Hopp til innhold

Hva er blitt liggende i skrivebordsskuffen?

Synet som møter meg idet jeg åpner skrivebordsskuffen: en forkastet roman med en høyst treffende tittel.

Det å utgi bøker er ingen enkel affære, som vi vet. For hver eneste roman som går gjennom trykkpressen og havner i bokhandlerhyllene, er det antagelig hundrevis, nei, tusenvis, som kun eksisterer i form av et dokument på PC'en, en PDF på et knippe harddisker, en papirbunke i skrivebordsskuffen. I våre dager kan man forsåvidt både foreviggjøre og distribuere et manuskript mye enklere enn før i tiden, men det betyr ikke at manuskriptet egentlig har forlatt skrivebordsskuffen.

Hvorfor kaller vi oss forfattere? Hvorfor er vi så opptatt av bokutgivelse, forlagspolitikk, royalties, lesere osv.? Jo, fordi vi synes at det vi skriver, skal være verdt noe. Det skal være verdt at et forlag betaler for å utgi det, og det skal være verdt at folk betaler for å lese det. Selv om man mailer et manuskript til hele kontaktlisten sin, er det ikke av den grunn utgitt. Det er vel derfor jeg er så skeptisk til selvpublisering. Det kan være fristende å lage en PDF av sitt Word-dokument, ja, kanskje sogar lage et simpelt opptrykk i fysisk form,  som man dermed kan selge billig over nett, bare for å ha følelsen av at ens dyrebare ord eksisterer der ute, at man dermed er udødeliggjort.

Men vi vet jo at bare ytterst få unntaksmennesker opplever oppmerksomhet og salg på den måten. Jo, en del lesere er flinke til å skryte av bøker og fremsnakke forfattere i sosiale medier, og selv om det er hyggelig nok, har det dessverre lite å si i den store sammenhengen. Personlig får jeg meg ikke til å gjøre en PDF om til bok via et trykkeri og si at dette er min roman. For meg er et manus reelt omgjort til bok idet det blir antatt av et anerkjent forlag, påmeldt innkjøpsordningen, levert til bibliotekene, distribuert til diverse bokhandler over hele landet. Først da har manus virkelig kommet ut av skrivebordsskuffen. Resten er opp til leserne.

Men egentlig skulle dette handle om hva som faktisk ligger i skrivebordsskuffen, vel å merke i overført betydning. Hva har jeg skrevet i årenes løp, men ikke fått utgitt? Jo, en hel haug med korttekster og vel sytten romanforsøk. Riktignok har jeg bare sendt noen få av disse romanforsøkene til forlag, for de fleste ble forkastet før de ble ferdigskrevet. Men felles for alle manuskriptene er at de lever som historier i mitt hode, men aldri kommer til å eksistere i bokform. Skrivebordsskuffen og hodet er tett forbundet, selv om blekket falmer begge steder med årene. Til slutt er alt borte, med mindre man blir tatt like mye på alvor som Kafka eller Nietzsche. Kun da kan man håpe - eller frykte - at ens Nachlass, etterlatte manuskripter, finner veien inn i bokheimen.

Nedenfor lister jeg opp romanforsøkene som aldri kom ut av skrivebordsskuffen, og i tiden fremover skal jeg her på bloggen presentere et (antagelig svært lite flatterende) utdrag fra hvert av disse aborterte (mis)fostrene. Tittel i anførselstegn betyr at prosjektet kun hadde arbeidstittel, og årstallet viser når skrivearbeidet ble begått. Som man ser, var det mange vanskapninger som gispet etter luft i lang tid før de kreperte.

  1. Mysteriet i Crouton Mansion (1996)
  2. Det overnaturlige i dalen (1997)
  3. Slottet i Carpatia (1997)
  4. To øyer (1997-1999)
  5. Historielæreren (1998-1999)
  6. "Dannelsesroman" (1999)
  7. Over det kalde land (1999)
  8. Samfunnsskygger (novellesamling) (1999)
  9. Evig krig (1999)
  10. "Spireroman" (2000-2001)
  11. "Forfatterspiren" (2001-2002)
  12. Vilje til makt (2002-2003)
  13. Paradigma (2003-2005)
  14. Tidehvervets tegn (2004-2006)
  15. Det absolutte nullpunkt (2007-2013)*
  16. Dionysos & Ariadne (2012)
  17. I helvete (2013)**

* Det absolutte nullpunkt ble radikalt omskrevet i 2016-2017 og er ute til testlesning i disse dager. Den tidlige versjonen, "Urnullpunktet", forblir i skrivebordsskuffen.

** Denne romanen ble delvis omskrevet i 2015-2016 og fikk da tittelen La alt håp fare. Den nye versjonen ligger rent fysisk i skrivebordsskuffen (se bilde øverst) etter å ha blitt refusert av seks forlag. Dens skjebne er foreløpig uviss.

Slik listen viser, var det primært kortvarige romanforsøk de første årene jeg prøvde meg som forfatter. Senere gikk jeg mer seriøst til verks og holdt ut lenger, selv om jeg faktisk ikke fullførte en eneste roman før min så langt eneste skjønnlitterære utgivelse, Herrer i åndenes rike, skrevet i 2005 og publisert i 2006. Noveller, dikt og annet småtteri drev jeg mye med rundt årtusenskiftet, men svært lite i nyere tid. Alle former for kortprosa er utelatt fra listen (K.I.S.S.), skjønt noe av det inngikk i novellesamlingen Samfunnsskygger.

Det blir gøy å rote i den virtuelle skrivebordsskuffen fremover. Rødmende av skam skal jeg lese gjennom dokumenter jeg ikke har åpnet på årevis, og kopiere ut et passende utdrag. Da får vi til og med se hvordan jeg skrev for tyve år siden, da jeg nettopp hadde funnet ut at jeg ville bli - blant annet - forfatter.

Med andre ord, vi går en pinlig og spennende tid i møte.

Facebook

12 kommentarer til “Hva er blitt liggende i skrivebordsskuffen?

  1. S.

    Noe av det jeg beit meg merke i ved lesing av dette blogginnlegget: Du ser ut til å ha rettskrivninga, og grundigheten, på plass. Det samme kan man ikke si om mange (hyppig) utgitte forfattere.

  2. Stian M. Landgaard

    Takk for det, S. Enkelte hyppig utgitte forfattere har hevdet at de ikke forstår seg på kommaregler, for eksempel. Antagelig er ikke rettskrivning den kvaliteten forlagene helst ser etter i et innsendt manus.

  3. Roar Åsmund Sørensen

    Nei, og det er bra! Ellers hadde det blitt mange sleipe, strømlinjeformede, glattvaskede, gørrkjedelige bøker i bokhandlene.

    Det de vil ha, er noe nytt, noe originalt, og helst noe med nerve og lidenskap.

    Og her faller dessverre, eller heldigvis, de fleste rettskrivningsnaziene gjennom.

    Noe vi alle, på vegne av litteraturen, skal være glade for.

  4. Stian M. Landgaard

    Hørt slikt, Roar. Språkvask og korrektur styrker litteraturen, og har intet å gjøre med mangel på nerve eller lidenskap. Det blir som å påstå at en nyprodusert bil umulig kan være god å kjøre hvis det ikke er riper i lakken eller stygge flekker på setet.

  5. Roar Sørensen

    Her er det noe du ikke har skjønt, men har ikke tid til å svare. Holder på med en stor oversettelse med tøff tidsfrist.

    Når jeg oversetter, er jeg ekstremt opptatt av det korrekte.

    Når man skriver romaner, bør man være det motsatte.

    Så enkelt er det.

    Språkvask og korrektur får andre ta seg av i de siste rundene. Det er viktig mht. sluttproduktet, men ikke i selve skriveprosessen. Og henger man seg for mye opp i kommaregler og rettskrivning, blir resultatet iblant preget av det.

  6. Stian M. Landgaard

    Jeg er jo enig når det gjelder skriveprosessen. Men jeg mener at forfatteren bør korrekturlese sitt eget manus før han slipper det ut av hendene, altså etter at førsteutkastet er skrevet.

  7. Ken Jensen

    Når man skriver førsteutkastet, kanskje også andreutkastet, skal man ikke henge seg opp i språk og grammatikk. Men når manuset er ferdig og man tenker på å sende det til forlag, skal man selvsagt lese korrektur på det og prøve å forbedre språket så mye som mulig. Dette styrker vanligvis manuset betraktelig. I våre dager er det likevel kanskje slik at man burde legge inn så mange skrivefeil som mulig for å få manuset antatt.

  8. Roar Sørensen

    "I våre dager er det likevel kanskje slik at man burde legge inn så mange skrivefeil som mulig for å få manuset antatt."

    Innertier. 🙂

    Poenget mitt er at mange språknazier, blant dem meg selv, i hvert fall før, setter kjerra foran hesten allerede under arbeidet med manuset.

    Litt som hora som er mer opptatt av at sminken og behåen sitter skikkelig enn av hvordan hun faktisk ser ut og oppfører seg.

    Slikt kommer det sjelden noe ekte, lidenskapelig og godt ut av.

  9. Ken Jensen

    Jeg kjenner meg igjen i det med kjerra og hesten, Roar. Har ødelagt mange ellers lovende manuskripter på det viset.

  10. Roar Sørensen

    Jeg tror Stian også har dette problemet. Blir man for opptatt av det korrekte, renner all lidenskap, galskap, kreativitet, dristighet, ild, glød, originalitet og nerve fra manuset som blodet fra en halalslaktet okse.

    Intet blir igjen, bare det fine, korrekte og knusktørre skjelettet etter at gribber, biller og maur er ferdig forsynt.

    Det er derfor Jan Kjærstad sier at alle virkelig gode bøker har en stor slagside, et eller annet som er helt galt og som skriker etter å bli fjernet.

  11. Stian M. Landgaard

    Jeg har mange problemer, men et av dem er ikke den vrangforestilling at Kjærstad mener dårlig språkvask eller manglende korrektur når han fremhever den negativ-positive "slagsiden" ved gode bøker.

  12. Roar Sørensen

    Det var selvsagt ikke det jeg mente heller. Det Kjærstad snakker om, er noe helt annet enn språkvask eller korrektur.

    Poenget mitt, som du sikkert forsto, er at man aldri bør tilstrebe å gjøre en roman "perfekt", verken språklig eller innholdsmessig.

    Det vrimler av språklige feil og inkonsekvenser i bøkene til Michelet og Ambjørnsen, for eksempel. De skriver likevel veldig gode bøker. Slik er det med mange andre forfattere også.

    Jeg tror derfor at mange forfattere, sikkert meg inkludert, burde tilstrebe større fokus på selve historien, ikke nødvendigvis så mye på hvordan den er formet eller støpt.

    Det ligger en fare i det siste. Det er bare det jeg forsøker å si.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *