Hopp til innhold

Vilje til makt

12. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Etter at jeg "gjenoppdaget" (se 2. romanforsøk: Det overnaturlige i dalen) filosofen Friedrich Nietzsche høsten 2002, fikk jeg en idé om å skrive en nietzscheansk roman. Hva det måtte innebære, stod ikke helt klart for meg. Skulle det være en roman hvor Nietzsches filosofi kom til uttrykk, eller en roman hvor Nietzsche personlig opptrådte? Jeg var ikke sikker, så jeg prøvde meg på begge deler.

Den syke Nietzsche, cirka 1899, året før han døde.

Når det gjaldt den filosofiske romanen, skrev jeg både på en selvbiografisk versjon og en fullstendig oppdiktet historie om et flystyrt i Sør-Tyskland. Alt dette styrte jeg med frem til november 2003, da jeg endelig forkastet hele greia og tenkte at jeg heller skulle skrive en universitetsroman om en student som var svært interessert i Nietzsches filosofi.

Her skal jeg vedlegge det første jeg skrev under tittelen Vilje til makt, i november 2002. Det ble totalt fire sider hvor jeg prøvde meg på en historisk roman med forbindelseslinjer til nåtiden. Jeg syntes ikke jeg klarte å etablere en god stemme eller interessant historie, så jeg gav fort opp forsøket og orienterte meg mer i retning av den filosofiske romanen.

 


VILJE TIL MAKT

Det begynte i året 1900 ...

HAN SOM DØR SKAL ATTER GJENOPPSTÅ

Min tippoldefar reiste til Weimar den sommeren. Han skulle besøke den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, en mann han næret den aller største beundring for. Han visste han skulle få møte en intellektuell kjempe, en levende legende, filosofihistoriens og menneskehetens ubestridte toppunkt. Hva var vel Kant og Descartes mot en slik formidabelhet? Dverger – intet mer!

Ole Mathiesen fra Tromsø hadde studert filosofi i Kristiania, skjønner dere, og der hadde han kommet i kontakt med en gruppe intellektuelle som introduserte ham til Nietzsches verker. Han hadde aldri hørt om Nietzsche før. Ingen ved Det Kongelige Frederiks Universitet (i dag: Universitetet i Oslo) kjente til ham. Og om de kjente til ham, var det under ingen omstendigheter aktuelt å ta ham inn i læreplanen. Det kan de kanskje ikke klandres for, de arme professorer. Nietzsche var ennå ikke kjent; verkene hans hadde fått laber oppmerksomhet i Tyskland, og bare takket være én fremsynt ung student fikk Nietzsche en liten gruppe ivrige lesere ved universitetet i Kristiania. Denne studenten, Bernhard Wold, hadde vært på studietur i Basel i Sveits noen få år etter at Nietzsche selv underviste der. Ved universitetet i Basel ble Nietzsche diskutert over mang en ølseidel, og både venstresiden og høyresiden rev kjeft om hans skrifter. Unge Wold ble grepet av fascinasjon over å se disse unge menneskene engasjere seg så sterkt. Det minnet ham om norsk nasjonalfølelse, men samtidig handlet det om noe mye viktigere.

Bernhard Wold tok Nietzsches ånd med seg til Norge. Han forsøkte å utbre budskapet, men få ville høre, bare en liten gruppe som noen år senere skulle videreføre ånden til Ole Mathiesen. Parlamentarismen og unionsspørsmålet var det eneste de intellektuelle ved Kongelige Frederiks var opptatt av, da Wold i 1884 kom tilbake fra Basel. Først da Georg Brandes holdt forelesninger om Nietzsche ved universitetet i København fire år etter, fikk bredden av nordiske intellektuelle en smak av hans filosofi. Men ingen suksess opprant. Mathiesen, som nordlendinger flest på den tiden, ble utstøtt og misbilliget i det akademiske miljøet. Men Nietzsche-studentene tok den ensomme tromsøværing under sine vinger. Moralens genealogi, var den første boken han leste, på tysk. Men heldigvis leste Mathiesen godt tysk, og han skrev og talte det nesten like godt, all den stund deler av hans slekt opprinnelig var fra Prøyssen. Han ble så grepet av Nietzsches filosofi etter Moralens genealogi at han utbrøt til sine studentbrødre i ånden: ”Gud hvor det er synd at man er født så sent!”

De nikket ærbødig og tok av seg hattene i andakt. En av dem sa: ”Man skulle vært romersk patrisier, eller gresk aristokrat. Eller i det minste en tapper ridder i føydaltiden.”

”Det er ikke det jeg mener,” sa Mathiesen. ”Jeg mener at man skulle levd da Nietzsche levde, slik at man hadde en sjanse til å møte denne store mannen.”

De andre så på hverandre.

”Er dere ikke enige?”

”Ole,” sa den ene, ”Nietzsche lever.”

Mathiesen gikk nesten overende. ”En filosof som er i live! Hvordan er det mulig?”

”Men han er sinnssyk nå. Wold sier at moren hans steller ham.”

Steller ham? Som et barn? En slik mann!”

”En tragisk skjebne for ham som kunne forandret verden, ikke sant?”

Min tippoldefar grunnet over dette i flere dager. Tenke seg til at en stor filosof var i live, men samtidig død. Han fikk det for seg at Nietzsches filosofi ville følge ham i graven. Men han tenkte: ”Hva om jeg skriver til Nietzsche? Bare for i det minste å ha erklært min ydmyke eksistens og respekt for hans livsverk?” Min tippoldefar gjorde så. Han ante ikke om Nietzsche ville få brevene, om han ville forstå dem, om han ville svare. Men han måtte bare forsøke. For Ole Mathiesen var dette en historisk sjanse til å øve innflytelse på den siste store filosofen som fortsatt var i live.

Jeg vet ikke hvordan han fikk tak i adressen til Franziska Nietzsche, men han skrev et brev til hennes sønn, dels fylt med ærefrykt, dels med nysgjerrighet, og sendte det avgårde. Intet svar kom i løpet av de nærmeste månedene, og han gikk etterhvert lei av den stedige skuffelsen. Etter noen få år med studier arbeidet han som privatdosent i Kristiania. Han hadde ikke råd til videre studier foreløbig. Familien hans i Tromsø ønsket dessuten at han kom hjem snart. De var velstående, men syntes ikke noe om at sønnen studerte filosofi og underviste i en fremmed by fremfor å ta del i familiebedriften. Ole Mathiesen hadde nær gitt opp alt håp, og gjorde seg klar til å pakke kofferten og si opp sin stilling – da kom det et brev.

Tippoldefar var henrykt. Friedrich Nietzsche hadde svart på anrop! Den store mannen skrev ikke så mye i brevet, annet enn at det var hyggelig at noen brydde seg om hans prosjekt, og at han var forhindret fra å gjøre noe med det selv, all den stund han led av en sykdom som gjorde ham ute av stand til å fordype seg i lengre tankerekker – for ikke å nevne den smerten han gjennomlevde, som ild i hver nerve. Imidlertid så han gjerne at Ole Mathiesen skrev til ham igjen og fortalte om studiene ved et norsk universitet, og om hvilke planer han hadde for fremtiden.

Tippoldefar ble i Kristiania og arbeidet som privatdosent mens han i en årrekke brevvekslet med Nietzsche. Det var ikke mange brevene, for Nietzsche brukte flere måneder på hvert svar. Han fortalte aldri hvorfor, unnskyldte seg aldri; Mathiesen antok at det skyldtes sykdommen. Faren truet med å slutte å sende ham penger hvis han ikke flyttet hjem innen året var omme. Mathiesen svarte med å flytte inn i et billigere husvære og ta flere timer som privatdosent.

Men et år opphørte brevene å komme. Nietzsche svarte ikke på Mathiesens siste brev, ikke på seks måneder, ikke på ni, ikke på tolv måneder. Mathiesen sendte et nytt brev. Fremdeles intet svar. Da det var gått seksten måneder siden han sendte det første brevet – sytten måneder siden han hadde hørt fra Nietzsche sist – sluttet han å vente. Han tenkte at Nietzsche kanskje var død. Likevel var det rart at han ikke hadde hørt noe. Han tok kontakt med Bernhard Wold, som nå var professor i filosofi, og spurte om han kjente noe til Nietzsches skjebne. Han visste intet utover at Nietzsche ikke kunne være død – dét ville han nemlig ha visst.

Mathiesen falt i melankolske tanker. Han tenkte at han måtte ha skrevet noe fornærmende i forrige brev. Eller kanskje Nietzsche hele tiden hadde ønsket å bli kvitt ham: ”Ja, det var derfor han brukte så lang tid på hvert brev, i håp om at jeg skulle gå lei!” Men hvorfor skrev han da som om han var genuint interessert? Akk, de ubestemte tankene var ikke til å holde ut. Hadde han bare kunnet få en forklaring, hva som helst, skulle han være fornøyd.

Og så opprant det! En sommer tre og et halvt år etter at Nietzsche sist hadde latt høre fra seg, kom brevet. Nietzsche skrev at hans mor hadde dødd, og at han derfor hadde blitt overlatt i sin søsters varetekt i Weimar, noen mil fra Naumburg. Han beklaget at han ikke hadde kunnet skrive før, men han ville ikke at hans søster skulle vite om denne relasjonen. Mer kunne han ikke si, men dersom herr Mathiesen hadde anledning til det, måtte han gjerne komme på besøk! Tippoldefar gikk i to. Besøke Nietzsche! Besøke verdens største mann! Han tok sparepengene sine og kjøpte – nei, han investerte dem i en båtbillett over Skagerrak, med påfølgende togreise til Weimar.

Og her er vi ved begynnelsen. Ole Mathiesen, min tippoldefar, var 35 år gammel da han fikk var i ferd med å få oppfylt sitt høyeste ungdomsønske. Han stod utenfor det røde murhuset, Villa Silberblick, i Humboldtstraße 36. Blodet hamret i tinningene. Han skrittet frem og banket på. En middelaldrende kvinne åpnet. Hun snakket tysk som han hadde vanskelig for å skjønne, men det var i retning av:

”Ja? Hvem er De? Jeg kjenner ikke Dem.”

”Jeg er her for å besøke herr Nietzsche.”

”Min bror er meget syk og tar ikke imot besøk.”

Hjertet sank i min tippoldefar. Skulle dette kvinnemennesket hindre ham i å snakke med verdens største mann? Nei!

”Vær så snill, frue. Jeg har reist meget langt, og jeg er en stor beundrer av herr Nietzsche.”

Hun betraktet ham skeptisk noen sekunder – og lukket døren foran nesen hans.

Ole Mathiesen ble stående der, helt fra seg. Han kunne ikke gjøre vendereis når han var så nær! Han tok et par skritt tilbake og studerte vinduene i annen etasje. De var mørke. Var den store filosofen der inne? Tanker om å finne en stige og risikere fengsel var stedige. Mens han stod der og funderte over disse ugunstigheter, kom en ung mann i frakk og skalk inn porten.

”God dag,” sa mannen. ”Leter De etter noen?”

”Ja, Friedrich Nietzsche.”

”Nånå, unge mann. Herr Nietzsche er dessverre ikke tilregnelig, og —”

”Men det han være! Jeg har brevvekslet med ham!”

Mannen satte i et gisp. ”Was!? Er du nordmannen? Mathiesen?”

”Det er meg.”

”Ser man det, ser man det. Kom med meg.” Mannen tok tippoldefar i armen og trakk ham et stykke fra inngangspartiet. ”Du skjønner, det er visse komplikasjoner ... ah, forresten – jeg er doktor Ernst Horneffer, Nietzsches redaktør.” De ristet hender. ”Mannen er syk ...”

”Altså, jeg kom hit på invi—”

”Ja! Kanskje til og med sinnssyk.”

”Det nekter jeg å —”

”Men ikke fullt så sinnssyk som han gir uttrykk for.” Horneffer smilte skjevt.

”Hva mener De?”

”At jeg visste De skulle komme. Det er jeg som har besørget Nietzsches korrespondanse med Dem. Hans søster var uvitende om affæren. Dette må De imidlertid holde for Dem selv, ellers mister jeg stillingen. Fruen er ikke nådig.”

”Er Nietzsche sinnssyk?”

”Som jeg sa, bare en smule. Mest når han er i selskap med sin søster, minst når han skriver brev til Dem. I dølgsmål, selvsagt.”

”Jeg vil møte ham.”

”Han venter på Dem. Men jeg må godsnakke med fruen først. Vent bak buskene.”

Hverken min tippoldefar eller jeg vet hva Ernst Horneffer sa, men ganske snart vinket redaktøren på ham, og Ole Mathiesen fikk tre inn i Nietzsche-arkivet, som Villa Silberblick allerede huset.

Horneffer hvisket: ”Jeg skal oppholde fruen her mens de går opp i annen etasje. Herr Nietzsche befinner seg der.”

Min tippoldefar skriver et sted at han skalv i bena på vei opp trappen. Det føltes som om hvert steg han tok, var nedtynget av et hundrekilos lodd lenket til ankelen. Men han kom seg opp, og da gulvet i annen etasje knirket lett under føttene hans, lød en svak stemme:

”Medi? Er det deg?”

Ole Mathiesen fulgte stemmen til et rom hvor døren stod på gløtt. En innskrumpet skikkelse satt i en stol, et rutete teppe lå over fanget hans, håret var uregelmessig gredd mot siden, og den svære barten hang langt nedover haken på Friedrich Nietzsche.

”Herr ... Nietzsche?”

”Hvem er De?”

”Ole Mathiesen, fra Norge. Husker ... De meg? Brevvekslingen ... vi ...”

”Ja, ja. Jeg husker Dem. Så det er slik De ser ut?”

”Jeg ... ja.”

”Lukk døren, er De snill. Og sett Dem i sofaen.”

Ole Mathiesen var rask med begge deler. Han klarte ikke å ta øynene fra verdens største mann, innestengt i en svak og skrøpelig kropp.

”Deres redaktør, Horneffer, slapp meg inn. Han sitter i stuen nå ... med Deres søster. Jeg tror hun var Deres søster ...”

”Ja, ja. Hun er min søster. Men tro meg, det var ikke et valg jeg hadde.” Svak hosting dunket mot strupen hans.

Mathiesen spratt opp. ”Føler De Dem ikke bra? Skal jeg hente noe?”

Nietzsche ristet på hodet og viftet ham ned på sofaen igjen. ”Jeg føler meg ikke bra, nei. Og har ikke gjort det på mange år. Det er noe som ødelegger meg. Ingenting kan stanse den prosessen. Min kropp skal snart stedes til hvile. Men min ånd skal leve videre, håper jeg.”

”Det håper jeg også virkelig, herr Nietzsche. De ... De aner ikke hva De har betydd for meg.”

”Jeg avskyr min søster og det hun gjør for meg og mine verker. Hun er anti-semitt, skjønner De, og hun konspirerer for å omforme mine verker til å støtte hennes sak. Alt til ære for den gale ektemannen hennes.”

”Hvor er han?”

”Død i mange år.”

”Er det ikke noe De kan gjøre for å stanse henne?”

”Nei, jeg har ikke evne til det. Jeg skal dø snart, og bare Horneffer-brødrene kjenner sannheten. Men i sin feighet kan de intet gjøre. Elisabeth besitter alle midler.”

”Jeg vil gjerne hjelpe.”

Nietzsche nikket. ”Det var det jeg håpet på. Det er derfor jeg har bedt deg komme. I all hemmelighet har jeg og Ernst Horneffer ferdigstilt et manuskript basert på mange av de notatene jeg har gjort meg gjennom årene. Her er kvintessensen av min filosofi. Som jeg skrev i Moralens genealogi, skulle det komme, det verket jeg har gjemt her i skuffen” – han dro en nøkkel ut av vestlommen, vred den i låsen, og tok frem en papirbunke – ”Viljen til makt!”

”Fantastisk! Og dette er ikke publisert?”

Nietzsches øyne smalnet. ”Ikke min selvbiografi, og ikke dette verket. Den første har hun sikret seg, men ikke dette. Hun skal aldri få fatt på disse arkene jeg holder i min hånd. Dette er det eneste eksemplaret. Men når jeg dør, snart, vil hun finne også dette, og ødelegge det. Derfor må du, Ole Mathiesen, ta dette verket med deg til Norge. Og du må publisere det en gang i fremtiden, når min søster er død. Aldri før, for hun eier rettighetene og vil få inndratt boken.”

Facebook

3 kommentarer til “Vilje til makt

  1. Torbjørn Sørheim

    Dette synes jeg du skulle fortsette på. Synes dette er en ypperlig innledning til noe stort, som er lagt til nåtid.

  2. Ken Jensen

    Jeg istemmer Torbjørn Sørheims kommentar. De to siste avsnittene spesielt gir lovnad om noe stort. Tenk om søsteren får god kontakt med Hitler på 1930-tallet, samtidig som hun får nyss om at et av brorens manuskripter har havnet i klørne på en nordmann. Hun overbeviser Hitler om å invadere Norge med det formål å beslaglegge manuskriptet. Kanskje nordmannen endog befinner seg i Polen i 1939?

  3. Stian M. Landgaard

    Takk for det, mine herrer.

    Jeg skal innrømme at da jeg nå leste gjennom teksten før publisering, slo det meg at manuset ikke var helt halvgalt, selv om jeg nok ville ha gjort det litt annerledes i dag. Problemet er at jeg forlengst er ute av ideen, og det ville krevd en svært omfattende tankeprosess, etterfulgt av massiv research, dersom jeg skulle ha gått tilbake nå.

    Som Torgrim Eggen en gang sa om sitt forhold til bøker han hadde skrevet for lenge siden (og jeg tenker at det også gjelder uferdige manuskripter): Det er som å tenke tilbake på sine ungdomskjærester. Slik var vi da, hun og jeg, og er ikke det noe søtt over det, da?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *