke opparbeidet noe bitterhet, ettersom jeg heldigvis fortsatt har en jobb jeg kan leve av, og blodtrykket kan fortsatt motvirkes med medisiner.

  16. Stian M. Landgaard

    Jeg oppdaget faktisk i sted at du har en ny bok på gang, Roar, da Pia delte linken til FB-siden. Gratulerer så meget! (Du har jo en eller annen gang avvennet meg, så jeg får ikke med meg det som skjer in the P.I. mer.)

    Ser at du har opprettet ditt eget Asiaforlag for anledningen. Jeg er spent på dine kommende erfaringer med egenpublisering, og lurer naturligvis også på hvor mye utgivelsen har kostet.

  17. Roar Åsmund Sørensen

    Trykking av 500 eks. hos LaserTrykk ca. 25000 kroner. Ombrekking 7000. Omslag 4000. Ekstern redaktør 7000.

    Det er et sjansespill, men hittil har jeg bare tapt på alle utgivelser. Og det å gjøre det samme og om igjen og forvente eller håpe på et annet resultat, er jo bare idioti.

  18. Stian M. Landgaard

    Altså 43.000 kroner for 500 eksemplarer av en innbundet bok. Husker at Ken Jensen betalte rundt det samme for 2000 eksemplarer av en heftet bok i 1999, og det var kun trykkeriutgiftene. Han brukte ikke penger på redaktør, omslag eller ombrekking, så vidt jeg vet.

    Og i tillegg kommer utgiftene til markedsføring og distribusjon. Et sjansespill, definitivt.

  19. Ken Jensen

    Jeg betalte vel tett innpå femti laken for trykksaken, inkludert fem laken for ombrekking. Omslaget kostet meg tyve kroner. Solgte rundt åtte hundre eksemplarer totalt, fordelt på tre byer; jeg gadd ikke å distribuere den til flere steder i landet, noe som var idiotisk, siden boken garantert hadde solgt ut om jeg hadde pushet den. Nå ligger restopplaget og råtner på loftet til mine foreldre.

    Det er et sjansespill å gi ut selv, ingen tvil om det, spesielt når man vet at boken mest sannsynlig ikke selger mer enn 300-400 eksemplarer. Er man heldig, blir man kvitt førsteopplaget på fem hundre.

    Når det er sagt: Lykke til, Roar. Jeg har skummet gjennom de tre første kapitlene og synes det ser fantastisk bra ut. Du har hevet deg mange hakk siden de to første Stingo-bøkene, som jeg ikke likte i det hele tatt. Jeg må vurdere om jeg skal kjøpe boken din. Hvor mye koster det å sende til Finland?

  20. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg vet ikke hva det vil koste. Kanskje best at du venter til den også kan bestilles gjennom bokhandler og nettbokhandler. Det vil skje om 2–3 uker, regner jeg med. De kan sikkert sende til Finland.

    E-bokutgaven vil også snart være klar for nedlasting. Hyggelig at du likte de tre første kapitlene. Det betyr mye siden jeg vet hvor kritisk du er... 🙂

    Dette er en mye mørkere og kanskje litt mer "komplisert" bok enn de forrige. Her skal vi ned til den verste møkka, både i konkret og overført betydning.

    Nei, altså, jeg vil bare bli sjeleglad om jeg får tilbake pengene jeg har lagt ut. Det er jo ikke akkurat for pengenes skyld jeg driver med dette.

    Drømmen var å få ut boka før jul. Sendte den til sju av de første forlagene for en måned siden. Ga dem tre uker på å vurdere det. Fikk ikke svar fra noen av dem. Ikke et pip.

    Så derfor har jeg gjort det på denne måten. Det får bære eller briste. For det er jo bare tull å utgi på et lite forlag. I fjor tjente jeg 1200 kroner på salget av MK og SA.

    Disse forlagene har jo ingen mulighet til å få bøkene inn i bokhandlene, og når de klarer det, er det med så store rabatter at forfatteren sitter igjen med et par prosent av bokas utsalgspris.

    Verre kan det jo nesten ikke få blitt. Så da må man prøve å tenke nytt. Det prøver jeg nå. Ingen store forhåpninger. Men man kan bare ikke gjøre det samme gang på gang og forvente at noe nytt skal skje.

  21. Poe

    Når var du i Manila sist Roar?

    Jeg var der i 2013 og 2014...kan ikke huske å noen gang ha sett en eneste bikkje der... tror de ble meia ned lenge før Duterte inntok byen...

  22. Roar Åsmund Sørensen

    Nei, som det står i boka, så befinner disse hundene seg i innkjørsler og bak porter. Nesten alle filippinere har hunder, og i de fleste boligområder og slumområder bjeffer de hver gang noen kommer på besøk, og når andre bikkjer lusker forbi.
    Løshundene ser man sjelden i gatene før mørket faller på, og ikke så ofte i trafikkerte gater, men det finnes nok noen millioner av dem også i Manila.
    Handlingene i boka foregår forresten i Tondo, ikke i byen Manila.

  23. Poe

    ``Drømmen var å få ut boka før jul. Sendte den til sju av de første forlagene for en måned siden. Ga dem tre uker på å vurdere det. Fikk ikke svar fra noen av dem. Ikke et pip``

    Tre uker bare....er ikke disse forlagene ganske busy nå om høsten da?

    Jeg husker jeg ble jævla takknemlig og fullstendig gira av opphisselse da jeg fikk svar fra Cappelen etter bare tre måneder...tror jeg det var...

  24. Poe

    Apropos hunder, i helga var jeg i Oslo og solgte gatemagasiner, og ble utnevnt til storhelt av tigerstaden og prompte innstilt til Kongens fortjenstemedalje i edelgull da jeg redda en dame og bikkja hennes fra å bli maltraktert av en diger rottweiler som slet seg fra båndet sitt idet dama og hunden hennes passerte dem utenfor en Kiwibutikk på Bogerud.

    Det var flere vitner til den dramatiske episoden, deriblant to røslig utseende menn, men ingen torde gripe inn, før jeg med risiko for å få ballene bitt av meg av den sinnssyke hunden forbarmet meg over det stakkars kvinnemennesket og sleit til meg det gale rasende utysket og fikk det forsvarlig bastet og bundet til et rekkverk like ved.

    Etterpå beit bikkja sin rusa og fjerne narkomane eier i ræva da han kom ut av butikken, og hoppet og raste så mye rundt omkring der i opphisselsen at han falt over ende og ikke maktet reise seg igjen, så jeg måtte steppe til og heise stakkaren opp igjen før uhyret knerta ham.

    Senere på kvelden var jeg nede på Karl Johan og solgte blader, og da så en jævla gypsy sitt snitt til å rappe ryggsekken min med alle magasinene mine som jeg hadde satt utenfor Sir Winston, uten at jeg så det ...men den dumme stuten løp opp i nærmeste park med byttet sitt, og jeg hadde griseflaks og ferska ham bak en busk der, akkurat idet han var i ferd med å slakte ryggsekken min.

    Jeg tok sats og hoppet mot ham med et høyt vræl av fortørnelse ... og han blei så sjokka at han jumpet opp ... og kom seg faen meg unna med en plastpose med ei flaske Zubrowka som jeg hadde kjøpt i Polen dagen før og som jeg tenkte kose meg med utover natta...og som den slasken altså hadde nerver til å klamre seg til der han desperat flyktet unna åstedet!

    Så da ble jeg dessverre uten noe å drikke resten av den lørdagskvelden.

    Jaja...sånn går no dagan...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *