Romanens fundament i omskrivningsprosessen

De siste månedene har jeg vært beskjeftiget med omskrivning. Om tre måneder er det ti år siden Herrer i åndenes rike utkom, og som jeg vel har nevnt en myriade antall ganger, er det to nye romaner i limbo som strever etter å bli utgitt i bokform. Foreløbig er kampen ikke blitt kronet med seier.

Hva skjer? Hva er skjedd? Tillat meg å oppsummere:

I januar 2007 begynte jeg å skrive på Det absolutte nullpunkt, en roman som var tenkt å bli min andre utgivelse. Den skulle helst være ferdig et par år senere. Dessverre innså jeg gradvis at dette prosjektet krevde en betraktelig mengde research innen katolisisme og kryonikk, og jeg brukte derfor nesten fem år på å skrive førsteutkastet, som ble sendt til forlaget i november 2011. Deretter fulgte en relativt treg prosess med tilbakemeldingen, hvor jeg til slutt fikk beskjed om at romanen manglet fokus og måtte strammes inn. Først sommeren 2012 kom jeg i gang med omskrivningen. (I mellomtiden skrev jeg et utkast til en annen roman, som da måtte legges på is og fortsatt ligger der.)

Bearbeidelsen tok sin tid, siden jeg var i full jobb ved siden av. Påsken 2013 forelå endelig et nytt utkast. Men et par måneder senere fikk jeg beskjed om at romanen fremdeles manglet fokus, at det virket som om jeg egentlig hadde to romaner i én, og forlaget visste ikke lenger sin arme råd hvordan de skulle håndtere dette prosjektet. Jeg sendte da Det absolutte nullpunkt til et knippe private lesere, som gav meg varierende tilbakemelding, alt fra slakt til moderat positivt inntrykk. Slakten stod Tranås for, og jeg tok den såpass på alvor at jeg bestemte meg for å legge bort manus til jeg var ferdig med min masteroppgave i filosofi.

Men samme sommer skrev jeg en ny roman, som var temmelig kort, og som etterhvert fikk tittelen La alt håp fare. Denne var tenkt som en slags moderne Unge Werthers lidelser og ble sendt til forlaget i september 2013. Rundt juletider fikk jeg tilbakemelding, først fra én konsulent, så en annen. Begges dom var relativt negativ. Problemet bestod blant annet i at hovedpersonen var for enkel og usympatisk, han måtte bli mer kompleks, ellers ville ikke leseren kunne "spille på lag" med ham.

Jeg arbeidet med både masteroppgaven og romanen en stund utover 2014, men måtte etterhvert legge bort La alt håp fare, slik at jeg endelig kunne bli ferdig med mitt studium, noe som fant sted i slutten av 2015. Da bodde jeg allerede i Tyskland. Like etter at eksamen var bestått, tok jeg fatt på La alt håp fare, som jeg omskrev og utvidet betraktelig, for å skape et større og mer komplekst bilde av hovedpersonen. I februar 2016 sendte jeg inn ny versjon.

Forlaget var dessverre ikke videre imponert. De mente at de samme problemene fremdeles var tilstede, og de tvilte på at de kunne gå videre med dette manuset. Spørsmålet var da om jeg heller burde gjøre mine hoser grønne hos andre forlag. I utgangspunktet ønsket jeg ikke å bytte forlag, men hadde håpet at vi kunne samarbeide frem et manus som var akseptabelt for både forfatter og redaksjon. Forlagets vilje var imidlertid ikke tilstede, så mine muligheter ble derfor: 1) Forkaste romanen. 2) Omskrive manus og sende til et annet forlag. 3) Sende romanen til et annet forlag i uforandret form. 4) Skrive et nytt manus ut ifra samme idé og sende til samme forlag.

Stilt overfor disse valgene kom jeg til å fundere på romanens fundament, eller grunnmur, om man vil. Det er en habil analogi, i den grad man kan sammenligne et litterært verk med et arkitektonisk verk. Romanens fundament er ikke det samme som romanens idé og heller ikke det samme som dens struktur.

For å differensiere kan vi tenke oss at romanens idé er én til tre linjer som sier hva den grovt sett handler om, uten å fortelle noe om den narrative strukturen. Hvis jeg bruker Herrer i åndenes rike som eksempel, er ideen: "En filosofistudent forsøker å leve som Nietzsches overmenneske, med alle de utfordringer det fører med seg i forholdet til venner, studiekolleger og familie."

Romanens struktur er essensielt dens oppbygning i tekst, hvordan plottet utvikler seg, hvilke karakterer som kommer på banen, og relasjonen dem imellom. For nevnte roman kan dette utgjøre strukturens narrative oppstart: "Christian Winther begynner på filosofistudiet i Tromsø etter å ha flyttet tilbake til hjembyen etter flere år i Bergen. Alt på introduksjonsmøtet gjør han seg bemerket med sine særegne tanker om hva filosofi og filosofistudier innebærer." Og så videre. Strukturen er en lengre synopsis som tar med alle de viktige handlingstrådene og gir en oversikt over romanens forløp.

Overført på arkitektur kan ideen være noe som enkelt som "hus i tre etasjer med saltak og garasjetilbygg", mens strukturen vil utgjøre en planskisse. Når du studerer denne, vet du hvordan huset ser ut, men du vet ikke hvordan det er å bo der eller oppholde seg der -- på samme måte som du kun kjenner en roman fullt ut når du leser den. Planskissen lages før huset oppføres, men kan også lages i etterkant, slik en struktur for en roman kan lages før romanen skrives, men også etterpå.

Da kan vi vende tilbake til fundamentet, som er et slags stadium mellom idé og struktur. Siden analogien til arkitektur begynner å halte når man drar den for langt, skal jeg straks konsentrere meg om romanen. Men grunnmuren for et hus deler et viktig likhetstrekk med fundamentet for en roman: Når den først er lagt, er den urokkelig.

En mur støpes. I støpeprosessen er sementen formbar. Når sementen tørker til betong, er den ikke lenger formbar. Man kan bygge ulike strukturer oppå denne grunnmuren, men det er stadig det samme fundamentet, og det vil alltid prege og begrense de mulighetene man har. Skal man skape noe radikalt annerledes, må grunnmuren knuses og støpes helt på nytt.

Slik er min forestilling om romanens fundament. Når en roman først har "satt seg", vil enhver omskrivning av det eksisterende manus ta med seg de samme grunnleggende trekkene inn i den nye versjonen. Atmosfæren, fortellerstemmen, hovedpersonens karakter. Hva som utgjør fundamentet, kan variere, kanskje ut ifra hvilken roman det er, eller hvilken forfatter som skriver den. Men det er et fundament der, og det kan ikke endres på ved omskrivning.

Strukturen er noe annet. Man kan flytte om på scener, man kan kutte karakterer, man kan endre på historiens forløp. Fundamentet forblir det samme. Men det er vanskelig å formulere hva fundamentet i en spesifikk roman er, for det er først og fremst et samlet uttrykk for forfatterens verk og et samlet inntrykk som leseren får.

Når setter en roman seg? Når størkner grunnmuren? Som forfatter tenker jeg at det skjer et stykke inn i skrivningen av førsteutkastet, nemlig når man begynner å oppleve sin verden som ekte eller levende. Man erhverver seg en bestemt måte å skrive denne romanen på, en tone, en stemme, karakterene tar form, og man forestiller seg et univers. Til slutt har man et førsteutkast, som man da lar andre lese. Hvis leseren ikke aksepterer dette universet, vil trolig ingen omskrivning klare å endre på det.

Omskrivning kan forbedre det allerede eksisterende materialet. Man kan gjøre en karakter tydeligere og mer interessant, man kan gjøre historien mer spennende, man kan finpusse språket. Men fortellerstilen, stemmen, atmosfæren kan man neppe gjøre noen endringer i. Det samlede inntrykket leseren får, forblir det samme som før, og det er grunnen til at et forlag også vil si at problemene fortsatt er de samme som før.

Min teori er at en roman blir skapt i førsteutkastet og må aksepteres på de premissene som legges til grunn i førsteutkastet. Når man kommer med andre-, tredje-, fjerde- og femteutkastet, vil dette utgjøre en finpussing og forbedring av førsteutkastet, men dersom en leser mislikte førsteutkastet, vil han også mislike femteutkastet.

Noe annet er det dersom forfatteren med det nye utkastet knuser grunnmuren og støper en ny. Men da er det en ny roman med et nytt fundament. Det hører man ofte fra forfattere som har strevd lenge med å få et manus antatt: "Den utgitte boken ligner ikke i det hele tatt på det jeg opprinnelig hadde skrevet."

Etter all denne selvrettferdiggjøringen skal jeg komme tilbake til valgmulighetene jeg nevnte tidligere:

1) Forkaste romanen. 2) Omskrive manus og sende til et annet forlag. 3) Sende romanen til et annet forlag i uforandret form. 4) Skrive et nytt manus ut ifra samme idé og sende til samme forlag.

Opsjon 4) vil altså bety at man støper nytt fundament basert på ideen man har. Det er altså ikke snakk om å omskrive, men om å tenke ut en helt annen historie, kanskje helt nye karakterer. Men det er ikke sikkert at det alltid er mulig for en forfatter å støpe nytt fundament basert på samme idé. Muligens må det gå flere år, muligens må man glemme den opprinnelige romanen først.

Dette foreslo Rolf Klaudiussen at jeg burde gjøre med Det absolutte nullpunkt. Han var riktignok ikke blant de leserne som fikk manus i hende sommeren 2013, men han sa: Skriv et nytt utkast uten å skjele til det du allerede har skrevet. Skriv helt uavhengig av eksisterende materiale. Men da jeg begynte å sysle med romanen igjen nå i februar, var det knapt tre år siden jeg hadde arbeidet med den, og fremdeles stod det meste veldig klart for meg. Det ble følgelig ikke støpt nytt fundament, men strukturen vil likevel bli annerledes. Altså er det opsjon 2) som gjelder for dette manus, og per i dag arbeider jeg med en større omskrivning av Det absolutte nullpunkt.

Når det gjelder La alt håp fare, mener jeg selv at jeg har et godt grunnmanus i litterær forstand, men det er nok visse trekk ved det som virker avskrekkende på redaktører som i stor grad må tenke på salgbarhet og leservennlighet. Man trenger trolig en idealist som ikke frykter å satse litt utenfor den trygge sandkassen. For dette manus er det derfor opsjon 3) som gjelder. Jeg tror ikke at jeg kan omskrive La alt håp fare slik at det blir tilfredsstillende for lesere som ikke aksepterer selve fundamentet, så derfor håper jeg å finne den rette redaktøren. Tiden vil vise om det lykkes meg. Å utgi på eget forlag er foreløbig ikke et valg jeg vurderer, da jeg mener at det er en forfatters oppgave å skrive bøker, en forleggers oppgave å utgi dem. Jeg definerer meg kun som det første.

Hvis ingen forlegger vil forlegge min bok, er det alltids mulig å velge opsjon 1), nemlig å forkaste alt. Og jeg er ikke fremmed for det heller. Manuset ligger i alle fall i min virtuelle skrivebordsskuffe og kan utgjøre en del av mitt Nachlaß når den tid kommer.

Facebook

En kommentar om “Romanens fundament i omskrivningsprosessen

  1. Ken Jensen

    Det er en drøss av forlag i Norge man kan sende til, noen mer seriøse enn andre. Bare styr unna vanityforlag som Publica Bok AS (så lenge forfatteren er villig til å finansiere sin egen bok, utgir de alt mulig slags søppel), samt amatørforlag som Commentum; begge disse har enorme økonomiske problemer og står på konkursens rand. De er ikke engang i stand til å utbetale forskudd på royalty til forfatterne, og du kan bare glemme alt som heter innkjøpsordning. Står valget mellom å la manuskriptet råtne i skrivebordsskuffen eller sende det til slike useriøse aktører, er det åpenbart at man bør velge det første alternativet. Hvis det man har skrevet, ikke er godt nok til å bli antatt av et ordentlig forlag, bør man både innse og innfinne seg med at man sitter på et underlegent produkt som ikke fortjener å se dagens lys. Beklageligvis er det mange som tror at det er en folkerett å få utgi bok. Det er det altså ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *