For tiden føler jeg et underlig slektskap med dette jeg skrev i min notatbok 29. mai 2003.


Torsdag 29.05                        S.M. Landgaard

Nietzsche-mellomfaget til ende.

Nå sitter jeg i Tromsø, sent på natten, leser og skriver. Kun muntlig som gjenstår. 11./12./13. juni, om to uker er det tid for denslags.

Til høsten blir det filosofi hovedfag – nå under navnet mastergradsstudium i filosofi – her i Tromsø.

Bergen, farvel. Fire lange år til ende.

Facebook

17

Større ulykke enn trangen til å skrive sitt liv finnes ikke. Men når man har tapt alt, har man ingenting å tape. Derfor kan jeg sitte her, passelig varm i solen som skimrer i gardinen og drar ut svetteperler på pannen min, og skrive disse ord, nølende, ettertenksomt, mens jeg ser meg om, ser på alle de ting jeg forbinder med mitt liv, Århundrets krønike, som jeg fikk av morfar i 1987, Civilizations of the World, som jeg kjøpte til historie grunnfag i 1998, min Minolta laserskriver, som jeg fikk i julegave i 1997, DVD-spilleren jeg fikk i julegave i 2001, tomme colaflasker på gulvet fra sist uke, da jeg slet meg gjennom en hjemmeeksamen, et bilde av meg og en del av familien på min farmors fødselsdag sommeren 2002, en bok om Hegel som jeg kjøpte for ganske nøyaktig ett år siden, Don Quijote, som jeg kjøpte i 1999 til litteraturvitenskap grunnfag, en reproduksjon av en infanterilue fra den amerikanske borgerkrigen som jeg kjøpte våren 1996, da Kristian og jeg var på Army Shop i Tromsø. Alt dette og mer ser jeg. Og alle ting har et årstall. Alle ting er historiske. Hver eneste bok har sin historie, jeg kjøpte dem av en grunn, på et sted, på et tidspunkt, og på det tidspunktet visste jeg mindre enn jeg gjør nå. Alle tråder samles her, men bare foreløbig, og bare aribitrært. Et annet perspektiv, en annen tid, ville gitt en annen konklusjon.

Jeg har prøvd å skrive den. Mange ganger. I flere år. Romanen om mitt liv. Romanen. Men så kom jeg til flere slutninger derom. Først og fremst at livet er mer innholdsrikt enn en roman noensinne kan bli. Men for det annet at mens en roman har en mening, eller mange meninger, innprentet i seg, en allerede tilstedeværende fortolkning, er ikke et liv fortolket i seg selv; det får først mening og retning når man betrakter det og tillegger det mening. For eksempel ville man kunne innta det gjengse perspektiv at meningen med Abraham Lincolns liv var å frigi slavene og redde unionen, at meningen med Winston Churchills liv var å stå imot Hitler og redde Storbritannia, Europa, endatil verden, fra Det tredje riket. Men hva så med Adolf Hitlers liv? Var det meningsløst fordi det kun ble en antitese til de virkelige heltene? Eller har livet hans sin mening i seg selv? En nazist ville sikkert skrive under på det. Og dessuten skrev Hitler frem sin egen mening i Mein Kampf, enda den boken kom før han ante hvilke konsekvenser han ville være med på å skape i fremtiden, de konsekvenser vi kjenner ham best for.

Dette er min kamp: Å sitte her i 2003, i en tid som ennå ikke forstår seg selv. Den ser bare seg selv som endepunktet, som alle tings mål, som meningen med den menneskelige utvikling. Kampen består ikke i å overleve krig, hungersnød, men i å overleve meningsløshet.

***

Fantoft Studentby

Utdraget over er begynnelsen av mitt forkastede romanmanus med tittelen Vilje til makt, skrevet i mai 2003. Gjenoppdaget teksten ved en tilfeldighet nå nylig og ble overrasket over likheten med en viss Knausgård-kamp. Spesielt denne setningen er jo nærmest skremmende: "Dette er min kamp."

Jeg bodde forøvrig på Fantoft Studentby, i den lave blokken til høyre, da jeg skrev denne romanteksten. (Måtte bare finne på en unnskyldning for å sette et bilde inn i innlegget.)

Kanskje jeg like gjerne slenger med resten av begynnelsen:

***

En gang var jeg rasjonalist. Alt kunne løses bare man var rasjonell nok, tenkte logisk, systematisk, hadde den nødvendige innsikt i årsak og virkning. Slik er det ikke mer. Du skaper ingen mening bare ved å være fullkomment rasjonell.

Hvordan jeg prøvde å skape mening – det er dét det handler om. For ingenting er viktigere enn det. Og intet ville jeg la stå i veien på min ferd.

Jan Kjærstad spør seg om man kan forandre et liv ved å fortelle det. Jeg spør meg om det går an å gi et liv mening ved å fortelle det. Og det er vel derfor jeg sitter her og skriver. Fordi jeg vil gi mening til mitt liv. Eller se en mening i det, noe jeg ikke har sett før, når jeg leser dette. Når jeg står i bokhandelen i hjembyen Tromsø og tar opp et eksemplar av min egen bok og folk passerer meg på alle kanter, så vil de ikke se meg og vite at jeg har skrevet den boken, de har nedslått blikk og knepen munn, de tenker på alle sine problemer, sin mangel på mening, eller på hvordan de skal gjøre livet – deres eget liv – meningsfullt. Og jeg vil tenke, der jeg står og underliggjør tilværelsen, at denne boken var mitt bidrag til menneskeheten, og jeg vil kanskje tenke på Friedrich Nietzsches ord: ”Ich habe mit ihm der Menschheit das größte Geschenk gemacht, das ihr bisher gemacht worden ist.” Og så vil jeg tenke: Hva er forandret etter at jeg gav ut denne boken? Litt mer papirarbeid for et forlag, litt oppmerksomhet og royalities for min del. Og så vil jeg sette boken tilbake og bli stående der, som om hele verden kretser rundt meg – uten å vite det. Jeg er dens akse, for en stakkarslig, stakket stund. Og så må jeg gå videre og skape meg mening på nytt.

Men jeg er ikke der ennå. Ikke i det øyeblikk jeg skriver ordene. Disse minuttene jeg bruker på dette, det er minutter som eksisterer i mitt eget nu, og de minuttene vil aldri komme tilbake, men likevel er de eviggjort i skriften. Det er kanskje også en måte å skape mening på, ved å eviggjøre det forgjengelige.

Ah, men de sier: ”Det er en postmoderne misforståelse å tro at man kan skrive først og leve etterpå. Men mange unge vil bli forfattere først og fremst fordi de har lyst til å leve som forfattere. Det er å snu tingene på hodet. Først lever man, så får man eventuelt vurdere om man har noe å berette.” Så sies det i Jostein Gaarders Sirkusdirektørens datter fra 2001. Men kan man ikke like gjerne si, du skal oppleve før du kan skrive? Eller du skal tenke før du kan skrive? Et kort liv, mange opplevelser, enda flere tanker.

Det er mitt 25. år i år. Det er på mange måter et spesielt år, hvis man skal gjøre seg tallmystifistisk. Et kvart århundre gammel. Halvveis til femti. En person som levde mesteparten av det 20. århundres siste kvartpart, og som forventes å leve ut første halvpart av det 21. århundre. Det er et vendepunkt nå. Det nye årtusen har allerede rukket å komme seg ut av bleiene. Jeg har skrevet roman siden 1996, da jeg ennå gikk på videregående. Det er nærmest syv år siden jeg bestemte meg for å bli forfatter, og jeg innrømmer det: Å kunne leve som forfatter var en sterk drivkraft. Men ikke den eneste. Den gangen hadde jeg, hvilket jeg fortsatt har, dog på en annen måte, en veldig sterk fantasi som til stadighet oppfant de villeste historier med meg selv i en av hovedrollene, omgitt av klassekamerater, gamle venner, viktige personer, i et eller annet såpedrama eller mordmysterium eller fantasieventyr. Jeg gikk omkring om nettene og fant opp alt dette for å kompensere for mitt manglende sosiale liv, min manglende følelse av å være betydningsfull. Er dette spesielt? Er jeg unik? Slett ikke. Jeg var nok akkurat som alle andre ”barn” som ikke hadde så mange venner, eller som tilbragte så mye tid sammen med dem, eller som var i sentrum for begivenhetene. Den største mening måtte nettopp være å være aksen som alt dreier seg rundt. Den fullkomment immanente følelse.

Facebook

5

En skrivende kompis av meg har i noen år holdt på med et manuskript som kanskje en dag vil bli bok. Høsten 2002 skrev jeg en privat konsulentuttalelse om en tidlig versjon av dette prosjektet. Jeg har, av hensyn til forfatteren og hans manuskript, anonymisert navnene i denne uttalelsen og legger den ut her fordi den i sin litterære analyse inneholder et par interessante momenter som kanskje har almengyldig relevans, eller kanskje ikke. Uansett:


Forsøksvis kritikk av Kurt-Larry

————————

De 38 første sidene

————————

Så bærer det løs. Jeg forutsetter at du har lest mailen jeg skrev natt til 7. oktober, for der kom jeg med noen generelle betraktninger som delvis ligger til grunn for selve kritikken. Skjønt, dette er ikke en egentlig kritikk, men snarere en konsulentuttalelse til forfatteren om verket, så derfor vil jeg også komme med gjennomtenkte forslag til forbedringer.

Visse konvensjoner må fastlegges: Når jeg snakker om Kurt-Larry, mener jeg boken. Når jeg snakker om Kurt og Kurt-Larry, mener jeg hovedpersonen/fortelleren i boken. Forfatteren, ikke fortelleren, er Kurt Størdal personlig, men han blir omtalt i tredje person her. En anmelderteknikk jeg tidvis anvender, og som er sleip hvis den misbrukes, skal jeg avsløre nå: Jeg veksler mellom å beskrive persepsjonen av tekst fra et vi-synspunkt og et jeg-synspunkt. Ved å gjøre dette oppnår jeg å fortelle leserne av anmeldelsen/kritikken hvordan jeg oppfatter ting i kontrast til hvordan jeg fornemmer at vi – alle lesere – ville oppfattet dem. Sleipheten består i at jeg kan fremstille et høyst personlig synspunkt i vi-form, og hvis dette er negativt, kan det bringe forfatter ut av forfatning og leser ut av leselysten. I denne konsulentuttalelsen har vi imidlertid bestemt oss for å være usleipe.

Jeg har tidligere sagt at jeg helst ikke vil besvare dine spørsmål punktvis, for jeg mener det er bedre å avstedkomme en helhetlig tekst som svar. Spørsmålene blir besvart etterhvert, implisitt eller eksplisitt. Men aller først skal jeg si noe om et lite utvalg av tekstene, spesielt om hvordan jeg oppfattet verket innledningsvis.

 

Tittelen er god. Navnet ”Kurt-Larry” er spesielt, og dets likhetstrekk med forfatterens navn vekker nysgjerrighet. Vi antar umiddelbart at dette er selvbiografisk skjønnlitteratur.

Første tekst (astronomer) virker som et anekdotisk toneanslag. Det er litt uklart hva som menes med ”skulle ønske at slike ting kunne skje med meg”. Det kan tolkes som at fortelleren vil havne i en situasjon hvor han uvitende bortforklarer en stor begivenhet inntil han innser sannheten. Men mer sannsynlig kan det tolkes som at fortelleren vil havne i sentrum av noe betydningsfullt, ettersom han ser seg selv som et støvkorn i periferien. Dette er et vanlig utgangspunkt for ny, norsk skjønnlitteratur, særlig i den naivistiske tradisjonen. Man betrakter seg selv som ubetydelig og utvikler således en eksistensiell angst som kommer til uttrykk i en slags blanding av apati og forundring i litteraturen. Erlend Loe sa vel i forbindelse med lanseringen av L at vår generasjon er så uheldig at den ikke har fått være med på å bygge landet, så der sitter vi og ikke har noen sak å kjempe og leve eller dø for. Også på andre kanter enn i den naivistiske boktradisjonen har man sett lignende uttrykk, som i filmen Fight Club fra 1999.

Tekst nummer to (mitt navn er Kurt-Larry Størdal) gir et inntrykk av en person som ser seg som spesiell på grunn av navnet. Dette har han funnet ut er en ulempe, og han vurderer altså å bytte navn. Kurt-Larry er av forfatteren antydningsvis beskrevet som ”dagbokaktig” (i følgebrevet). Med denne teksten som innledning får jeg ikke inntrykk av noe dagbokaktig. Teksten virker mer som et frieri til leseren (jvf. ”Goddag”), en slags invitasjon til fortellerens univers og samtidig et implisitt løfte om at navneproblematikken skal være bærende gjennom romanen. Dette ville man neppe fått i en dagbokaktig bok.

står det ingen steder som jeg kan se, at dette er en roman. Likevel har jeg valgt å betrakte det som en roman, ettersom ingen av tekstene er betitlet, eller det finnes noen genretrekk her. Men jeg ser det ikke som en ”dagbokroman”, blant annet fordi en del tekster ikke virker som dag-til-dag-fortellinger; de er befengt med ”noen dager” og ”en gang jeg”. Foruten dét hadde jeg forventet mer oppmerksomhet omkring dagbokformen og dens kjennetegn (datering, for eksempel) for å ville kalle dette en dagbokroman.

Den tredje teksten (jeg går på en ganske spesiell skole) skal jeg også kommentere. Siden jeg ikke har hele verket foran meg, blir den innledende tilretteleggelsen desto viktigere. Her kommer den naivistiske stil-intensjonen klart frem. Setningene er monotone, enkle, og spekket med typiske innskudd fra den naivistiske tradisjonen (spiser lunch, uten agurk, sammen med Kristian). Vi får vite en del om Kurt-Larry her – at han går på en reklameskole, og litt om hva han driver med der – hvilket er bra for autentisiteten og persontegningen. Mer om dette følger lenger ned.

I boken forekommer en interessant gjentagelse om at man gir seg for dagen, ”under forutsetning av at gjennombruddet kommer i morgen”. Det kan tolkes som en semiapatisk holdning til det hele, som kanskje er typisk for vår tid og våre unge. Dette blir også forsterket i wok-selskapet, hvor Kurt klager over at ”alle rundt bordet [tilhører] de vakre/lykkelige” som ”får alt gratis og aldri møter veggen”. At de er ”kremen av menneskeheten”, tolker jeg som et dels ironisk, dels oppgitt utsagn. For disse personene har hverken interesser eller meninger, de har ikke ”dannelse”, og Kurt føler seg utilpass i deres selskap.

Teksten om reptilhjernen er morsom og berikende. Det samme er tilfellet med episoder som forhud/frimerke-forvekslingen og den knekte fyrstikken. Dette tilhører gullkornene i romanen. Noen tekster som forfatteren i følgebrevet kaller ”løsrevne fra historien”, er likeledes fornøyelige. Den beste av disse er katteanalogien til Kurts forhold til kvinner. Jeg synes ikke den bør fjernes bare fordi den ikke føyer seg direkte inn i kronologien. Hadde det vært en ren dagbokroman, måtte man kanskje ha vurdert det sterkere. Men slike betraktninger kan gi leseren en pause fra den kronologiske reisen, la ham strekke på bena og slappe av før ferden går videre til neste dag. I en roman som dette har man et stort potensial for slike essayistiske fabuleringer som kan sette i gang et vell av tankestrømninger hos leseren.

Jeg ser ingen grunn til at fellesbursdags-teksten skal fjernes (den var merket med ”?”). Men jeg tror min velvillighet til denne og visse andre lengre tekster til dels skyldes at jeg savner en sammenhengende fortelling. Jeg synes det er for stor grad av fragmentarisk narrasjon, hvilket for det første fører til at personene, blant dem Kurt-Larry, blir fjerne og uklare, og for det annet at det blir vanskelig å få øye på en klar utvikling og struktur.

Greit nok at vi aner en kronologisk fremskriden, som begynner med direktereklame-oppgaven, fortsetter med løsningen av denne, og ender med at gjengen drar til Spania (iblandet en del andre begivenheter, selvsagt), men det blir mye prat og lite forståelse. Vi får en anelse om Nina (venn av Kurt) og Katrine (love interest), men ellers er personene kjørt litt ut i kulissene. Det hadde kunnet passere dersom de ikke opptrådte så ofte, men navn som Kristian, Thomas og Sondre nevnes i fleng uten at man egentlig forstår hvem de er. Det savnes altså en personkarakteristikk. Livshistorier er ikke påkrevet, ei heller en bråte med fysiske kjennetegn, men kanskje ett kjennetegn av indre eller ytre art, noe som sier litt om den og den personen, hadde hjulpet oss til en viss erkjennelse.

Problematikken med struktur og narrasjon skal jeg gå mer inn på nå. Det er vanskelig å få øye på en helhetlig struktur, men det kan like gjerne skyldes at jeg ikke har overskuet hele romanen. Slik jeg ser det nå, er dette en modernistisk roman. Men ikke en postmodernistisk, for der finner man gjerne en større lekenhet med form og metaperspektiv. Her finner vi ikke sånt. Det er ingen utfordring eller transcendens av fiksjonens rammer eller av fortellingens virkemidler. Romanen vil være naiv. Den vil bare fortelle, og den innrømmer at den kanskje ikke besitter det kognitive apparatet som er nødvendig for å forstå virkeligheten på samme måte som vanemennesket gjør. Dette kan være både en svakhet og en styrke for en roman, men i Kurt-Larry ser jeg det som en svakhet.

En styrke hadde det vært dersom man opplevde en underliggjort innsikt som følge av fortellerstemmens insistering på å fremstille sitt tema enkelt og liketilt. Det ville for eksempel vært som å høre et barn fortelle om et komplisert tema (selv om dette grepet er blitt en sjablon nå). Det blir en svakhet i Kurt-Larry fordi man ikke får noen reell innsikt her, hverken i Kurt eller personene han omgir seg med. Perspektivet er ikke tilstrekkelig underliggjort til at man blir røsket ut av sin vante tankegang. Det er altså ikke naivistisk nok, eller for å si det på en annen måte: det er for vulgærnaivistisk.

De tidligere nevnte gullkornene er ikke avhengig av en naivistisk fremstillingsmåte; de beror på innholdet. Til tross for en del høydepunkter er innholdet hverdagslig. Kurt-Larry er ikke spesiell. Han er opptatt av det enkle, som å få seg dame og lykkes sosialt. Hans historie er en historie fra et ordinært samtidsmiljø. Men la meg påpeke at ”hverdagslig” i innholdsmessig betydning ikke behøver å være en ulempe. Det meste kommer an på hvordan man behandler stoffet, og det er her formen dessverre ikke innfrir.

Nå skal jeg raffinere min fremstilling av de vesentlige problemene ved romanen og komme med noen råd om hva som kan gjøres. Her vil jeg i større grad henvende meg til deg, som forfatter, fremfor til verket. Jeg har nevnt at vesensproblemene beløper seg til en platt naivistisk form, mangel på narrativ koherens, og fraværende personkarakteristikk – og viktigst innenfor det siste: en manglende forståelse av Kurt-Larry. Alt må tas med forbehold, ettersom jeg bare har lest 38 sider av romanen.

Jeg skulle gjerne ha lest mer av Erlend Loe før jeg drar kommende sammenligning, men det rekker jeg ikke. Han har sagt at hans naivistiske stil kommer naturlig når han skriver, og at det ikke er et planlagt strategisk grep han anvender. Jeg vet ikke om stilen i Kurt-Larry er naturlig for deg, eller om det er et planlagt grep. Hvis den er naturlig, er det kanskje dumt eller umulig å skulle fravike den naivistiske formen. Uansett, hvis du vil ha det naivistisk, bør du forsøke å foredle stilen, tenke ut nye måter å beskrive og se ting på, og ikke basere deg på sjablonmessige uttrykksmåter som de fleste kan lire av seg. Hvis du derimot betrakter den naivistiske stilen som et innledende eksperiment og er full av andre måter å skrive romanen på, så er det fritt frem. Men en tradisjonell normalprosaisk løsning er neppe den beste med et så hverdagslig stoff. Da heller naivisme. Kort sagt: For at det hverdagslige skal bli interessant, må det underliggjøres. Forfatterens oppgave blir å tenke ut nye måter å underliggjøre på.

Mangel på narrativ koherens – eller for å si det mer folkelig: oppstykking av fortellingen – gjør at romanen forblir fremmed og fjern. Den fragmentariske fortellerteknikken er vanlig i postmodernismen. Man har erkjent at enhver totalkonsepsjon av tilværelsen er umulig, og derfor kan fortellingen like gjerne gå samme vei. Men det er flere måter å oppstykke fortellingen på. Jan Kjærstad anvender (særlig i sin Wergeland-trilogi: Forføreren, Erobreren, Oppdageren) en kronologisk oppstykking av fortellingen. Han hopper uanstrengt frem og tilbake på tidslinjen etter behov, men likevel er det ikke her en fullstendig mangel på narrativ koherens, for en sterk fortellerstemme sørger for å holde fragmentene sammen. Problemet i Kurt-Larry er at fragmenteringen går helt ned på avsnittsnivå og tilbyr oss bare sparsomme glimt inn her og der, i det som tilsynelatende er en helhetlig fortelling, nemlig Kurt-Larrys liv og virke. Jeg savnet rett og slett mer informasjon, en lengre og mer kompleks fortelling om mennesket Kurt-Larry. Nek Nesnej har litt av det samme problemet i Ekspertfekteren, men på en større skala (fragmentene hans er større), og i Eksilrusseren, men ikke på langt nær så gjennomført som her.

Hvis du kommer til den samme erkjennelse om verket som jeg har gjort, vil du kanskje føle at alt må skrives på nytt. La det være sagt: Fragmentering er ikke et onde i seg selv, for fragmenter kan også gå sammen i en organisk syntese hvis de er valgt og tilberedt med omhu. Men når det er gjort så gjennomgripende (med unntak av et par tekster som nesten nådde en A4-sides lengde) på en livshistorie, blir det lite liv og mange episoder. Dette er mye av den samme kritikken som Nek fikk for Eksilrusseren. Manuset er episodisk. Og Kurt-Larry går mye mer inn i detaljer om hverdagen enn det Eksilrusseren gjorde. Hverdagen er naturligvis relevant i ethvert menneskes liv, men i moderate mengder. Kurt-Larry preges av at Kurt-Larry ikke opplever annet enn hverdager. Jeg mener ikke at han bare opplever kjedelige ting (absolutt ikke – han lever et mer spennende liv enn jeg gjør), men de er hverdager fordi de ikke bidrar til å forandre Kurt-Larry.

I litteraturen generelt og i dannelsesromaner spesielt er det vanlig at man tenker seg en hovedperson som har et definert mål, nemlig å oppnå en slags erkjennelse. Romanens oppbygning er tuftet på en skjult, åpenbar eller reflektert reise mot dette målet. I tillegg, og dette er ikke særegent for dannelsesromaner, har hovedpersonen sine egne motiver og mål. Romanen ikke ende med at disse mål blir nådd, men det må i det minste skje en viss utvikling, og hovedpersonen bør være et annerledes menneske når han forlater oss. Bare slik vil leseren også være et annerledes menneske etter endt lesning.

Jeg betrakter altså Kurt-Larry som en dannelsesroman fordi den ikke handler om noe tema som sådan. Den handler bare om en mann, Kurt-Larry Størdal. Hvorvidt en erkjennelsesmessig dynamikk ligger til grunn for romanteksten, kan jeg ikke svare på ennå. Det vil som regel bli åpenbart når man har lest brorparten av verket. Men Kurt-Larry mangler foreløbig et definert mål og motiver. Joda, han har nok lyst på dame, men romanen ser ikke ut til å kretse om dette problemet sterkt nok til at det skulle være hans nirvana. Ønsker han å gjøre det bra på skolen? Ingenting av det vi har lest hittil, tyder på det. Det virker som om han er der mest for å ha noe å gjøre, for å treffe mennesker. Innledningsvis problematiseres navnet, og som sagt forventer man at dette skal få større betydning senere. Hvis dette er en dannelsesroman, kan det ligge store muligheter for personlighetsutvikling deri. Vil Kurt-Larry noensinne komme til å akseptere sitt navn og den han er?

Uten tvil er det et innholdsmessig potensial her, men som med så mye annet står og faller det med utførelsen. Foreløbig faller det, dessverre.

 

Avslutningsvis vil jeg si noe om Kurt-Larrys biografiske funksjon. Dette har etter min mening ingenting med litteraturkritikken å gjøre, for man kan ikke måle boken etter hvilket liv forfatteren faktisk lever og har levd. I følgebrevet kommer du med fem svar på implisitte spørsmål du antar jeg vil stille meg mens jeg leser romanen. Fire av de fem svarene står i tilknytning til romanen som selvbiografi. Det femte, svaret på spørsmålet om hvorvidt Katrine vil få større betydning, er tvetydig. Det kan tolkes både som et svar på om Katrine dukker opp senere i romanen, og det kan tolkes biografisk, som en opplysning om at det skjer eller har skjedd mer mellom forfatteren Kurt Størdal og den virkelige personen bak navnet Katrine.

Jeg har ingenting imot å spekulere og snakke om forholdet mellom liv og verk – min egen roman problematiserer i stor grad dette forholdet – men jeg har studert litteraturvitenskap, lest en del bøker og artikler, og tenkt veldig mye, og således har jeg kommet til å utvikle en sterk og nærmest skoleflink evne til å skille skarpt mellom forfatterbiografi og roman. Da jeg leste Kurt-Larry, så jeg nok for meg at hovedpersonen så ut som forfatteren, men jeg satt ikke i tanker av typen: ”Har dette virkelig skjedd? Ville Kurt ha gjort dette i virkeligheten?” Slike tanker reserverer jeg for uformelle samtaler om verket; de har ingenting i litteraturkritikken å gjøre.

Når dette er sagt, vil jeg også komme med et velmenende råd som du ikke behøver å  følge, men som det likevel kan være greit å ta til etterretning: Kurt-Larry må ikke nødvendigvis være den tilnærmede sannheten om forfatteren. Hvis du skriver en selvbiografi istedenfor en selvbiografisk roman, stiller det seg annerledes. Men dette er da vitterlig skjønnlitteratur, og du kan ta deg de kunstneriske friheter du måtte ønske. Å forandre mildt på sannheten har du sikkert gjort ved flere anledninger (jvf. ”Nesten alt har hendt på ordentlig.”), men du kan også – hvis du ikke har gjort det allerede – lyve så det renner. Den episke skjønnlitteraturens viktigste oppgave er å finne sannheten i historiens løgnevev (for å parafrasere Stephen King på tvilsom norsk). Det er helheten i verket som teller, ikke helheten mellom forfatter og verk. Forfatteren vil nemlig forbli en ukjent størrelse for sitt publikum, og hvis verket må sees i sammenheng med hans liv for å kunne settes pris på, mislykkes det.

I min roman forsøker jeg å skape en slik helhet mellom forfatter og verk innad i verket. Men da blir forfatteren også en del av sitt verk, i overført betydning, naturligvis. Det vil alltid være en historisk forfatter som står utenfor verket, men man kan projisere så mye som mulig av denne forfatteren inn i verket, slik at leseren får et slags metaperspektiv på ham i tillegg til selve boken. Den forfatteren som opptrer i boken, har likevel ikke nøyaktig samme livshistorie som jeg har. Altså lyver jeg så det renner, slik at sannheten kommer for en dag. Paradoksalt, ikke sant?

Vel, det var det hele i denne omgang. Hvis du har spørsmål til min konsulentuttalelse, innvendinger, kommentarer, forbannelser, eller hva det måtte være, så nøl ikke med å ta kontakt. Jeg har tatt mange forbehold med denne kritikken, så jeg har vel nærmest gjort meg uangripelig. Men det skal du ikke bry deg om – angrip i vei. Og viktigst av alt: La ikke mine negative uttalelser hindre deg i å arbeide videre med romanen. Lykke til.

 

Stian M. Landgaard, Bergen, 7. oktober 2002

Facebook

16

I romjulen for elleve år siden skrev jeg et slags essay om å være forfatter. Siden jeg aldri kan få nok av fortiden, av nostalgien og av historiske tekster, tenkte jeg at jeg skulle publisere denne, til vrede for nye lesere. Alt hører tross alt til i det korpus av litterære tekster som en dag vil bli mitt Nachlaß.

 

 

EN FORFATTERS BEKJENNELSER

Når jeg kommer over artikler og bøker med titler av typen Hvordan skrive en roman og Forfatter på en–to–tre, blir jeg skeptisk. Det er mange der ute som forsøker å fortelle deg hvordan du skal skrive. Felles for en del av dem er at de er dårlige forfattere. En god forfatter vet at man ikke kan lære noen å skrive skjønnlitteratur. Talent må komme innenfra, og det er ikke alle som besitter det. Typisk for hokus-pokus-metodene er at de baserer seg på at alle kan bli dyktig i faget. Slike metoder selger godt, for alle liker å høre at de faktisk har muligheten til å oppfylle sin store drøm.

Jeg har lest boken Om å skrive skjønnlitteratur (1997), redigert av Finn Øglænd og utgitt av Det Norske Samlaget. Da jeg først fikk øye på tittelen, tenkte jeg å lese kritisk gjennom den på jakt etter hokus-pokus-metoder. Til å begynne med trodde jeg at Finn Øglænd var av den typen forfatter som ikke kan skrive selv, og som derfor forsøker å livnære seg ved å fortelle andre hvordan de skal skrive. Slik var det heldigvis ikke. Boken bestod av en rekke tekster og essayer fra flere forfattere, og disse tok for seg problemstillinger omkring det å være forfatter og å skrive innenfor genrene roman, novelle og lyrikk. Spesielt interessant var en tekst av Gro Dahle: «Å sykle på språket». Anbefales!

Et velkjent uttrykk sier: «Those who can, do. Those who can’t, teach.» Er det slik det fungerer i forfatterstanden også? En vellykket forfatter ville i så fall utelukkende beskjeftige seg med det han kan best, nemlig å skrive. En mislykket forfatter, derimot, ville forsøke å lære andre hvordan de skal skrive, for det er det eneste han tror han er i stand til. Desto større grunn til å være skeptisk til slike.

Men rammer ikke jeg meg selv nå? Pretenderer jeg ikke i denne teksten at det er jeg som vet hvordan det er å være forfatter? Betyr ikke det at jeg forsøker å fortelle andre hvordan de skal skrive? Er jeg ikke da en dårlig forfatter (siden jeg ikke skriver romaner, noveller eller lyrikk, slik gode forfattere gjør)?

Jeg skal innrømme at jeg på det nåværende tidspunkt (1998) er fullstendig ukjent for litteratur-Norge. Hva må det nødvendigvis medføre? At jeg er en refusert og udugelig forfatter? Eller kanskje jeg ikke engang skriver skjønnlitteratur? Kanskje jeg simpelthen bare later som om jeg har peiling?

For det første: Jeg skriver selv. Jeg skriver på en roman og har skrevet flere noveller og dikt. Det er ikke snakk om et enormt antall tekster, men det er i det minste nok til at jeg velger å anse meg selv som forfatter. Forfatter er noe man velger å bli; det er et unikt levesett, ikke bare et yrke. Ingen forlag har refusert meg ennå; det skyldes at jeg ikke har sendt noe inn til vurdering.

For det annet: Jeg skal ikke fortelle noen hvordan de skal skrive. (Gro Dahle ramser opp en del fortellertekniske grep, som i og for seg er interessante å kunne, men som overhodet ikke skaper noen forfatter.) Jeg skal kun fortelle litt om egne erfaringer etter å ha skrevet noen hundre skjønnlitterære sider. (Ennå kan jeg ikke skryte av å ha tusentall sider på samvittigheten.)

For det tredje: Jeg forsøker ikke å gjøre meg selv til en autoritetsskikkelse i denne teksten. Jeg bærer mine bekjennelser med verdighet og legger dem herved frem til almen beskuelse.

Til den aspirerende forfatter har jeg satt opp følgende punkter som det kan være nyttig å tenke igjennom før man for alvor vier seg til skrivekunsten:

1)  Føler du at du har noe å meddele, helst noe som ingen andre allerede har meddelt?

2)  Føler du at du har tålmodighet nok til å lese de samme sidene om igjen og om igjen på jakt etter feil eller en mulighet for generelle forbedringer?

3)  Føler du at du behersker språket – så vel skriftlig som muntlig?

4)  Skriver du fordi du liker det, eller skriver du utelukkende for å tjene penger?

Hvis svaret er ja på de tre første, er du allerede godt på vei, men svaret på nummer fire er kanskje det mest fundamentale. Mange forfatterspirer tenker kun på utgivelse, berømmelse og penger. Dette fører ofte til at deres eventuelle talent blir bortsløst, for selv potensielt dyktige spirer må regne med å få sine første produksjoner refusert. Det regner jeg også med. Jeg er ikke noe mer enn en spire selv, med unntak av at jeg har skrevet ganske mye, og derfor må regnes som en moden spire.

Allerede har jeg erfart at det å være forfatter er en ensom ting. Man må være forberedt på å miste sin kjære, bli forhatt av sine venner og stemplet ufølsom av sin familie. Av denne grunn må man velge sine sosiale kontakter med omhu. Hvis man tidvis pleier omgang med folk som ikke forstår at man trenger fred iblant, at man ikke alltid kan stille opp ved arrangementer, at man ikke alltid kan beære sine medmennesker med sitt nærvær, risikerer man å gjøre seg til uvenn med disse. Faktisk kan man miste enkelte av sine venner for alltid. Fordi man stod på sitt og sa man var forfatter og måtte være alene for å skrive.

Det er et dilemma, men slik er det ikke bare for forfattere. Slik er det for alle som trenger mye tid til å være alene, til å tenke, til å gjøre ting på egen hånd. Vi blir ikke forstått av den generelle masse, som stort sett ikke klarer seg uten jevnlig sosial kontakt.

Man kan spørre seg: Er det verd å miste sine venner bare for forfatterskapets skyld?

Svaret ligger hos en selv. Personlig har jeg ikke mistet noen venner som følge av mine usosiale tendenser, men kontakten med dem er sterkt begrenset – ikke alltid til enkeltes tilfredsstillelse. Men hvis jeg skulle oppleve en lengre periode med enorm inspirasjon (sist gang var juli–august 1997), kommer jeg til å isolere meg fra omverdenen. Det vil ikke si at jeg ikke kan se og snakke med andre, men jeg kan komme til å unnlate å delta sosialt inntil inspirasjonsperioden er over. For når en forfatter opplever slike perioder i sitt liv, bør han til enhver tid være klar til å sette seg ned med PC-en eller pennen eller skrivemaskinen. Hvis hans venner ikke forstår at han må gjøre dette, forstår de heller ikke ham som menneske, og er derfor enten overfladiske personer og dårlige menneskekjennere eller kun fjerne bekjentskaper (som likevel ikke krever jevnlig sosial omgang). Disse vennene må man derfor tenke igjennom om man behøver. Folk er redd for å miste sine venner, men det er grunn til å tro at man alltid vil kunne finne likesinnede. Jeg har selv gjort det.

Det å skrive en tekst kan sammenlignes med å arbeide med et prosjekt. Å skrive en roman er et enormt prosjekt, omtrent som en hovedoppgave. En novelle er et mindre, men likevel viktig, foretagende. Om nødvendig, må man drive research, kontakte fagfolk og gjøre hva som helst for å maksimere verkets troverdighet og vitenskapelige dybde. Alt man skriver, er viktig for den videre utvikling av språk- og litteraturfølelsen – selv om det blir en dårlig tekst. Skriver ikke jeg denne teksten fordi jeg mangler inspirasjon til å skrive på min roman eller på en ny novelle? Kanskje. Men det er ikke bortkastet å skrive dette, for jeg utvikler meg i prosessen (om teksten bærer preg av det, er en annen sak).

En forfatter er avhengig av å følge sin inspirasjon og sitt egendefinerte levesett. Hvis han ikke gjør det, ender han opp som en middelmådig spire ute av stand til å skrive særlig mye eller ofte. Man bør alltid skrive når inspirasjonen er til stede. For ellers kan man gå glipp av et ypperlig resultat, enten det er en ny tekst man kunne ha begynt på, eller fortsettelsen på et prosjekt under utvikling. Men man kan ikke alltid vente på at inspirasjonen skal innfinne seg. Den kan ikke påkalles; den kan ikke styres; den kan ikke komme til bestemte tider på døgnet; den kan ikke ta hensyn til at man er opptatt med andre gjøremål. Derfor bør man av og til sette seg ned også når man er uinspirert, for å prøve å få ned noen ord. For å se hva man får ut av det. Hvis man ikke får til å skrive noe nytt, kan man se over sine tidligere produksjoner, forbedre dem eller lære av dem eller kanskje til og med la seg inspirere av dem.

Men alt dette får bli opp til hver og en. Som sagt, dette skal ikke være en tekst som forteller hvordan en forfatter skal leve; dette forteller bare om hva en forfatterspire muligens kommer til å oppleve dersom han forsøker seg på en profesjonell karriere.

Jeg tror at for å bli en god forfatter som skriver gode bøker, må man innse at livet som forfatter til tider er ensomt, preget av egoisme og problematiske familieforhold (dersom man velger å tilhøre en familie). Man må innse at man ikke er verdensmester i å skrive, og at man faktisk alltid har noe å lære. Det handler mye om å lese hva andre har skrevet. Det handler også om å knytte an bånd til kolleger for å lese hverandres tekster, gi kritikk, diskutere, og lære av hverandre. En forfatterspire som tror at hans produksjoner vil bli best dersom han ikke lar seg influere av tidligere eller samtidige skribenter, tar som regel feil. Den som sier at han skriver upåvirket av andre forfattere, vet ikke hva han snakker om, sa Aksel Sandemose.

Jeg tror man må være forfatter selv (eller kunstner på et annet område) for å kunne forstå verdien av et slikt levesett. «Vanlige» mennesker, uten at jeg skal håne dem, ser kanskje ingen mening i mine bekjennelser. Personer som går til jobb daglig klokken åtte og kommer hjem klokken fire, og som hverken i sitt arbeid eller gjennom sine fritidssysler tenker nytt, besitter neppe (eller benytter ikke) den samme form for kreativitet som kunstnere, forskere og andre skapende mennesker. De fleste mennesker har egoistiske ambisjoner, ikke bare forfattere, men disse ligger gjerne på andre områder av livet. Den fotballkampen må sees; den bilen må kjøpes – billigst mulig; den personen skal få svi – koste hva det koste vil; jeg skal ha den jobben, om jeg så må arbeide dag og natt.

Det er mulig at man ikke kan bli yrkesforfatter uten å oppleve et kall. Mitt kall kom så sent som i 1996, og det ødela realfagskarakterene mine det skoleåret. Likevel følte jeg at det riktige hadde skjedd. Jeg bar på mange tanker, historier og ideer, og da jeg for første gang kunne sette dem ned på papiret, opplevde jeg en enorm tilfredsstillelse. Jeg tror ikke det kan forklares for folk flest, men betyr det egentlig noe? Denne teksten retter seg mot dem som er interessert i å lese om mine erfaringer og meninger, og den retter seg mot forfatterspirer – en betegnelse som neppe omfatter folk flest.

Stian M. Landgaard, 26. desember 1998

Facebook