Hopp til innhold

Spireroman

10. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Gjennom mesteparten av året 2000 led jeg av skrivesperre. Etter at Evig krig hadde gått i hundene høsten 1999, skrev jeg et par småtekster på vårparten, men ellers kom jeg ingen vei med mine røverromaner. På høsten besøkte jeg Ken Jensen, som på den tiden også bodde i bergensområdet. Fire år tidligere i Tromsø hadde han inspirert meg til å prøve meg som forfatter. Jeg fortalte ham om min elendighet, og han foreslo at jeg skrev en roman om mine egne opplevelser, i mer eller mindre fiksjonalisert form.

Se der, det hadde jeg aldri tenkt seriøst på før. Jeg bestemte meg for å følge rådet, og da jeg var på julebesøk hos familien i Tromsø, begynte jeg å skrive. Det skulle bli en slags roman om mitt liv som forfatterspire, derav arbeidstittelen «Spireroman». Jeg skrev imidlertid ikke så selvbiografisk som Knausgård skulle komme til å gjøre et knapt tiår senere, men implementerte en del faktiske hendelser fra mitt 22-årige liv i en ellers fiktiv hovedperson. Han bodde riktignok i Tromsø og var på min alder, men het Øystein Edvardsen og hadde helt andre familieforhold enn meg. Jeg lot romanen begynne i 1997, det året han (og jeg) avsluttet videregående.

Kongsbakken videregående skole i Tromsø, hvor "Øystein" og jeg trådte våre ungdomssko fra 1994 til 1997.

Men som så mange ganger før, stanset det opp. Tidlig på våren 2001 forekom det meg at jeg ikke hadde noen plan med denne romanen. Selv om det var gøy og lettvint å skrive den, ante jeg ikke hvor jeg ville hen. Ennå hadde jeg ikke skjønt at jeg ikke kan skrive en hel roman uten en slags synopsis som antyder hvor veien skal gå. Ergo, «Spireroman» fislet ut etter seksti sider.

Under er første kapittel på fire sider. Karakterklageberetningen er forøvrig basert på en sann historie - min egen historie.


 

«SPIREROMAN»

KAPITTEL 1

Etter at jeg hadde mottatt standpunktskarakterene, dro jeg hjem til hybelen min i Bjerkakerveien og funderte på hva jeg skulle foreta meg i sommer. Videregående var fullført og bestått. Universitetslivet ventet. Men det var ikke universitetsrotte jeg ville bli, ikke en farveløs akademiker med studiegjeld til å drukne i. Av de mange yrker jeg hadde grublet over – i barndommen var det astronom, matematiker, kjemiker, fysiker; i ungdommen offiser og politimann –, kom jeg til forestillingen om at A4-livet ikke var noe for meg. Jeg ville ikke arbeide fra ni til fire. Jeg ville ikke bli en lusen lønnsslave. Noe av det verste jeg kunne tenke meg, var å ende opp som familien min, som klaget over alt fra skattetrykket til lønnsnivået til trygdede innvandrere til udugelige byråkrater. Livet deres var et klagemål. Jeg var overbevist om at jeg var eslet til en bedre tilværelse enn som så.

Men likevel hadde jeg en klage å utforme.

Roger Corneliussen, min tidligere klassekamerat, møtte meg på Burger King i sentrum. Solsteken gjorde det uutholdelig å sitte innendørs, så han foreslo at vi skulle legge turen til taket på Paletten. Han ville nyte en pils i finværet. Irritasjonen over å ha gått glipp av en saftig burger ble svettet ut i heten.

Han nippet til ølet og plirte mot meg. ”Har du tatt med det du har skrevet?”

Jeg nikket og dro frem arket. ”Her kan du lese.”

Roger mumlet mens hans leste. ”Mmm ... ’klage på karakteren i orden og adferd’ ... ’noget godt vil skape problemer overfor fremtidige arbeidsgivere’ ... Jo, ser bra ut, Øystein. Men du bør inkludere Håper på positivt svar på slutten.”

”Hm, høres ikke det litt underdanig ut? Jeg skal jo ha positivt svar, ellers ...”

”Jojo, men sett deg i deres sted. Hvis du gir dem et inntrykk av ydmykhet fra din side, så desto bedre for deg. Du appellerer til det gode de tror om seg selv.”

”Greit. Da skriver jeg det,” svarte jeg likegyldig. Jeg var litt indignert over at han hadde overbevist meg så lett. Likevel visste jeg bedre enn å motsi ham. Han nøt min fulle respekt i språksaker, eller skulle jeg si språklige anliggender.

Roger lente seg smilende tilbake og plirte mot meg med de smale rotteøynene sine. Det var ikke uten grunn at jeg og en kompis kalte ham Rotte-Roger.

Å bo på hybel hos grandonkel Jens og grandtante Esther var ikke så aller verst. Jeg hadde et lite kjøkken, et bad og et sove- og oppholdsrom. Det var to andre hybler her som stod tomme. Lukten av Grandiosa fylte hele kjelleretasjen og vitnet om ungkarsvanene til dem som tidligere hadde bodd her. Man ble aldri så vant til den at man ikke merket den, men man lærte i det minste å leve med den. Jeg hadde bodd her siden russetiden og kom nok til å bo her en stund fremover.

Da jeg kom hjem om ettermiddagen, satte jeg meg til PC-en og utformet den endelige klagen. Noget godt i ordenskarakter holdt ikke. Selv om jeg ikke aktet å være avhengig av arbeidsgiveres velvilje i fremtiden, måtte jeg regne med å ta strøjobber under utdannelsen. Da kunne jeg ikke troppe opp med et vitnemål hvor noget godt stod som ordenskarakter. Fri og bevare! Som grandonkel Jens sa, i alle mine år som kontorsjef var det én ting jeg så etter på vitnemålene til arbeidssøkere – fraværet. Min nedsatte ordenskarakter var forårsaket av høyt fravær, men jeg hadde oppdaget at læreren min hadde gjort en feil; jeg hadde fått for mange timer. Karakteren var ikke berettighet.

Det gikk som jeg hadde håpet. Klagen ble tatt til følge, og bare noen dager etter kunne vi dra til skolekontoret og hente vitnemålet. Da jeg gikk ut på trappene foran den orange bygningen som hadde vært mitt annet hjem i tre år, var det med andakt i blikket. Jeg var sentimental av meg, og slike vendepunkt i livet gjorde bestandig inntrykk. Aldri mer denne skolen, tenkte jeg.

Nå måtte jeg se fremover. Jeg hadde vel mer eller mindre lovet onkel Jens og tante Esther at til høsten skulle jeg ta forberedende på universitetet, som jeg sa til dem – examen philosophicum. Etter det tar jeg kanskje historie, eller lar Guds vilje bestemme. De kunne ikke fordra at jeg snakket om Gud på det viset. Det var som om jeg hånte ham, eller Ham. Onkel og tante var personlig kristne. Det var vel derfor de hadde tatt seg til meg da mamma, niesen deres, døde og ingen andre ønsket befatning med mitt usle vesen. Jeg hadde bodd hos dem siden jeg var tolv, og nå i vår fikk jeg flytte inn på en av kjellerhyblene på betingelse av at jeg begynte på universitetet til høsten. Om jeg tenkte på noe annet, kunne jeg pakke meg ut. De var ikke interessert i å fø på en uutdannet sosialklient. Sånn sett var de strenge, men godhjertede når det trengtes. Jeg planla å leve på almisser ”ovenfra” denne sommeren, og så ville jeg få meg deltidsarbeid mens jeg tok ex.phil. Etter hvert skulle jeg nok bli økonomisk uavhengig, slik at jeg slapp å stå til ansvar for ”grandisene” når det gjaldt mitt eget liv.

Men det tilbakevendende spørsmålet jeg stilte meg mens jeg lå henslengt i sengen på hybelen min og stirret i taket, var: Hvorfor studere?

Jeg fant foruroligende få grunner. Om jeg skulle studere, ville det hverken bli IT eller økonomi. Jeg brukte PC-en til spill og skrivning, og så lenge jeg klarte å balansere aktiva og passiva i lommeboken, hadde jeg all den økonomiske innsikt jeg behøvde. Jus og medisin ble jeg stadig pådyttet av grandonkel Jens, for det var studier som førte frem til et godt betalt og velansett yrke. Han ville gjerne ha en nevø å være stolt av; såpass forstod jeg. Året før hadde jeg pratet begeistret om politiyrket, hvilket onkel lot til å være meget fornøyd med. Alt var i skjønneste orden inntil misforståelsen ble oppklart: Jeg hadde tenkt å gå politiskolen i Bodø eller Oslo, mens han hadde trodd jeg skulle ta embedseksamen og bli jurist. Formaningene haglet. Nei, det yrket er ikke noe å satse på! Dårlig betalt og farlig attpåtil! Til slutt gav jeg meg.

Grandtante Esther ymtet av og til frempå at jeg kunne ha studert teologi og blitt prest. Det forekom meg som absurd; jeg var ikke kristen. Onkel Jens var enig med meg; for det første var det for dyrt å sende gutten til Oslo; for det annet var det som å sende inn en slange blant fårene. De hadde et barnebarn – min tremenning – som var på samme alder som meg. Hun het Miriam og hadde veldig lyst til å studere teologi. Både hun og foreldrene var konservative kristne, og de raste over tanken på at Miriam skulle bli prest. Onkel Jens var klar på dette punktet: Det står i Bibelen at kvinner ikke skal tale i offentlig forsamlinger, og de skal så aldeles ikke forkynne Guds ord. Han var glad for at sønnen og svigerdatteren var på linje med ham i saken; Miriam kunne ikke studere teologi. Bare tante Esther var på hennes side, men hun hadde ikke så mye hun skulle ha sagt. Jeg syntes hele problemstillingen var latterlig, og dette forsøkte jeg å overbevise Miriam om da hun kom gråtende ned til meg etter en krangel med faren og bestefaren. Den vesle, tynne jenta med de blonde flettene og lyseblå øynene lå med hodet i fanget mitt og gråt og gråt. Ovenfra brummet stemmene til faren og bestefaren.

Åsmund, faren hennes, likte ikke meg. Han var kristentroens ubestridte fundamentalist. Det var ikke sjelden at onkel Jens og han førte høylytte diskusjoner om Bibelen og fyllefester, ungdommelig umoral og sex før ekteskapet, innvandring og kulturkonservering. Miriam var tvunget til å sitte og høre på sammen med moren sin, Ellinor, og tante Esther, og nå rant begeret over med tårer. Mens jeg strøk henne over ryggen, spurte jeg henne forsiktig hva som hadde skjedd. Hun klarte ikke å svare, så nedbrutt var hun. Dette var en uvant situasjon for meg. Jeg hadde aldri hatt noe særlig med henne å gjøre; i mange år hadde hun oversett meg og betraktet meg ovenfra og ned, og jeg hadde bare trukket på skuldrene. Hun hadde aldri interessert meg. Nå lå hun besynderlig nok i min favn og søkte trøst.

”Miriam ...” prøvde jeg igjen, ”vil du fortelle meg hva som er hendt?”

Etter noen klynkende hulk begynte hun å gjenvinne fatningen. Jeg gav henne noe tørkepapir jeg hadde.

”Jaaa ...?” sa jeg litt ertende, for å se om jeg klarte å lette på humøret hennes.

”Øystein,” snufset hun og gned vekk noen tårer, ”jeg klarte bare ikke å sitte der oppe og høre på far og farfar mer. Jeg ... det var ingenting, egentlig. Unnskyld.”

Hun reiste seg fra sengen min og skulle til å gå.

”Vent!”

Miriam så rart på meg. ”Hva?”

”Vil du ikke snakke om det?”

Hun så bort.

”Nei? Sikker?”

”Jada, Øystein, det går bra. Takk likevel,” svarte hun brydd.

Da hun trippet ut og lukket døren bak seg, fikk jeg et stikk av skuffelse. Avvisning hadde jeg aldri taklet særlig bra. Mens jeg lyttet til skrittene som forsvant opp trappen til onkel og tantes leilighet, funderte jeg på om jeg skulle gå opp en tur. Jeg var sjelden der oppe nå som jeg bodde her. Tante pleide å invitere meg på middag, hvilket jeg stort sett aksepterte. Beggars can’t be choosers. Jeg måtte spare på de pengene jeg hadde.

Idet jeg entret stuen med bestemte skritt og et påtatt smil, stanset samtalen opp. Onkel Jens så likegyldig på meg mens han mumlet noen debattavsluttende ord til onkel Åsmund, som jeg kalte ham – i mangel av eksisterende titler på foreldrene til tremenninger.

”Jøss, er det den karen som er oppe og går,” sa onkel Åsmund og blunket til de andre. ”Et sjeldent syn, må jeg si. Før satt han på rommet sitt; nå sitter han i kjelleren.” Han lo hånlig.

”Slutt og ert ham, da,” sa tante Esther. ”Alle er ikke så sosiale av seg som du var.”

Jeg bet irritasjonen i meg og satte meg på en stol overfor Miriam. Hun unnvek blikket mitt.

Tante Ellinor smilte til meg. Hun var ung til å være mor til Miriam, bare syvogtredve, og Miriam var nitten, som meg. I det minste ble jeg nitten senere i høst.

”Gikk det greit med avslutningen din, Øystein?” spurte hun vennlig.

”Joda, kan ikke klage, selv om jeg klaget likevel,” svarte jeg henkastet.

Onkel Jens humret. ”Joda, han fikk problemer med ordenskarakteren, men det fikset du vel?”

”Det ble orden på ordenskarakteren, ja,” sa jeg.

De lo. Latteren satt løst i ettermiddag.

”Nei, vi har ikke hatt noen problemer med den gutten,” sa tante Esther hjertelig. ”Han hverken drikker eller røyker, og flink på skolen har han alltid vært.”

Det var nesten sant. Jeg drakk ikke alkohol, noe grandisene var glade for. Avholdslivet passet meg fint, kristen eller ikke. Jeg hadde aldri hatt behov for fest og fyll. At jeg var så flink på skolen som tante ville ha det til, var en myte som oppstod mens jeg gikk på barneskolen og fikk alt rett på samtlige matte- og grammatikkprøver. På ungdomsskolen hadde jeg vært en typisk M-elev, og på videregående vippet jeg mellom fire og fem.

Til tross for tante Esthers godord kunne ikke onkel Åsmund få seg til å like meg. Han hadde aldri sagt noe direkte, men jeg forstod det så inderlig godt på væremåten hans. Jeg tror ikke det største problemet var at jeg ikke var kristen, men snarere at jeg var så uavhengig anlagt. Jeg dyrket mitt eget selskap og mine egne tanker.

”Så det blir universitetet til høsten, da, Øystein?” spurte onkel Åsmund. Han visste nok at jeg skulle studere; det hadde han spurt om hver eneste gang han hadde sett meg det siste året, og som vanlig svarte jeg:

”Ja, det blir nok ex.phil. til å begynne med.”

Tradisjonen tro kvitterte han med:

”Ex.phil.? Ja, men det er sikkert bra, det også.”

Onkel Åsmund var femtifire. Han hadde begynt å få både grått hår og rynker, og så altfor gammel ut for tante Ellinor. Jeg trivdes ikke omkring ham, men jeg likte henne på et vis. Hun var blid og sprudlende, men snakket bare i overfladiske fraser, så jeg hadde aldri begitt meg ut på noen dypere samtale med henne. Da jeg var yngre, pleide jeg å være med grandisene på besøk til dem, og på den tiden var jeg ivrig med i samtalene og forsøkte å gjøre et godt inntrykk. Onkel Åsmund så bare rart på meg og mumlet noen kommentarer som gikk over hodet på meg, da jeg forsøkte å komme med fornuftige innlegg til debatten. Onkel Jens og tante Esther så overbærende på meg, mens tante Ellinor blottet smilerynkene og lot ikke til å ha noen kontakt med situasjonen overhodet.

”Men gutten er jo en Edvardsen, la der ikke herske tvil!” utbasunerte onkel Åsmund og klasket seg på låret. Dette var noe han pleide å komme med som en ironisk spydighet i min disfavør. Vi hadde alle det samme etternavnet, for oldefar het Edvard Arnesen, og han gav sine to sønner navnene Jens og Gunnar Edvardsen. De var begge født før navneloven ble endret. Gunnar fikk én datter, Berit – min mor –, mens Jens fikk Åsmund, Olav og Reinhardt. Både Gunnar og hans kone døde før jeg ble født, og mamma beholdt pikenavnet da hun giftet seg med pappa. Så jeg ble hetende Øystein Edvardsen, men følte meg slett ikke som en Edvardsen i selskap med disse folkene.

Stemningen ble annerledes mens jeg satt der oppe. Tordningen stilnet med ett, og et falskt solskinn bredte seg i rommet. Alle smilte så fint til hverandre, spesielt til meg. Og onkel Åsmund var en mester i å smile hjertelig mens han pisket med tungen så det sved. Miriam skottet nervøst opp mot meg; hun forstod hvorfor jeg var her.

”Karakterer er ikke alt,” sa onkel Jens. ”Øystein har gjort det rimelig bra med et snitt på fire, men det skal selvsagt mer til for å komme inn på tyngste studiene.”

”Ja, det skal det vel. Men han satser vel ikke på de tyngste studiene, gjør han?” sa onkel Åsmund og tente en sigarett.

”Nei, han tar forberedende, og så får vi vel se.”

”Det er ikke så lett som i gamle dager. Det er sikkert. Uten utdannelse kommer en ung mann ingen vei,” sa onkel Åsmund og lette etter et bekreftende blikk fra sin far.

”Ingen kommer noen vei uten utdannelse i dag, enten man nå er mann eller kvinne,” svarte onkel Jens og skottet mot Miriam.

Onkel Åsmund forstod nok hvor han ville, men unnlot å ta den debatten igjen. Jeg hadde flere ganger overhørt diskusjonene deres om kvinnens stilling i samfunnet. I den sammenhengen var sønnen mer reaksjonær enn faren. Jeg tenkte at det kanskje var det de hadde kranglet om i sted, da Miriam kom gråtende ned til meg.

”Kanskje vi skal begynne å tenke på hjemturen, hva sier du, mor?” Onkel Åsmund strekket seg og la armen rundt sin kone.

Hun nikket smilende.

”Takk for oss,” sa han og reiste seg.

”Ja, selv takk. Det var hyggelig,” svarte tante Esther.

De pleide å være svært formelle mot hverandre, av og til på grensen til det komiske. Selskapsritualene ble fulgt nærmest til punkt og prikke når onkel Åsmunds familie var på besøk. Selv om jeg tidvis anstrengte meg for å være høflig, klarte jeg ikke å opptre med den elskverdige gentlemanlighet det var forventet av meg.

Miriam gikk ut i gangen for å kle seg mens foreldrene stod igjen og vekslet høflighetsfraser med onkel Jens og tante Esther. Jeg forlot ubemerket stuen og nærmet meg henne.

”Du ...?”

”Hm?” Hun snudde seg mot meg, men unngikk fortsatt blikket mitt.

”Når kommer dere på besøk igjen? Vet du?

”Neeeiijj ... aner ikke, jeg.”

”Du tror ikke at vi kan snakkes ... en gang?”

”Eh ... vet ikke ...”

”Vil du ikke?”

”Vet ikke ...”

Vet ik—?”

I det samme slo en neve meg på skulderen og avbrøt forhøret. Hånden kløp meg hardt i muskelen, og jeg vred meg svakt mens jeg forsøkte å holde tilbake et klynk. Onkel Åsmunds grovbyggede fremtoning steppet foran meg. Han gliste.

”Nåh, hva snakker så dere to om?”

”Ingenting ...” svarte jeg forsiktig. Miriam så ned.

”Neivel, nei.” Han hørtes ikke overbevist ut, men lot visst opptrinnet passere.

Mens han og tante Ellinor kledde på seg, stod onkel Jens i døråpningen inn til stuen og så morskt på meg. Han var høy og tynn, og raget over oss alle. Onkel Åsmund var lavere og kraftig, og hadde kjempenever. Jeg klarte ikke å forestille meg ham kjærtegne den spinkle Ellinor med så grove hender. De sa adjø og gikk ned til bilen. På ren trass sa jeg ha det, Miriam, vi snakkes. Onkel Åsmund så surt på meg før han satte seg i førersetet og kjørte ut av gården.

Onkel Jens mønstret meg mens vi ennå stod i yttergangen. ”Du er pinadø meg litt av en raring.”

”Hysjda, Jens, ikke bruk sånne ord,” kom det fra tante Esther, som akkurat var gått ut på kjøkkenet.

Facebook

8 kommentarer til “Spireroman

  1. Stian M. Landgaard

    Så sant. I ettertankens blekhet undres jeg hvordan den kunne bli antatt i en slik form. Det virker som om den bastante fortellerstemme er fy-fy i dagens kulturelle klima.

  2. Roar Åsmund Sørensen

    Det som mangler fullstendig, er lidenskap, nærvær og språklig virtuositet.

    Da blir det selvfølgelig ikke litteratur heller.

    ______________

    ”Vil du ikke?”

    ”Vet ikke ...”

    ”Vet ik—?”

    I det samme slo en neve meg på skulderen og avbrøt forhøret. Hånden kløp meg hardt i muskelen, og jeg vred meg svakt mens jeg forsøkte å holde tilbake et klynk. Onkel Åsmunds grovbyggede fremtoning steppet foran meg. Han gliste.

    ”Nåh, hva snakker så dere to om?”

    ”Ingenting ...” svarte jeg forsiktig. Miriam så ned.

    __________________

    Donald er jo bedre enn dette. Sorry to be so blunt, men noen må jo si sannheten. Noen har fortalt meg den også, mange ganger.

    Det har jeg bare hatt godt av.

  3. Øystein Tranås Kristiansen

    Mange kjente ingredienser her: Den unge piken, en ung herremann, kristendom og et striks hierarki. Til og med pleiepasienter får inndratt sine privilegier dersom de bedriver offentlig mastrubasjon, men det gjelder tydeligvis ikke forfattere ...

    "... og så lenge jeg klarte å balansere aktiva og passiva i lommeboken, hadde jeg all den økonomiske innsikt jeg behøvde."

    En temmelig høytidelig måte å si det på ...

  4. Ken Jensen

    Roar har selvsagt rett i kritikken, men så er det vel heller ikke uten grunn at den den gang unge Landgaard forkastet prosjektet. Jeg velger å tro at han på et eller annet nivå innså at teksten var et litterært svar på å pisse i buksa for å holde på varmen. Jeg foreslår at den godeste Landgaard snart publiserer utdrag fra debutromanen, samt fra de to pågående romanprosjektene, slik at vi får se utviklingskurven. Men det er vel kanskje dette som er planen?

  5. Stian M. Landgaard

    Takk for innspill på min ungdomssynd, folkens. Ja, Roar har selvsagt helt rett i at dette er på Donald Duck-nivå eller under. Jeg publiserer ikke dette for å høste lovord for min litterære genialitet gjennom tidene, slik Ken også er inne på, men blott for å underholde (kanskje mest meg selv) med min forfatterspirehistorikk. Og som Tranås rettelig påpeker, er det visse motiver som går igjen i min litterære produksjon.

    Ken: Planen er å poste utdrag fra alle mine forkastede romanforsøk, altså ikke slike som ble utgitt (foreløpig bare studentromanen fra 2006) eller dem som fortsatt er "pending".

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *