Hopp til innhold

En kveld med Karl Ove Knausgård

Fredag 2. oktober deltok jeg på arrangementet "Ein Tag mit ... Karl Ove Knausgård" i Haus der Berliner Festspiele. Tyskerne har nemlig også fått opp øynene for min isverigeboende landsmann, og i forbindelse med utgivelsen av Min kamp 5, som i Tyskland har fått tittelen Träumen, stilte Knausgård opp for en times sceneprat med et par programledere som virket mer interessert i å holde seg til spørsmålsrekken på arket enn å lytte til svarene hans. Slik virket det når han ble spurt om ting han hadde sagt før, både implisitt og eksplisitt. Litt underlig kjemi der fremme, kanskje fordi samtalen gikk på engelsk (jeg hadde trodd det kom til å være en form for simultantolking mellom norsk og tysk), men ikke verre enn at Knausgård fikk sagt en del interessante ting om seg selv og sin skrivning. Ikke så mye nytt for meg, som har fulgt ham i Norge en del år, men likevel inspirerende å lytte til. Ingen avsluttende spørsmålsrunde, og han stakk fort ut etter å ha lest litt fra Min kamp 5. På norsk. Til stor applaus. Og det var mest tyskere i salen. Tilsammen 800 publikummere. Langt mer enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Før Knausgård selv entret scenen, førte en av programlederne en samtale med Knausgårds tyske oversetter og en litteraturkritiker. Innimellom dukket det opp et par skuespillere som leste fra boken med god innlevelse, og på lerretet bak scenen sirkulerte en billedserie med motiver fra Bergen, byen som danner geografisk ramme rundt Min kamp 5. Jeg så frem til å høre oversetter Paul Berf fortelle litt om utfordringene med å overføre verket fra norsk til tysk, men det eneste jeg bet meg merke i, var det merkelige valget han hadde tatt ved oversettelsen av en bestemt anekdote i Min kamp 1 (Sterben på tysk):

Livet er en gamp, sa kjerringa. Hun kunne ikke si k.

Dette er noe Knausgårds halvveis demente farmor stadig gjentar mens hun trasker rundt i huset hvor sønnen hennes har drukket seg ihjel. Og anekdoten er morsom (i tragikomisk forstand) fordi "gamp" også betyr noe, nemlig hest. Hva velger så Berf å gjøre? Jo:

Das Leben ist ein Gampf, sagte die Alte, denn sie konnte das K nicht sprechen.

Men "Gampf" er ikke noe ord på tysk, så den betydningen forsvinner helt. Kanskje "Dampf" (damp) hadde vært bedre, selv om forbindelsen mellom "g" og "k" vel er fonetisk sterkere enn mellom "d" og "k". Eller kanskje noe helt annet. Kamp-motivet er jo delvis borte fra den tyske oversettelsen, siden tittelen Mein Kampf neppe hadde tålt dagens lys.

Uansett - oversettelse er det umuliges kunst. Og det fornøyelige jeg som nordmann får ut av å ha bodd i Bergen på nittitallet, ha vandret langs Torvallmenningen, sittet på Café Opera, besøkt Skrivekunstakademiet i Hordaland, alle disse partikularia som gjør Min kamp spesiell for meg, er fullstendig fraværende hos tyskerne som leser bøkene. For dem er det jevngodt med en fantasiverden, men noe av det som gjør god litteratur god, er nettopp forfatterens evne til å løfte partikularia opp i universalia. Å skrive om Café Opera på en slik måte at selv en tysker kjenner igjen stedet, for vi har alle en "Café Opera" i vår bevissthet eller underbevissthet, og Knausgårds partikulære Café Opera i Bergen er bare én av dem.

Innimellom programpostene var det to cirka tyve minutter lange signeringsøkter, noe som var altfor lite for de 800 tilstedeværende, og selv nøyde jeg meg med å fotografere forfatteren i arbeid.

Knausgård signerer i Haus der Berliner Festspiele
Knausgård signerer i Haus der Berliner Festspiele.

Min tyske ledsagerinne på arrangementet ble forøvrig opprørt over den germaniserende vinklingen som hovedprogramlederen tidvis prøvde å legge på Knausgård. To eksempler:

Programlederen hadde merket seg at Knausgård ofte refererte til tyske forfattere i bøkene, og lurte derfor på hvorfor han var så opptatt av tysk litteratur. Knausgård svarte, til applaus fra salen: "I am not interested in German literature, I am interested in literature, and in Germany you happen to have many great authors." (Fritt etter hukommelsen.)

Det andre vinklingsforsøket handlet om året 1989. Programlederen syntes det var underlig at Knausgård bruker så mye tid på musikk, Duran Duran og andre band fra den tiden, men ingen steder nevner Gorbatsjov eller murens fall. Knausgårds svar var at hans horisont, hans venners horisont, simpelthen ikke omfattet politikk. Det var ikke dét de som tyveåringer var opptatt av, men derimot musikk, damer, kunst, skrivning. Kanskje ikke så rart, de var jo nordmenn, ikke tyskere.

Det er muligens naturlig for en tysk programleder å lete etter en partikulariabasert kontaktflate mellom en utenlandsk forfatter og et tysk publikum. Universalia kan bli vel svevende og abstrakt for noen, kanskje mest for dem som ikke leser bøker, men bare liker å snakke om dem.

Facebook

4 kommentarer til “En kveld med Karl Ove Knausgård

  1. Knipse Lilliboy

    Er han noe å skjenke oppmerksomhet overhodet denne Knausgård…se hvilken slavesjel han i virkeligheten er...noe hans skildringer i bind 5 så tydelig avslører!

    I absolutt alt han skriver i denne boken fra Skrivekunstakademiet og tilværelsen i Bergen skinner det gjennom hvor underlegen han føler seg…en følelse jeg antar hans far har innprentet i ham allerede fra barndommen av.

    For å kompensere for og heve seg over denne underlegenhetsfølelsen gir han seg inn på sitt livs prosjekt…å bli beundret av andre mennesker som respekterer og verdsetter hans menneskelige kvaliteter…ALT han foretar seg har fra nå av dette målet som ledesnor for alle hans handlinger.

    Tilfeldigvis er han utstyrt med en høyere enn vanlig intelligens og sjelelige ressurser sammenlignet med hans medmennesker…og dette gir ham muligheter til å kunne høste den beundring hans sjel så sårt higer etter blant de individene med den høyeste sosiale og kulturelle statusen i Norge…kunstnerne og de intellektuelle, kulturmenneskene…åndseliten og maktmenneskene.

    Alt han skriver om i denne boken fra Bergen avslører hvor dedikert han er i jakten på denne anerkjennelsen. Hver minste detalj, fra hvordan han kler seg til hvem han omgås, hvilke utesteder han går på til hvilke tidspunkter etc etc etc…alt er bestemt av hans ideer om hvordan han raskest og mest effektivt skal kunne skaffe seg et navn i Norge og verden og bli en person andre mennesker beundrer, anerkjenner og respekterer. Og ikke av hvem som helst naturligvis, røkla gir han naturligvis en goddag mann hesteskaft i..nei han vil bli beundret av de mest begavede og mest omsvermede og beundrede forfatterne og kunstnerne og maktmenneskene i Norge…ja i hele verden.

    Og hans aggresjon mot det selvsamme samfunnet som han har satt seg fore å erobre viser seg gjennom de handlinger han begår i fylla…ramponering av annen manns eiendom, stjeling av sykler, forsøk på å stjele biler, stadige skandaler og pinlige opptredener der han viser sine egentlige hemmelige følelser og holdninger overfor andre; misunnelse, nedlatenhet, forakt og lyst til å fornedre og ydmyke er noen av dem…

    Hans selvforakt, som er en forakt for svakheten og dumheten i ham selv (en naturlig svakhet og dumhet…som egentlig ikke er dumhet eller svakhet men barnets naturlige tillitsfulle nysgjerrighet, åpenhet og ydmykhet overfor alt det ikke vet og forstår i en verden som for ALLTID i siste instans vil forbli et mysterium for det, som den er for alle mennesker, selv for de individer som tror de har gjennomskuet alt, ja især for dem)…som den overlegne faren har plantet i ham gjennom sin nådeløse og hånlige kritikk … denne forakten kommer tydelig til uttrykk i hans sterkt negative og foraktfulle holdninger til de psykisk utviklinshemmede som han jobber med på en institusjon i hjemtraktene. Og til narkomane og andre livets tapere som han bare ser noe skittent, nedrig og verdiløst ved og skyr som pesten.

    Det er naturligvis hans egne svakheter disse menneskene minner ham om, svakheter som han har lært å forakte og som han frykter sterkt…frykter fordi hver gang han har avslørt dem har han blitt offer for farens angrep på hans sjel, angrep som effektivt undergravet hans følelse av å være et verdifullt menneske …frykter og flykter unna fordi han har følt seg så dum, mislykket og verdiløs hver gang hans manglende ferdigheter og kunnskaper har blitt avslørt og kritisert. Et menneske andre ler av og ser ned på eller ignorerer fordi han ikke er like god som dem og aldri vil bli det

    Men han bestemmer seg for å vise dem at de tar feil, vise faren at han ikke er den håpløse idioten han anser ham som. Jeg har ikke lest noen av de foregående bind, men anser det som meget sannsynlig at det er nettopp gjennom farens verdensbilde og verdier han skal realisere dette prosjektet. Som så mange slike ofre for psykopater har han i overenstemmelse med de psykologiske elementene i det såkalte Stockholmsyndromet overtatt overgriperens verdier og livssyn…som i dette tilfelle er respekt for sosial status og prestisje, logring for autoriteter og en blanding av misunnelse,kritikk og beundring for makt og maktpersoner…samt en sterk forakt eller likegyldighet for alle som ikke lever opp til disse idealene. Farens bitterhet over skjebnen,sinne overfor autoriteter som innbilt eller virkelig har hindret hans karriere og fremtidsmuligheter eller bare oversett ham … med derav påfølgende selvforakt og alkoholmisbruk pga. manglende suksess og fremgang på den offentlige scene i eget liv …er noe som Knausgård sannsynligvis tidlig erkjenner og bestemmer seg av alle krefter for å unngå.

    Og det er denne jakten på egenverd som har ledet KOK inn på hans livsvei…ambisjonen om å bli en berømt og aktet forfatter. Andre skal gjennom sin bekreftelse og beundring for hans talent og innsikter etc. gi ham den følelsen av egenverd han har mistet og selv ikke greier skaffe seg.

    Dette er i virkeligheten en jakt på tomme, overfladiske og helt forbigående verdier …noe som så tydelig demonstreres da hans første roman kommer ut. Som han hadde forutsett blir den omtalt som en sensasjon på førstesiden av Dagbladet, med selveste Øystein Rottem som anmelder. Til tross for denne fantastiske suksessen og hans første tilfredshet over endelig å ha lykkes går det ikke lang tid før han erkjenner hulheten i denne nye tilværelsen som litterær wonderboy og kritikeryndling. Var det virkelig bare dette liksom ..noen intervjuer histen og pisten, forhøyet status og prestisje blant venner og familie…ellers ikke mye å rope hurra for egentlig. Verden er stort sett helt likegyldig med Knausgård og hans storslåtte litterære prosjekt.

    Og det er naturligvis derfor han noen år senere som etablert forfatter og en av de nye litterære stjernene i Norge kommer på den »geniale» ide å skrive en selvbiografi i flere bind…en helt spesiell selvbiografi der han skal utlevere sin atferd og alle de innerste tanker, følelser og motiver ikke bare hos seg selv, men så langt han makter det også hos alle andre som han har vært og fremdeles er i kontakt med. Vel vitende om at dette vil appellere sterkt til kikkermotivet hos folk og anspore dem til å kjøpe bøkene. Hvis han ikke NÅ kommer i alle mediers søkelys og i bevisstheten til alle mennesker som betyr noe i Norge og verden, hva skal da til liksom? Ja ikke bare dem som betyr noe kulturelt…dem har han jo allerede erobret…nå gjelder det å vinne over resten av verden, bli et navn alle lesende mennesker snakker om, komme på alles lepper, bli elsket og beundret av alle som den sympatiske, vakre og og kloke mannen han er … bli et ikon … a superstar.

    Og gode penger kan han også regne med å tjene på dette…masse penger!
    Mange titalls millioner…kanskje har han tjent over hundre millioner allerede?

    For å oppnå dette er han villig til å gå over litterære lik….han utleverer skamløst hele sin familie, venner og bekjente …alt under henvisning til den hellige litteraturen og de ofre den krever av oss alle sammen.
    Kanskje har han også følt en hel del skadefryd over den situasjonen han har brakt mange av sine bekjente i …kanskje har det vært et slags takk for sist for ting de har gjort mot ham.

    Og ikke minst har det kanskje vært en fryd med all den makten dette har gitt ham over dem…han den geniale og store verdensforfatteren, dyrket og svermet og beundret av hele det kulturelle Norge, ja snart hele Vesten …klart han kan utlevere dem og portrettere dem som små, ynkelige og klanderverdige mennesker dersom det er slik han ser dem …det er hans rett som åndsmenneske, som en av menneskehetens store guider og lærere…et menneske med en unik innsikt i menneskesjelen og livet som han generøst og PLIKTFULLT deler med andre til gavn for hele menneskeheten og dens utvikling…til tross for de personlige og sosiale konsekvenser han selv har måttet betale denne innsatsen med. Og ikke minst de konsekvenser hans litterære objekter fra virkeligheten betaler …en hel del av dem hater ham jo nå for det sviket han har begått mot dem og som formodentlig har medført store psykiske og sosiale problemer for mange av dem ..men selv dette hatet og denne utstøtelsen er han villig til å påta seg.

    WOW…what a man! For et storartet menneske!

    Som vi alle vet har KOK lyktes…han oppnådde virkelig den anerkjennelsen og oppmerksomheten han har søkt helt siden han var liten guttunge. Men hva har den brakt ham av egentlige verdier; av livslykke og en følelse av å leve i pakt med sitt egentlige sanne jeg og å ha fred med verden og seg selv?

    Har han endelig oppnådd dette …eller fortsetter jakten på mer oppmerksomhet ….mer og mer og mer….

  2. Knipse Lilliboy

    Så…er det »sannheten» om KOK vi får presentert gjennom disse bøkene?

    Selvfølgelig er det ikke det, ikke bare fordi det selvsagt er umulig for en person å gi et tilnærmet objektivt bilde av seg selv…men også fordi forfatteren naturligvis har redigert historien om seg selv, utelatt momenter han ikke synes eller ikke forstår er viktige som bidrag til oppbyggingen av et helhetlig inntrykk av hans personlighet, samt med tanke på hans sterkt overdrevne behov for anerkjennelse sannsynligvis gjennom hele verket har falt for fristelsen til å gi et mer flatterende bilde av seg selv enn det er dekning for i virkeligheten. Dette kan gjøres på meget subtile måter, f.eks ved på ene siden å beskrive situasjoner og hendelser der han selv fremstilles i et positivt lys, helst gjennom andres reaksjoner og ord som bekrefter og fremhever hans kvaliteter…og ved på den andre siden å gjentatte ganger forsikre leseren at han er en mislykket, talentløs og udugelig drømmer som ingen fremtid som forfatter har …eller at han i hvert fall så på seg slik på den tiden …hvilket naturligvis medvirker til at leseren får sympati for ham og hans »beskjedenhet» og »overdrevne» evne til selvkritikk og dermed lettere identifiserer seg med ham og … hans kamp.

    Og dermed tenderer til å overse eller bortforklare hans mindre sympatiske sider…

    Kanskje i dette øyemed skriver han en del lite fordelaktige ting om seg selv f.eks. som student ved Skriveakademiet …men hvilket valg hadde han annet enn å fortelle sannheten, når han på forhånd visste at alle disse ressursterke personene som Jon Fosse og andre han nevner sannsynligvis ville gått ut i media og korrigert ham dersom han hadde fremstilt seg selv på en falsk måte?

    Likevel sitter man igjen med en følelse av at han har nedtonet og underkommunisert både sin egen failure som elev ved Skrivekunstakademiet samt visse forhold vedrørende sin egen destruktive og aggressive oppførsel i fylla. Du får ikke gjentatte beskjeder fra dine venner og din egen bror om å slutte å drikke dersom de ikke er alvorlig bekymret over hva de har vært vitne til og for hva du kan komme til å foreta deg i fremtidige fylleslag når du mister kontrollen over egen atferd etter et visst inntak av alkohol.

    Og formodentlig er det mange andre forhold han ikke har nevnt, som ville kunne skape et annet og riktigere bilde av ham enn som det varme, kloke, beskjedne, generøse og begavede mennesket han har greid å skape av seg selv i media.

    Jeg for min del tror ikke et ord på hva han sier og fremstiller om seg selv…det kan være sant, men det kan også være fake … nobody really knows.

    Bare han selv kjenner sannheten…kanhende…

  3. Knipse Lilliboy

    Han har i hvert fall dekning for tittelen på mesterverket…det er ingen tvil om at hele hans voksne liv og lenge før det har vært en kamp—ikke for erkjennelse…men anerkjennelse…

  4. Knipse Lilliboy

    …»noe som så tydelig demonstreres da hans første roman kommer ut. Som han hadde forutsett blir den omtalt som en sensasjon på førstesiden av Dagbladet, med selveste Øystein Rottem som anmelder.»

    Hvordan fikset Knausgård dette…hvordan visste han at dette sannsynligvis ville skje?

    Svaret er innlysende…han har selvfølgelig nøye og i lengre tid studert Norges kanskje viktigste og mektigste kritiker på den tiden, Øystein Rottem … lagt merke til hva han la vekt på i sine anmeldelser, hvilken type litteratur,stil og temaer og formidlingsmåter etc. han foretrakk…og deretter har han komponert en roman med nøyaktig de samme elementene som han visste Rottem ville falle for!

    Og den store kritikeren gikk pladask i garnet!

    Knausgård skrev en roman kun for Øystein Rottem ..kun for at han flammende av begeistring skulle slå den opp som en sensasjon på forsiden av Dagbladet…slik at denne helt ukjente duden skulle få den flying starten han trengte på sitt forfatterskap og skape seg det navnet i Norge og verden som han alltid hadde strevet etter å skaffe seg.

    Og han lyktes så inni helvete!

    Denne fyren må ikke undervurderes…han analyserer alt, gjennomskuer alt…og manipulerer åpenbart alle…akkurat som han vil.

    U better watch out Langgaard!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.